Overvekt - Til plage for hvem?

[multippel]

Har hun fått hjelp? Av helsevesenet, mener jeg?

Ja hun får hjelp nå:-)

[Mirabell]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Bra innlegg! Jeg ble også litt satt ut av innlegget til PieLill, hun som vanligvis skriver så fornuftige innlegg.

[Gjest Mom33]

Ja hun får hjelp nå:-)

Så bra! Ekstremvarianter i begge retninger blir feil, uansett.

[kosen]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Bra innlegg. Så enig så enig.

[Gjest Wita]

Røykelov har man også fått i Danmark nå, men den er så merkelig skurdd sammen med masse unntak at jeg ikke helt skjønner vitsen med den. Godt poeng med levealderen: Danskene lever nemlig ikke spesielt lenge.

Det er vel ikke mer enn et par års forskjell.

[Sofline]

Det er vel ikke mer enn et par års forskjell.

De nøyaktige tallene vet jeg ikke, men det snakkes stadig om at de ligger under land det føles naturlig å sammenligne seg med, for eksempel Norge og Sverige. Den "lave" levealderen er i hvert fall en av grunnene til at Danmark ikke scorer så høyt på oversikter over hvilke land det er best å leve i osv.

[Gjest GA]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Veldig enig med deg.

[Jorunn]

Huff har opplevd det samme som deg jente 31. Ble behandlet og sett på som en strandet hvalross av min egen mor. Alt fokus var på min overvekt og jeg har tenkt på det i ettertid. Jeg var i meget godt hold ca 75-80 kilo og 160-165 høy. Hun har også slanket seg i alle år. Hvert kilo hun har gått ned har hun gått på kurs for, når det var ferdig spratt hun opp alle kiloene inntil en ny runde startet. Dette gjorde at jeg har trodd at overvekt er det ingenting å gjøre med, man går opp likevel og man må gå å sulte seg. Hun var veldig flink til å være på meg hver gang hun har gått på slankekurs og vært veldig ovenpå overfor meg som ble tjukkere og tjukkere. Jeg så ikke dette selv, fordi jeg var jo tjukk, stygg og verdiløs likevel og jeg visste at så sant kurset var ferdig kom hun til å sprette opp alle kiloene og til tider bli tjukkere enn meg.

Jeg nådde absolutt toppen da jeg veide 125 kilo på min 165cm høye kropp. Jeg brukte ca 6mnd til å finne en indre styrke til å makte å gå ned disse kiloene. Jeg har lest litt om temaet, men aldri gått på slankekurs, for det er jeg som må ta tak i problemet. Jeg har til nå gått ned ca 37 kilo og veier i dag 87 kilo. Nå begynner jeg å få et litt normalt forhold til mat, men jeg må tenke hele tiden, det er ingen automatikk for meg å velge det sunneste, men jeg vet at det er slik for de fleste at man ikke kan putte i seg det man vil. Min mor er hellig overbevist om at andre kan spise kaker og søtt til hverdags uten å legge på seg.

Jeg har absolutt fått et bedre liv etter at jeg har innsett en del ting, jeg spiser sundt og trener, men har litt igjen på å ikke spise for mye.

Du har vært kjempeflink :-)

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Barn hadde ikke hatt problemer med egen vekt, dersom de ble verdsatt på tross av den. Det er DET folk her inne ikke skjønner,

Jeg som overvektig har svært få problemer med egen vekt. Jeg har problemer med andres skjeve blikk, kommentarer og det at de legger seg oppe i det rett og slett, ikke gir meg den behandlingen i butikker som andre får, for eksempel.

Vekten min er en filleting i forhold til de belastningene "dere andre" påfører meg.

Når det dreier seg om ekstrem overvekt, er situasjonen kanskje en annen. Men mine kilo (BMI ca 35) er ikke til hinder for verken at jeg går på ski, svømmer, danser, oppdrar ungene mine. Andres fordommer er STORE hindringer.

Jeg var ikke overvektig som liten, men ble det fordi folk hang seg opp i hvalpefettet mitt og ødela både forholdet til mat og selvbildet mitt pga det. Jeg ble BARE vekt for folk.

