Overvekt - Til plage for hvem?

[PieLill]

Jeg oppfattet innlegget hennes som todelt:

I den ene delen forsvarer hun de som er overvektige, og sier at man må se mennesket og ikke vekta. Dette støtter jeg selvsagt 100%!

Men jeg tolker også innlegget hennes som et angrep på at helsesøstre og andre prøver løse overvektsproblemene i samfunnet. Hun underslår på en måte at overvekt er et problem. Og det, selv om overvekt og relaterte sykdommer vitterlig er det største helseproblemet i vår del av verden i dag. Og et kraftig økende problem!

Det er helt klart at mye som gjøres for å hjelpe et individ eller en gruppe, ikke virker eller virker mot sin hensikt (selv om det er gjort i beste mening). Men det betyr da neimen ikke at vi ikke skal prøve å gjøre noe i det hele tatt!

Jeg underslår ikke at overvekt er et problem.

Men om man ønsker å hjelpe, må man virkelig ha reell hjelp å komme med. Og det er veldig mange selvoppnevnte hjelpere ikke i nærheten av. Og selv om noen kan synes de har mye å bidre med, bør de tenke over om deres bidrag faktisk er etterspurt og ønsket.

Den beste hjelpen er ofte å holde kjeft og la folk få lov å oppsøke den assistanse de selv ønsker når de selv måtte ønske.

mvh

[Gjest Wita]

De nøyaktige tallene vet jeg ikke, men det snakkes stadig om at de ligger under land det føles naturlig å sammenligne seg med, for eksempel Norge og Sverige. Den "lave" levealderen er i hvert fall en av grunnene til at Danmark ikke scorer så høyt på oversikter over hvilke land det er best å leve i osv.

I 2005 var den gjennomsnittlige levealderen i Norge 79,4 og i Danmark 77,76

[PieLill]

''Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.''

Rett og slett fordi overvekt og overvekt-relaterte helseplager er et stort og økende helseproblem i vår del av verden. Vi kan rett og slett ikke gi opp!

Vi kan ikke gi opp. Men jeg synes vi burde gi opp det som all statistikk viser ikke virker eller til og med virker mot sin hensikt.

Ustanselig mas fra alt og alle, media og helsepersonell inkludert, er en av tingene.

Jeg tror ikke man har den holdningsmessige balasten for å kunne hjelpe noen med overvekt, før man kan se et overvektig menneske uten å tenke på overvekten i det hele tatt og uten å kjenne den minste trang til å forandre på noe som helst. Spesielt ikke når det gjelder barn.

Bare ut fra et utgangspunkt av at det er greit at jeg er den jeg er, er jeg i stand til å forandre meg.

mvh

[kaffepiken]

Foreldrene har helt klart et ansvar både for barnas kosthold og mosjonsvaner. Men som på andre områder er barn født ulike. Noen ha aldri ro i rumpen, mens andre hviler ganske godt på den. Noen kjenner seg fort mett, andre har en svært svak metthetsfølelse. Så kommer en haug med ulike fysiologiske forskjeller som vitenskapen i større eller mindre grad har lykkes i å avdekke.

Derfor blir det så totalt på trynet når "alle" skal legge seg borti hva noen veier. Vi er for det første ganske uvitende om hva problemet skyldes for den enkelte. Dernest er vi inkompetente og ubrukelige i forhold til å si eller gjøre noe som utgjør et positivt bidrag.

Helsesøstre har svært begrenset kompetanse på området. Deres "inngripen" består som regel av å påpeke at vekten ikke er offentlig godkjent, samt lire av seg noe statlig pålagte selvfølgeligheter om kosthold og mosjon. Dette gjøres ofte etter å ha hatt barnet foran seg i ca 5 minutter og det gis prioritet foran det meste andre.

