Mer overvekt/fedme-ny tråd

[PieLill]

"Måten du omtaler hvordan overvektige og/eller deres foreldre skal hjelpes, assosierer ikke jeg med stort annet enn måten man behandler folk man synes er dumme på"

Du er utrolig usaklig nå. På grensen til barnslig. Hva er det med deg i dag?

"Om jeg nå grep inn og lirte av meg alle fornuftige selvfølgeligheter i forhold til røykens djevelskap og røykesluttens fortreffeligheter, ville det ikke påvirke dine valg og handlinger på området en millimeter. Muligens ville noen fortellinger om hvordan små mengder tobakksrøyk kan sende folk på sykehus med fulle blålys og livstruende pusteproblemer gjøre deg enda litt flinkere til ikke å la andre sjeneres av røyken din"

Alle slike ting påvirker mine valg i den grad jeg jobber med det hele tiden og har hatt stor fremgang og alle forbud er positivt for meg.

Men jeg er ikke noe barn. Vi snakker om å hjelpe et barn her. Hvis mine barn starter røyke og jeg ikke greier hjelpe, er jeg svært takknemlig om andre greier det.

"Jeg tror ikke manglende kunnskap og informasjon er det som får folk til å være overvektige eller røyke. Avisene er fulle av alskens helseadvarsler i krigstyper og dommedagsstil. Folk blir rett og slett møkk leie av hele greia og alle overdrivelsene og usaklighetene"

Jeg er ikke enig med deg. Min datter har vært og lært om kols gjennom. Det virket skremmende på henne.Klart sånt har noe for seg.

"Folk oppdager at de hverken blir bevegelseshemmede, dypt ulykkelige eller dødssyke av å ha 15-20 overflødige kg. Folk oppdager at de kan klare seg uten å være eller leve perfekt. Og det er ganske vanlig å få motvilje når man blir maset på"

Kan ikke du ta deg sammen litt er du snill? ;o) Du går jo helt beserk her i argumentasjonen din:)

Det var snakk om en sfo-ansatt som ønsket hjelpe et overvektig barn og diskusjonen og jeg har aldri sett maken til reaksjon.

Det er snakk om mas og tvang, dumme voksne og tvangsarbeid og gud vet hva du ikke har sagt.

Dette er jo helt villt.

Jeg er av den oppfatning av at vi ikke bare kan gi opp å jobbe mot røyking og fedme-problemer. Du mener det bare er mas. Javel, jeg har skjønt det.

"Alle disse diskusjonene har faktisk styrket min tro på at i flere situasjoner enn man først skulle anta er det dessidert beste valget å passe sine egne saker"

Hvis du ønsker en diskusjon og starter et en tråd, burde du holde deg for god til slike spydigheter.

For min del har du drept diskusjonen nå og det er i grunnen like greit.

Å passe sine egne saker er ikke veien å gå når det gjelder barn med problemer av noe slag. Vi har alle et ansvar der.

God natt!

''Måten du omtaler hvordan overvektige og/eller deres foreldre skal hjelpes, assosierer ikke jeg med stort annet enn måten man behandler folk man synes er dumme på

Du er utrolig usaklig nå. På grensen til barnslig. Hva er det med deg i dag?''

Måten du beskriver du vil gå fram for å hjelpe et barn med overvekt på individnivå, ville fått de fleste jeg kjenner til å føle at de ble behandlet som inkompetente og uvitende, kortversjonen av det er ofte dum. Du ville kanskje ikke opplevd det slik, men det vil altså mange andre. Hva er det som er usaklig og barnslig ved å konstatere det?

''Om jeg nå grep inn og lirte av meg alle fornuftige selvfølgeligheter i forhold til røykens djevelskap og røykesluttens fortreffeligheter, ville det ikke påvirke dine valg og handlinger på området en millimeter. Muligens ville noen fortellinger om hvordan små mengder tobakksrøyk kan sende folk på sykehus med fulle blålys og livstruende pusteproblemer gjøre deg enda litt flinkere til ikke å la andre sjeneres av røyken din.

Alle slike ting påvirker mine valg i den grad jeg jobber med det hele tiden og har hatt stor fremgang og alle forbud er positivt for meg. Men jeg er ikke noe barn. Vi snakker om å hjelpe et barn her. Hvis mine barn starter røyke og jeg ikke greier hjelpe, er jeg svært takknemlig om andre greier det.''

Det tror jeg i så fall ville vært første gangen som jeg ville fått positiv respons på å ubedt fortelle noen som røyker ting de for lengst må ha kommet ut av tellingen på hvor mange ganger de har hørt før. Generelt har jeg liten trang til og ser det som fullstendig unyttig å legge meg oppi at noen røyker så fremt røyken ikke er til plage for andre. Mine korrekte ord forandrer ingen ting utenom deres syn på hvor påtrengende jeg kan være.

''Jeg tror ikke manglende kunnskap og informasjon er det som får folk til å være overvektige eller røyke. Avisene er fulle av alskens helseadvarsler i krigstyper og dommedagsstil. Folk blir rett og slett møkk leie av hele greia og alle overdrivelsene og usakligheten.

Jeg er ikke enig med deg. Min datter har vært og lært om kols gjennom. Det virket skremmende på henne.Klart sånt har noe for seg.''

I forhold til ungdom er det nok fortsatt mulig å få sagt noe som de ikke allerede ha hørt 150 ganger før. Så det er jeg enig i kan ha en effekt.

Men en fagartikkel som jeg nettopp leste tok opp paradokset om at kunnskap om hva som er riktigst/best, ikke automatisk fører til at folk velger dette. Da kan det jo være en god idé å se på hva som for øvrig påvirker folks valg og vaner om man ønsker å styre dette i bestemte rettninger.

''Folk oppdager at de hverken blir bevegelseshemmede, dypt ulykkelige eller dødssyke av å ha 15-20 overflødige kg. Folk oppdager at de kan klare seg uten å være eller leve perfekt. Og det er ganske vanlig å få motvilje når man blir maset på.

Kan ikke du ta deg sammen litt er du snill? ;o) Du går jo helt beserk her i argumentasjonen din:) Det var snakk om en sfo-ansatt som ønsket hjelpe et overvektig barn og diskusjonen og jeg har aldri sett maken til reaksjon. Det er snakk om mas og tvang, dumme voksne og tvangsarbeid og gud vet hva du ikke har sagt. Dette er jo helt villt.''

Nå var det vel ikke jeg som sa alle de tingene. Men det var mye festlig ironi, så la gå. Jeg tar gjerne æren om ikke frosken blir fornærmet. Du kompliserer diskusjonen om du behandler åpenbare spissformuleringer og feiende ironi med samme fornærmede gravalvor som de mer velfunderte og seriøse utsagnene.