Det er DET som er ødeleggende, stressende og sårende. Og på sikt kan det hende det er stresset som forkorter levetiden min, depresjonene som fulgte pga å bli uglesett. Ikke vekten i seg selv.

Dere burde passe dere litt. Dere kan ødelegge oss overvektige dersom dere ikke er forsiktige. Det gjelder spesielt i forhold til barn!

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

Bra innlegg! Jeg ble også litt satt ut av innlegget til PieLill, hun som vanligvis skriver så fornuftige innlegg.

Hvordan går det an å bli "satt ut" av PieLill sitt innlegg. Hun har jo virkelig forstått hvordan det er å alltid bli sett pga sine kilo, aldri for hvem man er! Heia PieLill!

Jeg har følt dette på kroppen, er dessverre ekspert på området.

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

Fantastisk innlegg! Du har virkelig skjønt oss!

Det å være overvektig er tydeligvis min dødssynd i livet, enda jeg er aktiv, pent kledd, har høy utdanning og slanke barn.

Jeg blir fremdeles sett som "bare vekt". Og jeg er så tung som jeg er i dag fordi jeg også som barn bare ble sett på som "bare vekt". Med et skrekkelig selvbilde som resultat.

Jeg forbanner velmenende leger, helsesøstre, tanter og ikke minst foreldre. Barn skal hjelpes til å ikke bli sterkt overvektige, men helst uten at de hører et pip om det selv. Og når de først er blitt overvektige, er det det å bli glad i seg selv, få lov til å like seg selv, med alle kiloene, det viktigste av alt, både med tanke på selvbilde og med tanke på muligheten til å mestre vekten senere.

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

Jeg er veldig enig i alt du skriver!

Det er et komplekst problem, dette med overvekt, men det blir ikke borte av seg selv... Og det minst konstruktive er å ikke ville snakke om det/gjøre noe med det/ta imot hjelp.

Å legge sin beskyttende hånd over overvektige barn med argumentet at de kan få problemer om de slankes, er det samme som å si at man ikke forstår hvilke plager man utsetter barnet for. Fysisk og psykisk.

Du ANER ikke hva du snakker om. Jeg ble et svært skadet barn pga slike "velmenende" voksne som du beskriver.

Det er ikke vekten som er overvektiges hovedproblem, det er stigmatiseringen og de skjeve blikkene. De gjenspeiles til de grader her inne,selv om folk skjuler seg bak velmenende taler.

[multippel]

Barn hadde ikke hatt problemer med egen vekt, dersom de ble verdsatt på tross av den. Det er DET folk her inne ikke skjønner,

Jeg som overvektig har svært få problemer med egen vekt. Jeg har problemer med andres skjeve blikk, kommentarer og det at de legger seg oppe i det rett og slett, ikke gir meg den behandlingen i butikker som andre får, for eksempel.

Vekten min er en filleting i forhold til de belastningene "dere andre" påfører meg.

Når det dreier seg om ekstrem overvekt, er situasjonen kanskje en annen. Men mine kilo (BMI ca 35) er ikke til hinder for verken at jeg går på ski, svømmer, danser, oppdrar ungene mine. Andres fordommer er STORE hindringer.

Jeg var ikke overvektig som liten, men ble det fordi folk hang seg opp i hvalpefettet mitt og ødela både forholdet til mat og selvbildet mitt pga det. Jeg ble BARE vekt for folk.

Det er DET som er ødeleggende, stressende og sårende. Og på sikt kan det hende det er stresset som forkorter levetiden min, depresjonene som fulgte pga å bli uglesett. Ikke vekten i seg selv.

Dere burde passe dere litt. Dere kan ødelegge oss overvektige dersom dere ikke er forsiktige. Det gjelder spesielt i forhold til barn!

Sterk tale! Det er det jeg opplever at PieLill også prøvde å sette fokuset på....nemlig "blikket".

[PieLill]

Fantastisk innlegg! Du har virkelig skjønt oss!

Det å være overvektig er tydeligvis min dødssynd i livet, enda jeg er aktiv, pent kledd, har høy utdanning og slanke barn.