Det eneste ungen hører og opplever er at enda en voksen autoritetsperson underkjenner ham/henne og ser ikke stort annet enn fettvev. Hva enn barnet ellers måtte være, og hva enn kroppen ellers skulle kunne brukes til, er uvesentlig. Er man tjukk, er man et problem og ikke stort annet.

mvh

Jeg syns du er veldig negativ til helsesøster her. Selvfølgelig er helsesøsters kompetanse begrenset, men hun er jo en del av 1.linjetjenesten som kan _fange opp_ og gi foreldrene en bekreftelse på at dette er noe man bør gjøre noe med. I den grad det fins noen å henvise videre til, kan hun det. F.eks ernæringsfysiolog eller liknende. Hun unnlater - etter min mening - å gjøre jobben sin dersom hun bare holder munn og lar være å ta opp dette temaet.

Du har sikkert et godt og balansert kosthold for deg og dine barn, men det er ikke alle som får til dette helt av seg selv. Det fine med barn er at de fortsatt vokser. Hvis barnet får hjelp i tide, har det gode muligheter til å vokse av seg overvekten. Her kan helsesøster være den som får ting til å begynne å skje.

[PieLill]

''All statistikk viser at det meste som gjøres i forhold til overvekt i dag har minimal varig effekt på gruppenivå. Unntaket er fedmeoperasjoner.

Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.''

For å FOREBYGGE! For å unngå at litt lubbenhet utvikler seg videre til helsefarlig overvekt og fedme! For å få folk til å skjønne at de må bevegege seg mere og ikke mist gi sine barn gode vaner når det gjelder både fysisk aktivitet og mat!

Jeg leser et veldig sterkt ego i alle dine innlegg. Men det er faktisk ikke alt som dreier seg om deg og dine!

''Jeg leser et veldig sterkt ego i alle dine innlegg. Men det er faktisk ikke alt som dreier seg om deg og dine!''

Nå greier jeg ikke helt å se på hvilken måte dette dreier seg om meg og mine, i hvert fall ikke om man måler i BMI.

Men et sterkt ego var jo en ny og spennende vri på personangrep om man går tom for argumenter.

Sterke meninger har jeg mange av. At styrken av mitt ego gjør dem mer eller mindre saklige, klarer jeg ikke helt å skjønne. Det må da være meningsinnholdet som er det bærende.

Av noe av responsen jeg har fått på denne tråden, må jeg ha truffet noe som i hvert fall noen kan kjenne seg igjen i. Så om du underkjenner mitt hovedpoeng, underkjenner du samtidig _erfaringene_ til mange av de som skriver her.

mvh

[Gjest Slank og sunn]

Herre fred!

Denne tråden viser bare at DOL er overrepresentert av overvektige folk.

Utrolig logikk!

[Gjest Jente31]

Huff har opplevd det samme som deg jente 31. Ble behandlet og sett på som en strandet hvalross av min egen mor. Alt fokus var på min overvekt og jeg har tenkt på det i ettertid. Jeg var i meget godt hold ca 75-80 kilo og 160-165 høy. Hun har også slanket seg i alle år. Hvert kilo hun har gått ned har hun gått på kurs for, når det var ferdig spratt hun opp alle kiloene inntil en ny runde startet. Dette gjorde at jeg har trodd at overvekt er det ingenting å gjøre med, man går opp likevel og man må gå å sulte seg. Hun var veldig flink til å være på meg hver gang hun har gått på slankekurs og vært veldig ovenpå overfor meg som ble tjukkere og tjukkere. Jeg så ikke dette selv, fordi jeg var jo tjukk, stygg og verdiløs likevel og jeg visste at så sant kurset var ferdig kom hun til å sprette opp alle kiloene og til tider bli tjukkere enn meg.

Jeg nådde absolutt toppen da jeg veide 125 kilo på min 165cm høye kropp. Jeg brukte ca 6mnd til å finne en indre styrke til å makte å gå ned disse kiloene. Jeg har lest litt om temaet, men aldri gått på slankekurs, for det er jeg som må ta tak i problemet. Jeg har til nå gått ned ca 37 kilo og veier i dag 87 kilo. Nå begynner jeg å få et litt normalt forhold til mat, men jeg må tenke hele tiden, det er ingen automatikk for meg å velge det sunneste, men jeg vet at det er slik for de fleste at man ikke kan putte i seg det man vil. Min mor er hellig overbevist om at andre kan spise kaker og søtt til hverdags uten å legge på seg.