Uansett det er et faktum at journalister og til en viss grad også helsepersonel griper til overdrivelser, grove gneraliseringer og dommedagsstrategier. Og da må jo folk nødvendigvis oppdage at det f.eks. ikke behøver å være den livsødeleggende katatstrofen det har blit messet om, å legge på seg 15-20 kg, selv om det kan være noe skikkelig herk. "Unøyakdighetene" gjelder i like stor grad helsesaker som angår barn som voksne.

Hva er det som er så hårreisende usaklig med å påpeke dette? Det vil påvirke folks måte å forholde seg til en personlig bekymret henvendelse deres egen eller deres barns vekt. Det vil ikke minst kunne ha mye å si for hvor møkk lei folk er og hvilke ord og vendinger som får dem til å tenke "Enda en vekthysterieker!" Det kan nemlig ofte være et ganske stort sprik mellom det helseviterne definerer som et problem, og det det enkelte mennesket opplever problematisk. Summen av alle påtrykk for å endre egen eller barnets vekt kan fort med rette defineres som mas.

For meg er saken prinsippielt den samme enten man tar det generelt eller snevrer det inn til det noe sære SFO-eksempelet:

I hvilken grad kan og bør man krenke integriteten til og delvis umyndiggjøre en enkeltperson eller familie i overvektsbekjempelsens navn. Og hvilken garanterte kvalitet på og effekt av den hjelpen som siden ytes må det være for at man skal kunne forsvare å ta seg til rette i andres liv.

En annen generell debatt er hvor korrkt det blildet som nå tegnes av overveksproblematikken egentlig er. Og er det ting som gjøres for å bøte på problemet som reelt virker mot sin hensikt.

''Jeg er av den oppfatning av at vi ikke bare kan gi opp å jobbe mot røyking og fedme-problemer. Du mener det bare er mas. Javel, jeg har skjønt det.''

Jeg tror _ikke_ du har skjønt hva jeg mener. Jeg er stor tilhenger av _effektivt_ forebyggende helsearbeid. Overvekt er et problem som mange mennesker ønsker hjelp som hjelper med. Og de river seg i håret over all hjelpen som ikke hjelper. Det mas som f.eks. en del helsesøstre bedriver, er ikke effektivt til annet enn å skade barns selvbilde. Jeg definerer mas som påpeking av det opplagte, uten at man har noe bidrag til en løsning.

Jeg vil heller ikke være med på å gi forebygging og bekjempelse av overvekt den plass og prioritet som det nå får i forhold til andre viktige ting. Ikke minst de tingene som er viktige for at barn skal kunne vokse opp som hele og velfungerende mennesker.

Alt man gjør bør gjennomgå en kost-nytte-vurdering. Veldig mye av det som gjøres i form av forebyggende og vektreduserende tiltak på individbasis, faller da gjennom. Fordi det ikke maktet å ivaeta individets integritert godt nok og/eller fordi det ikke gir tilstrekkelig uttellign.

Jeg ha da langt større tro på en del av de grupperettede offentlige tiltakene.

Jeg kan ikke skjønne hvordan du kan hjelpe et barn om du samtidig krenker barnets foreldre, selv ikke når temaet er overvekt. Løsninge som dras nedover hodene på folk er ikke varige. Folk fastholder bare endringe som kommer fra dem selv. Det som er pådyttet forsvinner med pådytteren.

''Alle disse diskusjonene har faktisk styrket min tro på at i flere situasjoner enn man først skulle anta er det dessidert beste valget å passe sine egne saker.

Hvis du ønsker en diskusjon og starter et en tråd, burde du holde deg for god til slike spydigheter. For min del har du drept diskusjonen nå og det er i grunnen like greit.''

Denne diskusjonen (ikke bare med deg) har faktisk fått meg til å enda en gang tenke gjennom hvor fullstendig destruktivt det er når noen i godheten og hjelpens navn med diverse forutinntatte meninger buser inn og ordner og styrer i andres liv. Det er aller mest destruktivt for det barnet det gjelder.

Jeg tror oppriktig at de fleste barn bedre tjent med at man har tiltro til deres foreldres kompetanse i stedet for misstillit pga barnets eventuelle problemer. I min statestikk er det store flertallet av foreldre meget kompetente, både til å ta gode avgjørelser, gjøre de riktige tingene og å dra inn ekstern kompetanse når det trengs.

Å passe sine egne saker, handler ikke om å ikke bry seg om andre, men å hele tiden være meg bevisst at jeg ikke har noen automatisk rett til å rote i andres saker, samme hvor gode mine intensjoner måtte være. Om jeg ønsker å hjelpe et barn, må jeg hele tiden ha klart for meg at det er til barnets beste at jeg opptrer på en måte som får foreldrene til å føle seg respektert.

Dette var og er over hodet ikke spydig ment. Men min oppriktige mening. Synd om du velger å tolke det til noe helt annet.

''Å passe sine egne saker er ikke veien å gå når det gjelder barn med problemer av noe slag. Vi har alle et ansvar der. God natt!''

Å ha laber tro på de framgangsmåtene du skisserer, innbærer ikke likegyldighet, overkomplisering eller at man stikker hodet i sanden.

Jeg kommer til å fortsette å passe mine egne saker, vel vitende om at medmennesker som ikke har det bra kan være min sak, store eller små. Jeg må også etter beste evne være veldig bevisst på hva jeg gjør om jeg kun er deleier i en sak, eller det kan reises tvil om mitt eierskap over hodet.

[PieLill]

"Som ikkerøykende forelder, som endog kan skryte av at jeg aldri noen sinne har røkt, stiller jeg nok med større troverdighet og autoritet overfor mine barn. Jeg har også den fordelen at mine barn i stro grad ser på røyking som et fremmedelement. Det har aldri vært en del av deres hverdag"

Nettopp! og det er det jeg har forsøkt å få frem til deg.

"Om barna mine likevel begynner å røyke, er jeg ikke den beste til å motivere dem og/eller hjelpe til å slutte. Jeg har jo problemer med å forstå hvordan noe orker å gjøre noe som for meg fremstår som bare heslig. Det eneste jeg kunne gjøre da er å lytte til dem og vise at jeg respekterer dem enten de gjør si eller så, så lenge de bare holder røyken langt unna meg"

Dette er jo en langvarig prosess og dine ord vil veie tyngre enn mine ord selv om vi formidler det samme.

Men diskusjonen startet med å dra inn kyndige folk og du prøver avskrive alle muligheter for hjelp.

"Om saken for et barn dreier seg om et regelmessig og fornuftig sammensatt kosthold, lærer barnet dette best av de praktiserer det, uavhengig av midjemål"

Selvfølgelig! Sa jeg ikke at jeg ville ha holdt et barn utenfor et møte med helsesøster?

Jeg synes ikke det skal være noe prat om slanking med barn i nærheten.