Jeg blir fremdeles sett som "bare vekt". Og jeg er så tung som jeg er i dag fordi jeg også som barn bare ble sett på som "bare vekt". Med et skrekkelig selvbilde som resultat.

Jeg forbanner velmenende leger, helsesøstre, tanter og ikke minst foreldre. Barn skal hjelpes til å ikke bli sterkt overvektige, men helst uten at de hører et pip om det selv. Og når de først er blitt overvektige, er det det å bli glad i seg selv, få lov til å like seg selv, med alle kiloene, det viktigste av alt, både med tanke på selvbilde og med tanke på muligheten til å mestre vekten senere.

''Og når de først er blitt overvektige, er det det å bli glad i seg selv, få lov til å like seg selv, med alle kiloene, det viktigste av alt, både med tanke på selvbilde og med tanke på muligheten til å mestre vekten senere.''

At dette så ofte mangler, må være kjærnen i problemet.

mvh

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

"Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. "

Kan godt hende du ser barnets kvaliteter, men det skjønner ikke barnet dersom du gjør vekt og kosthold til et hovedtema.

Det er dessuten en illusjon at folk ser "de overvektiges kvaliteter". Jeg er overvektig, og jeg merker at det faktisk virker provoserende på folk. Det er to reaksjonsformer forresten, enten provosert eller hånlig.

Det har vært og er mye mer skadelig for meg enn vekten i selv. Det ødelegger livskvaliteten min. Mens kiloene i veldig liten grad ødelegger. Det er faktisk KROPPEN min, MEG du snakker om - selv om jeg er en del fett.

[PieLill]

Jeg er veldig enig i alt du skriver!

Det er et komplekst problem, dette med overvekt, men det blir ikke borte av seg selv... Og det minst konstruktive er å ikke ville snakke om det/gjøre noe med det/ta imot hjelp.

Å legge sin beskyttende hånd over overvektige barn med argumentet at de kan få problemer om de slankes, er det samme som å si at man ikke forstår hvilke plager man utsetter barnet for. Fysisk og psykisk.

''Det er et komplekst problem, dette med overvekt, men det blir ikke borte av seg selv... Og det minst konstruktive er å ikke ville snakke om det/gjøre noe med det/ta imot hjelp.''

Men behøver det være en sak for en hver forbipasserende? Er det noe alle skal ha rett til å snakke om?

Og om overvekten ikke blir borte, er det virkelig det verste som kan skje? Det er ikke alle menneskelig problemer som kan løses til fullkommenhet. Skal da omgivelsene i det ustanselige gnåle om det man ikke får gjort noe med.

Jeg ville synes det var langt verre om barna mine ikke klarte seg i arbeidslivet, fikk alvorlige rusproblemer, hoppet som en jojo fra kjæreste til kjæreste, rotet til økonomien sin eller gjorde noe kriminelt, enn om de har en BMI på 37.

Aller helst vil man som mor at livet skal være fullkomment for ens barn. Men om jeg kunne lage en liste over ti ting som aldri skulle ramme mine barn, er det ikke sikkert overvekt ville blitt med på listen.

mvh

[jubalong70]

Et flott innlegg, PieLill!

En person er så utrolig mye mer enn vekten sin.

[fuji1365380447]

''Det er et komplekst problem, dette med overvekt, men det blir ikke borte av seg selv... Og det minst konstruktive er å ikke ville snakke om det/gjøre noe med det/ta imot hjelp.''

Men behøver det være en sak for en hver forbipasserende? Er det noe alle skal ha rett til å snakke om?

Og om overvekten ikke blir borte, er det virkelig det verste som kan skje? Det er ikke alle menneskelig problemer som kan løses til fullkommenhet. Skal da omgivelsene i det ustanselige gnåle om det man ikke får gjort noe med.

Jeg ville synes det var langt verre om barna mine ikke klarte seg i arbeidslivet, fikk alvorlige rusproblemer, hoppet som en jojo fra kjæreste til kjæreste, rotet til økonomien sin eller gjorde noe kriminelt, enn om de har en BMI på 37.

