Hvorfor er du her inne i dag?

[Gjest gråttidag]

Er det flere hjemmeværende mødre som meg her?

Har du fri fra jobb e.l?

Er fortsatt hjemme med minstemann på 18 mnd. Alle lurer på når jeg skal begynne å jobbe.

Vi er heldige og har god økonomi, jeg trenger derfor ikke jobbe.

Jeg begynner å føle meg litt verdiløs av å gå hjemme. Har lyst til å synke ned i bakken når noen spør hva jeg jobber med.

Skulle ønske jeg kunne være stolt av å være hjemmeværende husmor.

Mannen min skryter jo veldig av meg og er glad for å ha en kone som går hjemme, men selvtillitten min er snart på bånn.

Jeg er i et dilemma nå, for jeg har vondt for å levere fra meg minstemann til andre enda.

Noen råd?

Vil det hjelpe meg å jobbe hjemmefra, slik at jeg føler jeg gjør en jobb?

Kan hjelpe mannen min i firmaet, men da får jeg ikke det sosiale ved å treffe andre kollegaer.

Huff jeg grubler alt for mye og bekymrer meg. Hva skal jeg bli når jeg blir stor (enda eldre...)

Bare noen tanker fra meg.

[fuji1365380447]

Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre - men jeg kan si at jeg kjenner meg veldig igjen i følelsen du sitter med.

Jeg hadde mange kjedelige og lite givende dager mot slutten av min permisjon. Det gjør litt vondt å innrømme det, men det var kjedelig å "bare" være hjemme sammen med lillesnuppa mi. Følte at jeg var helt på siden av verden.

Nå er hun 14 mnd og jeg har begynt å jobbe igjen - og jeg føler meg så utrolig mye bedre!

Hvis det hadde vært slik at alle var hjemmeværende mødre (slik det var da jeg var liten), så kunne jeg godt tenke meg å være hjemme lenger. Men mot slutten av permisjoen så var det så få mennekser jeg kunne være sammen med på dagtid, at jeg holdt på å bli gal av ensomhet og kjedsomhet.

Nå er det andre problemer jeg strir med - dårlig samvittighet for å være for lite sammen med ungen, stress og dras mellom jobb og privatliv osv. Men for å være helt ærlig - for meg er det bedre med litt stress og dårlig samvittighet enn kjedelige ensomme dager hvor jeg følte at jeg ikke kunne gi ungen den stimuligen som hun trenger.

[Hugmee]

Er i permisjon.

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver - det blir fort lange dager og litt kjedelig om en ikke er litt kreativ. Jeg prøver å legge opp ukene så vi kommer oss litt ut av huset. Vi oppsøker også litt ulike lekeplasser rundt her bare for forandringens skyld.

Det er enda lenge til jeg skal tilbake i jobb - men hva med en kveldsjobb eller et kurs? Da treffer du andre mennesker og får litt "input" fra resten av verden?

[Gjest Elextra]

Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre - men jeg kan si at jeg kjenner meg veldig igjen i følelsen du sitter med.

Jeg hadde mange kjedelige og lite givende dager mot slutten av min permisjon. Det gjør litt vondt å innrømme det, men det var kjedelig å "bare" være hjemme sammen med lillesnuppa mi. Følte at jeg var helt på siden av verden.

Nå er hun 14 mnd og jeg har begynt å jobbe igjen - og jeg føler meg så utrolig mye bedre!

Hvis det hadde vært slik at alle var hjemmeværende mødre (slik det var da jeg var liten), så kunne jeg godt tenke meg å være hjemme lenger. Men mot slutten av permisjoen så var det så få mennekser jeg kunne være sammen med på dagtid, at jeg holdt på å bli gal av ensomhet og kjedsomhet.

Nå er det andre problemer jeg strir med - dårlig samvittighet for å være for lite sammen med ungen, stress og dras mellom jobb og privatliv osv. Men for å være helt ærlig - for meg er det bedre med litt stress og dårlig samvittighet enn kjedelige ensomme dager hvor jeg følte at jeg ikke kunne gi ungen den stimuligen som hun trenger.