"Dreier det seg derimot om å avstå fra mat når magen forederisk skriker etter mer, bli de som bare synes det er ubehagelig å bli for mett direkte inkompetente. Da er de beste personene de som selv har følt på kroppen hva det vil si å ha en slik glupende appetitt"

Nei, nei og atter nei! Slik er det ikke. Det har jeg selv sett. Det er stikk motsatt. I slike tilfeller vil vedkommende synes synd på barnet og gi mer mat isteden for å førsøke avlede.

I slike tilfeller mener jeg man skal forsøke avlede barnet og få tankene over på noe annet. Gjøre noe sammen med det f.eks. Noe morsomt som barnet liker å gjøre. Forsøke utsette.

"På samme måte kan turelskerne og friluftsfanatikerne virke demotiverende på barn (og voksne) som er mindre glade i slikt. Man beveger seg på så ulike plan og med så ulike referanserammer at man ikke klarer å møtes. Det kan for ende med konflikt og avesjon"

Gud, så negativ du er i dag. Barn må lære seg til å like være ute i naturen fra tidlig barnealder og man behøver nødvendigvis ikke være fanatiker av den grunn. jeg er ingen fanatiker ihverfall.

Barn som er mindre glade i slikt er det fordi de har dårlige erfaringer og det kan gjøres noe med.

Du ser jo helt svart på det meste i dag du Pielill.

Det at man ikke har et problem gjør en ikke nødvendigvis bedre skikket til å løse problemene for de som har det. Grunnen til at man selv ikke har problemet og at andre har fått problemet kan være vidt forskjellige.

Ok så sier vi det slik da.

Mne det er jo faktisk slik at barn som har problemer har det fordi man i utgangspunktet IKKE har klart å løse det. Da er det vel flott om andre kan prøve seg, selv om barns helse er foredrenes ansvar som du hele tiden har påpekt.

Jeg vil påstå at i dette ansvaret ligger også ansvaret og søke hjelp hos andre om man selv ikke rår med det.

Joda, jeg står kanskje sterkere i å påvirke _mine_ barn til å la være å røyke fordi jeg ikke røyker selv, enn du som røyker står i forhold til å få _dine_ barn til å la være og røyke. Men det har ingen ting med mine kunnskaper eller mine metoder å gjøre, bare at på akkurat dette området kan jeg gå klar av tenåringers skarpe blikk for dobbeltmoral.

Derfor vil jeg nok ikke ha noe vesentlig å tilføre om jeg på basis av min røykfrie opphøydhet ilte til for å holde dine barn røykfrie. Hva vet vel jeg bedre enn deg om hva som motiverer dine barn og måten man når inn til dem på? Kan hende vil du til og med ha bedre strategier enn meg fordi du har erfart noen av de tingene som kan få en til å bite på limpinnnen.

Jeg er ikke røykfri fordi jeg har vært fryktelig flink eller fornuftig, eller fordi jeg var bedre enn andre til å motstå fristelsen. Det er ingen prestasjon i det hele tatt at jeg aldri har gjort noe som alltid har bydd meg imot. Jeg har bare hatt flaks med mine iboende lyster og avesjoner på akkurat det området. Og slik sett er jeg kanskje mindre kompetent til å bistå de som finner det fristende i å motstå trangen. Jeg kan ikke se hvordan denne, for meg kostnadsfrie, suksessen skal kvalifisere meg til noe som helst annet enn å ikke beskyldes for dobbeltmoral på området av mine barn.

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer overbevist blir jeg om at jeg må finne meg noen grepa (x)røykere for litt forelderveiledning på området.

;-)

Skulle barna mine trenge hjelp til å slutte å røyke, ville jeg kanskje ha noe å bidra med ut fra den spisskompetansen jeg har på akkurat dem fordi jeg moren deres. Men jeg vil aldri kunne si at "Før jeg sluttet å røyke, tenkte jeg.... Men det var jo bare tull." Nei, på det området duger jeg ikke mye og har minimal autoritet.

En person som har lært seg til å tøyle sin appetitt, de finnes enten du tror det eller ikke og enten du synes de er tynne nok eller ikke, vil være erfaringsmessig langt mer kompetent til å hjelpe et barn med et lignende problem, enn en person som aldri har hatt noen apetitt som må tøyles. Har man fra naturens side et vel avpasset forhold mellom sult/metthetsfølelse og reelt næringsbehov, har man aldri behøvd å virkelig samle styrke for å si nei til seg selv. Man har heller ikke behøvd å reflektere over hvilke andre sanser og "tegn" man må støtte seg til når man ikke kan stole på sultfølelsen. Det kan faktisk hende at en som i liten eller ingen grad har hatt behov for å si nei til seg selv på området mat, vil finne det mer naturstridig og vanskelig å stoppe et sultent barn i å spise, enn en som er velkjent med at slik må det være.

Den sistnevnte har en langt større mulighet til å møte barnet med _både_ medfølelse, innlevelse og fasthet på en måte som gjør at barnet føler seg sett og forstått og kan ta lærdommen til seg.

Noen tur- og friluftselskere har en fantastisk evne til å dele denne gleden på en behagelig lavterskelmåte, andre har en fremferd som får de mindre entusiastiske til å flykte. Man kan lære alle motvillige barn at f.eks. hver søndag drar vi på tur, slik er det bare og det nytter ikke å protesetere. Noen av barna vil lære å like det i større eller mindre grad, andre vil lære å hate det, litt etter hvordan barna er skrudd sammen og hvordan tvangsturene gjennomføres. Det er ikke sant at man kan lære _alle_ barn å _like_ å gå på tur, like lite som man kan lære dem å like å spillle klarinett.

Merker man at ungene ikke liker turene samme hva man gjør, bør man etter hvert se seg om etter andre former for fysisk aktivitet som de kan like.

mvh

[Orio]

Ærlig talt så tror jeg at disse "såre følelsene" og "forsvarsposisjonene" som kommer hver gang vekt kommer opp, fra overvektiges side, kommer av at dere som "gir råd" ikke bidrar med noe som helst nytt.

Min påstand - uten at jeg vet det - er at 100% av overvektige HAR forsøkt å gå ned i vekt, å begynne å bevege seg, å legge om kostholdet. Problemet er jo at bare et fåtall får det til. Ikke fordi de ikke vet bedre, men fordi de ikke klarer å mestre det å gå sulten (for det er man av og til når man skal ned i vekt - å si noe annet er tøys, selv om man gjør det fornuftig), det å ikke kunne trøste/kjedespise, det å leve uten å fylle "sluket". Det er utrolig ubehagelig for noen som har et matproblem og som spiser for mye over lang tid å endre dette, for de fleste medfører det masse savn, sorg, sug - selv om det ikke er psykiske forhold som ligger bak overvekten i utgangspunktet.

Det er utrolig kjedelig å bli tutet ørene fulle med råd man faktisk kjenner så utrolig godt til - i mange tilfeller har overvektige mye mer oversikt over kostholdstrender og sunt/ikke sunt, enn de som prøver seg som rådgivere. Og som man har prøvd - gang på gang uten å lykkes.

