Overvekt - Til plage for hvem?

[Gjest Mom33]

"Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. "

Kan godt hende du ser barnets kvaliteter, men det skjønner ikke barnet dersom du gjør vekt og kosthold til et hovedtema.

Det er dessuten en illusjon at folk ser "de overvektiges kvaliteter". Jeg er overvektig, og jeg merker at det faktisk virker provoserende på folk. Det er to reaksjonsformer forresten, enten provosert eller hånlig.

Det har vært og er mye mer skadelig for meg enn vekten i selv. Det ødelegger livskvaliteten min. Mens kiloene i veldig liten grad ødelegger. Det er faktisk KROPPEN min, MEG du snakker om - selv om jeg er en del fett.

Jeg skjønner ikke det dere sier! Verken jeg eller mine omgivelser har kosthold og mat som tema rundt andres barn med mindre settingen er opplagt!

Som trener har jeg alltid tatt opp kosthold i forhold til treningsinnsats med mine grupper. Det anser jeg som min plikt å gjøre. Som mamma setter jeg sammen maten hjemme slik at mine barn får i seg det de skal, og jeg gjør det ut fra et ønske om at de skal få gode vaner senere i livet.

Jeg har ALDRI, ALDRI predikert noe som helst om kosthold overfor andres unger, og jeg har heller ALDRI opplevd andre voksne som har gjort det! Hva slags omgangskrets har andre, lurer jeg på, når slikt er tema?

At jeg mener noe om temaet og uttaler meg her må da være den minst farlige måten å gjøre det på? Jeg har aldri, aldri kritisert et barn for dets spisevaner. Jeg kan ikke få sagt det sterkt nok. Forøvrig dømmer jeg heller ikke folk ut fra hvordan de ser ut, verken med kiloer eller klesdrakt eller inntekt for den saks skyld.

[Babette]

Jeg skjønner ikke det dere sier! Verken jeg eller mine omgivelser har kosthold og mat som tema rundt andres barn med mindre settingen er opplagt!

Som trener har jeg alltid tatt opp kosthold i forhold til treningsinnsats med mine grupper. Det anser jeg som min plikt å gjøre. Som mamma setter jeg sammen maten hjemme slik at mine barn får i seg det de skal, og jeg gjør det ut fra et ønske om at de skal få gode vaner senere i livet.

Jeg har ALDRI, ALDRI predikert noe som helst om kosthold overfor andres unger, og jeg har heller ALDRI opplevd andre voksne som har gjort det! Hva slags omgangskrets har andre, lurer jeg på, når slikt er tema?

At jeg mener noe om temaet og uttaler meg her må da være den minst farlige måten å gjøre det på? Jeg har aldri, aldri kritisert et barn for dets spisevaner. Jeg kan ikke få sagt det sterkt nok. Forøvrig dømmer jeg heller ikke folk ut fra hvordan de ser ut, verken med kiloer eller klesdrakt eller inntekt for den saks skyld.

Jeg er så enig.

Og alt av kommentarer, taktløse utsagn og utidig innblanding om mat og spisevaner jeg enten har opplevd selv eller vært vitne til har utelukkende vært rettet mot de som er for tynne, ikke det motsatte.

[Gjest Mom33]

Barn hadde ikke hatt problemer med egen vekt, dersom de ble verdsatt på tross av den. Det er DET folk her inne ikke skjønner,

Jeg som overvektig har svært få problemer med egen vekt. Jeg har problemer med andres skjeve blikk, kommentarer og det at de legger seg oppe i det rett og slett, ikke gir meg den behandlingen i butikker som andre får, for eksempel.

Vekten min er en filleting i forhold til de belastningene "dere andre" påfører meg.

Når det dreier seg om ekstrem overvekt, er situasjonen kanskje en annen. Men mine kilo (BMI ca 35) er ikke til hinder for verken at jeg går på ski, svømmer, danser, oppdrar ungene mine. Andres fordommer er STORE hindringer.

Jeg var ikke overvektig som liten, men ble det fordi folk hang seg opp i hvalpefettet mitt og ødela både forholdet til mat og selvbildet mitt pga det. Jeg ble BARE vekt for folk.

