Når ting ikke fungerer på skolen

[Gjest også en 1. klasse mor]

Jeg vil gjerne ha noen innspill fra erfarne skoleforeldre eller lærere på hva vi foreldre kan forvente og forlange av skolen.

Problemstillingen må anonymiseres litt, men kort forklart så har vi en gutt i 1. klasse som sliter med å finne seg til rette i klassemiljøet. Dette resulterer i at han finner på en masse rart, og bråker, og det får selvsagt negative konsekvenser. Men de negative konsekvensene er nå så mange at han virkelig har begynt å slite, og da med hele skolen. Han føler at læreren er ute etter han, og alltid kjefter på han.

Vi mener at skolen må kunne anstrenge seg litt for å få han med i klassemiljøet, og da spesielt blant guttene (siden han er gutt selv). Skolen har så langt stilt seg litt passive, da de ikke ser noen tegn til mobbing eller utestenging. Vi mener at de tross alt har et ansvar.

Nå skal vi ha møte med skolen, og er litt usikre på hvor langt vi kan gå i å kreve ting og tang. Vi føler oss litt hjelpesløse, må innrømme det.

Av de tingene vi har bedt om er blant annet en flytting av plasser inne i klasserommet, da vi mener han har havnet på en uheldig gruppe. Vi har også bedt om at de tar tak i det sosiale og hjelper han til å bli kjent med de andre elevene. Er dette for mye forlangt?

[Gjest kjent problem]

Hva med å lære ungen normal oppførsel, det er en god start.

Deretter bør han kanskje ha litt ekstra hjelp til å tilpasse seg skolelivet.

[avidi]

Dere må få til en dialog med guttens kontaktlærer. Unger på 1. trinn er ofte urolig og det tar tid å tilpasse seg nye krav og rutiner.

Prøv i samråd med kontaktlærer å sette fokus hva som er positivt og konsentrer dere som det i første omgang. Det er også viktig å sankke med gutten for å prøve å finne kjernen i problemet, det ene drar det andre med seg av negative ting.

Kommer dere ingen vei med kontaktlærer har skolen en sosiallærer som kan kontaktes.

Stå på. Jeg hadde tilsvarende problemer med sønnen min det første året på skolen, det ble noen meldinger med hjem om dårlig oppførsel. Jeg gikki dialog kontaktlærer og sammen la vi en strategi for å løse problemene. Det tok et skoleår før vi kom i havn, men vi klarte det til slutt.

[Gjest efoll]

Hva med å lære ungen normal oppførsel, det er en god start.

Deretter bør han kanskje ha litt ekstra hjelp til å tilpasse seg skolelivet.

Konstruktivt svar? "Normalt god oppførsel"?

[frosken]

Jeg er litt usikker på om du mener at hans uro i klassen har sammenheng med at han ikke har fått venner i klassen, eller om du tenker at det er to typer problemer det bør tas tak i?

Etter min oppfatning bør dere ta opp de tingene dere er opptatt av i samtalen med skolen. Dere kan også si at dere lurer på om han sitter på gruppe sammen med barn som det vil være ekstra vanskelig å få til god samhandling med, men dere kan ikke kreve at de omgrupperer barna. Læreren må få lov til å bruke sitt pedagogiske skjønn i forhold til hvordan elevene grupperes, og hvordan klassens arbeid skal organiseres. (Jeg er forresten litt nysgjerrig på hvorfor dere mener at gruppeinndelingen er medvirkende årsak til problemene, er det fordi det er flere "urolige" som sitter sammen?)

Når det gjelder hans evt. manglende kontakt med andre barn i klassen, så kan dere så avgjort be skolen hjelpe til med dette. Mange skoler bruker familiegrupper/vennegrupper for å bidra til at barna utvikler vennskap og blir bedre kjent, men det finnes også mange andre typer opplegg som har dette som fokus.

