barnehageansatte med egne barn i bh?

[Gjest TheaAlice]

bh=barnehagen

Hvordan fungerer det?

blir man innhabil i forhold til sitt eget barns atferd/utvikling når en selv jobber i samme barnehage? Vil man da få ærlige tilbakemeldinger fra de andre ansatte ang barnet, eller vil de moderere seg pga de prater med en kollega?

Har dere erfaringer ang dette?

[Lillemus]

*Humrer* Ville bare si at den vanlige forkortelsen for barnehage er bhg, ikke bh. )

[Gjest TheaAlice]

*Humrer* Ville bare si at den vanlige forkortelsen for barnehage er bhg, ikke bh. )

Håper i det minste at jeg får mange svar pga folk undret seg over den rare overskriften.

[Lillemus]

Håper i det minste at jeg får mange svar pga folk undret seg over den rare overskriften.

*Ler* Noe pussig er det om man ser for seg barnehageansatte med egne barn trygt plassert i bh'n ja! )))

[Gjest Rødvinen]

Jeg har ikke barn selv, men har jobbet sammen med folk som har hatt egne barn på samme avdeling.

Jeg må bare si: STYR UNNA! Ikke utsett deg selv eller barnet ditt for påkjenningen det gir av å være sammen i jobbsammenheng. Barnet forstår neppe at mamma har en annen rolle på jobb enn hjemme, og føler seg fort avvist. Mamma selv går med konstant dårlig samvittighet siden hun er nødt til å avvise barnet sitt.

Eller hun forskjellsbehandler. Bevisst eller ubevisst.

[Ulrikke]

Jeg har ikke barn selv, men har jobbet sammen med folk som har hatt egne barn på samme avdeling.

Jeg må bare si: STYR UNNA! Ikke utsett deg selv eller barnet ditt for påkjenningen det gir av å være sammen i jobbsammenheng. Barnet forstår neppe at mamma har en annen rolle på jobb enn hjemme, og føler seg fort avvist. Mamma selv går med konstant dårlig samvittighet siden hun er nødt til å avvise barnet sitt.

Eller hun forskjellsbehandler. Bevisst eller ubevisst.

Nå maler du fanden på veggen litt her...

Jeg er ped.leder i en barnehage med fire avdelinger. To av mine kollegaer har barna sine i barnehagen (totalt fire barn på tre forskjellige avdelinger), og INGEN av dem har problemer med det, verken barn eller voksne (barna er fra nettopp fylte 2 til skolestarter neste år).

Når det er sagt, så ville jeg ikke jobbet i samme barnehage som min datter går i - for jeg tror ikke det hadde vært det beste for HENNE, og det kunne nok blitt en del mas. Men det betyr ikke at det er sånn for alle!

Og jeg kommer med like ærlige tilbakemeldinger til mine kollegaer ang deres barn som jeg gjør til andre foreldre. Det skulle da bare mangle.

[Gjest Rødviner]

Nå maler du fanden på veggen litt her...

Jeg er ped.leder i en barnehage med fire avdelinger. To av mine kollegaer har barna sine i barnehagen (totalt fire barn på tre forskjellige avdelinger), og INGEN av dem har problemer med det, verken barn eller voksne (barna er fra nettopp fylte 2 til skolestarter neste år).

Når det er sagt, så ville jeg ikke jobbet i samme barnehage som min datter går i - for jeg tror ikke det hadde vært det beste for HENNE, og det kunne nok blitt en del mas. Men det betyr ikke at det er sånn for alle!

Og jeg kommer med like ærlige tilbakemeldinger til mine kollegaer ang deres barn som jeg gjør til andre foreldre. Det skulle da bare mangle.

Ikke meninga å male fanden på veggen, jeg svarer bare ut ifra mine egne erfaringer som ped.leder i ulike barnehager med ulike foreldre med egne barn på avdelingen. Allerede som student i praksis sa jeg til meg selv at jeg ALDRI skal ha mine egne barn på samme avdeling, da jeg så at det ikke fungerte i det hele tatt. I ettertid har det ene eksempelet etter det andre dukket opp som kun bekrefter standpunktet mitt.

Men at det finnes unntak, det skjønner jeg. Og det er veldig bra. :-)

[Gjest kvinne 46]

Mi jente var 4 år då eg begynte å jobbe i barnehagen. Det gjekk kjempefint. Ho hang ei stund på ryggen min i starten (og det fekk ho lov til). Etter ei stund slappa ho av med at eg var der.

Med dei andre som hadde barna sine der gjekk det også bra. Klart det er litt meir "krevande", men eg synst det var fint å jobbe der barnet mitt var.

Eg synst også det er så koseleg nå når eg jobber på skulen å vere der barna mine og vennane deira er.

[Glimtipper]

Ikke meninga å male fanden på veggen, jeg svarer bare ut ifra mine egne erfaringer som ped.leder i ulike barnehager med ulike foreldre med egne barn på avdelingen. Allerede som student i praksis sa jeg til meg selv at jeg ALDRI skal ha mine egne barn på samme avdeling, da jeg så at det ikke fungerte i det hele tatt. I ettertid har det ene eksempelet etter det andre dukket opp som kun bekrefter standpunktet mitt.