Det er DET som er ødeleggende, stressende og sårende. Og på sikt kan det hende det er stresset som forkorter levetiden min, depresjonene som fulgte pga å bli uglesett. Ikke vekten i seg selv.

Dere burde passe dere litt. Dere kan ødelegge oss overvektige dersom dere ikke er forsiktige. Det gjelder spesielt i forhold til barn!

Du er en voksen person, som vet dine begrensninger og muligheter. Du forstår hvorfor, og plages ikke med, din overvekt. Fordi du sannsynligvis vet hvorfor det er slik, og du synes det er greit.

Et barn har ikke de samme forutsetningene til å forstå konsekvensene av å spise for mye/feil. Det er det som er min hovedpoeng. Du som voksen tar deg kanskje ikke nær av at andre går fortere på ski enn deg (uten at jeg vet om det er slik eller ei, la meg presisere det), men et barn vil sannsynligvis synes det er leit. Og det er mange slike eksempler, overvektige barn sliter mye mer fysisk enn barn som ikke er overvektige. Det er jo et faktum.

Som sagt, jeg har tykke venner, tynne venner, rødhårete venner, gråhårete venner, venner med store og små neser, med høy og lav inntekt osv. Noen er moteinteresserte, andre ikke. Felles for dem er at de har kvaliteter jeg liker, at vi har felles interesser eller rett og slett veldig god kjemi.

Jeg tror ikke folk flest vurderer et nytt bekjentskaps vekt før de velger å bli kjent med vedkommende. Det er i alle fall ikke min erfaring.

Og ja, man skal selvfølgelig være forsiktig med hva man sier til folk om deres utseende. Det gjelder alt, også overvekt. Men man skal ikke lulle seg inn i en forestilling om at det er helt flott å være overvektig, bare man er glad i seg selv. Det er stor helserisiko forbundet med overvekt, og som voksen forstår man dette. Barn forstår det ikke, og om ikke foreldrene kan hjelpe barnet ut av uføret så bør noen andre få muligheten. Det fortjener ethvert barn.

[Gjest Mom33]

Hvordan går det an å bli "satt ut" av PieLill sitt innlegg. Hun har jo virkelig forstått hvordan det er å alltid bli sett pga sine kilo, aldri for hvem man er! Heia PieLill!

Jeg har følt dette på kroppen, er dessverre ekspert på området.

Jeg har også vært overvektig i mange, mange år, men har ikke din erfaring. Det kan være derfor jeg ikke forstår PieLill heller.

[Gjest Mom33]

''Det er et komplekst problem, dette med overvekt, men det blir ikke borte av seg selv... Og det minst konstruktive er å ikke ville snakke om det/gjøre noe med det/ta imot hjelp.''

Men behøver det være en sak for en hver forbipasserende? Er det noe alle skal ha rett til å snakke om?

Og om overvekten ikke blir borte, er det virkelig det verste som kan skje? Det er ikke alle menneskelig problemer som kan løses til fullkommenhet. Skal da omgivelsene i det ustanselige gnåle om det man ikke får gjort noe med.

Jeg ville synes det var langt verre om barna mine ikke klarte seg i arbeidslivet, fikk alvorlige rusproblemer, hoppet som en jojo fra kjæreste til kjæreste, rotet til økonomien sin eller gjorde noe kriminelt, enn om de har en BMI på 37.

Aller helst vil man som mor at livet skal være fullkomment for ens barn. Men om jeg kunne lage en liste over ti ting som aldri skulle ramme mine barn, er det ikke sikkert overvekt ville blitt med på listen.

mvh

Det er da vel ikke slik at tilfeldige forbipasserende kommer bort til overvektige og predikerer kosthold?!

Jeg har 20 års erfaring som sterkt overvektig, og har aldri opplevd det.

At alle har meninger om dette og hint - ja, er ikke det flott, da? Er det ikke flott at samfunnsproblemer løftes og diskuteres, hvilke andre måter skal man få utvikling på?