Skolen bør ta på alvor at han ikke trives slik at dere sammen kommer frem til en plan for å oppnå bedring. Heldigvis har han ikke gått på skolen så mange uker ennå, slik at det er godt håp om at ting løser seg etterhvert :-)

[Gjest kjent problem]

Konstruktivt svar? "Normalt god oppførsel"?

Ja, som regel er man blind for at ens egne unger kan være "problemet" i sammenhengen. Dessuten er ikke forledrene tilstede i skolehverdagen.

Ofte er det bølletendenser eller liknende som kan være årsaken til at det ikke fungerer på skolen (og i andre sammenhenger). Folk vil gjernest at det er er "de andre" som gjør situasjonen slik, evt lærere er for passive, etc.

[swahili1365380959]

jeg anbefaler at dere gjør deres for at dere skal komme i god dialog med læreren til sønnen. Læreren ønsker mest sansynlig et godt samarbeid med dere. Lærerens arbeid for å hjelpe sønnen blir mye enklere hvis dere spiller på lag.

Det er naturlig å forvente at læreren jobber med å få alle elever til å føle seg trygge og til å trives på skolen. Husk at læreren har ansvar for mange elever, ikke bare deres sønn!

Lykke til!

[Gjest også en 1. klasse mor]

jeg anbefaler at dere gjør deres for at dere skal komme i god dialog med læreren til sønnen. Læreren ønsker mest sansynlig et godt samarbeid med dere. Lærerens arbeid for å hjelpe sønnen blir mye enklere hvis dere spiller på lag.

Det er naturlig å forvente at læreren jobber med å få alle elever til å føle seg trygge og til å trives på skolen. Husk at læreren har ansvar for mange elever, ikke bare deres sønn!

Lykke til!

I dette tilfellet føler vi absolutt at vi ønsker å spille på lag. Vi føler derimot at skolen ikke synes det er noe spill i det hele tatt, så de engasjerer seg ikke.

[Gjest også en 1. klasse mor]

Jeg er litt usikker på om du mener at hans uro i klassen har sammenheng med at han ikke har fått venner i klassen, eller om du tenker at det er to typer problemer det bør tas tak i?

Etter min oppfatning bør dere ta opp de tingene dere er opptatt av i samtalen med skolen. Dere kan også si at dere lurer på om han sitter på gruppe sammen med barn som det vil være ekstra vanskelig å få til god samhandling med, men dere kan ikke kreve at de omgrupperer barna. Læreren må få lov til å bruke sitt pedagogiske skjønn i forhold til hvordan elevene grupperes, og hvordan klassens arbeid skal organiseres. (Jeg er forresten litt nysgjerrig på hvorfor dere mener at gruppeinndelingen er medvirkende årsak til problemene, er det fordi det er flere "urolige" som sitter sammen?)

Når det gjelder hans evt. manglende kontakt med andre barn i klassen, så kan dere så avgjort be skolen hjelpe til med dette. Mange skoler bruker familiegrupper/vennegrupper for å bidra til at barna utvikler vennskap og blir bedre kjent, men det finnes også mange andre typer opplegg som har dette som fokus.

Skolen bør ta på alvor at han ikke trives slik at dere sammen kommer frem til en plan for å oppnå bedring. Heldigvis har han ikke gått på skolen så mange uker ennå, slik at det er godt håp om at ting løser seg etterhvert :-)

For å forklare: gutten er av den verbale sorten. Han kan være brå, og er meget frittalende. I utgangspunktet mener jeg at han er en "enkel" unge å ha med å gjøre. Jeg anser at hans uro i klasserommet skyldes at han ikke finner seg til rette, ja. Jeg anser ikke at han i seg selv har et uro-problem. Han er som sikkert de fleste på den alderen impulsiv og greier ikke alltid rekke opp hånda før han snakker, men lærerne beskriver han likevel som både grei og flink.

Problemene med gruppa han sitter i er at han har havnet sammen med tre jenter. To av dem er bestevenninner, og en av disse er svært sjefete. Ingen av disse er barn han føler fellesskap med, og det bidrar ikke på noen måte til å integrere han i klassen.

Han kjente ingen da han begynte på skolen, og mange av de andre kjente hverandre.