Jeg har absolutt fått et bedre liv etter at jeg har innsett en del ting, jeg spiser sundt og trener, men har litt igjen på å ikke spise for mye.

Fikk tårer i øynene jeg nå.. Dette står det virkelig respekt av! Du har jammen vært knalltøff, som har klart dette helt på egenhånd.

Stå på videre - du fortjener en gullmedalje, du :-)

[Gjest Snap]

''Ingen helsesøster i dette landet setter seg ned med et barn i SFO-alder og forteller vedkommende at det er overvektig.''

Jo. Det er nettopp det de kan finne på. Med barn helt ned i første klasse. De pakker det litt inn, men barnet får helt klart med seg budskapet om at "Jeg er for tjukk. Kroppen min er ikke bra nok. Jeg spiser ikke bra nok så det er min skyld."

Utgangspunket er også ofte at de går ut fra at barnet spiser for mye snop, drikker for mye brus og beveger seg for lite. Formaninger, på grensen til bebreidelser og anklager, på dette området triller ut som perler på en snor, uten å sjekke fakta først.

Så forsetter dette hver forbaskede gang barnet er hos helsesøster til de kan spy av alt som har med hvitfrakkere å gjøre. Og hvor mange barn har gått ned et eneste lite gram med denne type "hjelp". For "hjelpen" stopper som regel når helsesøster har gnidd salt i såret på det åpenbare.

Med mindre helsesøster innehar en helt spesiell kompetanse og innsikt tjener ikke disse øvelsene til annet enn å styrke helsesøsters prektighetsfølelse.

Samtidig som stadig flere har problemer med å holde vekten, innskrenkes grensene for når noe blir problematisk i forebyggingens navn. Så det skal ikke mye valpefett til for å falle i vektunåde hos helsesøste.

Dette er ikke noe jeg har lest i ukeblad eller hørt av noen som har hørt om noen. Jeg kjenner mange barn og ungdommer...

For øvrig fikk jeg selv indirekte beskjed av helsesøster om å sette en 6 mndr gammel baby på diett. Så jeg har ingen problemer med å tro det jeg har blitt fortalt.

mvh

Så irriterende hver gang man er hos legen og få integsigende råd om å spise mindre og trimme bedre. Som om en er dum og ikke har skjønt det fra før. Jeg tror selv et barn klarer å se den koblingen.

Skjønner at leger er pliktig til å gi råd og veiledning om vektreduksjon.Men det virker som om de rett og slett er et vanskelig problem å gjøre noe med. Både for voksne og barn. Personlig mener jeg det er et privat og personlig ansvar.

Når jeg var barn hadde jeg lommepenger fra 12 års aldern. Jeg skjulte det når jeg kjøpte og spiste godteri fordi jeg viste det ikke var akseptert etc.

[Gjest Snap]

Det er ikke så mye å si til innlegget ditt, annet enn at du og jeg helt opplagt har veldig ulike erfaringer med helsesøstre.

Jeg har i perioder i livet mitt, som idrettstrener, hatt å gjøre med mange barn og unge. Veldig mange av dem har jeg fått nær og god kontakt med, så jeg føler ikke at jeg tar disse tingene "ut av lufta".

Forresten: Som trener snakket jeg med ungdommene om ernæring. Dette var da ungdommer i hovedsak, fra 14-19 år. Jeg snakket om mat før trening (en treningsøkt var rett etter skoletid, som ikke gav utøverne mulighet til å reise hjem for å spise først), om drikke under treningen osv. Jeg har ingen spesialkompetanse på ernæringsfeltet, ingen formell utdanning. Var det feil av meg?

De barn og ungdommene du møter er vel de som alleredet er aktive fra før og ikke kanskje alleredet har utviklet et vektproblem?

