Overvekt - Til plage for hvem?

[Gjest også en mamma]

''Vekt er ikke mer enn en detalj på en person.''

En detalj - når man peser for å komme opp trappa og ikke orker å delta i idrett og lek? En detalj når blodtrykket fyker til værs og blodsukkeret likeså? En detalj når man man ikke kommer ned i flysetet?

Du drømmer, du Baktusbror.

Du blander overvekt med fedme. De tingene du skriver om finner ikke sted hos 8-åringer med "mage". Joda, jeg har sett dem. På disse slankeleir-programmene fra England og USA. Barn som ikke kan gå mer enn 50 meter uten å ta pause. Men det er ikke her flertallet av overvektige barn befinner seg. Mange av dem er litt runde over magen, har litt lubbent ansikt og er kanskje 5 kilo tyngre enn sine jevnaldrende. Dette medfører ingenting for verken blodtrykk eller blodsukker.

Men at ansatte på SFO skal sitte som hauken over den stakkars ungen, telle maten i henne og føle at de er berettiget til å nekte ungen mat - DET er et problem for barnet. Det at andre blander seg. Så lenge hun kan løpe, hoppe og delta i det som de andre kan delta i så er overvekten åpenbart mest til plage for de som vemmes så innmari.

[Gjest også en mamma]

Jeg er ikke enig med deg. Overvektige barn er triste greier. Ikke fordi det plager meg, men fordi det åpenbart må plage barna.

Hvis du blir trist så er det jo deg det plager.

Barnet blir først trist når du gjør det oppmerksom på at det er noe "galt".

[Sofline]

Når voksne som er overvektige spiser ordentlig (dvs. ikke bare sjokolade og chips) og ikke sitter på sofaen hele dagen, tenker jeg ikke ikke over det tror jeg. Det samme gjelder barn. Men her tenker jeg "det er synd på barnet" hvis det er tydelig at det er noe galt med kostvanene. Jeg kjenner for eksempel til en liten jente som konstant, og da mener jeg konstant, går og spiser eller drikker et eller annet søtt og veier altfor mye. Foreldrene burde vite bedre.

[Gjest Wita]

Du tuller?

Nei, jeg tuller ikke.

En jeg vet om som har overvektige barn, serverer godsaker til ungene og har alltid masse godsaker liggende i skapet. De var ikke opptatt av vekt, inntil barnet ble sendt til Ullevål for hjelp av skolen.

Nå er de litt opptatt av det, men mest i praten.

Når foreldrene bare blåser i det helsepersonalet sier er de ikke opptatt av det.

"- jeg vil jo han skal kose seg!" Dermed har de luket vekt de fleste av rådene og sitter igjen med nesten ikke noe, slik jeg ser det.

Dette var selvfølgelig bare et eksempel, men jeg tror dette kan være trenden blandt mange overvektige.

Og før du skjeller meg huden full. Det finnes unntak.

Aldri en regel uten unntak:)

Noen kan være overopptatt av det, men jeg tror det først skjer ETTER at man har blitt ekstremt overvektig.

De fleste som er slanke er ikke overopptatt av det, men gjør noe annerledes som kanskje folk med overvektige barn ikke gjør.

Jeg tror rett slett mye av svaret får man om man hadde tatt en titt i matskapene til folk.

[Sofline]

Ja jeg setter det absolutt på spissen. Men jeg tror man undervurderer hvor farlig det er å _over tid_ bruke denne formen for slanking; ikke kun for seg selv, men og for barnet.

Det er vel ingen her som påstår at pulverkurer er sunt, og da især ikke for barn.

[Gjest Wita]

Hadde det gått an skulle du hatt medalje for dette innlegget, PieLill. Strålende! :-)

Jeg blir også så fortvilet, sint og oppgitt over at voksne folk kan få seg til å sitte og telle maten i unger - og at de syns det er så "trist" og vemmes over at barnet spiser. Er det rart mange barn får spiseforstyrrelser, sier nå bare jeg.

Som du også er inne på så er det lite hjelp å få. Og uansett hvordan man snur og vender på det så er det primært foreldrenes ansvar. Inntil at overvekten blir alvorlig helseskadelig er det ingen som kan gripe inn. Derfor blir det så tragisk med alle som skal mene noe om den overvektige - og SPESIELT når det gjelder barn.

