Når dyr dør

[Hugmee]

Vi har to ildere som er meget gamle, så vi har vært forberedt på at det går mot slutten etterhvert. Nå har i tillegg begge fått påvist kreft med mye spredning. Så slutten er nok nærmere enn vi trodde.

En ilder vi hadde tidligre måtte vi avlive pga kreft for to år siden og storebror, som da var 3 år, snakker fremdeles mye om dette (i perioder selvsagt). Han er opptatt av at jeg og pappaen gråt og var triste -og han spør de vanlige spørsmålene om hvorfor man dør og hva som skjer etterpå.

Jeg så på Kos og Kaos sist uke og føler at jeg fikk bekreftelse der på at vi har håndert dette på en bra måte - vært ærlige hele tiden, snakket sammen masse og vært åpne om følelsene våre.

Vi vet jo ingenting om tidsperspektivet for når de to vi har nå blir for syke - foreløpig er de i bra form så det kan ta alt fra noen uker til mange mnd. Det kjennetegner ildere at ting skjer veldig fort. Derfor har jeg ikke lyst til å snakke med storebror om dette - da kan han bli gående å gruble og "vente" lenge og jeg tror det er best å vente til situasjonen er der.

Er det vanlig at 4-5åringer er så opptatt av døden? Han satt og gråt en morgen fordi det var så trist å tenke på at han skulle dø engang - jeg synes det er ille at han skal måtte gruble så mye. Men samtidig er jeg ikke noe for å pakke inn eller skjule sannheten for å skåne han. Heller bruke masse tid på å snakke og alltid være tilgjengelig når han spør om slike emner.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget - kanskje bare få luftet mine egne tanker. I tillegg til min egen sorg er det tungt å måtte takle resten av familien sin. Vi har hatt disse dyrene mye lenger enn vi har hatt ungene så de er liksom blitt "de første babyene" mine (de som har dyr skjønner hva jeg mener). Kjenner at jeg gruer meg veldig for det som skal skje - selv om det desverre er livets gang...

[laban]

Det er ganske vanlig at barna er opptatt av døden i omtrent den alderen. Her er to tråder - det finnes flere:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3465558

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3052187

"Farfars Laika" er en fin barnebok om en hund som blir gammel og syk og dør. Biblioteket har den sikkert.

[Gjest togli]

Minstemor hadde ikke fylt tre år når fetteren min døde plutselig for fem mnd siden. Dette gjorde uutslettelig inntrykk... Hun kjente ham godt fordi hans yngste datter er født bare 20 dager før henne, samt at vi er faddere på henne.

Jenta mi fylte tre år i slutten av mai og snakker innimellom om døden. Hun har sagt at hun ikke vil dø og søker bekreftelse på at vi hadde blitt verdlig triste hvis hun hadde dødd.. Jeg føler hun er så liten at jeg helst ikke vil bekrefte at hun/ vi en gang skal dø, så jeg har bare sagt at hun (og vi) ikke skal dø fordi vi er unge og friske. Det slår hun seg til ro med...

En ting jeg er veldig glad for, er at hun opplevde at dyr hun ikke hadde et veldig nært forhold til, døde før fetteren min. Dette gjaldt en hamster og tantes gamle hund. Hun snakket endel om dette da de døde og fikk nok en slags forståelse for hva døden innebærer. Dette tror jeg hjalp henne når vi opplevde dødsfallet i slekta. Jeg tror ikke man skal skåne barn for døden. Det er en del av livet. Det kan kanskje være greit å fortelle at ilderne er gamle og syke og at de sikkert ikke har så lenge igjen å leve? Prat om det og prat om hva dere føler i forhold til det. Hvordan dere kommer til å reagere når det skjer osv. Barn vokser kanskje på samtaler rundt dette?

