Broren min på 9 eier ikke empati

[Gjest Charlotte87]

På oppdrag i fra moren min skriver jeg nå inn til deg i ren "desperasjon". Broren min er 9 (snart 10 år). På skolen er han et englebarn, gjør sjeldent eller aldri noe galt, er stille i timen, gjør som han får beskjed om osv. Men hjemme er alt annerledes. Måten han er på skremmer både meg og mamma. Jeg har selv flyttet hjemmenfra og får derfor dette bare i "glimt", men jeg skal prøve å få frem det jeg ser. Det jeg kan "konstatere" er at gutten både lyger og stjeler uten hemninger (han går til og med å leter etter sparegrisen til broren sin på 7 år...). Han tenker aldri på andre, som Mamma sier, han eier ikke empati. Men samtidig er han ikke glad i seg selv heller; de pengene han stjeler eller tar går direkte til snop og annet snacks. Noe som gjør at det er omtrent kun dette han spiser. For å beskrive situasjonen bedre kan jeg fortelle deg om hva som skjedde i går. I går da jeg kom hjem fra skolen, møtte jeg lukten av popcorn. Dette i seg selv er ikke så alvorlig, men verre var det at han nektet for å ha poppet popcorn og deretter påstod at det jeg fant under bordet var fra i går. Senere spurte han om han kunne gå på butikken og pante flasker. Jeg sa først nei, og begrunnet det med at pengene gikk rett til godteri, han nektet, telte hvor mye penger jeg skulle få tilbake av ham og så gikk han. Da han kom hjem påstod han at han hadde gitt pengene til en kamerat. Senere om kvelden fant jeg ut at pengene hadde godt til en pakke chips. Like før jeg skulle dra (17-tiden), ba han meg om penger til en juniorklubb han skulle på. Han fikk da 30 kroner, som han skulle bruke der. Jeg dro og etterlot begge brødrene mine hjemme. Mamma skulle da være hjemme en time senere, men pga visse omstendigheter kom hun ikke hjem før 2000. I mellomtiden hadde mye skjedd. Eldste broren min hadde ikke gått på juniorklubben og hadde heller brukt pengene på å bli med å kjøpe et medlemskap i et spill på internett. Men det som gjorde både meg og mamma lei oss var denne situasjonen: Brødrene mine hadde vært sammen med to kamerater av eldstebroren (på 9). De hadde lekt oppe på en gangbro, der yngste broren min uheldigvis mistet en pinne utenfor som traff en bil og ga en sprekk i frontruten. Eldstebroren min løp vekk sammen med en av kammeratene sine, mens yngste ble stående igjen helt vettskrem sammen med den andre kammeraten. Damen kommer ut av bilen og kjefter (naturlig nok), hun roer seg etterhvert nok, får yngste broren min hjem og ringer til Mamma. Mamma kommer hjem med en gang og møter der eldstebroren min utenfor huset, han sier at yngstebroren er inne og så går han bare. Mamma går inn og finner yngstemann knust, liggende i sofaen hvor han prøver å gjemme seg. Eldstemann kommer inn og benekter hele historien til yngstemann, helt til vi truer med å ringe en av vennene hans som var der, da gir han etter og forteller. Det jeg ikke forstår er; hvorfor ble han ikke igjen for å støtte yngste broren min som hadde hatt et uhell? Hvorfor fortalte han det ikke til mamma da hun kom hjem? Hvorfor benektet han hele historien til yngstebroren min? Dette er da et ekstremt tilfelle, men slik er det hele tiden, og dette blir bare verre og verre. Gutten nekter å spise skikkelig mat fordi han har spist seg mett på godterier, han sniker unna penger hele tiden og bruker den på dette (disse pengene ligger ikke åpenbart noe sted, han må lete etter dem for å finne dem). Han støtter ikke broren sin uansett hva som skjer, bare benekter det eller påstår at han lyger. Hadde dette bare skjedd en gang i blant hadde det vært greit, men dette er noe som bare har blitt verre og verre de to siste årene. Går vi til helsesøster eller lærer, får vi bare tilbake at det er noe gale med foreldrene. Men hvordan kan det være det når både jeg og yngste broren min er det motsatte av ham? Kan du gi oss noen råd, eller et eller annet som kan si oss hva vi kan gjøre? Både jeg og mamma er redd for hva dette kan føre til når han blir eldre, spesielt det at han gir blaffen i seg selv (både når det gjelder mat og hygene...) Håper du kan svare meg, jeg vet dette brevet ble veldig langt og kanskje litt vanskelig å forstå, men jeg håper likevel at du tar deg tid til å hjelpe meg/oss.