La barna være i fred heller. La dem spise seg mette som alle andre. La dem slippe skyldfølelsen og slippe å føle seg annerledes. La dem slippe overvåkning. La dem prøve å få et normalt forhold til mat.

Så tusen takk for et flott og tankevekkende innlegg!

"Jeg blir også så fortvilet, sint og oppgitt over at voksne folk kan få seg til å sitte og telle maten i unger - og at de syns det er så "trist" og vemmes over at barnet spiser. Er det rart mange barn får spiseforstyrrelser, sier nå bare jeg"

Hvor har du fått det i fra at folk gjør dette? Teller maten altså.

[kaffepiken]

Ja. Et overvektig barn kan bli en overvektig voksen. Og - hva så?

Jeg var tynn som barn, men er likevel overvektig voksen. Er ikke mitt liv fullverdig for det? Er jeg mindreverdig på noen måte? Burde andre synes synd på meg, kanskje?

Ja, jeg er overvektig. Jeg må opp på klesstørrelsene. Men så lenge jeg selv kan leve med kroppen min, både fysisk og psykisk - hvorfor er dette noe andre skulle blandet seg borti?

Jeg har da ikke sagt at ditt liv ikke er fullverdig eller at det er synd på deg. Men hvis et barn begynner å bli overvektig syns jeg foreldrene bør forsøke å foreta seg noe. Ikke ved å fortelle barnet at det er overvektig, barnet kan selvfølgelig ikke noe for det!

I stedet bør foreldrene tenke igjennom om noe kan gjøres med det daglige kostholdet, og om noe kan gjøres for at barnet skal være mer fysisk aktivt.

Antagelig fører ikke tiltakene til at barnet blir noen sylfide, vi er tross alt ulike og det er ikke noe galt i det. Men da har man i hvertfall gjort noe for å få barnet i gang med gode vaner som det vil nyte godt av for resten av livet.

Syns du man bare skal resignere, trekke på skuldrene og la ting gå sin gang uten å gjøre noe?

[hidi, the scorpion]

Nei, jeg tuller ikke.

En jeg vet om som har overvektige barn, serverer godsaker til ungene og har alltid masse godsaker liggende i skapet. De var ikke opptatt av vekt, inntil barnet ble sendt til Ullevål for hjelp av skolen.

Nå er de litt opptatt av det, men mest i praten.

Når foreldrene bare blåser i det helsepersonalet sier er de ikke opptatt av det.

"- jeg vil jo han skal kose seg!" Dermed har de luket vekt de fleste av rådene og sitter igjen med nesten ikke noe, slik jeg ser det.

Dette var selvfølgelig bare et eksempel, men jeg tror dette kan være trenden blandt mange overvektige.

Og før du skjeller meg huden full. Det finnes unntak.

Aldri en regel uten unntak:)

Noen kan være overopptatt av det, men jeg tror det først skjer ETTER at man har blitt ekstremt overvektig.

De fleste som er slanke er ikke overopptatt av det, men gjør noe annerledes som kanskje folk med overvektige barn ikke gjør.

Jeg tror rett slett mye av svaret får man om man hadde tatt en titt i matskapene til folk.

Der sa du det!

Men mobbing av barn som er overvektige, bør være lik null!

[Gjest xbellax]

Nei, jeg tuller ikke.

En jeg vet om som har overvektige barn, serverer godsaker til ungene og har alltid masse godsaker liggende i skapet. De var ikke opptatt av vekt, inntil barnet ble sendt til Ullevål for hjelp av skolen.

Nå er de litt opptatt av det, men mest i praten.

Når foreldrene bare blåser i det helsepersonalet sier er de ikke opptatt av det.

"- jeg vil jo han skal kose seg!" Dermed har de luket vekt de fleste av rådene og sitter igjen med nesten ikke noe, slik jeg ser det.

Dette var selvfølgelig bare et eksempel, men jeg tror dette kan være trenden blandt mange overvektige.

Og før du skjeller meg huden full. Det finnes unntak.

Aldri en regel uten unntak:)

Noen kan være overopptatt av det, men jeg tror det først skjer ETTER at man har blitt ekstremt overvektig.

De fleste som er slanke er ikke overopptatt av det, men gjør noe annerledes som kanskje folk med overvektige barn ikke gjør.