[Gjest eljo]

Trist når dyrene dør ja. Det blir familiemedlemmer. Det skjønner man når man har og har hatt dyr selv :-) Det er vondt å miste dem. Men så vet vi jo at de lever kortere enn oss, og at sannsynligheten for at de dør før oss dermed er svært stor. Hvis man skal ha dyr, og la dem bli en del av familien må man ha det i tankene. Det man må tenke på er jo at de gir oss så mye glede den tiden de lever sammen med oss. Jeg har prøvd å nevne det en gang i blant når anledningen byr seg for seksåringen min, at dyrene lever kortere enn oss, og at alle skal dø engang. Han mistet både farfaren og morfaren sin på kort tid for et par år siden, men har ikke vært så veldig opptatt av døden ellers. De er nok forskjellige i måten å lære om døden på. Heh, husker når jeg fikk hund, da var jeg 8 år. Da hendte det av og til at jeg gråt sårt om kvelden når jeg tenkte på at han skulle dø engang... Snakk om å ta sorgene på forskudd ;-)

Det er uansett trist, for oss voksne også. Det blir en sorgprosess om det så "bare" er et dyr, noe som kanskje kan være vanskelig å skjønne for folk som ikke selv har hatt et så nært forhold til et dyr.

[Gjest moren til jente på fem]

Ja det er nok som laban også sier vanlig at unger er opptatt av døden i dan alderen.(jeg har 13 års erfaring fra jobbing i barnehage)Når barna når ett visst punkt begynner de å forstå hva døden innebærer, og da er det jo naturlig at de er opptatt av det...

Selv har jeg en datter som 4-5 måneder før ho fylte fem år omtrent hoppet opp og ned av iver og sa "jeg har en gledelig nyhet. Vil du vite hva det er? Så klart ville jeg det... "Når du er død så får jeg kjøre bilen din alene" Jeg trengte et par sekunder før jeg greide å samle meg såpass at jeg kunne kommentere dette på en fornuftig måte uten å irettesette. Svarte noe slikt som at jeg håper jeg skal bli en gammel dame jeg da, og hvis jeg blir det vil du få kjøre bil lenge før jeg dør, for du kan få førerkort når du blir 18 år. Ho hadde ikke nevnt døden før ho kom med denne "gledelige nyheten" så jeg var rett og slett ikke forberedt, men jeg forstår jo at ho tenkte på døden på en litt annen måte enn jeg selv gjorde...

Etterpå har det vært endel snakk om døden her i huset. Både om fugler og mus som katten spiser, at feks biler kan krasje slik at noen dør. Noen blir alvorlig syke og dør osv... Og jeg har også fått spørsmålet om hvor ho skal bo om jeg dør mens ho enda er barn(jeg er alenemor), så det er endel tanker ute og går ja.

Når det gjelder din tråd...

Hadde det vært mine dyr tror jeg at jeg ville fortalt at dyrene er gamle og syke og derfor kommer til å dø

Men du må jo gjøre det du føler er best selv da...

[Gjest Mom33]

Det er nok ganske vanlig at unger forstår hva døden innebærer i den alderen, ja, og det kan virkelig være en tøff prosess. Vi lever med døden innpå oss hver dag; her i huset mangler vi en storesøster, så jentene er vant til å snakke om døden og har vært det fra de var bittesmå. Men da de var omtrent 4,5-5 år gikk det brått opp for dem hva det egentlig betydde at "storesøster" var død... Det var en smertefull prosess.

Å miste et kjæledyr er forferdelig vondt, og kan man forberede ungene tror jeg det er mest riktig. Mine foreldre gjorde ikke det da marsvinet mitt var sykt, og da jeg kom hjem en dag lå det plutselig dødt i buret sitt - som var satt i garasjen... Det var helt forferdelig, og enda verre da jeg fikk vite at foreldrene mine visste at det kom til å skje... Jeg fikk ikke tatt farvel! Opplevelsen satt så sterkt i at jeg ikke anskaffet meg et nytt kjæledyr før over 20 år senere...

Snakk med ungene, samle på minner - det ville jeg gjort.