For problemet i dag er ikke at overvektige ikke prøver å gjøre noe med kosthold og vekten sin. De aller fleste har prøvd det hundrevis av ganger. De rådene som blir beskrevet her inne, er ikke revolusjonerende på noe vis. Og de aller fleste overvektige har prøvd dem.

Er det da så rart at mange får piggene ut? De vet jo det som blir fortalt dem, de har prøvd det meste, men de får ikke til. Og de opplever å ikke bli forstått fordi de ikke får til, likevel foreskriver den samme "medisinen", om å om igjen. Hvordan skal man få til varig livsstilsendring - det er jo DET som er problemet. Ikke at overvektige ikke vet hva som er et sunt og riktig kosthold.

Og for å løse overvektsproblematikken må man jo begynne i den enden - klare å finne måter for endring som overvektige faktisk klarer å følge. Det er ikke mangel på kunnskap om riktig kosthold og forsøk på å følge dem som er problemet hos de fleste overvektige. De får det rett og slett ikke til, selv om de prøver alt de makter.

Og hva gjør man med det?.

(Jeg velger bevisst å skrive "de" og ikke "vi", selv om jeg er overvektig selv. Jeg kommer aldri til å bli slank, som jeg skrev nok om i forrige tråd om temaet)

Enig.

[Orio]

"Måten du omtaler hvordan overvektige og/eller deres foreldre skal hjelpes, assosierer ikke jeg med stort annet enn måten man behandler folk man synes er dumme på"

Du er utrolig usaklig nå. På grensen til barnslig. Hva er det med deg i dag?

"Om jeg nå grep inn og lirte av meg alle fornuftige selvfølgeligheter i forhold til røykens djevelskap og røykesluttens fortreffeligheter, ville det ikke påvirke dine valg og handlinger på området en millimeter. Muligens ville noen fortellinger om hvordan små mengder tobakksrøyk kan sende folk på sykehus med fulle blålys og livstruende pusteproblemer gjøre deg enda litt flinkere til ikke å la andre sjeneres av røyken din"

Alle slike ting påvirker mine valg i den grad jeg jobber med det hele tiden og har hatt stor fremgang og alle forbud er positivt for meg.

Men jeg er ikke noe barn. Vi snakker om å hjelpe et barn her. Hvis mine barn starter røyke og jeg ikke greier hjelpe, er jeg svært takknemlig om andre greier det.

"Jeg tror ikke manglende kunnskap og informasjon er det som får folk til å være overvektige eller røyke. Avisene er fulle av alskens helseadvarsler i krigstyper og dommedagsstil. Folk blir rett og slett møkk leie av hele greia og alle overdrivelsene og usaklighetene"

Jeg er ikke enig med deg. Min datter har vært og lært om kols gjennom. Det virket skremmende på henne.Klart sånt har noe for seg.

"Folk oppdager at de hverken blir bevegelseshemmede, dypt ulykkelige eller dødssyke av å ha 15-20 overflødige kg. Folk oppdager at de kan klare seg uten å være eller leve perfekt. Og det er ganske vanlig å få motvilje når man blir maset på"

Kan ikke du ta deg sammen litt er du snill? ;o) Du går jo helt beserk her i argumentasjonen din:)

Det var snakk om en sfo-ansatt som ønsket hjelpe et overvektig barn og diskusjonen og jeg har aldri sett maken til reaksjon.

Det er snakk om mas og tvang, dumme voksne og tvangsarbeid og gud vet hva du ikke har sagt.

Dette er jo helt villt.

Jeg er av den oppfatning av at vi ikke bare kan gi opp å jobbe mot røyking og fedme-problemer. Du mener det bare er mas. Javel, jeg har skjønt det.

"Alle disse diskusjonene har faktisk styrket min tro på at i flere situasjoner enn man først skulle anta er det dessidert beste valget å passe sine egne saker"

Hvis du ønsker en diskusjon og starter et en tråd, burde du holde deg for god til slike spydigheter.

For min del har du drept diskusjonen nå og det er i grunnen like greit.

Å passe sine egne saker er ikke veien å gå når det gjelder barn med problemer av noe slag. Vi har alle et ansvar der.

God natt!

Å passe sine egne saker kan absolutt være det rette også når det gjelder barn med problemer. Foreldrene trenger ikke tutes ørene fulle av "gode" råd over alt hvor de møtes.

At en ansatt på sfo derimot tar opp helt konkret problemer knyttet til måltider der, er greit. F.eks. at barnet har spist all maten sin på skolen, og ikke har noe til sfo. (Så får foreldrene velge hva de vil gjøre med det.) Det må også gå an å ta opp at barnet spiser mye raskere enn de andre, og derfor må spise mer for å holde på like lenge, og spørre foreldrene om de vil at de skal prøve å gjøre noe med det. (Det er ikke sikkert foreldrene vet at barnet spiser raskere enn mange av de andre.) Ting å gjøre: IKKE be barnet spise saktere. Lese for barna mens de spiser? Spise i puljer, så de raskeste spiser sammen? Foreslå at foreldrene sender meg gulrot/kålrot som tar tid å tygge? La barnet gå fra bordet før alle er ferdige?

[Orio]

''Måten du omtaler hvordan overvektige og/eller deres foreldre skal hjelpes, assosierer ikke jeg med stort annet enn måten man behandler folk man synes er dumme på

Du er utrolig usaklig nå. På grensen til barnslig. Hva er det med deg i dag?''

Måten du beskriver du vil gå fram for å hjelpe et barn med overvekt på individnivå, ville fått de fleste jeg kjenner til å føle at de ble behandlet som inkompetente og uvitende, kortversjonen av det er ofte dum. Du ville kanskje ikke opplevd det slik, men det vil altså mange andre. Hva er det som er usaklig og barnslig ved å konstatere det?

''Om jeg nå grep inn og lirte av meg alle fornuftige selvfølgeligheter i forhold til røykens djevelskap og røykesluttens fortreffeligheter, ville det ikke påvirke dine valg og handlinger på området en millimeter. Muligens ville noen fortellinger om hvordan små mengder tobakksrøyk kan sende folk på sykehus med fulle blålys og livstruende pusteproblemer gjøre deg enda litt flinkere til ikke å la andre sjeneres av røyken din.

Alle slike ting påvirker mine valg i den grad jeg jobber med det hele tiden og har hatt stor fremgang og alle forbud er positivt for meg. Men jeg er ikke noe barn. Vi snakker om å hjelpe et barn her. Hvis mine barn starter røyke og jeg ikke greier hjelpe, er jeg svært takknemlig om andre greier det.''