At overvekten ikke forsvinner ER for mange et stort problem. Hvis overvektige fikk et valg om å være slank/normalvektig og overvektig, tror du mange da ville sagt at de helst ville være overvektige? Det tror ikke jeg. Det er så mange plager forbundet med overvekt, fysiske og psykiske, at det er utopisk å tro at noen ville velge det om de kunne la være.

[Mirabell]

Hvordan går det an å bli "satt ut" av PieLill sitt innlegg. Hun har jo virkelig forstått hvordan det er å alltid bli sett pga sine kilo, aldri for hvem man er! Heia PieLill!

Jeg har følt dette på kroppen, er dessverre ekspert på området.

Jeg oppfattet innlegget hennes som todelt:

I den ene delen forsvarer hun de som er overvektige, og sier at man må se mennesket og ikke vekta. Dette støtter jeg selvsagt 100%!

Men jeg tolker også innlegget hennes som et angrep på at helsesøstre og andre prøver løse overvektsproblemene i samfunnet. Hun underslår på en måte at overvekt er et problem. Og det, selv om overvekt og relaterte sykdommer vitterlig er det største helseproblemet i vår del av verden i dag. Og et kraftig økende problem!

Det er helt klart at mye som gjøres for å hjelpe et individ eller en gruppe, ikke virker eller virker mot sin hensikt (selv om det er gjort i beste mening). Men det betyr da neimen ikke at vi ikke skal prøve å gjøre noe i det hele tatt!

[PieLill]

Men ser du ikke helsefarene og den reduserte livskvaliteten ved å ha en BMI på 37? Og hvis man først har lett for å legge på seg, er det jo ingen grunn til å tro at den vil stoppe der.

Man løser ikke et stigmatiseringsproblem ved å forherlige fenomenet overvekt.

Dessuten tror jeg alle som er overvektige skulle ønske de var slanke, også for sin egen del. Ikke bare fordi samfunnet stigmatiserer.

Jeg skulle ønske jeg ikke levde med kroniske smerter. Men slik er det nå en gang. Og det er ikke mye å gjøre med det som ikke alt er gjort.

Så da ønsker jeg at både omgivelsene og jeg selv heller fokuserer på det som lettere kan gjøres noe med.

Jeg har ikke forherliget overvekt. Jeg har bare påpekt at det er mange andre ting som kan være langt verre. Og da kan det jo være et poeng å proposjonere både resurser of fokus i henhold til dette.

Fordi overvekt er et særdeles synlig problem ser trangen til å løse dette ut til å være grenseløs iblant. Men det kan være best å la det ligge. Fordi det ikke er så enkelt som å bare velge det bort. All statistikk viser at det meste som gjøres i forhold til overvekt i dag har minimal varig effekt på gruppenivå. Unntaket er fedmeoperasjoner.

Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.

Det er fullt mulig å være overvektig (innenfor visse grenser) sunn og veltrent. Akkurat som man kan ha perfekte proposjoner og ha en pill råtten helse pga manglende mosjon, usundt kosthold og røyking. Men dette synes ikke utenpå, så slikt blir det ikke så mye maring om.

mvh

[jonia]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Heia, Mom33!

Orker ikke skrive et langt innlegg. Vil bare si at jeg er omtrent enig med deg.

For meg handler ikke overvekt om estetikk, men om hindringer i det praktiske liv. Og på lang sikt øker det risikoen for en del helseplager.

Jeg kjenner heller ikke helsesøstre eller andre som strør om seg med kommentarer om overvekt. (Foresten svigermor gjør det, men hun kommenterer alt mulig).

Jeg er ingen sunnhetsapostel, men synes det er viktig å ha en viss balanse av kalorier inn og kalorier ut.

Noen av livets urettferdigheter er at noen har lettere for å bli overvektige enn det andre har.

Jeg har vært lubben, men har aldri fått en kommentar om det fra noen. Selv følte jeg meg ganske så uvel- men det var praktiske omstendigheter som gjorde det.( Tungt å gå opp trapper, senere i bevegelsene, vanskelig å finne passende klær.)

I stedet for matorienterte tiltak, kunne kanskje mer aktivitetsorienterte tiltak vært gjort for barn som begynner å bli overvektige.

(Gymnastikk hver dag på skolen).

