Overvekt - Til plage for hvem?

[PieLill]

Jeg ser poenget ditt. Men det er en gedigen unnlatelsessynd å la være å i hvert fall forsøke å gripe inn, når et barn er i ferd med å bli overvektig - da mener jeg helsesøster og foreldre. Et overvektig barn har svært høy risiko for å bli en svært overvektig voksen.

Foreldrene har helt klart et ansvar både for barnas kosthold og mosjonsvaner. Men som på andre områder er barn født ulike. Noen ha aldri ro i rumpen, mens andre hviler ganske godt på den. Noen kjenner seg fort mett, andre har en svært svak metthetsfølelse. Så kommer en haug med ulike fysiologiske forskjeller som vitenskapen i større eller mindre grad har lykkes i å avdekke.

Derfor blir det så totalt på trynet når "alle" skal legge seg borti hva noen veier. Vi er for det første ganske uvitende om hva problemet skyldes for den enkelte. Dernest er vi inkompetente og ubrukelige i forhold til å si eller gjøre noe som utgjør et positivt bidrag.

Helsesøstre har svært begrenset kompetanse på området. Deres "inngripen" består som regel av å påpeke at vekten ikke er offentlig godkjent, samt lire av seg noe statlig pålagte selvfølgeligheter om kosthold og mosjon. Dette gjøres ofte etter å ha hatt barnet foran seg i ca 5 minutter og det gis prioritet foran det meste andre.

Det eneste ungen hører og opplever er at enda en voksen autoritetsperson underkjenner ham/henne og ser ikke stort annet enn fettvev. Hva enn barnet ellers måtte være, og hva enn kroppen ellers skulle kunne brukes til, er uvesentlig. Er man tjukk, er man et problem og ikke stort annet.

mvh

[Gjest togli]

Jeg har da ikke sagt at ditt liv ikke er fullverdig eller at det er synd på deg. Men hvis et barn begynner å bli overvektig syns jeg foreldrene bør forsøke å foreta seg noe. Ikke ved å fortelle barnet at det er overvektig, barnet kan selvfølgelig ikke noe for det!

I stedet bør foreldrene tenke igjennom om noe kan gjøres med det daglige kostholdet, og om noe kan gjøres for at barnet skal være mer fysisk aktivt.

Antagelig fører ikke tiltakene til at barnet blir noen sylfide, vi er tross alt ulike og det er ikke noe galt i det. Men da har man i hvertfall gjort noe for å få barnet i gang med gode vaner som det vil nyte godt av for resten av livet.

Syns du man bare skal resignere, trekke på skuldrene og la ting gå sin gang uten å gjøre noe?

Enig med deg!

[PieLill]

Når voksne som er overvektige spiser ordentlig (dvs. ikke bare sjokolade og chips) og ikke sitter på sofaen hele dagen, tenker jeg ikke ikke over det tror jeg. Det samme gjelder barn. Men her tenker jeg "det er synd på barnet" hvis det er tydelig at det er noe galt med kostvanene. Jeg kjenner for eksempel til en liten jente som konstant, og da mener jeg konstant, går og spiser eller drikker et eller annet søtt og veier altfor mye. Foreldrene burde vite bedre.

Om et barn konstant får spise eller drikke noe søtt er det fryktelig trist, enten barnet er normalvektig eller overvektig. Like trist som når et barn overlates til Disney Channel hele dagen.

Men det blir ekstra ille om barnet er overvektig.

mvh

[PieLill]

Nei, jeg tuller ikke.

En jeg vet om som har overvektige barn, serverer godsaker til ungene og har alltid masse godsaker liggende i skapet. De var ikke opptatt av vekt, inntil barnet ble sendt til Ullevål for hjelp av skolen.

Nå er de litt opptatt av det, men mest i praten.

Når foreldrene bare blåser i det helsepersonalet sier er de ikke opptatt av det.

"- jeg vil jo han skal kose seg!" Dermed har de luket vekt de fleste av rådene og sitter igjen med nesten ikke noe, slik jeg ser det.

Dette var selvfølgelig bare et eksempel, men jeg tror dette kan være trenden blandt mange overvektige.

Og før du skjeller meg huden full. Det finnes unntak.