Aller helst vil man som mor at livet skal være fullkomment for ens barn. Men om jeg kunne lage en liste over ti ting som aldri skulle ramme mine barn, er det ikke sikkert overvekt ville blitt med på listen.

mvh

''Jeg ville synes det var langt verre om barna mine ikke klarte seg i arbeidslivet, fikk alvorlige rusproblemer, hoppet som en jojo fra kjæreste til kjæreste, rotet til økonomien sin eller gjorde noe kriminelt, enn om de har en BMI på 37.''

Vet du hva, PieLill - der traff du spikeren på hodet. Dette samfunnet er på vei til å utvkle seg dit hen at overvekt er det verste som kan skje et menneske. Heller dum, narkoman, lav selvfølelse eller anorektisk enn tjukk!

Jeg syntes at du har satt fokus på en skummel utvikling, nemlig at folk føler at de har rett/plikt til å påpeke andres vekt.

[Gjest Lotus78]

I samfunnet vårt er det det estetiske rundt overvekten som er drivkraften til synsingen rundt andres overvekt. Det blir gjerne hevet frem med tirader om livskvalitet og sunnhet. Det er forbudt i samfunnet vår å være overvektig og samtidig fornøyd med seg selv. Hva har folk med hva andre veier? ingenting. Det hjelper ingenting å bli møtt med fordommer ang. vekta, jeg har aldri greid å gå ned p.g.a det. Heller omvent, alt fokus på vekta har gjort at jeg har mistet følelsen av å ha noe verdi.

Den dagen jeg ble glad i meg selv og tenkte søren heller jeg er da like god som andre greide jeg å gå ned i vekt. Nå har jeg lyst å gå ned i vekt for min skyld og ikke for å slippe fordommer og en følelse av å være et motbydelig fleskeberg i andres øyne. Det var i hvertfall løsningen på mye av mitt problem.

Nå har jeg det godt med meg selv på mange måter, men har ennå problemer med å tro at jeg kan være attraktiv i en manns øyne, eller elskverdig, tross at jeg har hatt flere kjærester. Den siste kjæresten protesterte på at jeg var tjukk, enda jeg veide 125 kilo. Du er mjuk og god sa han alltid. De ordene ga meg heller en ekstra piff for å gå ned i vekt, for det måtte jeg p.g.a av dårlig kondis og en del andre helsemessige årsaker. Uansett har jeg slanket meg for min skyld og ikke noen andres skyld. Fordommer og bli behandlet som utskudd har i hvertfall ikke hjelpt meg å gå ned et gram.

[Babette]

''Det er et komplekst problem, dette med overvekt, men det blir ikke borte av seg selv... Og det minst konstruktive er å ikke ville snakke om det/gjøre noe med det/ta imot hjelp.''

Men behøver det være en sak for en hver forbipasserende? Er det noe alle skal ha rett til å snakke om?

Og om overvekten ikke blir borte, er det virkelig det verste som kan skje? Det er ikke alle menneskelig problemer som kan løses til fullkommenhet. Skal da omgivelsene i det ustanselige gnåle om det man ikke får gjort noe med.

Jeg ville synes det var langt verre om barna mine ikke klarte seg i arbeidslivet, fikk alvorlige rusproblemer, hoppet som en jojo fra kjæreste til kjæreste, rotet til økonomien sin eller gjorde noe kriminelt, enn om de har en BMI på 37.

Aller helst vil man som mor at livet skal være fullkomment for ens barn. Men om jeg kunne lage en liste over ti ting som aldri skulle ramme mine barn, er det ikke sikkert overvekt ville blitt med på listen.

mvh

Men ser du ikke helsefarene og den reduserte livskvaliteten ved å ha en BMI på 37? Og hvis man først har lett for å legge på seg, er det jo ingen grunn til å tro at den vil stoppe der.

Man løser ikke et stigmatiseringsproblem ved å forherlige fenomenet overvekt.

Dessuten tror jeg alle som er overvektige skulle ønske de var slanke, også for sin egen del. Ikke bare fordi samfunnet stigmatiserer.