Skriver under på denne!

[Gjest Elextra]

''Jeg er i et dilemma nå, for jeg har vondt for å levere fra meg minstemann til andre enda. Noen råd?''

Tror ikke det blir særlig lettere etterhvert.

Dilemmaet for mange av oss er jo at når vi først jobber blir det litt for mye, og vi synes barnet får vel lange dager i barenhage. Men fra det er to år har barnet stort utbytte av å være i barnehage minst noen timer hver dag.

Vet ikke om du vil føle deg bedre om du jobber noe hjemmefra, jeg vil tro du har bedre av å komme ut i et jobbmiljø. Har du muligheter for en deltidsjobb og halv plass i barnehage ville kanskje det være en god start?

[Gjest gråttidag]

Er i permisjon.

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver - det blir fort lange dager og litt kjedelig om en ikke er litt kreativ. Jeg prøver å legge opp ukene så vi kommer oss litt ut av huset. Vi oppsøker også litt ulike lekeplasser rundt her bare for forandringens skyld.

Det er enda lenge til jeg skal tilbake i jobb - men hva med en kveldsjobb eller et kurs? Da treffer du andre mennesker og får litt "input" fra resten av verden?

Jeg begynte i åpen barnehage for en stund siden. Det er to dager i uka og jeg storkoser meg der, minstemann også. Vi har blitt en skikkelig fin gjeng som skravler og ler. Føler virkelig at jeg lever når jeg er der.

Det er de andre 3 dagene jeg sliter med.

Må prøve å komme meg ut og finne på noe. Nå kommer det enda en laaang mørk vinter snart.

Minstemann har sikkert godt av å være litt vekk fra meg (sier alle), har han virkelig det, når han gråter når jeg går fra ham.

Kanskje jeg skal finne en dagmamma snart, barnehage er jo håpløst nå i år.

Det er jo litt trist at man ikke er fornøyd med å gå hjemme med barna sine. Men det er jo så få som gjør det at man ikke treffer andre voksne på dagtid lenger.

[Sofline]

Hva med en deltidsjobb, eller engasjer deg i frivillig arbeide, stå i Fretex for eksempel.

[Gjest gråttidag]

Hva med en deltidsjobb, eller engasjer deg i frivillig arbeide, stå i Fretex for eksempel.

Prøvde meg som flyktning-guide, men det var ikke noe for meg.

Stå i butikk kunne jeg jo gjort.

[Hugmee]

Jeg begynte i åpen barnehage for en stund siden. Det er to dager i uka og jeg storkoser meg der, minstemann også. Vi har blitt en skikkelig fin gjeng som skravler og ler. Føler virkelig at jeg lever når jeg er der.

Det er de andre 3 dagene jeg sliter med.

Må prøve å komme meg ut og finne på noe. Nå kommer det enda en laaang mørk vinter snart.

Minstemann har sikkert godt av å være litt vekk fra meg (sier alle), har han virkelig det, når han gråter når jeg går fra ham.

Kanskje jeg skal finne en dagmamma snart, barnehage er jo håpløst nå i år.

Det er jo litt trist at man ikke er fornøyd med å gå hjemme med barna sine. Men det er jo så få som gjør det at man ikke treffer andre voksne på dagtid lenger.

Ja det er akkurat derfor det er ekstra tungt - fordi en ikke får kontakt med andre voksne. Alle har behov for å være sosiale og en liten tass kan ikke helt tilfredsstille det behovet for oss voksne.

Om barnet har behov for å være borte fra deg kan jeg ikke mene noe om uten å vite _masse_ både om deg og barnet. Jeg vet at min sønn trenger å være hjemme sammen med meg pga hans situasjon - og vi får mange kommentarer på hvorfor han ikke er i barnehage.

Barn trenger fra en viss alder å treffe andre barn og lære sosialisering gjennom lek og samhandling. Men om dere er i åpen barnehage to dager i uka får jo barnet masse der.