Aldri en regel uten unntak:)

Noen kan være overopptatt av det, men jeg tror det først skjer ETTER at man har blitt ekstremt overvektig.

De fleste som er slanke er ikke overopptatt av det, men gjør noe annerledes som kanskje folk med overvektige barn ikke gjør.

Jeg tror rett slett mye av svaret får man om man hadde tatt en titt i matskapene til folk.

Jeg tviler ikke på at enkeltpersoner kan gi nokså blanke i selv det mest elementære hva sunn livsstil og kosthold angår.

Men generelt opplever jeg det ikke slik, hverken hos overvektige / familier med overvektige barn eller folk med en offentlig godkjent BMI.

Jeg synes sunnhetshysteriet går alt for langt. Lever man eller dør man av maten? Samtidig som stadig flere faller utenfor idealgrensene, blir "brudd" på de vedtatte reglene stadig mer hauset opp.

Mange kan gi blanke, enten de gjør det mest verbalt eller i praksiss, som en motreaksjon til alt sunnhets- og vektgnålet man møter hver gang man leser en avis.

(Dette gjelder jo langt mer enn mat.)

mvh

[PieLill]

Nei, du er helt på jordet. Unnslyls uttrykket. Men jeg viser ikke et barn at jeg blir trist.

Jeg blir ikke trist på egne vegne. Jeg blir trist på barnets vegne.

Nå tenker jeg ikke på barn som bare er litt gode og runde, men normalt aktive.

Jeg tenker på ekstremtilfeller når jeg mener at det er trist å se.

Barn merker mye mer enn vi viser dem. Skremmende mye mer.

Så treffer du et barn for aller første gang og du nesten ikke klarer å se annet enn barnets overvekt, senser barnet for det meste dette.

Vi er langt dårligere til å skjule våre holdninger enn vi tror. På en eller annen måte tyter det ut. Synes du et barn er et sørgelig syn, synes du det er synd på barnet eller at barnet er stakkarslig, vil barnet plukke det opp på en eller annen måte.

mvh

[PieLill]

Jeg må ærlig og oppriktig si at jeg aldri har vært vitne til at noen har lagt seg opp i andres overvekt. At overvektige selv kan oppleve blikk av medlidenhet og i verste fall avsky, kan jeg forstå. Men jeg trodde folk stort sett var høflige og lot være å si noe.

Undervekt, derimot, hagler det av kommentarer om. "Du ser ut som en Belsen-fange". "Det er ikke noe pent å være så tynn" er et par utvalgte godbiter jeg har hørt. Hinsides all takt og høflighet.

Jeg kjenner selvsagt mange overvektige i alle aldre, men har aldri gjort noe vesen av det selv eller observert det.

Mitt fokus er ikke på enktelmenneskene, men på overvekt og framfor alt fysisk inaktivtet som samfunnsmessig problem. Det er overvekten som bør motarbeides, ikke de overvektige menneskene.

Det har jeg vært vitne til mange ganger, men som regel på baktalernivå i sosiale kretser. Å fortelle hele verden bortsett fra den det gjelder, hva vedkommende burde og ikke burde gjøre er også å legge seg borti denne personens liv. - På en meget destruktiv måte. At voksne bedriver uproduktive diskusjoner om enkeltbarn, særlig andres barn, er også baktalelse.

Hva som går an å si til folk om deres vekt har forandret seg mye.

Du har rett i at det alltid har vært grei skuring å kommentere at noen er tynne. Det er jo ikke skambelagt og nederlagsassosiert som overvekt og regnes ikke som viljestyrt. Etter som spiseforstyrrelser har seilt opp som problem, er tynnhetsmaset blitt dempet, men ikke så mye som man kunne ønske.

For ikke mange år siden ville det vært utenkelig at en avis omtalte folk som feite. Nå går det nesten ikke en uke uten at man leser om feite mennesker i en eller annen avis. 95% av alt som sies og skrives fra mer eller mindre faglig hold om overvekt, handler om hva enkeltpersonene gjør feil. På samme måte handler 95% av "bekjempelsesarbeidet" om å få overvektige til å gjøre forandringer som man vet kun et svært lite flertall lykkes med. Lite settes inn på f.eks. pris og tilgjengelighet av sunne matvarer.