Slik vi kjenner han så er han en som trenger tid på seg til å takle forandringer og nye ting. Han bruker tid på å bli kjent med nye mennesker, og sliter litt i grupper. I en-til-en fungerer han ofte svært godt, og er en utadvendt type som tar kontakt med andre. Men når han opplever å bli avvist, så blir det vanskelig for han.

Det som skjer på skolen er at enkelte av de andre guttene er mer voldsomme i leken, noe han misliker. Når det da blir dytting og knuffing så blir han sint, og svarer kraftig og verbalt. Aldri fysisk. Hans verbale respons blir slått ned på, mens knuffingen blir oversett. Dermed går han stadig mer i forsvar både overfor medelever og lærere. Jeg må tilføye at hans verbale "angrep" aldri er grove på noen måte. Det er aldri verken stygge ord eller tilnavn. Men han kan brøle høyt og komme med uttrykk av typen "Kutt ut! Kom deg vekk!" og den stilen. Læreren mener at han ikke oppfører seg pent mot de andre elevene, og skjønner ikke at det er de andre som har fremprovosert det med sin atferd.

[Gjest også en 1. klasse mor]

Dere må få til en dialog med guttens kontaktlærer. Unger på 1. trinn er ofte urolig og det tar tid å tilpasse seg nye krav og rutiner.

Prøv i samråd med kontaktlærer å sette fokus hva som er positivt og konsentrer dere som det i første omgang. Det er også viktig å sankke med gutten for å prøve å finne kjernen i problemet, det ene drar det andre med seg av negative ting.

Kommer dere ingen vei med kontaktlærer har skolen en sosiallærer som kan kontaktes.

Stå på. Jeg hadde tilsvarende problemer med sønnen min det første året på skolen, det ble noen meldinger med hjem om dårlig oppførsel. Jeg gikki dialog kontaktlærer og sammen la vi en strategi for å løse problemene. Det tok et skoleår før vi kom i havn, men vi klarte det til slutt.

Takk for svaret! Vi opplever at gutten føler seg utenfor. Han startet i en klasse hvor han ikke kjente noen, og mange av de andre kjente hverandre fra før. Jeg mener det må være skolens oppgave å sørge for at alle elevene er integrert og føler seg inkludert.

[Gjest også en 1. klasse mor]

Hva med å lære ungen normal oppførsel, det er en god start.

Deretter bør han kanskje ha litt ekstra hjelp til å tilpasse seg skolelivet.

Tja. Gutten har normalt en god oppførsel. Han syns bare at det er problematisk at en del andre elever ikke har like god oppførsel. Han misliker knuffing og dytting, og liker generelt ikke at andre f.eks. drar han i armen. Når andre blir fysiske, blir han oftest verbal. Svært verbal. Og kvass, streng, høres fryktelig sint ut. Og det er DET læreren har bestemt seg for å slå ned på. Ikke de andres fysiske atferd.

Han begynte i en klasse hvor han ikke kjenner noen, og det er vanskelig for han å få innpass i gruppa. Jo lengre han står på utsiden av miljøet jo større vil problemene bli, mener vi. Vi frykter jo at han virkelig SKAL ende med atferdsproblemer. Og at han skal bli negativ til skolen.

[frosken]

For å forklare: gutten er av den verbale sorten. Han kan være brå, og er meget frittalende. I utgangspunktet mener jeg at han er en "enkel" unge å ha med å gjøre. Jeg anser at hans uro i klasserommet skyldes at han ikke finner seg til rette, ja. Jeg anser ikke at han i seg selv har et uro-problem. Han er som sikkert de fleste på den alderen impulsiv og greier ikke alltid rekke opp hånda før han snakker, men lærerne beskriver han likevel som både grei og flink.

Problemene med gruppa han sitter i er at han har havnet sammen med tre jenter. To av dem er bestevenninner, og en av disse er svært sjefete. Ingen av disse er barn han føler fellesskap med, og det bidrar ikke på noen måte til å integrere han i klassen.