Jeg tror rett slett mye av svaret får man om man hadde tatt en titt i matskapene til folk.

Er jo umulig å skjelle deg ut når du faktisk kommer med et bra poeng.

*føler seg snytt*

[Gjest Wita]

Hvis du blir trist så er det jo deg det plager.

Barnet blir først trist når du gjør det oppmerksom på at det er noe "galt".

Nei, du er helt på jordet. Unnslyls uttrykket. Men jeg viser ikke et barn at jeg blir trist.

Jeg blir ikke trist på egne vegne. Jeg blir trist på barnets vegne.

Nå tenker jeg ikke på barn som bare er litt gode og runde, men normalt aktive.

Jeg tenker på ekstremtilfeller når jeg mener at det er trist å se.

[Gjest xbellax]

Når voksne som er overvektige spiser ordentlig (dvs. ikke bare sjokolade og chips) og ikke sitter på sofaen hele dagen, tenker jeg ikke ikke over det tror jeg. Det samme gjelder barn. Men her tenker jeg "det er synd på barnet" hvis det er tydelig at det er noe galt med kostvanene. Jeg kjenner for eksempel til en liten jente som konstant, og da mener jeg konstant, går og spiser eller drikker et eller annet søtt og veier altfor mye. Foreldrene burde vite bedre.

"kostvanene", presis - i mine øyne er det _det_ som er cluet.

[Babette]

Du blander overvekt med fedme. De tingene du skriver om finner ikke sted hos 8-åringer med "mage". Joda, jeg har sett dem. På disse slankeleir-programmene fra England og USA. Barn som ikke kan gå mer enn 50 meter uten å ta pause. Men det er ikke her flertallet av overvektige barn befinner seg. Mange av dem er litt runde over magen, har litt lubbent ansikt og er kanskje 5 kilo tyngre enn sine jevnaldrende. Dette medfører ingenting for verken blodtrykk eller blodsukker.

Men at ansatte på SFO skal sitte som hauken over den stakkars ungen, telle maten i henne og føle at de er berettiget til å nekte ungen mat - DET er et problem for barnet. Det at andre blander seg. Så lenge hun kan løpe, hoppe og delta i det som de andre kan delta i så er overvekten åpenbart mest til plage for de som vemmes så innmari.

Det er vel ingen som går direkte fra slank til fet. Det begynner med 5-10 kg ekstra, og hvis det ikke settes inn stabiliserende tiltak, vil problemet øke. Og dermed øker faren for høyt blodsukker osv. Det er en kjent sak at diabetes hos barn er et økende problem.

Du høres for øvrig ut til å være i forsvarsposisjon. Hvorvidt du selv er tykk eller tynn bør ikke spille inn i en saklig debatt, synes jeg.

For øvrig trodde jeg overvektig var et samlebegrep for alle som veier mer enn de bør. Er ikke en unge på 90 kg overvektig?

[Gjest xbellax]

Det er vel ingen her som påstår at pulverkurer er sunt, og da især ikke for barn.

Jeg tok et eksempel, jeg brukte pulverkurer for å illustrere hvor galt det faktisk kan gå og hvor ødeleggende det kan være for et barn å ha foreldre som selv har et over middels anstrengt forhold til egen kropp og mat.

[Sofline]

"kostvanene", presis - i mine øyne er det _det_ som er cluet.

Nemlig! Jeg reagerer mer over hva folk spiser enn om de veier noen kg for mye.

[Gjest Lotus78]

Du blander overvekt med fedme. De tingene du skriver om finner ikke sted hos 8-åringer med "mage". Joda, jeg har sett dem. På disse slankeleir-programmene fra England og USA. Barn som ikke kan gå mer enn 50 meter uten å ta pause. Men det er ikke her flertallet av overvektige barn befinner seg. Mange av dem er litt runde over magen, har litt lubbent ansikt og er kanskje 5 kilo tyngre enn sine jevnaldrende. Dette medfører ingenting for verken blodtrykk eller blodsukker.

Men at ansatte på SFO skal sitte som hauken over den stakkars ungen, telle maten i henne og føle at de er berettiget til å nekte ungen mat - DET er et problem for barnet. Det at andre blander seg. Så lenge hun kan løpe, hoppe og delta i det som de andre kan delta i så er overvekten åpenbart mest til plage for de som vemmes så innmari.