Det tror jeg i så fall ville vært første gangen som jeg ville fått positiv respons på å ubedt fortelle noen som røyker ting de for lengst må ha kommet ut av tellingen på hvor mange ganger de har hørt før. Generelt har jeg liten trang til og ser det som fullstendig unyttig å legge meg oppi at noen røyker så fremt røyken ikke er til plage for andre. Mine korrekte ord forandrer ingen ting utenom deres syn på hvor påtrengende jeg kan være.

''Jeg tror ikke manglende kunnskap og informasjon er det som får folk til å være overvektige eller røyke. Avisene er fulle av alskens helseadvarsler i krigstyper og dommedagsstil. Folk blir rett og slett møkk leie av hele greia og alle overdrivelsene og usakligheten.

Jeg er ikke enig med deg. Min datter har vært og lært om kols gjennom. Det virket skremmende på henne.Klart sånt har noe for seg.''

I forhold til ungdom er det nok fortsatt mulig å få sagt noe som de ikke allerede ha hørt 150 ganger før. Så det er jeg enig i kan ha en effekt.

Men en fagartikkel som jeg nettopp leste tok opp paradokset om at kunnskap om hva som er riktigst/best, ikke automatisk fører til at folk velger dette. Da kan det jo være en god idé å se på hva som for øvrig påvirker folks valg og vaner om man ønsker å styre dette i bestemte rettninger.

''Folk oppdager at de hverken blir bevegelseshemmede, dypt ulykkelige eller dødssyke av å ha 15-20 overflødige kg. Folk oppdager at de kan klare seg uten å være eller leve perfekt. Og det er ganske vanlig å få motvilje når man blir maset på.

Kan ikke du ta deg sammen litt er du snill? ;o) Du går jo helt beserk her i argumentasjonen din:) Det var snakk om en sfo-ansatt som ønsket hjelpe et overvektig barn og diskusjonen og jeg har aldri sett maken til reaksjon. Det er snakk om mas og tvang, dumme voksne og tvangsarbeid og gud vet hva du ikke har sagt. Dette er jo helt villt.''

Nå var det vel ikke jeg som sa alle de tingene. Men det var mye festlig ironi, så la gå. Jeg tar gjerne æren om ikke frosken blir fornærmet. Du kompliserer diskusjonen om du behandler åpenbare spissformuleringer og feiende ironi med samme fornærmede gravalvor som de mer velfunderte og seriøse utsagnene.

Uansett det er et faktum at journalister og til en viss grad også helsepersonel griper til overdrivelser, grove gneraliseringer og dommedagsstrategier. Og da må jo folk nødvendigvis oppdage at det f.eks. ikke behøver å være den livsødeleggende katatstrofen det har blit messet om, å legge på seg 15-20 kg, selv om det kan være noe skikkelig herk. "Unøyakdighetene" gjelder i like stor grad helsesaker som angår barn som voksne.

Hva er det som er så hårreisende usaklig med å påpeke dette? Det vil påvirke folks måte å forholde seg til en personlig bekymret henvendelse deres egen eller deres barns vekt. Det vil ikke minst kunne ha mye å si for hvor møkk lei folk er og hvilke ord og vendinger som får dem til å tenke "Enda en vekthysterieker!" Det kan nemlig ofte være et ganske stort sprik mellom det helseviterne definerer som et problem, og det det enkelte mennesket opplever problematisk. Summen av alle påtrykk for å endre egen eller barnets vekt kan fort med rette defineres som mas.

For meg er saken prinsippielt den samme enten man tar det generelt eller snevrer det inn til det noe sære SFO-eksempelet:

I hvilken grad kan og bør man krenke integriteten til og delvis umyndiggjøre en enkeltperson eller familie i overvektsbekjempelsens navn. Og hvilken garanterte kvalitet på og effekt av den hjelpen som siden ytes må det være for at man skal kunne forsvare å ta seg til rette i andres liv.

En annen generell debatt er hvor korrkt det blildet som nå tegnes av overveksproblematikken egentlig er. Og er det ting som gjøres for å bøte på problemet som reelt virker mot sin hensikt.

''Jeg er av den oppfatning av at vi ikke bare kan gi opp å jobbe mot røyking og fedme-problemer. Du mener det bare er mas. Javel, jeg har skjønt det.''

Jeg tror _ikke_ du har skjønt hva jeg mener. Jeg er stor tilhenger av _effektivt_ forebyggende helsearbeid. Overvekt er et problem som mange mennesker ønsker hjelp som hjelper med. Og de river seg i håret over all hjelpen som ikke hjelper. Det mas som f.eks. en del helsesøstre bedriver, er ikke effektivt til annet enn å skade barns selvbilde. Jeg definerer mas som påpeking av det opplagte, uten at man har noe bidrag til en løsning.

Jeg vil heller ikke være med på å gi forebygging og bekjempelse av overvekt den plass og prioritet som det nå får i forhold til andre viktige ting. Ikke minst de tingene som er viktige for at barn skal kunne vokse opp som hele og velfungerende mennesker.

Alt man gjør bør gjennomgå en kost-nytte-vurdering. Veldig mye av det som gjøres i form av forebyggende og vektreduserende tiltak på individbasis, faller da gjennom. Fordi det ikke maktet å ivaeta individets integritert godt nok og/eller fordi det ikke gir tilstrekkelig uttellign.

Jeg ha da langt større tro på en del av de grupperettede offentlige tiltakene.

Jeg kan ikke skjønne hvordan du kan hjelpe et barn om du samtidig krenker barnets foreldre, selv ikke når temaet er overvekt. Løsninge som dras nedover hodene på folk er ikke varige. Folk fastholder bare endringe som kommer fra dem selv. Det som er pådyttet forsvinner med pådytteren.

''Alle disse diskusjonene har faktisk styrket min tro på at i flere situasjoner enn man først skulle anta er det dessidert beste valget å passe sine egne saker.

Hvis du ønsker en diskusjon og starter et en tråd, burde du holde deg for god til slike spydigheter. For min del har du drept diskusjonen nå og det er i grunnen like greit.''

Denne diskusjonen (ikke bare med deg) har faktisk fått meg til å enda en gang tenke gjennom hvor fullstendig destruktivt det er når noen i godheten og hjelpens navn med diverse forutinntatte meninger buser inn og ordner og styrer i andres liv. Det er aller mest destruktivt for det barnet det gjelder.

Jeg tror oppriktig at de fleste barn bedre tjent med at man har tiltro til deres foreldres kompetanse i stedet for misstillit pga barnets eventuelle problemer. I min statestikk er det store flertallet av foreldre meget kompetente, både til å ta gode avgjørelser, gjøre de riktige tingene og å dra inn ekstern kompetanse når det trengs.

Å passe sine egne saker, handler ikke om å ikke bry seg om andre, men å hele tiden være meg bevisst at jeg ikke har noen automatisk rett til å rote i andres saker, samme hvor gode mine intensjoner måtte være. Om jeg ønsker å hjelpe et barn, må jeg hele tiden ha klart for meg at det er til barnets beste at jeg opptrer på en måte som får foreldrene til å føle seg respektert.