Han kjente ingen da han begynte på skolen, og mange av de andre kjente hverandre.

Slik vi kjenner han så er han en som trenger tid på seg til å takle forandringer og nye ting. Han bruker tid på å bli kjent med nye mennesker, og sliter litt i grupper. I en-til-en fungerer han ofte svært godt, og er en utadvendt type som tar kontakt med andre. Men når han opplever å bli avvist, så blir det vanskelig for han.

Det som skjer på skolen er at enkelte av de andre guttene er mer voldsomme i leken, noe han misliker. Når det da blir dytting og knuffing så blir han sint, og svarer kraftig og verbalt. Aldri fysisk. Hans verbale respons blir slått ned på, mens knuffingen blir oversett. Dermed går han stadig mer i forsvar både overfor medelever og lærere. Jeg må tilføye at hans verbale "angrep" aldri er grove på noen måte. Det er aldri verken stygge ord eller tilnavn. Men han kan brøle høyt og komme med uttrykk av typen "Kutt ut! Kom deg vekk!" og den stilen. Læreren mener at han ikke oppfører seg pent mot de andre elevene, og skjønner ikke at det er de andre som har fremprovosert det med sin atferd.

Når jeg leser din beskrivelse, så blir jeg litt undrende til hvordan du kan i detalj vite hva som skjer på skolen. Har du vært mye til stede i klassen og observert selv og/eller vært tilstede i frilek og friminutt?

Du kan selvfølgelig ha helt rett i din oppfatning av hva som foregår, og bør drøfte dine hypoteser med læreren. Men såfremt du ikke har vært svært mye tilstede på skolen, så tror jeg du kan ha en del å hente på å være mer lyttende til hva skolen har å si også.

Lykke til :-)

[frosken]

Tja. Gutten har normalt en god oppførsel. Han syns bare at det er problematisk at en del andre elever ikke har like god oppførsel. Han misliker knuffing og dytting, og liker generelt ikke at andre f.eks. drar han i armen. Når andre blir fysiske, blir han oftest verbal. Svært verbal. Og kvass, streng, høres fryktelig sint ut. Og det er DET læreren har bestemt seg for å slå ned på. Ikke de andres fysiske atferd.

Han begynte i en klasse hvor han ikke kjenner noen, og det er vanskelig for han å få innpass i gruppa. Jo lengre han står på utsiden av miljøet jo større vil problemene bli, mener vi. Vi frykter jo at han virkelig SKAL ende med atferdsproblemer. Og at han skal bli negativ til skolen.

Det kan være et poeng å hjelpe sønnen din til å skille mellom at andre mener å dytte til ham for å gjøre noe negativt mot han, og det at det skjer mange dytt mer eller mindre tilfeldig.

Enkelte unger tolker andres atferd som "intensjonal" og sin egen som "uhell". I en travel skolehverdag er det mange små episoder som hvis de feiltolkes kan medføre unødvendige konflikter.

[PieLill]

Ja, som regel er man blind for at ens egne unger kan være "problemet" i sammenhengen. Dessuten er ikke forledrene tilstede i skolehverdagen.

Ofte er det bølletendenser eller liknende som kan være årsaken til at det ikke fungerer på skolen (og i andre sammenhenger). Folk vil gjernest at det er er "de andre" som gjør situasjonen slik, evt lærere er for passive, etc.

Ofte er foreldre eksperter på sine barn og vet en hel del om hvordan de reagerer og hva som utløser konflikter også i situasjoner de ikke har sett barnet. Mange foreldre er også i stand til å ta høyde for at de ikke ser og vet alt.

Å hjelpe et barn som strever sosialt er ofte krevende. For en lærer kan det være langt mer bekvemt å definere bort problemet til f.eks. dårlig adferd.

Foreldre har så visst ikke monopol på å mangle selvinnsikt. Det klarer lærere også svært godt.

mvh

[Gjest ei annen mor]

Ja, som regel er man blind for at ens egne unger kan være "problemet" i sammenhengen. Dessuten er ikke forledrene tilstede i skolehverdagen.