Du må nesten bare gå noen runder med deg selv å finne ut hva du ønsker deg og hva som må gjøres for at du kan få det til.

Lykke til!

[astridny]

Jeg begynte i åpen barnehage for en stund siden. Det er to dager i uka og jeg storkoser meg der, minstemann også. Vi har blitt en skikkelig fin gjeng som skravler og ler. Føler virkelig at jeg lever når jeg er der.

Det er de andre 3 dagene jeg sliter med.

Må prøve å komme meg ut og finne på noe. Nå kommer det enda en laaang mørk vinter snart.

Minstemann har sikkert godt av å være litt vekk fra meg (sier alle), har han virkelig det, når han gråter når jeg går fra ham.

Kanskje jeg skal finne en dagmamma snart, barnehage er jo håpløst nå i år.

Det er jo litt trist at man ikke er fornøyd med å gå hjemme med barna sine. Men det er jo så få som gjør det at man ikke treffer andre voksne på dagtid lenger.

Kanskje du kan avtale med dine nye venninner i åpen barnehagen om å møtes noen av de andre dagene.

Enten hjemme hos hverandre eller ta dere en by tur sammen med barna.

Ikke tenk på hva andre kanskje mener om det når du er hjemme med barnet.

Kos deg med god samvittighet.

Ut i arbeidslivet kommet man fort nok allikevel.

[fuji1365380447]

Jeg begynte i åpen barnehage for en stund siden. Det er to dager i uka og jeg storkoser meg der, minstemann også. Vi har blitt en skikkelig fin gjeng som skravler og ler. Føler virkelig at jeg lever når jeg er der.

Det er de andre 3 dagene jeg sliter med.

Må prøve å komme meg ut og finne på noe. Nå kommer det enda en laaang mørk vinter snart.

Minstemann har sikkert godt av å være litt vekk fra meg (sier alle), har han virkelig det, når han gråter når jeg går fra ham.

Kanskje jeg skal finne en dagmamma snart, barnehage er jo håpløst nå i år.

Det er jo litt trist at man ikke er fornøyd med å gå hjemme med barna sine. Men det er jo så få som gjør det at man ikke treffer andre voksne på dagtid lenger.

Gutten får sikkert det han trenger, siden dere går i åpen barnehage.

Det er DU som ikke får det du trenger. Du trenger også samhold og felleskap og stimulig og å føle deg nyttig. Og når man er hjemme med et lite barn så får man ofte ikke det.

Det er ikke noe nederlag at du føler at du trenger mer. Det er ikke slik at du elsker gutten din noe mindre fordi du innser at du trenger noe annet enn ham. Han har jo ogås mest behov for en mamma som er glad og føler seg vel.

[Gjest petry]

Det å være hjemmeværende er ikke verdiløst.

De reaksjonene du får utenfra, er ofte misunnelse, fordi det ikke er alle som faktisk har økonomi til å være hjemme.

Du gjør jo en svært nyttig jobb, med å følge opp barnet ditt.

Jeg har litt erfaring, har vært på og av som hjemmeværende nå i ti år.Har tre barn under ti år, den minste er to.

Er nå hjemmeværende igjen, og har alltis hatt vikariater innemellom, slik at jeg kan velge litt selv.

Det jeg synest er litt lurt er å se på livet litt lenger frem i tid.Småbarnsperioden går så altfor fort, og det er ikke bortkastet å være hjemme noen år hvis man har økonomi til det.

Jeg har som sagt prøvd begge deler, og har nå roet meg med at jeg begynner i arbeid når ungene er blitt større.

En har jo forhåpentligvis mange år til som yrkesaktiv, men jeg synest det er svært verdifullt å bruke mest mulig tid på familen i allefall i småbarnsperioden.

Det er noe med å ikke bry seg med omgivelsene, og kommentarene.Det viktigste er å gå inni seg selv og finne ut hva som gjør livet mest verdifullt for deg selv,og hva du ønsker å prioritere.