Dette var og er over hodet ikke spydig ment. Men min oppriktige mening. Synd om du velger å tolke det til noe helt annet.

''Å passe sine egne saker er ikke veien å gå når det gjelder barn med problemer av noe slag. Vi har alle et ansvar der. God natt!''

Å ha laber tro på de framgangsmåtene du skisserer, innbærer ikke likegyldighet, overkomplisering eller at man stikker hodet i sanden.

Jeg kommer til å fortsette å passe mine egne saker, vel vitende om at medmennesker som ikke har det bra kan være min sak, store eller små. Jeg må også etter beste evne være veldig bevisst på hva jeg gjør om jeg kun er deleier i en sak, eller det kan reises tvil om mitt eierskap over hodet.

Så du var usaklig og likegyldig til barns problemer i ditt forrige innlegg? Merkelig at jeg ikke merket noe til det, fikk heller inntrykk av at du hadde mye fornuftig å si.

[Orio]

Det sies å være vesentlig lettere å slutte å røyke samt å forbli røykfri, enn å få til en vesentlig vektreduksjon og opprettholde denne. En av grunnene er at totalavhold er en vesentlig bedre strategi i forhold til røykekutt enn det er i forhold til slanking...

Måtte bare le. :- )

[PieLill]

Ærlig talt så tror jeg at disse "såre følelsene" og "forsvarsposisjonene" som kommer hver gang vekt kommer opp, fra overvektiges side, kommer av at dere som "gir råd" ikke bidrar med noe som helst nytt.

Min påstand - uten at jeg vet det - er at 100% av overvektige HAR forsøkt å gå ned i vekt, å begynne å bevege seg, å legge om kostholdet. Problemet er jo at bare et fåtall får det til. Ikke fordi de ikke vet bedre, men fordi de ikke klarer å mestre det å gå sulten (for det er man av og til når man skal ned i vekt - å si noe annet er tøys, selv om man gjør det fornuftig), det å ikke kunne trøste/kjedespise, det å leve uten å fylle "sluket". Det er utrolig ubehagelig for noen som har et matproblem og som spiser for mye over lang tid å endre dette, for de fleste medfører det masse savn, sorg, sug - selv om det ikke er psykiske forhold som ligger bak overvekten i utgangspunktet.

Det er utrolig kjedelig å bli tutet ørene fulle med råd man faktisk kjenner så utrolig godt til - i mange tilfeller har overvektige mye mer oversikt over kostholdstrender og sunt/ikke sunt, enn de som prøver seg som rådgivere. Og som man har prøvd - gang på gang uten å lykkes.

For problemet i dag er ikke at overvektige ikke prøver å gjøre noe med kosthold og vekten sin. De aller fleste har prøvd det hundrevis av ganger. De rådene som blir beskrevet her inne, er ikke revolusjonerende på noe vis. Og de aller fleste overvektige har prøvd dem.

Er det da så rart at mange får piggene ut? De vet jo det som blir fortalt dem, de har prøvd det meste, men de får ikke til. Og de opplever å ikke bli forstått fordi de ikke får til, likevel foreskriver den samme "medisinen", om å om igjen. Hvordan skal man få til varig livsstilsendring - det er jo DET som er problemet. Ikke at overvektige ikke vet hva som er et sunt og riktig kosthold.

Og for å løse overvektsproblematikken må man jo begynne i den enden - klare å finne måter for endring som overvektige faktisk klarer å følge. Det er ikke mangel på kunnskap om riktig kosthold og forsøk på å følge dem som er problemet hos de fleste overvektige. De får det rett og slett ikke til, selv om de prøver alt de makter.

Og hva gjør man med det?.

(Jeg velger bevisst å skrive "de" og ikke "vi", selv om jeg er overvektig selv. Jeg kommer aldri til å bli slank, som jeg skrev nok om i forrige tråd om temaet)

Men har du ikke skjønt at det er en linjær sammenheng mellom teoretiske kunnskaper og praktiske evner til utførelse!

Jeg er for eksempel en forbasket god teoretisk fotballspiller. Og det er vi jo mange som er. Så det er ingen grenser for det vell av visdom vi generøst øser ut mot de aktive fotballspillerne og deres trenere. Og så kan de, utakknemlige som de er, finne på å be høyverdige oss om å holde kjeft!!!!

;-)

De som vet nøyaktig hvordan "alle" burde takle sine eventuelle vektproblemer er som regel de med null egenopplevede erfaringer, eller de som har gjort sin egen dyrebare erfaring og kommet i skade for å gjøre denne allmengyldig.

Pussig igrunn at det ser ut til å være lettere å få aksept for at noen ikke klarer å la være å spille vekk pengene som familien skal leve av, enn at noen ikke klarer å motstå en skive grovbrød med brunost når kroppen hyler og skriker etter mer.

En av tingene som er vanskelig med mat er at det hele tiden handler om summen av mange små valg som hver for seg er ganske ubetydelige. Og man blir aldri ferdig. Som frosken påpeker er jo ikke løsningen totalavhold. Balansekunst er langt vanskeligere enn avholdskunst.

mvh

[Orio]

''Alle disse diskusjonene har faktisk styrket min tro på at i flere situasjoner enn man først skulle anta er det dessidert beste valget å passe sine egne saker.''

Du kan ikke sette likhetstegn mellom å kommentere folks vekt og å ha meninger om hvordan vi kan motvirke det økende problemet med at befolkningen blir stadig tyngre.

Eller røyking. Jeg hater ikke røykere, de er som andre folk, men jeg tåler dessverre ikke røyken. Det er uvanen deres jeg misliker, ikke mennesket som har uvanen.

Røykeloven er et riktig tiltak. Å si til en som røyker at hun er dum, er ikke et bra tiltak.

Jeg er helt enig i at det er uhørt å kommentere andres matinntak og vekt, men det må da være lov å engasjere seg i slike tema på generelt grunnlag.

Og sånn sett er det en fordel å diskutere det her som vi ikke ser hverandre, slik at den enkeltes vekt ikke blir gjort til noe poeng.

Det er da ingen motsetning mellom å passe sine egne saker og å diskutere en sak på generelt grunnlag.

[PieLill]

Å passe sine egne saker kan absolutt være det rette også når det gjelder barn med problemer. Foreldrene trenger ikke tutes ørene fulle av "gode" råd over alt hvor de møtes.