Jeg vemmes ikke over barnet, og jeg var utplassert der kun få uker. Jeg satt ikke å fulgte med hver dag selvsagt. Det var en veldig god jente som søkte mye kontakt.

[Gjest Lotus78]

"Jeg blir også så fortvilet, sint og oppgitt over at voksne folk kan få seg til å sitte og telle maten i unger - og at de syns det er så "trist" og vemmes over at barnet spiser. Er det rart mange barn får spiseforstyrrelser, sier nå bare jeg"

Hvor har du fått det i fra at folk gjør dette? Teller maten altså.

Fra mitt innlegg om matrasjon på sfo.

[Gjest Lotus78]

Det er vel ingen som går direkte fra slank til fet. Det begynner med 5-10 kg ekstra, og hvis det ikke settes inn stabiliserende tiltak, vil problemet øke. Og dermed øker faren for høyt blodsukker osv. Det er en kjent sak at diabetes hos barn er et økende problem.

Du høres for øvrig ut til å være i forsvarsposisjon. Hvorvidt du selv er tykk eller tynn bør ikke spille inn i en saklig debatt, synes jeg.

For øvrig trodde jeg overvektig var et samlebegrep for alle som veier mer enn de bør. Er ikke en unge på 90 kg overvektig?

Nei, det barnet vil ha omtrent fedmegrad 2. i følge BMI måling, som egentlig ikke kan brukes på barn.

[Babette]

Nei, det barnet vil ha omtrent fedmegrad 2. i følge BMI måling, som egentlig ikke kan brukes på barn.

Dette synes jeg blir veldig spissfindig. I mitt språk har ikke overvekt noen øvre grense. Og jeg regner med at folk skjønner poenget uten å henge seg opp i begrepene.

[PieLill]

Jeg oppfattet henne dithen at det er mobbingen av overvektige som er problemet, ikke overvekten. Og det er jeg helt uenig i. Begge deler er et problem, men det blir feil å bagatellisere overvekt som helseproblem.

Men at kroppshysteriske voksne kan påføre barn både spiseforstyrrelser og komplekser er jeg ikke uenig i.

Alt med måte alle veier!

Folk har problemer med mange ting.

Har du talefeil, slipper du stort sett at et hvert geni og en hver idiot du støter på prøver å løse problemet for deg hver gang du åpner kjeften.

Er du dårlig til å regne, slipper du en massiv kampanje fra alle rundt deg for å fjerne alle kalkulatorer og få deg til å bruke ditt skrale regnehode i stedet.

Har du flusst med kviser, vil ikke alt personalet på skolen tenke kvisemidler hver gang de ser kvisetrynet ditt.

Halter du, opplever du ikke at en hver tilfeldig forbipasserende ser på deg med et du-burde-jammen-lære-deg-å-gå-ordentlig-blikk, og slett ikke at folk tar tak i deg for å gi deg et gå-kurs.

Er du slank, men har elendig kondis (som er verre enn overvektig med god kondis) , står ikke dette stemplet i pannen og magen og ryggen på deg. Så du får stort sett være i fred.

Men er du overvektig vises det alltid. Og det er opplest og vedtatt at det er galt å være overvektig, og det er noe galt med den som er overvektig. Derfor utsettes overvektige i alle overvektsklasser at hvilken som helst forbipasserende forståsegpåer føler seg berettiget til å ha en mening om både kroppen, vekten, matvanene og trimrutiner. Og enhver tufs mener seg å ha en løsning på problemet. Mange sjenerer seg heller ikke for å dele sin dype visdom til denne uvitende og viljeløse overvekteren. Gjelder det barn, er foreldrene både kunnskapsløse og holdningsløse.

All denne påtrengende synsingen. Både den velmenende og den ondskapsfulle, fjerner ikke et milligram fra kroppene til overvektige barn og/eller voksne. Det gjør heller ikke kjappe helsesøstres moralprekener eller skolepersonalets godt eller dårlig skjulte korstog.

Derimot legger dette stein til byrden for de som utsettes for denne type "omsorg", hjelp, fordømmelse eller mobbing.

Et overvektsproblem skal være svært alvorlig før det overgår den destruktive effekten av alle akumulerte hint, stikk og korreksjoner et overvektig barn opplever opp gjennom årene.

