Flere adopterte i samme klasse

[meimei]

Yngste datteren vår går i en klasse med flere adopterte. Synes dette var veldig kjekt når jeg fikk vite det, og tenkte at det ville være en berikelse siden de to andre døtrene våre har vært eneste adopterte i sine klasser. Men nå er jeg ikke helt sikker lenger….

Ingen av våre jenter har vært særlig opptatt av bakgrunn, utseende eller adopsjon. De har slått seg til ro med våre forklaringer, og er ikke noen grubletyper noen av dem. Vennene deres har heller ikke vært opptatt av dette, selv om vi selvfølgelig snakker om det når det er naturlig og svarer på det de spør om. Kort sagt har ungene våre et avslappet forhold til sin egen bakgrunn

Men i klassen til yngstejenta vår er det to jenter som er manisk opptatt av dette at de er adopterte. De gjør så stort nummer av det i alle sammenhenger at også andre barn blir oppmerksomme på at de skiller seg ut. Jenta vår føler at hun blir dradd med i dette siden hun selv er adoptert, selv om hun ikke opplever at hun har noe til felles med de to jentene.

Så jeg har vel kommet til at det kanskje er like greit å være eneste adopterte i en klasse, siden en da har mulighet til å gjøre ting på sin egen måte og bestemme hvordan en skal forholde seg til omgivelsene. IDet er ikke bare bare å bli satt i bås sammen med noen du egentlig ikke selv føler et fellesskap med…

[fei1365380229]

Tror du ikke dette bare er en periodegreie da? Min datter er i perioder litt opptatt av dette, men jeg tror hun holder mest på med dette hjemme. Hvorfor, hvem og hvordan...!

Kanskje de to andre følte at endelig en som ligner meg i en "naturlig setting" og syns det var litt spennende. Temaet blir sikkert snart utdebattert tror du ikke?

Si til dattera de at hun må være sammen med de hun har lyst til å leke med, be hjem jenter/gutter hun liker å være sammen med hvis du ønsker å bryte den alt for tette kontakten med de andre.

[meimei]

Tror du ikke dette bare er en periodegreie da? Min datter er i perioder litt opptatt av dette, men jeg tror hun holder mest på med dette hjemme. Hvorfor, hvem og hvordan...!

Kanskje de to andre følte at endelig en som ligner meg i en "naturlig setting" og syns det var litt spennende. Temaet blir sikkert snart utdebattert tror du ikke?

Si til dattera de at hun må være sammen med de hun har lyst til å leke med, be hjem jenter/gutter hun liker å være sammen med hvis du ønsker å bryte den alt for tette kontakten med de andre.

Jada, dette går sikkert over. Og jenta vår har helt andre venner og er lite med de to andre, både på skolen og i fritiden.

Men det som ble en liten tankevekker hos meg var at jeg og ungen min ikke lenger kan definere hvordan vi vil forholde oss til dette, sånn som vi har kunnet med de to eldste jentene. Nå er det flere som er med på å bestemme hvordan en skal snakke om det å være adoptert, og jeg ser at det ikke nødvendigvis er det som er mest naturlig for oss. Så konklusjoner er vel at adopterte og deres foreldre er like forskjellig som alle andre, og ikke nødvendigvis trenger å ha så mye til felles. Kanskje ingen bombe....

[fei1365380229]

Jada, dette går sikkert over. Og jenta vår har helt andre venner og er lite med de to andre, både på skolen og i fritiden.

Men det som ble en liten tankevekker hos meg var at jeg og ungen min ikke lenger kan definere hvordan vi vil forholde oss til dette, sånn som vi har kunnet med de to eldste jentene. Nå er det flere som er med på å bestemme hvordan en skal snakke om det å være adoptert, og jeg ser at det ikke nødvendigvis er det som er mest naturlig for oss. Så konklusjoner er vel at adopterte og deres foreldre er like forskjellig som alle andre, og ikke nødvendigvis trenger å ha så mye til felles. Kanskje ingen bombe....

Jeg har ingen erfaring med dette selv så jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert. Jeg bare ser at dattera vår stortrives på skolen, har ikke hørt noe negativt om ting andre sier og jeg har ikke hørt noen nevne at hun ikke er som alle andre.