Jeg skulket unna gymmen som best jeg kunne og organisert idrett var uaktuelt pga overvekten. Av og til så tror jeg faktisk på mer tilpasset trening for overvektige barn med folk i samme situasjon.

[Gjest Mom33]

De barn og ungdommene du møter er vel de som alleredet er aktive fra før og ikke kanskje alleredet har utviklet et vektproblem?

Jeg skulket unna gymmen som best jeg kunne og organisert idrett var uaktuelt pga overvekten. Av og til så tror jeg faktisk på mer tilpasset trening for overvektige barn med folk i samme situasjon.

Jeg har hatt alle typer barn/unge/ungdom på mine grupper, jeg, også overvektige.

Du skulket gymmen pga. overvekt, sier du, og organisert aktivitet var uaktuelt. Lenger oppe i et innlegg sier du at legetime var bortkastet fordi du der fikk råd om trim og kosthold (siterer ikke direkte nå, tar det fra hukommelsen - korriger meg om jeg husker feil). Hva mener du burde vært gjort da du var yngre? Om jeg forstår deg riktig, så har du vært plaget av overvekten din. Hva måtte ha blitt gjort for deg for at du skulle fått en mindre overvektig barndom?

[Babette]

''Jeg leser et veldig sterkt ego i alle dine innlegg. Men det er faktisk ikke alt som dreier seg om deg og dine!''

Nå greier jeg ikke helt å se på hvilken måte dette dreier seg om meg og mine, i hvert fall ikke om man måler i BMI.

Men et sterkt ego var jo en ny og spennende vri på personangrep om man går tom for argumenter.

Sterke meninger har jeg mange av. At styrken av mitt ego gjør dem mer eller mindre saklige, klarer jeg ikke helt å skjønne. Det må da være meningsinnholdet som er det bærende.

Av noe av responsen jeg har fått på denne tråden, må jeg ha truffet noe som i hvert fall noen kan kjenne seg igjen i. Så om du underkjenner mitt hovedpoeng, underkjenner du samtidig _erfaringene_ til mange av de som skriver her.

mvh

Jeg har ingen problemer med å være enig i at overvektige mobbes og stigmatiseres, og at vi så å si ikke unner dem maten. Og at vekt og menneskeverd ikke har noen sammenheng er vel selvsagt.

Men: Hvis ditt hovedbudskap er at det ikke gjør noe at så mange, barn og voksne, er overvektige, er jeg dypt uenig. Jfr. overskriften, der du antyder at overvekt er til plage for omverdenen, ikke for de overvektige.

Med andre ord synes de det er helt OK å være overvektige hvis de slapp de nedlatende holdningene? Det tror jeg altså ikke en centimeter på.

Jeg synes for øvrig at Lotus78 har veldig fine og nyanserte innlegg i denne debatten. Hun vet hvordan det er å være overvektig, samtidig som hun har tatt tak i problemet. Mange har mye å lære av henne.

Og dette at det finnes verre ting enn overvekt: Selvsagt gjør det det. Det er verre å røyke hasj enn å røyke vanlig tobakk. Det er verre å ta 10 paralgin forte om dagen enn 10 paracet. Men det er ikke dermed sagt at vanlig røyking ikke er skadelig.

At folk generelt sett ser bare fettet og ikke de vakre øynene og den pene stemmen er jeg heller ikke enig i. Det er vel heller slik at det er vi selv som ser bare det vi er misfornøyd med når vi ser oss i speilet.

[Gjest skal]

''All statistikk viser at det meste som gjøres i forhold til overvekt i dag har minimal varig effekt på gruppenivå. Unntaket er fedmeoperasjoner.

Så hvorfor holde på å ustanselig mare om noe man får gjort lite med, i stedet for å fokusere på det man får gjort noe med.''

For å FOREBYGGE! For å unngå at litt lubbenhet utvikler seg videre til helsefarlig overvekt og fedme! For å få folk til å skjønne at de må bevegege seg mere og ikke mist gi sine barn gode vaner når det gjelder både fysisk aktivitet og mat!

