Gutt, snart 7 år; humør og sinne.

[Gjest]

Hei!

Prøver meg her jeg ;o)

2. klassingen vår, storebror i familien, har så voldsomt til sinne for tida. Det skal ikke mer til enn et lite nei fra oss foreldre, så smeller det skikkelig. Han ropoer og skriker og skal ikke høre på hva mer vi har å si. Så er det jo lillebror på 4 år også, som trasser og erter en del også, skal ikke mye til der heller. Blir veldig skremt på måten humøret hans snur på sekunder. Han er ikke sånn utenfor husets fire vegger, og det er jeg jo veldig glad for! Sier selv at han ikke oppfører seg sånn på skolen, for da vet han at de andre "hadde blitt redde". Så han vet at oppførselen er feil, og at han sier veldig mye stygt til oss. Det er ord og uttrykk som aldri er brukt her i huset, dukker opp fra intet. På skolen fungerer han kjempefint, skoleflink og med stor omgangskrets og er med på mange aktiviteter. Han er personen som sier fra når det er noe, så hadde det vært episoder på skolen hadde vi hørt det. Har også god kontakt med lærere, og vet med sikkerhet at vi hadde hørt noe om det hadde vært problem av noe slag. Får bare skryt på foreldremøter, og må innrømme det gjør godt, når man ser oppførselen her hjemme til tider(.....)

Hvordan er deres 7 åringer, hadde vært artig hørt noe!!

[PieLill]

Når ungene gjør det du vil når du ikke er til stedet, har du gjort en hel masse ting riktig.

;-)

Det ville vært mye verre om problemet var omvendt; Mammas gullunge, gatas skrekk.

Dere er sikkert veldig obs på om det ligger frustrasjoner og/eller sykdom bak denne litt utagerende oppførselen. Og finner dere slike (del)forklaringer, tar dere helt sikkert tak i det.

Så veldig unormalt er det ikke, men like fullt uakseptabelt. Etter mitt syn skal slikt slås så kanllhardt ned på at det svir nok til å ikke friste til gjentagelse. Det kan også være nyttig å gå holdningene som ligger bak etter sømmene og gi klar tilbakemeldig til barnet på dette.

mvh