[multippel]

Jeg fikk bare lyst til å komme med noen innvendinger. Broren din er 9 år, altså ikke spesielt gammel. Hvorfor har han som er så ung tilsyn for en som er enda yngre? Det mener jeg han er altfor ung til! At han mangler empati syns jeg er en ganske voldsom beskyldning. Men jeg forstår at han har betydelige adferdsproblemer. Hva disse kommer av kan være mange ulike årsaker. Med slike problemer vil jeg tenke at det må være viktig å finn hjelp for å få rettet opp i dette. Hva med en henvisning til BUP?

Hva slags konsekvenser har det for han om han lyver og stjeler?

Jeg er usikker på hvor man henvender seg med sånt men tenkte på BUP. Det kan jo være noe bakenforliggende også.

Jeg bare tenker litt høyt:-)

[Gjest søk hjelp]

Hvor er far inn i bildet? Er dere helsøsken alle tre?

Det slår meg at han maser seg til penger av deg selvom du prøver å si nei. Han driver også ekstem utprøving av grenser hjemme.

Han er altfor ung til å forvente at han forstår sammenhengen mellom godt kosthold og god helse. Det virker på meg som det kan være en del urimelige krav til gutten som han har problemer med.

Hvis han er snill og grei på skolen så har han det som trenges. Da er det hjemmesituajsonen som han protesterer på. Det betyr ikke at han har dårlige foreldre, men at familien kan trenge hjelp. Ikke legg for mye vekt på enkelte episoder som det å bli redd og stikke av fra lillebror i en vanskelig situasjon. Han er for ung til å forvente så mye ansvar av ham. Jenter tar ofte mer ansvar og er tidligere ute. Hvis det blir hysterisk kjefting som det har lett for å bli så løser det heller ikke situasjonen.

BUP kan være et alternativ eller PPT. Foreldre kan henvende seg direkte dit for råd og samtaler. Helsesøster bør kunne diskutere med foreldre også, og sosiallærer på skolen kan også snakkes med. Det går an å ta en samtale med fastlege også for råd og veiledning.

[kaffepiken]

Jeg syns din mor bør ta kontakt med BUP og få foreldreveiledning (Parent Management Training) og hjelp til å sette grenser for gutten. Det er et godt tilbud!

Noen barn har behov for mye tydeligere og klarere grenser enn andre. Det betyr ikke at barnet mangler empati.

Du forteller ikke noe om hvilke konsekvenser det får for gutten, når han stjeler penger og kjøper godterier. Klare og tydelige grenser/klare meldinger fulgt av forutsigbare konsekvenser tror jeg er kjempeviktig for at gutten skal skjønne poenget.

Kanskje er det sånn at gutten overlates litt for mye til seg selv og får litt for stort ansvar i forhold til alder?

Det første skrittet på veien er at dere innser at gutten trenger hjelp, så det er kjempebra at dere ser dette. Da tror jeg mulighetene er gode for at dere får dette til

[Gjest]

Jeg fikk bare lyst til å komme med noen innvendinger. Broren din er 9 år, altså ikke spesielt gammel. Hvorfor har han som er så ung tilsyn for en som er enda yngre? Det mener jeg han er altfor ung til! At han mangler empati syns jeg er en ganske voldsom beskyldning. Men jeg forstår at han har betydelige adferdsproblemer. Hva disse kommer av kan være mange ulike årsaker. Med slike problemer vil jeg tenke at det må være viktig å finn hjelp for å få rettet opp i dette. Hva med en henvisning til BUP?

Hva slags konsekvenser har det for han om han lyver og stjeler?

Jeg er usikker på hvor man henvender seg med sånt men tenkte på BUP. Det kan jo være noe bakenforliggende også.

Jeg bare tenker litt høyt:-)

Vel for å prøve å svare dere på spørsmålene deres. Gutten er kanskje mye hjemme alene, dette fordi han kommer hjem fra skolen en gang mellom 12 og 14, og faren er ikke hjemme før 16, mens mor jobber til 18.