Jeg leser et veldig sterkt ego i alle dine innlegg. Men det er faktisk ikke alt som dreier seg om deg og dine!

''For å FOREBYGGE! For å unngå at litt lubbenhet utvikler seg videre til helsefarlig overvekt og fedme! For å få folk til å skjønne at de må bevegege seg mere og ikke mist gi sine barn gode vaner når det gjelder både fysisk aktivitet og mat!''

Nå er faktisk det viktigste forebyggende tiltaket å lære barn (og voksne) å være glad i seg selv og kroppen sin. Hvis man avskyr den, hvofor i huleste skal man bruke krefter på å behandle den og seg selv bra?

SÅ kan man komme m sunn mat og trening. Men det andre må dessverre komme først.

[Gjest Mom33]

''For å FOREBYGGE! For å unngå at litt lubbenhet utvikler seg videre til helsefarlig overvekt og fedme! For å få folk til å skjønne at de må bevegege seg mere og ikke mist gi sine barn gode vaner når det gjelder både fysisk aktivitet og mat!''

Nå er faktisk det viktigste forebyggende tiltaket å lære barn (og voksne) å være glad i seg selv og kroppen sin. Hvis man avskyr den, hvofor i huleste skal man bruke krefter på å behandle den og seg selv bra?

SÅ kan man komme m sunn mat og trening. Men det andre må dessverre komme først.

Jeg er uenig. Det er mye lettere å like en kropp som "virker". Som gjør at man kan springe og hoppe og klatre og delta i leken på lik linje som andre barn.

Det er ingen motsetninger mellom det å lære sunne matvaner og å bli glad i seg selv. Tvert i mot er det veldig parallelle løp.

[PieLill]

Jeg har ingen problemer med å være enig i at overvektige mobbes og stigmatiseres, og at vi så å si ikke unner dem maten. Og at vekt og menneskeverd ikke har noen sammenheng er vel selvsagt.

Men: Hvis ditt hovedbudskap er at det ikke gjør noe at så mange, barn og voksne, er overvektige, er jeg dypt uenig. Jfr. overskriften, der du antyder at overvekt er til plage for omverdenen, ikke for de overvektige.

Med andre ord synes de det er helt OK å være overvektige hvis de slapp de nedlatende holdningene? Det tror jeg altså ikke en centimeter på.

Jeg synes for øvrig at Lotus78 har veldig fine og nyanserte innlegg i denne debatten. Hun vet hvordan det er å være overvektig, samtidig som hun har tatt tak i problemet. Mange har mye å lære av henne.

Og dette at det finnes verre ting enn overvekt: Selvsagt gjør det det. Det er verre å røyke hasj enn å røyke vanlig tobakk. Det er verre å ta 10 paralgin forte om dagen enn 10 paracet. Men det er ikke dermed sagt at vanlig røyking ikke er skadelig.

At folk generelt sett ser bare fettet og ikke de vakre øynene og den pene stemmen er jeg heller ikke enig i. Det er vel heller slik at det er vi selv som ser bare det vi er misfornøyd med når vi ser oss i speilet.

Poenget mitt er at stort sett alle selvoppnevnte "hjelpere" og synsere ikke har en forbasket ting å bidra med. De gjør ofte bare vondt verre. Det er så lettvindt å mene noe om overvekt fordi det er så synlig både fysisk og i mediehysteriet. Om en sak ikke kan hauses opp, blir den ofte ikke skrevet om i media.

For noen oppleves omverdenens reaksjon på overvekten som verre enn selve overvekten. Det betyr ikke at overvekten ikke er et problem, men at ting vil gå langt bedre om man i større grad overlot til den overvektige å selv definere problemet og hva h*n ønsker å gjøre med det.

Å ikke ønske innblanding fra hvem som helst, betyr ikke at man ikke ønsker å gjøre noe med en ting, eller ikke ønsker hjelp.

Men nå for tiden virker det som et hvert geni og en hver idiot kan føle de har rett til å mene noe om hver bidige overvektige de ser. Det hjelper ingen at slike holdninger syder i samfunnet.