Overvektige er nesten i ferd med å bli en pariakaste i samfunnet.

mvh

[Gjest Mom33]

Jeg har da ikke sagt at ditt liv ikke er fullverdig eller at det er synd på deg. Men hvis et barn begynner å bli overvektig syns jeg foreldrene bør forsøke å foreta seg noe. Ikke ved å fortelle barnet at det er overvektig, barnet kan selvfølgelig ikke noe for det!

I stedet bør foreldrene tenke igjennom om noe kan gjøres med det daglige kostholdet, og om noe kan gjøres for at barnet skal være mer fysisk aktivt.

Antagelig fører ikke tiltakene til at barnet blir noen sylfide, vi er tross alt ulike og det er ikke noe galt i det. Men da har man i hvertfall gjort noe for å få barnet i gang med gode vaner som det vil nyte godt av for resten av livet.

Syns du man bare skal resignere, trekke på skuldrene og la ting gå sin gang uten å gjøre noe?

Kjempebra, der satte du ord på det jeg også tenker - og faktisk gjør. For vår førsteklassing har nemlig lagt på seg i høst, det har blitt et mye mer stillesittende liv nå etter at hun har begynt på skolen. Såpass mye at buksene har blitt for små i livet/over baken, og størrelsen større er altfor lange i beina.

Kunne ikke ramle meg inn å si det til henne! Men vi har tatt noen grep hjemme, strammet inn/forandret litt på ting uten at hun merker det. Om det virker vet vi ikke enda, men jeg håper og tror det.

Det er vi voksne som er ansvarlig for våre barn - i ett og alt. Også inntaket av mat.

[Gjest Mom33]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

[Gjest Wita]

Jeg tviler ikke på at enkeltpersoner kan gi nokså blanke i selv det mest elementære hva sunn livsstil og kosthold angår.

Men generelt opplever jeg det ikke slik, hverken hos overvektige / familier med overvektige barn eller folk med en offentlig godkjent BMI.

Jeg synes sunnhetshysteriet går alt for langt. Lever man eller dør man av maten? Samtidig som stadig flere faller utenfor idealgrensene, blir "brudd" på de vedtatte reglene stadig mer hauset opp.

Mange kan gi blanke, enten de gjør det mest verbalt eller i praksiss, som en motreaksjon til alt sunnhets- og vektgnålet man møter hver gang man leser en avis.

(Dette gjelder jo langt mer enn mat.)

mvh

Her på dol kan det virke som det er hysteri fordi temaet har blitt diskutert så mye, men mitt generelle inntrykk er ikke hysteri.

[PieLill]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Et barns eventuelle problemer med overvekt blir forsterket av voksnes overivrige utvettighet.

Det er mulig at noen helsesøstre hjelper enkelte barn som opplever ernæringsmessig omsorgssvikt. Men for svært mange barn med større eller mindre grad av overvekt er turen til helsesøster bare enda et nederlag, underkjennelse og triade av formaninger barnet ikke får til å fungere. De fleste får ikke annen hjelp enn en standard anklage- og formaningsliste.

Det handler ikke om hva jeg tenker om mennesker rundt meg, men hvordan helsesøsterrollen er lagt opp.

Om helsesøster virkelig ville hjelpe et barn, ville h*n holdt fullstendig kjeft med barnet til stedet og heller kontaktet foreldrene i ettertid for å sondere terrenget.

Jeg kjenner ikke til studier der positive og negative effekter av helsesøstrenes arbeid på dette området er undersøkt. Men jeg kjenner mange barn som skyr helsesøster som pesten pga den obligatoriske vektreprimanden som dreper alt som barnet ellers kunne tenke seg til å ta opp.

Hva med å heller sette seg ned å bryte håndbakk med eleven og rose styrken i armene.

Poenget mitt er at 95% av det som ulike mer eller mindre faglige forståsegpåere gjør i forhold til barns overvekt på sitt beste har null effekt. På sitt verste gjør det stor skade.

Det finnes veldig mange ting som er verre enn noen kg for mye, selv om man ikke skulle tro det slik noen holder på.

mvh

[PieLill]

Her på dol kan det virke som det er hysteri fordi temaet har blitt diskutert så mye, men mitt generelle inntrykk er ikke hysteri.