Faren eier ingen respekt hos ungene, han bare "truer" med ting, men det blir aldri noe av, så da ender det som oftest med at begge guttene gir blaffen i hva som skjer.

Vanligvis blir ikke han på 9 overlat ansvaret til han på 7, har skulle mor vært hjemme en time etter jeg dro, og han på 9 skulle i teorien på en juniorklubb.

[Gjest Charlotte87]

Vel for å prøve å svare dere på spørsmålene deres. Gutten er kanskje mye hjemme alene, dette fordi han kommer hjem fra skolen en gang mellom 12 og 14, og faren er ikke hjemme før 16, mens mor jobber til 18.

Faren eier ingen respekt hos ungene, han bare "truer" med ting, men det blir aldri noe av, så da ender det som oftest med at begge guttene gir blaffen i hva som skjer.

Vanligvis blir ikke han på 9 overlat ansvaret til han på 7, har skulle mor vært hjemme en time etter jeg dro, og han på 9 skulle i teorien på en juniorklubb.

ble ikke helt ferdig der.... fortsetter her :

Han har grenser å forholde seg til, som har vært klare med konsekvenser, som tap av ukepenger, ikke få lov å gå ut om kvelden, og lignende. men han har bare gitt blaffen i det og sagt at det ikke gjør noe.

så da står vi igjen og vet ikke helt hvordan vi skal løse det, fordi han bare rett og slett gir blaffen. Det er vanskelig å få frem alle detaljene her...

vi vet at han både lyger og stjeler, men problemet er at vi ikke kan bevise det. penger forsvinner, vi vet det er han, men uten beviser er det vanskelig å gjøre noe konkret. Noen forslag?

[multippel]

ble ikke helt ferdig der.... fortsetter her :

Han har grenser å forholde seg til, som har vært klare med konsekvenser, som tap av ukepenger, ikke få lov å gå ut om kvelden, og lignende. men han har bare gitt blaffen i det og sagt at det ikke gjør noe.

så da står vi igjen og vet ikke helt hvordan vi skal løse det, fordi han bare rett og slett gir blaffen. Det er vanskelig å få frem alle detaljene her...

vi vet at han både lyger og stjeler, men problemet er at vi ikke kan bevise det. penger forsvinner, vi vet det er han, men uten beviser er det vanskelig å gjøre noe konkret. Noen forslag?

Jeg vil fremdeles foreslå BUP. Det høres ut som det er store samspillsproblemer i familien. Det er ikke noe nederlag å gjøre det. Jeg har selv gått et slikt kurs kaffepiken her anbefaler og det er veldig bra.

Det er alltid de voksne som må forandre sin adferd før barna forandrer sin. Jeg sier ikke at foreldrene dine ikke er gode og snille foreldre, men av og til kan foreldre kjøre seg inn på ganske ubevisste spor.

Hvis dere vet at han stjeler så bør tror jeg moren din snakke med han under fire øyne. Jeg syns hun bare skal påstå at hun vet at han har gjort det. Jeg syns hn skal holde på det. Jeg syns også at hun ikke skal være sint i stemmen bare dypt dypt alvorlig. Det kan være han er redd for å si sannheten og at han er så vant til sin strategi på at å juge virker så bra at det vil sitte langt inne. Jeg ville sagt noe om tillit og hvor viktig det er. Og jeg ville først bare krevd at jeg fikk vite sannheten. Når sannheten kommer så ville jeg spurt han hva han syns at man bør gjøre med det. Jeg ville fortsatt ikke vært sint, men alvorlig. Jeg ville forsikret han om at jeg ikke ville bli sint, men at jeg måtte få vite sannheten.Jeg ville på forhånd tenkt ut en konsekvens som jeg ville foreslått skulle gjelde fra da av. Jeg ville med andre ord brukt god tid til å snakke med han og i denne samtalen blitt enig om konsekvens som skal gjelde om det gjentar seg igjen.

Dette jeg skrev nå er ikke pmt det er hvordan jeg personlig ville gjort det. Men med så store adferdsproblemer som du beskriver her så er det ikke dumt å ta kontakt med bup.

Dette kan fint løses!