Foreldre med overvektige barn møtes på mange måter med tilsvarende holdninger som ADHD foreldre i stor grad ble møtt med tidligere. (Og forhåpentligvis ikke så mye nå.) "Dere må gjøre noe alvorlig galt når barnet blir slik. Dette er deres skyld!"

Før man bedriver ytterligere tvangshjelp, trenger man en debatt og evaluering av den "hjelpen" som har pågått og hvilke menneskesyn den bunner i. Skal man på død og liv gjøre noe, får man gjøre noe som virker.

De mer generelle tiltakene som å gjøre sunn mat mer tilgjengelig og hyggeligere tilberedt og servert og usunn mat mindre tilgjengelig, er selvsagt et gode. Lilkedan gode og varierte muligheter til fysisk aktivitet som kan passe ulike personer.

Jeg ser gjerne at hver skoledag avsluttes med en time gym. Men da må det være et helt annet opplegg enn det jeg opplevde i mine skoledager. For mange var det mer egnet til å få dem til å hate både kropp og fysisk aktivitet enn å få dem til å glede seg over å bruke kroppen. Men det er et sidespor fra denne debatten.

mvh

[Babette]

''For å FOREBYGGE! For å unngå at litt lubbenhet utvikler seg videre til helsefarlig overvekt og fedme! For å få folk til å skjønne at de må bevegege seg mere og ikke mist gi sine barn gode vaner når det gjelder både fysisk aktivitet og mat!''

Nå er faktisk det viktigste forebyggende tiltaket å lære barn (og voksne) å være glad i seg selv og kroppen sin. Hvis man avskyr den, hvofor i huleste skal man bruke krefter på å behandle den og seg selv bra?

SÅ kan man komme m sunn mat og trening. Men det andre må dessverre komme først.

Har jeg sagt at overvektige bør avsky kroppen sin? Selvsagt ikke. Er man glad i kroppen sin, vil man dens beste. Og det beste for kroppen er definitvit ikke å belaste den altfor tungt.

Når jeg trakk fram dette med forebygging, var det som et svar til Pie Lill, som mente at bortsett fra fedmeoperasjoner er det såpas lite å gjøre med overvekt at det er like godt å akseptere den, og slutte å mase om dette temaet i det hele tatt. (Med forbehold om at jeg forsto innleget rett).

[Gjest Snap]

Jeg har hatt alle typer barn/unge/ungdom på mine grupper, jeg, også overvektige.

Du skulket gymmen pga. overvekt, sier du, og organisert aktivitet var uaktuelt. Lenger oppe i et innlegg sier du at legetime var bortkastet fordi du der fikk råd om trim og kosthold (siterer ikke direkte nå, tar det fra hukommelsen - korriger meg om jeg husker feil). Hva mener du burde vært gjort da du var yngre? Om jeg forstår deg riktig, så har du vært plaget av overvekten din. Hva måtte ha blitt gjort for deg for at du skulle fått en mindre overvektig barndom?

Har ingen anelse. Hos meg var det større problemer og jeg ble utsatt for omsorgssvikt på flere ledd.Dette med overvekten var egentlig bare en liten del av hva jeg sleit med.

Er helt enig i at det ikke skal bagatelliseres og at det er lurt å ta tak i det.Men så er det det å gjøre det på en ordentlig og respektfull måte. Husker en kommentar jeg fikk fra en tante om å ha sett at jeg hadde gravd "dypt i godteposen" . Hos meg så førte fokuseringe bare på det til at jeg spiste i smug.Feks aldri overspising i offentlighet. Men bøtter og spann hjemme aleine.

Det er så vanskelig å ta tak i dette problemet med på en respektfull og ok måte. Uten at det gjør vondt verre og påfører barnet skyld og skamfølelse. Jeg hadde en fysisk sykdom og fikk til kontroll på barneklinikken og utover råd om å spise mindre etc fikk jeg ingen annen støtte eller motivasjon hjemme fra. Det å ikke sette barna på slankekur. Og fokusere på sunnhet og friskhet istedenfor slanking. Forøvrig så har jeg tatt tak i dette problemet selv i voksen alder. Jeg hater organisert idrett fortsatt i dag men finner meg godt til rette på treningstudio.