[Babette]

Jeg skulle ønske jeg ikke levde med kroniske smerter. Men slik er det nå en gang. Og det er ikke mye å gjøre med det som ikke alt er gjort.

Så da ønsker jeg at både omgivelsene og jeg selv heller fokuserer på det som lettere kan gjøres noe med.

Jeg har ikke forherliget overvekt. Jeg har bare påpekt at det er mange andre ting som kan være langt verre. Og da kan det jo være et poeng å proposjonere både resurser of fokus i henhold til dette.

Fordi overvekt er et særdeles synlig problem ser trangen til å løse dette ut til å være grenseløs iblant. Men det kan være best å la det ligge. Fordi det ikke er så enkelt som å bare velge det bort. All statistikk viser at det meste som gjøres i forhold til overvekt i dag har minimal varig effekt på gruppenivå. Unntaket er fedmeoperasjoner.

Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.

Det er fullt mulig å være overvektig (innenfor visse grenser) sunn og veltrent. Akkurat som man kan ha perfekte proposjoner og ha en pill råtten helse pga manglende mosjon, usundt kosthold og røyking. Men dette synes ikke utenpå, så slikt blir det ikke så mye maring om.

mvh

''All statistikk viser at det meste som gjøres i forhold til overvekt i dag har minimal varig effekt på gruppenivå. Unntaket er fedmeoperasjoner.

Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.''

For å FOREBYGGE! For å unngå at litt lubbenhet utvikler seg videre til helsefarlig overvekt og fedme! For å få folk til å skjønne at de må bevegege seg mere og ikke mist gi sine barn gode vaner når det gjelder både fysisk aktivitet og mat!

Jeg leser et veldig sterkt ego i alle dine innlegg. Men det er faktisk ikke alt som dreier seg om deg og dine!

[Gjest dere trenger ikke vite hvem jeg er]

Jeg er så enig.

Og alt av kommentarer, taktløse utsagn og utidig innblanding om mat og spisevaner jeg enten har opplevd selv eller vært vitne til har utelukkende vært rettet mot de som er for tynne, ikke det motsatte.

Da lever vi virkelig i forskjellige verdner!

Kan jo bare lese overvektstråder her inne for å se hvordan overvektige blir sett på av enkelte. Tror du slike holdninger skules ute i RL? Det stemmer i alle fall ikke med det jeg har følt på kroppen.

[Gjest Mom33]

Heia, Mom33!

Orker ikke skrive et langt innlegg. Vil bare si at jeg er omtrent enig med deg.

For meg handler ikke overvekt om estetikk, men om hindringer i det praktiske liv. Og på lang sikt øker det risikoen for en del helseplager.

Jeg kjenner heller ikke helsesøstre eller andre som strør om seg med kommentarer om overvekt. (Foresten svigermor gjør det, men hun kommenterer alt mulig).

Jeg er ingen sunnhetsapostel, men synes det er viktig å ha en viss balanse av kalorier inn og kalorier ut.

Noen av livets urettferdigheter er at noen har lettere for å bli overvektige enn det andre har.

Jeg har vært lubben, men har aldri fått en kommentar om det fra noen. Selv følte jeg meg ganske så uvel- men det var praktiske omstendigheter som gjorde det.( Tungt å gå opp trapper, senere i bevegelsene, vanskelig å finne passende klær.)

I stedet for matorienterte tiltak, kunne kanskje mer aktivitetsorienterte tiltak vært gjort for barn som begynner å bli overvektige.

(Gymnastikk hver dag på skolen).

Ja, du satte ord på mange av mine meninger - særlig det med forebyggende tiltak som gym hver dag.

Litt frukt og ubegrenset med grønnsaker hadde også vært et virkemiddel, da ville man kunne bli mett uten å spise masse kalorier (men det betinger jo at barna blir vant til dette, da, fra de er små).

Hva kommentering angår, så er jo selvfølgelig svigermødre unntatt fra gruppa "normale, oppegående mennesker". :-) (For at ingen skal gå amokk: Det var en SPØK.)

[Babette]

Da lever vi virkelig i forskjellige verdner!