Jeg vet ikke hvor mange ganger unger har spurt: "er det mora de"? Har da ventet at de skal si noe om at vi ikke ligner, men har det fortsatt ikke vært noen som har gjort

[Lillemus]

Jeg har ingen erfaring med dette selv så jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert. Jeg bare ser at dattera vår stortrives på skolen, har ikke hørt noe negativt om ting andre sier og jeg har ikke hørt noen nevne at hun ikke er som alle andre.

Jeg vet ikke hvor mange ganger unger har spurt: "er det mora de"? Har da ventet at de skal si noe om at vi ikke ligner, men har det fortsatt ikke vært noen som har gjort

Datra mi er født av meg, men det hender flere ganger i uka omtrent at andre i klassen spør meg om jeg er mamman til XXX når jeg kommer for å hente henne på sfo. )

[fei1365380229]

Datra mi er født av meg, men det hender flere ganger i uka omtrent at andre i klassen spør meg om jeg er mamman til XXX når jeg kommer for å hente henne på sfo. )

Ja det har selvfølgelig skjedd med de tre andre ungene mine som er egenfødte, men jeg forventer nesten at de skal følge opp spørsmålet når det gjelder min adopterte, men det skjer ikke. Ungene er fargeblinde .

[ahg]

Ingen av våre to går i klasse med andre adopterte, så det har hele tiden vært opp til oss å bestemme hvordan vi skal forholde oss til det med å være adoptert. Skjønner at det må være litt rart at andre skal føre an på en måte som du ikke har så stor sans for.

Da eldstejenta vår begynte på skolen følte jeg behov for å si noe om dette til de andre foreldrene i klassen, siden noen av barna hadde kommentert at jeg ikke var XXXs "ordentlige mamma". Jeg hadde et lite innlegg på et foreldremøte, og det ble veldig godt mottatt. Etter det har det ikke vært noe spesielt, og da minstejenta begynte på skolen tenkte jeg knapt nok på disse tingene i det hele tatt.

Læreren til eldstejenta foralte en litt morsom ting i 3. klasse. Tema hadde vært barn som har mer enn ett land som en del av sin bakgrunn. Det hadde vært snakk om barn med innvandrerbakgrunn, og barn som har en forelder fra et annet land enn Norge. Ingen i klassen, og heller ikke læreren eller datteren vår, hadde kommet på at hun også har to land å forholde seg til :-)

Håper den veldige fokuseringen på det å være adoptert blekner hen naturlig, og at det blir mer avslappet etter hvert i klassen til barnet ditt.

[ahg]

Ja det har selvfølgelig skjedd med de tre andre ungene mine som er egenfødte, men jeg forventer nesten at de skal følge opp spørsmålet når det gjelder min adopterte, men det skjer ikke. Ungene er fargeblinde .

Ikke alle barn er like fargeblinde. Her er en søt en som jeg opplevde en dag jeg fulgte jenta vår til skolen:

Vi var på vei opp trappeoppgangen i skolebygget. Litt lenger opp i trappa sto ei jente på 9-10 år. Jeg tror hun er fra en pakistansk familie. Hun så undersøkende på oss. Blikket flyttet seg fra datteren vår, til meg, og tilbake til datteren vår. Så spurte hun: "Er DU moren hennes?" "Ja, det er jeg," svarte jeg. Da utbrøt hun spontant: "Dere er jammen annerledes!"

[fei1365380229]

Ikke alle barn er like fargeblinde. Her er en søt en som jeg opplevde en dag jeg fulgte jenta vår til skolen:

Vi var på vei opp trappeoppgangen i skolebygget. Litt lenger opp i trappa sto ei jente på 9-10 år. Jeg tror hun er fra en pakistansk familie. Hun så undersøkende på oss. Blikket flyttet seg fra datteren vår, til meg, og tilbake til datteren vår. Så spurte hun: "Er DU moren hennes?" "Ja, det er jeg," svarte jeg. Da utbrøt hun spontant: "Dere er jammen annerledes!"

Men det er dere jo sikkert også og spiller det noen rolle om hun påpekte det? Ikke det at jeg tror du syns det.

Våre barn er litt annerledes og det syns jeg de skal være stolte av.

[ahg]

Men det er dere jo sikkert også og spiller det noen rolle om hun påpekte det? Ikke det at jeg tror du syns det.

Våre barn er litt annerledes og det syns jeg de skal være stolte av.