Men at det finnes unntak, det skjønner jeg. Og det er veldig bra. :-)

Jeg tror gjerne det avhenger av barnet (eller samspillet mellom foreldre og barn).

Sønnen min har vært hjemme med meg så langt, han er to år. Allikevel er han temmelig uinteressert i å henge på meg, spesielt om det er andre mennesker rundt. Han søker mot nye mennesker og andre barn, så det kunne fint fungert for oss.

Mens en annen mor som jobbet i samme barnehage hvor sønnen gikk, de var ikke på samme avdeling, var konstant frustrert. Sønnen var gammel nok til å vite at mamma var i samme hus, men ikke hvorfor han ikke kunne være hos henne hele tiden. I utetiden hang han på henne konstant og hun klarte ikke fokusere på barna hun egentlig var betalt for å ta vare på.

Dette er nok individuelt

[Else]

Er det generelt hvordan det er å ha barn i egen barnehage du lurer på, eller hvordan det blir med tilbakemeldingen på barnet?

Når det gjelder det siste, har jeg aldri hatt problmer med dette, hverken å gi eller få tilbakemelding. Jeg har feks meld opp ansattes barn til logoped, på lik linje med andre barn. Jeg kan vel av og til føle at de tror jeg vet mer om mitt barns hverdag i barnehagen, enn det jeg gjør under foreldre samtaler, men det har aldri vært noe problem å snakke mer utfyllende om dette.

Når det gjelder det å ha barnet sitt i samme barnehage, diskuterte jeg nettopp dette med en kollega. Jeg sa da, at om noen spurte meg, ville jeg ikke anbefale det. Jeg har hatt en ganske tøff periode med min yngste som er fire år nå. Jeg syns hun er veldig mye oppi meg og at det går utover den sosiale utviklingen hennes. Det ser ut som det begynner å bedre seg, men det er vært slitsomme perioder for oss begge. Dette merket jeg ikke så mye av med den eldste, som veldig tidlig viste seg å ha en sosial personlighet :0)

Det som er det store plusset for vår del, er hente og bringe situasjonen. Vi hadde hatt mye større problemer med å få denne kabalen til å gå opp, om jeg ikke hadde kunnet tatt henne med meg på egen jobb.

Men jeg ser jo blant de ansattes barn, at det er store variasjoner ute og går. For noen fungerer det bedre enn for andre. Noen har også større utfordringer i dette med at mor oppsøker barnet i løpet av dagen og kan ødelgge for de ansatte og barnegruppa på den måten.

[puttelulle]

Jeg har bare erfaring med eget barn på samme skole som jeg selv jobber. JEg var skeptisk i forhold til det du nevner, men jeg sa klart i fra at når jeg er på skolen, er jeg først og fremst lærer, og ingen må legge lokk på mitt barns adferd, om den skulle være klanderverdig. Jeg og faren har også inngått en avtale, om at det er _han_ som går på foreldremøter, konferansetimer osv. På den måten unngår vi at jeg blir inhabil i det lengste ihvertfall! Når alle 3 ungene er på skolen, blir det nok litt mer kinkig!:-)

[benicia]

Jeg jobber som førskolelærer på en småbarnsavd i en barnehage med 5 avd. Flere av mine kollegaer har barn i barnehagen. Jeg syns ikke det er noe problem. Vi sier ganske tydelig ifra at når det kommer til barna så er dem foreldre. Blir behandlet på lik linje som andre foreldre. Når d kommer til andre saker i barnhagen som ikke har med barna dems å gjøre er dem kollegaer.

De som har barn i barnehagen har dem vel og merke ikke på samme avd. Så mor og barn møtes kun i utetida. Jeg har en sønn på 3 mnd, og jeg vil ha han i samme barnehage, men IKKE på samme avd. Det blir ikke godt for han eller meg tror jeg.

[joppa]

Jeg har eget barn i barnehagen jeg jobber i, men på en annen avdeling. Jeg har også to kollegabarn på min avdeling.

I forhold til mitt eget barn vil jeg si at det har gått så godt som knirkefritt. Den første høsten var hun ca 1 1/2 år, og da var det vanskeligere å forklare at vi ikke kunne være sammen hele tiden, men jeg var veldig bevisst på å ikke "overse" henne hvis vi møtte på hverandre i løpet av dagen. Alltid tid til en kos, men så måtte jeg videre. Det tror jeg har lønt seg, at hun var trygg på at jeg fortsatt var mamma selv om jeg skulle passe på "de andre barna". Det har kanskje litt å si at hun har en sånn personlighetstype også, utadvendt, trygg og relativt uavhengig.

Etter planen begynner nr 2 neste høst, og det blir spennende om det blir like vellykket. For jeg tror faktisk at det kommer litt an på barnet (og forelderen, _og_ personalet på barnets avdeling) om det er lurt eller ikke.

Barn og forelder på samme avdeling tror jeg svært sjelden er lurt.

Jeg tror man vanligvis får samme type tilbakemeldinger som andre foreldre, selv om man er der selv hele dagen. Så proffe synes jeg de ansatte skal være. Jeg tror også det er et stort poeng at den andre forelderen som ikke jobber i barnehagen, er der jevnlig.