Kan jo bare lese overvektstråder her inne for å se hvordan overvektige blir sett på av enkelte. Tror du slike holdninger skules ute i RL? Det stemmer i alle fall ikke med det jeg har følt på kroppen.

Det er beklagelig hvis folk er taktløse mot deg og andre. Og det finnes ingen unnskyldning for det. Men jeg nekter å tro at det kun er blikk og kommentarer fra omverdenen som gjør at du ikke trives med å være overvektig.

[Mirabell]

Jeg skulle ønske jeg ikke levde med kroniske smerter. Men slik er det nå en gang. Og det er ikke mye å gjøre med det som ikke alt er gjort.

Så da ønsker jeg at både omgivelsene og jeg selv heller fokuserer på det som lettere kan gjøres noe med.

Jeg har ikke forherliget overvekt. Jeg har bare påpekt at det er mange andre ting som kan være langt verre. Og da kan det jo være et poeng å proposjonere både resurser of fokus i henhold til dette.

Fordi overvekt er et særdeles synlig problem ser trangen til å løse dette ut til å være grenseløs iblant. Men det kan være best å la det ligge. Fordi det ikke er så enkelt som å bare velge det bort. All statistikk viser at det meste som gjøres i forhold til overvekt i dag har minimal varig effekt på gruppenivå. Unntaket er fedmeoperasjoner.

Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.

Det er fullt mulig å være overvektig (innenfor visse grenser) sunn og veltrent. Akkurat som man kan ha perfekte proposjoner og ha en pill råtten helse pga manglende mosjon, usundt kosthold og røyking. Men dette synes ikke utenpå, så slikt blir det ikke så mye maring om.

mvh

''Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.''

Rett og slett fordi overvekt og overvekt-relaterte helseplager er et stort og økende helseproblem i vår del av verden. Vi kan rett og slett ikke gi opp!

[Gjest Lotus78]

Da lever vi virkelig i forskjellige verdner!

Kan jo bare lese overvektstråder her inne for å se hvordan overvektige blir sett på av enkelte. Tror du slike holdninger skules ute i RL? Det stemmer i alle fall ikke med det jeg har følt på kroppen.

Hvordan har du følt dette på kroppen, om jeg kan få spørre om det.

Jeg har opplevd at en 4år gammel jente har spurt meg hvofor jeg er så tjukk. Hun kommentere bare det hun så og fikk et ordentlig svar fra meg, synest jeg selv.

Jeg har hatt min mors messing om overvekten.

Ellers har jeg fått en mann i Oslo til å sperre opp øynene å si "å herregud" med skrekkslag i øynene.

Jeg har tatt disse episodene med humor, fordi jeg har akseptert meg selv slik jeg er for lenge siden, men det betyr ikke at jeg ikke har slanket meg. Fordømmelse har aldri hjulpet meg å gå ned i vekt, men egenomsorg og refleksjon rundt med selv har gjort at jeg har greid å ta tak i problemet mitt.

[kaffepiken]

Vet du, jeg blir ganske så satt ut av innlegget ditt. Jeg skjønner ikke tankene dine, jeg, du sabler ned menneskeheten for fote og halshugger de stakkarene (les: helsesøstrene) som faktisk gjør en liten innsats for disse barna som blir feilernæret av sine foreldre.

Hva i all verden er det for tanker du har om mennesker rundt deg?

Alle som ser et overvektig barn forstår at dette barnet sliter med visse fysiske aktiviteter. Det henger etter når det klatres i trær, og får det bli med på fotballbanen må det stå i mål. I beste fall. Etter hvert som ungdomsårene nærmer seg blir de overvektige minst populære hos det andre kjønn, både jenter og gutter. Og forskjellene i fysisk aktivitet blir bare større og større.

Hva får deg til å tro at disse barna ikke skjønner at det er deres egen størrelse som setter begrensningene? At de får skjeve blikk fra andre - eller at de forstår at de er mindre bevegelige/attraktive pga. sin overvekt?