Man trenger ikke dra lengre enn til Danmark for å se norsk askeme, pietisme og sunnhetshysteri i et noe annet lys.

mvh

[Gjest Mom33]

Et barns eventuelle problemer med overvekt blir forsterket av voksnes overivrige utvettighet.

Det er mulig at noen helsesøstre hjelper enkelte barn som opplever ernæringsmessig omsorgssvikt. Men for svært mange barn med større eller mindre grad av overvekt er turen til helsesøster bare enda et nederlag, underkjennelse og triade av formaninger barnet ikke får til å fungere. De fleste får ikke annen hjelp enn en standard anklage- og formaningsliste.

Det handler ikke om hva jeg tenker om mennesker rundt meg, men hvordan helsesøsterrollen er lagt opp.

Om helsesøster virkelig ville hjelpe et barn, ville h*n holdt fullstendig kjeft med barnet til stedet og heller kontaktet foreldrene i ettertid for å sondere terrenget.

Jeg kjenner ikke til studier der positive og negative effekter av helsesøstrenes arbeid på dette området er undersøkt. Men jeg kjenner mange barn som skyr helsesøster som pesten pga den obligatoriske vektreprimanden som dreper alt som barnet ellers kunne tenke seg til å ta opp.

Hva med å heller sette seg ned å bryte håndbakk med eleven og rose styrken i armene.

Poenget mitt er at 95% av det som ulike mer eller mindre faglige forståsegpåere gjør i forhold til barns overvekt på sitt beste har null effekt. På sitt verste gjør det stor skade.

Det finnes veldig mange ting som er verre enn noen kg for mye, selv om man ikke skulle tro det slik noen holder på.

mvh

Ingen helsesøster i dette landet setter seg ned med et barn i SFO-alder og forteller vedkommende at det er overvektig. Om ett tilfelle hadde skjedd, ville det vært viden kjent i landet. Jeg tror du og jeg har snakket om svært ulike aldersgrupper her. At en overvektig 15-åring får en konsultasjon i vekt og mat tror jeg er på sin plass.

Det kan også virke som om du snakker om barn med 1-2 kg for mye fordelt på 120 cm, det er ikke disse jeg tenker på som overvektige. Og det tror jeg heller ikke folk flest gjør. Når det valker seg på magen og veien ned til skoene blir for tung, da er det overvekt - uansett om det handler om 5 kg eller 15.

(Jeg husker ikke mer av innlegget ditt, det var flere ting jeg ville svare på, men det må vente til en annen dag - jeg MÅ legge meg...)

[Gjest skal]

Fikk lyst å sende en stor takkeklem for det innlegget!

[PieLill]

Ingen helsesøster i dette landet setter seg ned med et barn i SFO-alder og forteller vedkommende at det er overvektig. Om ett tilfelle hadde skjedd, ville det vært viden kjent i landet. Jeg tror du og jeg har snakket om svært ulike aldersgrupper her. At en overvektig 15-åring får en konsultasjon i vekt og mat tror jeg er på sin plass.

Det kan også virke som om du snakker om barn med 1-2 kg for mye fordelt på 120 cm, det er ikke disse jeg tenker på som overvektige. Og det tror jeg heller ikke folk flest gjør. Når det valker seg på magen og veien ned til skoene blir for tung, da er det overvekt - uansett om det handler om 5 kg eller 15.

(Jeg husker ikke mer av innlegget ditt, det var flere ting jeg ville svare på, men det må vente til en annen dag - jeg MÅ legge meg...)

''Ingen helsesøster i dette landet setter seg ned med et barn i SFO-alder og forteller vedkommende at det er overvektig.''

Jo. Det er nettopp det de kan finne på. Med barn helt ned i første klasse. De pakker det litt inn, men barnet får helt klart med seg budskapet om at "Jeg er for tjukk. Kroppen min er ikke bra nok. Jeg spiser ikke bra nok så det er min skyld."

Utgangspunket er også ofte at de går ut fra at barnet spiser for mye snop, drikker for mye brus og beveger seg for lite. Formaninger, på grensen til bebreidelser og anklager, på dette området triller ut som perler på en snor, uten å sjekke fakta først.

Så forsetter dette hver forbaskede gang barnet er hos helsesøster til de kan spy av alt som har med hvitfrakkere å gjøre. Og hvor mange barn har gått ned et eneste lite gram med denne type "hjelp". For "hjelpen" stopper som regel når helsesøster har gnidd salt i såret på det åpenbare.

