Nattskrekk

[Gjest hilsen bente]

Min datter (4 1/2) har hatt nattskrekk så lenge jeg kan huske. Hun begynner å gråte/rope av sinne/skrekk ca halvannen til to timer etter hun har sovnet. Det skjer hver eneste natt. Hun er da ikke til å få kontakt med (hun husker det heller ikke neste dag, i motsetning til når hun iblant får mareritt). Jeg pleier å vente litt, og går det ikke over av seg selv, står jeg litt og stryker henne over hodet og snakker beroligende til henne, og går så ut igjen. En periode ble jeg lengre hos henne, men dette så ut til å øke forekomsten (nesten som en belønning). Jeg strever med å finne en balanse mellom å roe henne og å la henne lære å roe seg selv (selvregulering). Jeg har lest mye om nattskrekk (jobber selv innen helse), og har forstått at man ikke helt vet årsaken og at det heller ikke er så mye å gjøre med det? De vokser det visst av seg bare? Jeg syns jo det er litt slitsomt at hun får dette hver eneste kveld. Er vel ikke egentlig bekymret (hun er en harmonisk jente ellers), men jeg gruer jeg meg litt fordi vi nå venter en til. Barna kommer til å måtte sove vegg i vegg og den minste kommer til å bli vekket av dette... Er det virkelig ingenting man kan gjøre for å bedre situasjonen?

[Per H Finne, Professor i barnesykdommer]

Du gir en god beskrivelse av natteskrekk og symtombilde, din holdning til problemet synes jeg er riktig og i samsvar med anbefalinger. Symptomet regnes som en oppvåkningsforstyrrelse på lik linje med nattevæting oer det må gå i søvne og antas å skyldes et umodent nervesystem og er derfor ganske vanlig hos barn.Det opptrer under NREM søvn og barnet har vansker med å gå fra lett til dyp søvn. Foreldrene kan, som du gjør, roe barnet når anfallet pågår og sikre at barnet ikke skader seg, men utover det er det ikke noe de kan gjøre. Anfallene kan uløses av overtretthet, feber og annen belasting men fullgod forklaring på anfallene har man ikke. Regelmessig sengetid og tilstrekkelig søvn reduerer anfallene.

[Gjest ama.de.casa]

Du gir en god beskrivelse av natteskrekk og symtombilde, din holdning til problemet synes jeg er riktig og i samsvar med anbefalinger. Symptomet regnes som en oppvåkningsforstyrrelse på lik linje med nattevæting oer det må gå i søvne og antas å skyldes et umodent nervesystem og er derfor ganske vanlig hos barn.Det opptrer under NREM søvn og barnet har vansker med å gå fra lett til dyp søvn. Foreldrene kan, som du gjør, roe barnet når anfallet pågår og sikre at barnet ikke skader seg, men utover det er det ikke noe de kan gjøre. Anfallene kan uløses av overtretthet, feber og annen belasting men fullgod forklaring på anfallene har man ikke. Regelmessig sengetid og tilstrekkelig søvn reduerer anfallene.

Er det lov å komme med et kjerringråd? Ikke alle foreldre liker å ha unger oppover i alder, sovende i senga. Jeg "hører" spørsmålet fra helsesøster, til ei nybaktmor: Sover barnet i sin egen seng? - Jada, svarer jeg, i full forvissning om at våre babyer sover i vår seng, så lenge de ønsker det selv, eller til vi er gått lei.

Tenk på hvor mye kroppskontakt voksne får. Barn og babyer har behov for det i mye større grad. De trenger den lune varmen, lukten av mammas og pappas dyner, høre pust, snork, lyder, og at de i umiddelbar nærhet hvis de våkner.

Egentlig er det så enkelt å forstå: Vi to voksne har det privilegiet, at vi får sove hos hverandre. Mens en baby, eller et lite barn blir henvist til en ensom seng. Unger er da også så forskjellige. Hos oss ble det til at vi tok modell fra gamle dager: De to minste jentene sov sammen i 150 seng. Minstejenta var 9mnd. da hun rett og slett begynte å sovne i storsøsters seng (som var en stor madrass nede på gulvet), helt av seg selv. Hun krøp oppi og sovnet, da vi lå og leste for storesøster på 3 år. De to ble sovende i den samme sengen til de var fem og syv år. Det ble vel mye tulling om kveldene, så de fikk hver sin. Men ennå i dag elsker de å sove sammen, og de får lov, så lenge vi ikke hører et knyst etter at lyset er slokket.

Dere har kanskje prøvd alt, men å la barn med søvnproblemer sove i mamma og pappas seng, eller med søsken, dekker kanskje de grunnleggende behov barnet har, bedre? Å våkne med natteskrekk midt mellom mamma og pappa kjenner annerledes enn å våkne alene, ensom.

I Norge får man tredd all slags psykologi-teorier nedover hodene, ang. hva og hvordan gjøre ting overfor barna. Mye sunn viten basert på generasjoners erfaring med barn, mister sin verdi fordi vi overøses av teorier. Og psykologi er faktisk ingen vitenskap, det er tro.

Ja, barn trenger å lære selvregulering, men de lærer det faktisk helt av seg selv! At andre skal forsøke å "lære dem det", skaper angst, frustrasjon, fortvilelse og følelser som at "det er ingen der til å hjelpe meg, når jeg ikke kan hjelpe meg selv". Jo mere barnas naturlige behov blir dekket som fundament - jo mere vågale, og mer uavhengige, blir barna i det å bevege seg bort fra avhengigheten til mamma eller pappa. Det er det som er selvregulering etter min mening,

Men uansett, lykke til, og med den som kommer!