Barn forstår dette, helt av seg selv, fra den første gangen de ikke greier å henge med sine lekekamerater! Men barn kan faktisk ikke gjøre noe selv, de forstår ikke konsekvensen av usunnt matinntak. Det er foreldrenes jobb å følge opp dette! Og for de aller fleste overvektige barn så er reglen at foreldrene ikke greier den jobben. Enten fordi de mangler kunnskap om emnet, eller ikke orker å gjøre noe med det. Det er da vel ingen som tror at overvektige voksne er overvektige fordi det er så jævla morsomt?! Og overvektige barn har gjerne - ikke alltid - overvektige foreldre.

Når man ser overvektige barn, så vet man hva de kommer til - med aller største sannsynlighet - å oppleve framover. Man vet at de skal oppleve skuffelser og nederlag som de forstår skyldes kroppens størrelse, og vet du - det synes mennesker med empatiske evner at er trist!

Denne tråden er en merkelig tråd. Så fort noen nevner at et barn spiser for mye, kommer beskyldningene om at et barn ikke unnes å spise seg mett. Eller at voksne ikke skal telle maten i (andres) unger. Overvekt og fedme gis en aura av helligdom, hysj-hysj, ingen må snakke om at et barn er overvektig, det er fy-fy og kan skape spiseforstyrrelser. Men kjære vene, et barn som overspiser har jo allerede en spiseforstyrrelse!

Det er da ingen normale mennesker som ber barn slanke seg. De aller fleste voksne mennesker er normalt utrustet i hodet, og forstår at det er foreldrene som har ansvaret for barnas kosthold. Helsesøstrene er sørgelig alene om å kunne si noe som helst om vår tids største livsstilssykdom. Hvem ellers skal snakke med foreldrene? Det er faktisk ikke alle foreldre som vet hva de skal gjøre når barnet blir overvektig. Fordi vi er så tytet ørene fulle av at det er livsfarlig å slanke barn. Også glemmer man at det er livsfarlig å la være også!

Ja, jeg blir oppbragt, for jeg forstår ikke at pratet om sunne matvaner skal bringe fram så mye forsvar hos folk. Jeg synes oppriktig synd på unger som er overvektige. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke ser barnets kvaliteter, ikke liker barnet eller vemmes ved synet av barnet. Men jeg forstår hvor mye ekstra belastning barnet blir påført/skal bli påført, og jeg blir lei meg på barnets vegne.

Enig med deg! Det er fullt mulig å ta tak i kostholdsvanene i heimen samtidig som man "ser" barnet for den barnet er.

Dette gjelder jo for _alle_ problemområder der voksne bør gripe inn til barnets beste. Jeg f.eks har en sønn med ADHD. Jeg må selvsagt passe på så han ikke opplever å bli sett bare som en diagnose. Jeg ser ham som den han er - med sin diagnose i tillegg. Vi kan jo ikke overse hele greiene av frykt for at han skal få et dårlig selvbilde. Da kommer det til å bære galt av sted.

[kaffepiken]

Kjempebra, der satte du ord på det jeg også tenker - og faktisk gjør. For vår førsteklassing har nemlig lagt på seg i høst, det har blitt et mye mer stillesittende liv nå etter at hun har begynt på skolen. Såpass mye at buksene har blitt for små i livet/over baken, og størrelsen større er altfor lange i beina.

Kunne ikke ramle meg inn å si det til henne! Men vi har tatt noen grep hjemme, strammet inn/forandret litt på ting uten at hun merker det. Om det virker vet vi ikke enda, men jeg håper og tror det.

Det er vi voksne som er ansvarlig for våre barn - i ett og alt. Også inntaket av mat.

Jeg tror dere gjør helt riktig! De små, daglige "usynlige" tingene har mye å si over tid, og det trenger ikke snakkes om til barnet i det hele tatt. Det er sånne tiltak som du forteller om, som jeg mener er de aller viktigste, forebygging er mye enklere enn behandling! Det er dumt å vente og se helt til ungen er ordentlig overvektig. Vi har alle godt av sunne matvaner uansett :-)

[Gjest Mom33]

Jeg tror dere gjør helt riktig! De små, daglige "usynlige" tingene har mye å si over tid, og det trenger ikke snakkes om til barnet i det hele tatt. Det er sånne tiltak som du forteller om, som jeg mener er de aller viktigste, forebygging er mye enklere enn behandling! Det er dumt å vente og se helt til ungen er ordentlig overvektig. Vi har alle godt av sunne matvaner uansett :-)

Ja, det er de små ting som teller. Som at kveldsmaten er mer styrt, 1 brødskive og 1 gulrot (stor størrelse) i steden for 2 brødskiver eller en tallerken med frokostblanding.