Ofte er det bølletendenser eller liknende som kan være årsaken til at det ikke fungerer på skolen (og i andre sammenhenger). Folk vil gjernest at det er er "de andre" som gjør situasjonen slik, evt lærere er for passive, etc.

Enig med det du skriver. Noen barn i den alderen er mer eller mindre bråkete på skolen og veldig snille og greie hjemme. Og hvis man ikke er tilstede på skolen hele dagen så har man som foreldre ikke alltid rett i hva man tror og mener utifra det man ser i en hentesituasjon eller hva som barnet selv forteller har skjedd.

I vår skoleklasse har det alltid vært bråkmakere som ødelegger for andre barn. Og skolen har ikke oppdragelseansvar, men noen foreldre synes å tro det dessverre.

Hvis jeg skal komme med noen råd må det være at moren i dette tilfelle står på sitt om at barnet skal bytte sitteplass med rolige barn og se om vil hjelpe i timene.

På fritiden kan vennegrupper arrangeres, men det må gjøres gjennom foreldrekontaktene i klassen.

Hvis dette ikke roer situasjoner så må mor godta at sitt barn er et problem og ta kontakt med hjelpeapparatet som finnes rundt skolen. Bup osv..

[Gjest efoll]

Enig med det du skriver. Noen barn i den alderen er mer eller mindre bråkete på skolen og veldig snille og greie hjemme. Og hvis man ikke er tilstede på skolen hele dagen så har man som foreldre ikke alltid rett i hva man tror og mener utifra det man ser i en hentesituasjon eller hva som barnet selv forteller har skjedd.

I vår skoleklasse har det alltid vært bråkmakere som ødelegger for andre barn. Og skolen har ikke oppdragelseansvar, men noen foreldre synes å tro det dessverre.

Hvis jeg skal komme med noen råd må det være at moren i dette tilfelle står på sitt om at barnet skal bytte sitteplass med rolige barn og se om vil hjelpe i timene.

På fritiden kan vennegrupper arrangeres, men det må gjøres gjennom foreldrekontaktene i klassen.

Hvis dette ikke roer situasjoner så må mor godta at sitt barn er et problem og ta kontakt med hjelpeapparatet som finnes rundt skolen. Bup osv..

Men hvordan kan noen her da si at foreldrenen skal begynne å lære barnet "normalt god oppførsel", hvis barnet nettopp har normalt god oppførsel hjemme? Foreldrene er jo ikke på skolen! Hvis barnet er grei hjemme og bølle på skolen, må det vel være noe som er galt i skolemiljøet? Og da mener jeg ikke de andre barna, men læringsmiljøet, antall voksne tilstede etc.

[Gjest også en 1.klasse mamma]

Når jeg leser din beskrivelse, så blir jeg litt undrende til hvordan du kan i detalj vite hva som skjer på skolen. Har du vært mye til stede i klassen og observert selv og/eller vært tilstede i frilek og friminutt?

Du kan selvfølgelig ha helt rett i din oppfatning av hva som foregår, og bør drøfte dine hypoteser med læreren. Men såfremt du ikke har vært svært mye tilstede på skolen, så tror jeg du kan ha en del å hente på å være mer lyttende til hva skolen har å si også.

Lykke til :-)

Læreren har bekreftet at gutten vår ikke liker knuffing og dytting, og at han da blir høyrøstet, sånn at hun må snakke til han. Hun bekrefter også problematikken rundt den ene "sjefete" jenta på gruppa, men småsmiler av det og sier at jenter kan nå ofte være litt sjefete, og dessuten prøver jo hun bare å få gutten vår til å skjønne hvilke "regler" som gjelder. Hvis han snakker uten å rekke opp hånda får han tilsnakk av denne jenta, for eksempel.

Læreren har også fortalt at han er litt annerledes enn de andre guttene, og at han ikke helt vil være med på deres litt mer fysiske lek.

I tillegg har gutten selv fortalt akkurat de samme tingene. Dermed føler jeg meg rimelig trygg på at det er slik det foregår.