Visst er vi "annerledes", og det synes jeg er helt ok. Jeg syntes jentas utbrudd var morsomt, for det var en så spontan forundring i det.

[morsan]

Jada, dette går sikkert over. Og jenta vår har helt andre venner og er lite med de to andre, både på skolen og i fritiden.

Men det som ble en liten tankevekker hos meg var at jeg og ungen min ikke lenger kan definere hvordan vi vil forholde oss til dette, sånn som vi har kunnet med de to eldste jentene. Nå er det flere som er med på å bestemme hvordan en skal snakke om det å være adoptert, og jeg ser at det ikke nødvendigvis er det som er mest naturlig for oss. Så konklusjoner er vel at adopterte og deres foreldre er like forskjellig som alle andre, og ikke nødvendigvis trenger å ha så mye til felles. Kanskje ingen bombe....

''Men det som ble en liten tankevekker hos meg var at jeg og ungen min ikke lenger kan definere hvordan vi vil forholde oss til dette, sånn som vi har kunnet med de to eldste jentene. Nå er det flere som er med på å bestemme hvordan en skal snakke om det å være adoptert, og jeg ser at det ikke nødvendigvis er det som er mest naturlig for oss. Så konklusjoner er vel at adopterte og deres foreldre er like forskjellig som alle andre, og ikke nødvendigvis trenger å ha så mye til felles. Kanskje ingen bombe....''

Vet du, jeg synes det du skriver her kunne bli sagt om det meste - bare man bytter ut ordet "adoptert" med noe annet! ;-) Man merker jo bare mer og mer at man ikke kan oppdra ungen sin i et vakum - andre foreldres oppdragelse på sine barn samt alle annen påvirkning er med på å gjøre at en ikke selv får ha den fulle og hele 'styringa' på hvordan en helst vil forholde seg til verden.

[fei1365380229]

Visst er vi "annerledes", og det synes jeg er helt ok. Jeg syntes jentas utbrudd var morsomt, for det var en så spontan forundring i det.

Nettopp! Og så lenge det kun går på nysgjerrighet og vitebegjærlighet og konstatering av fakta så syns jeg ikke vi skal kompletisere alt folk sier og i hvert fall ikke barns nysgjerrighet. De spør da om alt.

Jeg har hatt en egenfødt som har gått med skinner i flere år og unger var da nysgjerrig. Hvis man svarer på en ordentlig måte og ikke er hårsår for at folk spør så er det utrolig hvor tolerante unger er (dette i forhold til funksjonshemming).

[grot]

Ikke alle barn er like fargeblinde. Her er en søt en som jeg opplevde en dag jeg fulgte jenta vår til skolen:

Vi var på vei opp trappeoppgangen i skolebygget. Litt lenger opp i trappa sto ei jente på 9-10 år. Jeg tror hun er fra en pakistansk familie. Hun så undersøkende på oss. Blikket flyttet seg fra datteren vår, til meg, og tilbake til datteren vår. Så spurte hun: "Er DU moren hennes?" "Ja, det er jeg," svarte jeg. Da utbrøt hun spontant: "Dere er jammen annerledes!"

Ja det er faktisk de få gangen jeg har opplevd kommentarer av den typen : "Er DU moren hans?", så er det av elever med utenlandsk opprinnelse. De stirrer ofte og er veldig overrasket når jeg svarer at det er jeg jo:-) Jeg tror det er helt naturlig at de som ofte føler seg annerledes i utgangspunktet reagerer mer over forskjellen på oss og barna våre. De barna som tilhører majoriteten har jo aldri følt dette på kroppen, dette med å skille seg ut fra den store mengden.

[ahg]

Ja det er faktisk de få gangen jeg har opplevd kommentarer av den typen : "Er DU moren hans?", så er det av elever med utenlandsk opprinnelse. De stirrer ofte og er veldig overrasket når jeg svarer at det er jeg jo:-) Jeg tror det er helt naturlig at de som ofte føler seg annerledes i utgangspunktet reagerer mer over forskjellen på oss og barna våre. De barna som tilhører majoriteten har jo aldri følt dette på kroppen, dette med å skille seg ut fra den store mengden.

Jeg har tenkt akkurat som deg, at barn med utenlandsk opprinnelse er mer oppmerksom på det med hudfarge fordi de selv har erfaring med å skille seg ut fra mengden på den måten.