Som at vi deltar mer aktivt i fysisk aktivitet på kveldstid, med sisten og boksen går og slike ting.

Som at det ikke er yoghurt medsendt til skolen mer enn maks 2 dager i uka.

Jeg vil så gjerne at mine barn skal få de gode vanene inn naturlig, at de skal bli glad i sunn mat, at de skal bli glad i å røre seg, uten at det er et offer for dem. Jeg vil at de skal slippe vektkampen jeg har måttet ta, fordi jeg fikk med meg dårlige vaner hjemmefra. Ungene mine er jo disponert for de samme genene jeg fikk, så muligheten for at de også skal legge på seg lett er absolutt tilstede.

[Gjest Lotus78]

Ja, det er de små ting som teller. Som at kveldsmaten er mer styrt, 1 brødskive og 1 gulrot (stor størrelse) i steden for 2 brødskiver eller en tallerken med frokostblanding.

Som at vi deltar mer aktivt i fysisk aktivitet på kveldstid, med sisten og boksen går og slike ting.

Som at det ikke er yoghurt medsendt til skolen mer enn maks 2 dager i uka.

Jeg vil så gjerne at mine barn skal få de gode vanene inn naturlig, at de skal bli glad i sunn mat, at de skal bli glad i å røre seg, uten at det er et offer for dem. Jeg vil at de skal slippe vektkampen jeg har måttet ta, fordi jeg fikk med meg dårlige vaner hjemmefra. Ungene mine er jo disponert for de samme genene jeg fikk, så muligheten for at de også skal legge på seg lett er absolutt tilstede.

Det siste avsnittet er slik jeg også tenker. Jeg må få kontroll og tilegne meg gode matvaner som jeg kan overføre barna mine. De skal ikke ha det like vondt som jeg og kjempe denne kampen som jeg har måttet gjort i voksen alder.

[Gjest Mom33]

Det siste avsnittet er slik jeg også tenker. Jeg må få kontroll og tilegne meg gode matvaner som jeg kan overføre barna mine. De skal ikke ha det like vondt som jeg og kjempe denne kampen som jeg har måttet gjort i voksen alder.

Nemlig. Så vondt vil ikke jeg mine barn.

[Gjest Tatjana]

Det har jeg vært vitne til mange ganger, men som regel på baktalernivå i sosiale kretser. Å fortelle hele verden bortsett fra den det gjelder, hva vedkommende burde og ikke burde gjøre er også å legge seg borti denne personens liv. - På en meget destruktiv måte. At voksne bedriver uproduktive diskusjoner om enkeltbarn, særlig andres barn, er også baktalelse.

Hva som går an å si til folk om deres vekt har forandret seg mye.

Du har rett i at det alltid har vært grei skuring å kommentere at noen er tynne. Det er jo ikke skambelagt og nederlagsassosiert som overvekt og regnes ikke som viljestyrt. Etter som spiseforstyrrelser har seilt opp som problem, er tynnhetsmaset blitt dempet, men ikke så mye som man kunne ønske.

For ikke mange år siden ville det vært utenkelig at en avis omtalte folk som feite. Nå går det nesten ikke en uke uten at man leser om feite mennesker i en eller annen avis. 95% av alt som sies og skrives fra mer eller mindre faglig hold om overvekt, handler om hva enkeltpersonene gjør feil. På samme måte handler 95% av "bekjempelsesarbeidet" om å få overvektige til å gjøre forandringer som man vet kun et svært lite flertall lykkes med. Lite settes inn på f.eks. pris og tilgjengelighet av sunne matvarer.

Overvektige er nesten i ferd med å bli en pariakaste i samfunnet.

mvh

''Overvektige er nesten i ferd med å bli en pariakaste i samfunnet.''

Så sant så sant. Og så trist, spesielt for barna.