Med mindre helsesøster innehar en helt spesiell kompetanse og innsikt tjener ikke disse øvelsene til annet enn å styrke helsesøsters prektighetsfølelse.

Samtidig som stadig flere har problemer med å holde vekten, innskrenkes grensene for når noe blir problematisk i forebyggingens navn. Så det skal ikke mye valpefett til for å falle i vektunåde hos helsesøste.

Dette er ikke noe jeg har lest i ukeblad eller hørt av noen som har hørt om noen. Jeg kjenner mange barn og ungdommer...

For øvrig fikk jeg selv indirekte beskjed av helsesøster om å sette en 6 mndr gammel baby på diett. Så jeg har ingen problemer med å tro det jeg har blitt fortalt.

mvh

[PieLill]

Fikk lyst å sende en stor takkeklem for det innlegget!

Takk for oppmuntring!

Klem til deg også.

mvh

[Gjest Mom33]

''Ingen helsesøster i dette landet setter seg ned med et barn i SFO-alder og forteller vedkommende at det er overvektig.''

Jo. Det er nettopp det de kan finne på. Med barn helt ned i første klasse. De pakker det litt inn, men barnet får helt klart med seg budskapet om at "Jeg er for tjukk. Kroppen min er ikke bra nok. Jeg spiser ikke bra nok så det er min skyld."

Utgangspunket er også ofte at de går ut fra at barnet spiser for mye snop, drikker for mye brus og beveger seg for lite. Formaninger, på grensen til bebreidelser og anklager, på dette området triller ut som perler på en snor, uten å sjekke fakta først.

Så forsetter dette hver forbaskede gang barnet er hos helsesøster til de kan spy av alt som har med hvitfrakkere å gjøre. Og hvor mange barn har gått ned et eneste lite gram med denne type "hjelp". For "hjelpen" stopper som regel når helsesøster har gnidd salt i såret på det åpenbare.

Med mindre helsesøster innehar en helt spesiell kompetanse og innsikt tjener ikke disse øvelsene til annet enn å styrke helsesøsters prektighetsfølelse.

Samtidig som stadig flere har problemer med å holde vekten, innskrenkes grensene for når noe blir problematisk i forebyggingens navn. Så det skal ikke mye valpefett til for å falle i vektunåde hos helsesøste.

Dette er ikke noe jeg har lest i ukeblad eller hørt av noen som har hørt om noen. Jeg kjenner mange barn og ungdommer...

For øvrig fikk jeg selv indirekte beskjed av helsesøster om å sette en 6 mndr gammel baby på diett. Så jeg har ingen problemer med å tro det jeg har blitt fortalt.

mvh

Det er ikke så mye å si til innlegget ditt, annet enn at du og jeg helt opplagt har veldig ulike erfaringer med helsesøstre.

Jeg har i perioder i livet mitt, som idrettstrener, hatt å gjøre med mange barn og unge. Veldig mange av dem har jeg fått nær og god kontakt med, så jeg føler ikke at jeg tar disse tingene "ut av lufta".

Forresten: Som trener snakket jeg med ungdommene om ernæring. Dette var da ungdommer i hovedsak, fra 14-19 år. Jeg snakket om mat før trening (en treningsøkt var rett etter skoletid, som ikke gav utøverne mulighet til å reise hjem for å spise først), om drikke under treningen osv. Jeg har ingen spesialkompetanse på ernæringsfeltet, ingen formell utdanning. Var det feil av meg?

[Babette]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Stående applaus!

[Gjest Mom33]

Stående applaus!

Takk!

Jeg begynte nesten å grine i går, når jeg leste denne tråden. Støtte varmer!

[multippel]

Veldig fint innlegg Pie Lill!

[multippel]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Det er klart overvekt er en belastning for barnet. Men hvordan dette håndteres er også svært delikat. Jeg så en dokumentar om emnet hvor en overvektig jente sa trist:

"Ser du bare flesket mitt?" Hvordan man fokuserer her tror jeg er svært viktig. Jeg tror at i mange tilfeller med overvektig barn så er foreldrene også overvektig.

Voksne skal passe seg for å fokusere for mye på kroppen til barna. Man skal fokusere på sunn livsstil.