[Gjest skal]

Jeg er uenig. Det er mye lettere å like en kropp som "virker". Som gjør at man kan springe og hoppe og klatre og delta i leken på lik linje som andre barn.

Det er ingen motsetninger mellom det å lære sunne matvaner og å bli glad i seg selv. Tvert i mot er det veldig parallelle løp.

Fint at du har den erfaringen. Men det finnes dessverre mange barn med friske, sunne, spreke kropper som de ikke er glad i. Og voksne. Da bryr man seg lite om det kommer flere kilo på.

[Gjest Mom33]

Fint at du har den erfaringen. Men det finnes dessverre mange barn med friske, sunne, spreke kropper som de ikke er glad i. Og voksne. Da bryr man seg lite om det kommer flere kilo på.

Jeg skjønner at vi ikke blir enige, men dette blir litt sånn diskusjon om hva som kom først av høna eller egget.

Liker man ikke kroppen sin først, altså har et forvridd bilde av sin egen kropp, så spiller det ingen rolle om man legger på seg. Eller er det slik at man legger på seg og så får et sterkere mislikeforhold til kroppen sin? Hva som kommer først og sist er ikke nødvendigvis likt for alle heller.

Jeg mener fortsatt, og kanskje særlig ut fra dette punktet, at har man gode matvaner inne, så blir kanskje ikke overvekt en del av et stort problem?

[Gjest skal]

Har jeg sagt at overvektige bør avsky kroppen sin? Selvsagt ikke. Er man glad i kroppen sin, vil man dens beste. Og det beste for kroppen er definitvit ikke å belaste den altfor tungt.

Når jeg trakk fram dette med forebygging, var det som et svar til Pie Lill, som mente at bortsett fra fedmeoperasjoner er det såpas lite å gjøre med overvekt at det er like godt å akseptere den, og slutte å mase om dette temaet i det hele tatt. (Med forbehold om at jeg forsto innleget rett).

''og slutte å mase om dette temaet i det hele tatt.''

Jeg kan ikke skjønne at mas skal virke på overvekt. Eller på fysisk form Og jeg VET at det øker forrakten for egen kropp, som tro det eller ei kan være uavhengi av overvekt.

Og jeg forstår ikke at temaer som sunn mat og aktivitet må knyttes til vekt! Spesiellt ikke når det gjelder barn! Det er jo noe son gjelder alle - fullstendig uavhengi av vekt.

Hvis jeg treffer Per syv år som siser syv loffskiver med sjokoladepålegg på skolen og sitter foran tv hele ettermiddagen så er det like bekymringsfullt enten han er syltynn, lubben eller kraftig overvektig!

[PieLill]

Har jeg sagt at overvektige bør avsky kroppen sin? Selvsagt ikke. Er man glad i kroppen sin, vil man dens beste. Og det beste for kroppen er definitvit ikke å belaste den altfor tungt.

Når jeg trakk fram dette med forebygging, var det som et svar til Pie Lill, som mente at bortsett fra fedmeoperasjoner er det såpas lite å gjøre med overvekt at det er like godt å akseptere den, og slutte å mase om dette temaet i det hele tatt. (Med forbehold om at jeg forsto innleget rett).

Jeg snakket om etablert overvekt. Der er det minimalt å hente med det meste av opplegget som kjøres i dag. Og det er de som har en etablert overvekt som selvoppnevnte "hjelpere" og synsere av ulike slag først og fremst kaster seg over.

God forebygging gjøres best på gruppenivå og ikke individnivå. På individnivå, særlig i forhold til barn, er det alltid fare for å oppnå det motsatte av det man er ute etter.

Og jeg mener faktisk at det må være lov å ikke ha fullkommen kropp og helse uten at man stadig skal konfronteres og kreves til ansvar for det.

mvh