[Gjest Lykke til!]

ble ikke helt ferdig der.... fortsetter her :

Han har grenser å forholde seg til, som har vært klare med konsekvenser, som tap av ukepenger, ikke få lov å gå ut om kvelden, og lignende. men han har bare gitt blaffen i det og sagt at det ikke gjør noe.

så da står vi igjen og vet ikke helt hvordan vi skal løse det, fordi han bare rett og slett gir blaffen. Det er vanskelig å få frem alle detaljene her...

vi vet at han både lyger og stjeler, men problemet er at vi ikke kan bevise det. penger forsvinner, vi vet det er han, men uten beviser er det vanskelig å gjøre noe konkret. Noen forslag?

Aller først: broren din er heldig som har ei søster som deg; som tar dette alvorlig, som skriver inn her og som står i debatten selv om du ikke får "medhold"! Jeg forstår at situasjonen er vanskelig for dere. Jeg forstår også at du kanskje tenker at leserne ikke har forstått det du skriver. Du skriver at det er vanskelig å få fram alle detaljene. Jeg forstår at det kjennes viktig for deg og at det er i detaljene det ligger for dere. Det er jo slik for de fleste av oss, at mye vi fokuserer på i livet vårt ligger i detaljene. Det er likevel slik at det kan være andre ting som blir det mest iøyenfallende for andre og at det også kan være viktig å legge merke til for dere. Altså; det er ikke sikkert at leseren ville skifte mening selv om du fikk fram alle detaljene. Jeg synes du bør være åpen for å spørre deg selv: Hvorfor reagerer leserne her som de gjør? Hva er det de ser som vi ikke ser selv? Kan det være at dere har kommet fram til en forklaring som dere innerst inne frykter, men som dere likevel ikke uten videre tør i gi slipp på? Eller at dere som familie ikke kjenner at dere har kapasitet til å leve annerledes enn dere gjør akkurat nå (f.eks. gi broren din mer tid/oppmerksomhet/kos/oppfølging eller gjøre noe med samspillet generelt i familien). Jeg reagerer iallefall innledningsvis på det du skriver om å være alene m.m. og når du skriver det du skriver om far blir jeg som leser jo ikke mindre opptatt av samspillet i familien. Det er sterke ord å si at et barn mangler empati og hvis det er tilfelle er det en veldig alvorlig diagnose med store konsekvenser. Jeg tror derfor at dere egentlig ønsker dere en annen forklaring. Andre forklaringer vil likevel nødvendigvis legge større ansvar for endring på dere andre i familien. Broren din har kanskje fått det samme som deg og minstemann, men hvis han har helt andre/større behov er det ikke nødvendigvis nok. Det kan også være at han har levd under andre betingelser. F.eks. var du kanskje enebarn i noen år, mens han raskt måtte ta hensyn til en lillebror? Som i sin tur ikke har fått noen yngre "konkurrent"? Jeg synes du er påfallende opptatt av negative grenser/konsekvenser (straff) og å "bevise" hans skyld. Jeg synes det er trist med en gutt på 9 år som gir blaffen - hva sier det f.eks. om hans sosiale liv? - og hva ville skje hvis dere hadde beviser? Hva er det dere ville gjøre da som dere ikke kan gjøre nå? At barn på 9 år lyver og stjeler er vel ikke helt enestående, det som kan gjøre det enestående (både i positiv og negativ retning) er hvordan dere håndterer det. Jeg er ikke enig med deg når det gjelder beviser. Tvert imot. Dere har alle de beviser dere trenger: broren din har det ikke slik han trenger å ha det i livet sitt! Jeg er derimot enig i at det ikke nødvendigvis er lett å gjøre noe konkret. Noen forslag har du allerede fått. Jeg tror det viktigste er at han får mye tid sammen med voksne som har overskudd til ham. Jeg håper inderlig at dere tar tak i dette på en eller annen (eller flere) måter. Det er mange som kan gi råd og hjelpe dere: lærer eller andre på skolen, helsestasjon, barnevern, lege, PPT og BUP for å nevne noen. Alle disse kan likevel bare gi dere råd og verktøy - det er foreldrene dine som må gjøre jobben! (For uten at du skriver hvor gammel du er, så er du jo faktisk søsteren hans og dermed på ingen måte ansvarlig for hans oppdragelse).

Jeg forstår det godt hvis dette virker provoserende, men min erfaring med barn/unge som er 5-10 år eldre gjør at jeg skriver som jeg gjør. Dere har ennå tid - bruk den! Ønsker dere all mulig lykke til!