At en ansatt på sfo derimot tar opp helt konkret problemer knyttet til måltider der, er greit. F.eks. at barnet har spist all maten sin på skolen, og ikke har noe til sfo. (Så får foreldrene velge hva de vil gjøre med det.) Det må også gå an å ta opp at barnet spiser mye raskere enn de andre, og derfor må spise mer for å holde på like lenge, og spørre foreldrene om de vil at de skal prøve å gjøre noe med det. (Det er ikke sikkert foreldrene vet at barnet spiser raskere enn mange av de andre.) Ting å gjøre: IKKE be barnet spise saktere. Lese for barna mens de spiser? Spise i puljer, så de raskeste spiser sammen? Foreslå at foreldrene sender meg gulrot/kålrot som tar tid å tygge? La barnet gå fra bordet før alle er ferdige?

Gode praktiske forslag.

Et par til:

Få barn som spiser i overkant kjapt til å snakke. Noen unger kan jo drive en til vannvidd ved å snakke så de aldri blir ferdige med maten.

Lage to separate matpakker og informere både barnet, lærere og SFO om at den ene er reservert for SFO og ulovlig å fortære andre steder.

Eventuelt kan barna gå fra bordet når de har spist nok. Men da får man nye problemer med de barna som da ikke vil ta seg tid til å spise.

mvh

[Orio]

"Som ikkerøykende forelder, som endog kan skryte av at jeg aldri noen sinne har røkt, stiller jeg nok med større troverdighet og autoritet overfor mine barn. Jeg har også den fordelen at mine barn i stro grad ser på røyking som et fremmedelement. Det har aldri vært en del av deres hverdag"

Nettopp! og det er det jeg har forsøkt å få frem til deg.

"Om barna mine likevel begynner å røyke, er jeg ikke den beste til å motivere dem og/eller hjelpe til å slutte. Jeg har jo problemer med å forstå hvordan noe orker å gjøre noe som for meg fremstår som bare heslig. Det eneste jeg kunne gjøre da er å lytte til dem og vise at jeg respekterer dem enten de gjør si eller så, så lenge de bare holder røyken langt unna meg"

Dette er jo en langvarig prosess og dine ord vil veie tyngre enn mine ord selv om vi formidler det samme.

Men diskusjonen startet med å dra inn kyndige folk og du prøver avskrive alle muligheter for hjelp.

"Om saken for et barn dreier seg om et regelmessig og fornuftig sammensatt kosthold, lærer barnet dette best av de praktiserer det, uavhengig av midjemål"

Selvfølgelig! Sa jeg ikke at jeg ville ha holdt et barn utenfor et møte med helsesøster?

Jeg synes ikke det skal være noe prat om slanking med barn i nærheten.

"Dreier det seg derimot om å avstå fra mat når magen forederisk skriker etter mer, bli de som bare synes det er ubehagelig å bli for mett direkte inkompetente. Da er de beste personene de som selv har følt på kroppen hva det vil si å ha en slik glupende appetitt"

Nei, nei og atter nei! Slik er det ikke. Det har jeg selv sett. Det er stikk motsatt. I slike tilfeller vil vedkommende synes synd på barnet og gi mer mat isteden for å førsøke avlede.

I slike tilfeller mener jeg man skal forsøke avlede barnet og få tankene over på noe annet. Gjøre noe sammen med det f.eks. Noe morsomt som barnet liker å gjøre. Forsøke utsette.

"På samme måte kan turelskerne og friluftsfanatikerne virke demotiverende på barn (og voksne) som er mindre glade i slikt. Man beveger seg på så ulike plan og med så ulike referanserammer at man ikke klarer å møtes. Det kan for ende med konflikt og avesjon"

Gud, så negativ du er i dag. Barn må lære seg til å like være ute i naturen fra tidlig barnealder og man behøver nødvendigvis ikke være fanatiker av den grunn. jeg er ingen fanatiker ihverfall.

Barn som er mindre glade i slikt er det fordi de har dårlige erfaringer og det kan gjøres noe med.

Du ser jo helt svart på det meste i dag du Pielill.

Det at man ikke har et problem gjør en ikke nødvendigvis bedre skikket til å løse problemene for de som har det. Grunnen til at man selv ikke har problemet og at andre har fått problemet kan være vidt forskjellige.

Ok så sier vi det slik da.

Mne det er jo faktisk slik at barn som har problemer har det fordi man i utgangspunktet IKKE har klart å løse det. Da er det vel flott om andre kan prøve seg, selv om barns helse er foredrenes ansvar som du hele tiden har påpekt.

Jeg vil påstå at i dette ansvaret ligger også ansvaret og søke hjelp hos andre om man selv ikke rår med det.

Jeg har lesten del av det du har skrevet, og har dessverre måttet revurdere mitt inntrykk av deg. Du er slett ikke så fornuftig og saklig som jeg først fikk inntrykk av.

Hvorfor tror du barn kan "lære seg å like" forskjellige ting? De er ganske forskjellige allerede fra de blir født.

Og barn som er sultne, hva mener du en skal gjøre med dem? Det er helt greit å si til et skolebarn at det bare er en halv time til middag, og be barnet vente til da med å spise, eller gi det en gulrot for å stagge sulten. Men skal ikke barnet få lov til å spise seg mett til middag?

[PieLill]

Så du var usaklig og likegyldig til barns problemer i ditt forrige innlegg? Merkelig at jeg ikke merket noe til det, fikk heller inntrykk av at du hadde mye fornuftig å si.

Var faktisk litt overrasket over den responsen.

Men gjort er utgjort og spist er galt.

Når alt er sagt og gjort er mye mer sagt enn gjort.

;-)

mvh

[PieLill]

Det sies å være vesentlig lettere å slutte å røyke samt å forbli røykfri, enn å få til en vesentlig vektreduksjon og opprettholde denne. En av grunnene er at totalavhold er en vesentlig bedre strategi i forhold til røykekutt enn det er i forhold til slanking...

Det der har jeg også tenkt på mange ganger.

Er det forresten ikke slik at lengre tids (nesten) totalavhold fra mat, kalles noe sånt som anorexi?

mvh

[Orio]

Var faktisk litt overrasket over den responsen.

Men gjort er utgjort og spist er galt.

Når alt er sagt og gjort er mye mer sagt enn gjort.

;-)

mvh

''Når alt er sagt og gjort er mye mer sagt enn gjort.''

:- )

[PieLill]

Jeg har lesten del av det du har skrevet, og har dessverre måttet revurdere mitt inntrykk av deg. Du er slett ikke så fornuftig og saklig som jeg først fikk inntrykk av.

Hvorfor tror du barn kan "lære seg å like" forskjellige ting? De er ganske forskjellige allerede fra de blir født.

Og barn som er sultne, hva mener du en skal gjøre med dem? Det er helt greit å si til et skolebarn at det bare er en halv time til middag, og be barnet vente til da med å spise, eller gi det en gulrot for å stagge sulten. Men skal ikke barnet få lov til å spise seg mett til middag?

Noen barn har faktisk så lite magemål at man må hjelpe dem å sette grenser, ellers kan de finne på å spise til det er tomt på alle fat.