Mer enn et barn trenger å lære matte, norsk, sundt kosthold eller redusert matinntak, trenger det å få lov å være noe annet enn et konstant forbedringsprosjekt.

Et barn føler seg ikke sett ved at mat og vekt stadig kommer øverst på de voksnes liste. Barnet føler seg oversett og missforstått bak en mur av fettvev det ikke klarer å trenge gjennom. Slikt er på sikt ofte langt mer skadelig enn overvekten og kan ironisk nok forverre vektproblemer og spiseforstyrrelser.

Jeg vil påstå at 95% av de som aktivt eller passivt legger seg opp i andres vekt, ikke har noe som helst å komme med av positiv valør.

mvh

[Babette]

Folk har problemer med mange ting.

Har du talefeil, slipper du stort sett at et hvert geni og en hver idiot du støter på prøver å løse problemet for deg hver gang du åpner kjeften.

Er du dårlig til å regne, slipper du en massiv kampanje fra alle rundt deg for å fjerne alle kalkulatorer og få deg til å bruke ditt skrale regnehode i stedet.

Har du flusst med kviser, vil ikke alt personalet på skolen tenke kvisemidler hver gang de ser kvisetrynet ditt.

Halter du, opplever du ikke at en hver tilfeldig forbipasserende ser på deg med et du-burde-jammen-lære-deg-å-gå-ordentlig-blikk, og slett ikke at folk tar tak i deg for å gi deg et gå-kurs.

Er du slank, men har elendig kondis (som er verre enn overvektig med god kondis) , står ikke dette stemplet i pannen og magen og ryggen på deg. Så du får stort sett være i fred.

Men er du overvektig vises det alltid. Og det er opplest og vedtatt at det er galt å være overvektig, og det er noe galt med den som er overvektig. Derfor utsettes overvektige i alle overvektsklasser at hvilken som helst forbipasserende forståsegpåer føler seg berettiget til å ha en mening om både kroppen, vekten, matvanene og trimrutiner. Og enhver tufs mener seg å ha en løsning på problemet. Mange sjenerer seg heller ikke for å dele sin dype visdom til denne uvitende og viljeløse overvekteren. Gjelder det barn, er foreldrene både kunnskapsløse og holdningsløse.

All denne påtrengende synsingen. Både den velmenende og den ondskapsfulle, fjerner ikke et milligram fra kroppene til overvektige barn og/eller voksne. Det gjør heller ikke kjappe helsesøstres moralprekener eller skolepersonalets godt eller dårlig skjulte korstog.

Derimot legger dette stein til byrden for de som utsettes for denne type "omsorg", hjelp, fordømmelse eller mobbing.

Et overvektsproblem skal være svært alvorlig før det overgår den destruktive effekten av alle akumulerte hint, stikk og korreksjoner et overvektig barn opplever opp gjennom årene.

Mer enn et barn trenger å lære matte, norsk, sundt kosthold eller redusert matinntak, trenger det å få lov å være noe annet enn et konstant forbedringsprosjekt.

Et barn føler seg ikke sett ved at mat og vekt stadig kommer øverst på de voksnes liste. Barnet føler seg oversett og missforstått bak en mur av fettvev det ikke klarer å trenge gjennom. Slikt er på sikt ofte langt mer skadelig enn overvekten og kan ironisk nok forverre vektproblemer og spiseforstyrrelser.

Jeg vil påstå at 95% av de som aktivt eller passivt legger seg opp i andres vekt, ikke har noe som helst å komme med av positiv valør.

mvh

Jeg må ærlig og oppriktig si at jeg aldri har vært vitne til at noen har lagt seg opp i andres overvekt. At overvektige selv kan oppleve blikk av medlidenhet og i verste fall avsky, kan jeg forstå. Men jeg trodde folk stort sett var høflige og lot være å si noe.

Undervekt, derimot, hagler det av kommentarer om. "Du ser ut som en Belsen-fange". "Det er ikke noe pent å være så tynn" er et par utvalgte godbiter jeg har hørt. Hinsides all takt og høflighet.

Jeg kjenner selvsagt mange overvektige i alle aldre, men har aldri gjort noe vesen av det selv eller observert det.

Mitt fokus er ikke på enktelmenneskene, men på overvekt og framfor alt fysisk inaktivtet som samfunnsmessig problem. Det er overvekten som bør motarbeides, ikke de overvektige menneskene.