[Gjest efoll]

Jeg synes godt at du kan spørre læreren om hun tror adferden hans vil bli bedre på en annen gruppe. Men i bunn og grunn må læreren ta avgjørelsen. Jeg ba i fjor om at min datter måtte slippe å sitte ved siden av en spsiell gutt som plaget henne i timene. Hun klarte ikke å konsentrere seg (han er snill, men veldig urolig), og ble selv urolig av dette. Hun byttet om på plassene dagen etter, og alt ble bra igjen. Ikke alle barn har godt av å sitte ved siden av hverandre, det kan være dårlige "matcher".

Du bør uansett snakke med kontaktlæreren, fortelle åpent hva du tror er årsaken til uroen hans, og så kan hun fortelle deg hva hun tror. Så finner dere frem til løsninger sammen.

Det er mange barn som blir usikre sosialt i første klasse. Det er jo ikke så rart, de er små og det er veldig mye nytt!

forsøk å få gutten din til å åpne seg for deg og fortelle hvordan han har det. Dette er jo sårt og leit for alle, selv får jeg helt noia når det er noe med ungene. Man vil så veldig sterkt at de skal ha det bra, få venner og klare seg faglig og sosialt. Stå på!

[Gjest også en 1. klasse mor]

Det kan være et poeng å hjelpe sønnen din til å skille mellom at andre mener å dytte til ham for å gjøre noe negativt mot han, og det at det skjer mange dytt mer eller mindre tilfeldig.

Enkelte unger tolker andres atferd som "intensjonal" og sin egen som "uhell". I en travel skolehverdag er det mange små episoder som hvis de feiltolkes kan medføre unødvendige konflikter.

Jo, og her er vi inne i en spiral. Han oppfatter det som med vilje fordi han ikke kjenner dem. Han har langt høyere terskel for hva han godtar av knuffing og dytting fra folk han kjenner og er venn med. Men han kjenner dem ikke, derfor reagerer han kraftig. Og fordi han reagerer kraftig trekker de seg unna. Og fordi de trekker seg unna får han ikke være med i leken. Og fordi han ikke får være med i leken blir han ikke kjent med dem. Og fordi han ikke blir kjent med dem fortsetter han å reagere kraftig.

[Gjest Mom33]

Snakke med lærerne må være første bud, men det kan nok være slik som frosken sier - muligens misforstår han mange situasjoner og reagerer uberettiget. Vi har nemlig ei selv som er fryktelig sår for andres oppførsel og ikke så godt ser sin egen situasjon...

Vår snuppe mener nok bestemt, i sitt eget hode, at når noen skumper borti henne er det med hensikt uansett hvordan settingen er ellers. Mens hun selv aldri gjør noe "med mening" som hun selv sier. Vi snakker og snakker og snakker om dette, eksemplifiserer og rolleleker, og det kan kanskje se ut som det begynner å synke inn litt nå. Kanskje din gutt også har det litt slik i sitt hode? Og hans verbale uttrykk vil da - om han f.eks. blir skumpet borti uten mening - være det korrekte for læreren å slå ned på?

Når det gjelder sosialisering i styrte former, så har også vi slitt litt med det. Jeg har vært overrasket over hvor lite det har blitt gjort aktivt for at ungene skulle bli kjent med hverandre, men det har nok også med å gjøre at jenta vår ikke kjente mer enn 3 andre i hele 1. klasse ved starten (av 53 elever totalt). Det har nok vært tilløp til gruppesammensetting, men det er nok takket være SFO at hun har fått noen å være sammen med. Tok opp dette på samtale med læreren, og da var dette noe de "skulle begynne med".

Som sagt, ta en prat med læreren, men vær kanskje litt varsom med å legge all skyld på "alle andre". Med mindre man er tilstede på skolen hele tiden, så har man bare eget barns uttalelser å støtte seg på. Og av egen erfaring vet jeg at det ikke nødvendigvis er den hele og fulle objektive sannheten...

Lykke til!