En måte å sette grenser på er å beregne mengden middagsmat slik at det blir tomt før barnet har overspist. Ikke alltid like lett når det sitter mange til bords.

En annen måte er å stoppe barnet i å spise.

En tredje måte er å tilby en grønnsak etc. som man vet barnet ikke liker så godt. "Skal du ha mer nå, får du ta..." Om barnet da takker nei, vet man at barnet er mett og det bare er sug igjen.

En fjerde ting er å avslutte måltidet og gå fra bordet før barnet rekker å overspise.

Det er en hårfin balansegagn og mange ganger valg mellom pest eller kolera.

mvh

[Babette]

Det er så avgjort grunn til å engasjere seg både i forebyggende helsearbeid og andre viktige samfunnssaker :-) Det at man er uenig i de virkemidler som foreslås, er ikke det samme som at man ikke anser en sak for å være viktig.

Det er klart, men jeg lurte litt på hva som lå i å "passe sine egne saker".

Det er et fint motto i forhold til å la være å kommentere alt mulig, men et dårlig motto i forhold til solidaritet og samfunnsengasjement.

Og jeg sier som jeg har sagt før i denne debatten, at de eneste tilfellene jeg har opplevd eller vært vitne til taktløse kommentarer om vekt og spising, har kommentarene utelukkende vært rettet mot de som er (for) tynne.

[Gjest Wita]

Det er faktisk veldig mye mindre smart å røyke enn å være overvektig. Røyk kommer uten konkurranse som risikofaktor nr. 1 for kreft og hjerte-kar sykdommer, og går overvekt en høy gang.

Men det kunne ikke falle meg inn å predike for en som røyker alle fordelene ved å slutte, eller metoder for å gjøre det på. Jeg tror at de aller fleste røykere vet mye mer enn meg om det - det er tross alt de som vet hvor skoen trykker. Å tute ørene deres fulle med samme gamle leksa om dårlig kondis, kreft, lukt, kols osv vil irritere alle røykere jeg kjenner, i alle fall. De vet det natulrigvis altfor godt selv. Sånn er det med overvektige også.

Og det er skrekkelig lett for meg som aldri har røkt å si at "det er bare å la være". På samme måte som overvektige får høre "det er bare å spise mindre og mosjonere mer". Den utløsende faktoren er faktisk "bare": Hva som ligger i dette "bare", og som til syvende sist får mennesker til å endre seg, er antagelig helt individuelt.

I de trådene som har vært her nå er det ingen som predikerer for dere.

[PieLill]

Det er klart, men jeg lurte litt på hva som lå i å "passe sine egne saker".

Det er et fint motto i forhold til å la være å kommentere alt mulig, men et dårlig motto i forhold til solidaritet og samfunnsengasjement.

Og jeg sier som jeg har sagt før i denne debatten, at de eneste tilfellene jeg har opplevd eller vært vitne til taktløse kommentarer om vekt og spising, har kommentarene utelukkende vært rettet mot de som er (for) tynne.

Å passe sine egne saker handler først og fremst om bevistthet og aktive valg i forhold til at mange ting klarer seg langt bedre uten min lange nese involvert.

Det handler også om at der andres problemer skulle være min sak, må jeg huske på at jeg bare låner litt av saken, men det er noen andre som eier dem.

Å passe sine egne saker kan i mange situasjoner være både den mest lojale og mest støttende handlingen overfor den som eier problemet.

Det samfunnet jeg lever i er så definitiv også min sak, selv om det er felleseie med mange involverte.

For mye påtvunget hjelp mot enkeltindividet ha kvalitet av hjelp til selvdestruksjon.

mvh

[Babette]

Takk:)

Men jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over at du røyker. Du er liksom ikke typen til det, og virker å ha bøttevis av selvdisiplin. Men du er kanskje ikke motivert for å slutte?

[Gjest Wita]

Det er faktisk veldig mye mindre smart å røyke enn å være overvektig. Røyk kommer uten konkurranse som risikofaktor nr. 1 for kreft og hjerte-kar sykdommer, og går overvekt en høy gang.

Men det kunne ikke falle meg inn å predike for en som røyker alle fordelene ved å slutte, eller metoder for å gjøre det på. Jeg tror at de aller fleste røykere vet mye mer enn meg om det - det er tross alt de som vet hvor skoen trykker. Å tute ørene deres fulle med samme gamle leksa om dårlig kondis, kreft, lukt, kols osv vil irritere alle røykere jeg kjenner, i alle fall. De vet det natulrigvis altfor godt selv. Sånn er det med overvektige også.

Og det er skrekkelig lett for meg som aldri har røkt å si at "det er bare å la være". På samme måte som overvektige får høre "det er bare å spise mindre og mosjonere mer". Den utløsende faktoren er faktisk "bare": Hva som ligger i dette "bare", og som til syvende sist får mennesker til å endre seg, er antagelig helt individuelt.

Prøv å tenk deg litt om nå.

Å predikere for en røyker er helt vanlig. Og det er greit.

Å predikere for en overvektig har jeg aldri hørt noen ha gjort. Det er uakseptabelt og det ville blitt tatt mye mer ille opp.

Å diskutere hvordam man skal hjelpe et barn er ikke å predikere.

Om denne tråden hadde handlet om et barn som hadde begynt å røyke og dikusjonen handlet om det, ville den ikke skapt slike såre reaksjoner som disse trådene har gjort. Vi hadde alle vært enige.

[Babette]

Å passe sine egne saker handler først og fremst om bevistthet og aktive valg i forhold til at mange ting klarer seg langt bedre uten min lange nese involvert.

Det handler også om at der andres problemer skulle være min sak, må jeg huske på at jeg bare låner litt av saken, men det er noen andre som eier dem.

Å passe sine egne saker kan i mange situasjoner være både den mest lojale og mest støttende handlingen overfor den som eier problemet.

Det samfunnet jeg lever i er så definitiv også min sak, selv om det er felleseie med mange involverte.

For mye påtvunget hjelp mot enkeltindividet ha kvalitet av hjelp til selvdestruksjon.

mvh

Men jeg tror sentrale myndigheters lange nese bør stikkes ganske dypt inn i denne problematikken, og da snakker jeg både om mer fysisk aktivitet i skolen og virkemidler for å gjøre sunn mat billigere etc., altså stimulerende og tilretteleggende tiltak.

På individnivå, derimot, er jeg enig i at det er den enkelte som skal ta initiativet til eventuelle hjelpetiltak. Men det er også viktig at kunnskapen og oppbackingen finnes, for de som trenger den og er motivert for å få den.

Dagens hjelpeapparat/helsevesen har muligens et hull i kompetansen når det gjelder overvekts - og inaktivitetsproblematikk. Jeg tipper at fagkompetanse innen ernæring og fysisk aktivitet vil komme sterkere på banen i årene som kommer. Kanskje også på lokalnivå.