Artikkel i Kamille denne uka

[Petal]

Synes det er skikkelig dårlig gjort -særlig overfor det nyankomne barnet som ikke får nok tid til å venne seg til foreldrene og det nye livet..!

Men lurer på om noen vet hva norske myndigheter kan gjøre mot dem? Hva blir straffen? Adoptivbarnet har jo opplevd nok tap i livet sitt, så det kan vel ikke bli tatt fra dem? "Slipper de unna?"

[zitrus]

Men norsk lov gir ikke alltid lov til at mennesker med kroniske sykdommer kan adoptere.

Vil du da påstå at et barn ikke hadde hatt det godt hos slike foreldre? Mange ganger kan sykdommer gi et menneske større perspektiv på livet og være en bedre mor eller far enn mange av oss andre.

Jeg mener at giverlandene skal sette standarden og at den skal være lik for alle land. Norsk lov har alltid vært strengere enn denne standarden.

Derfor mener jeg at vi trenger folk som står frem og tar tak i problematikken av forskjellige arter som flere av oss rammes av.

Er enig i at noen mennesker med kroniske sykdommer i høyeste grad fortsatt kan være veldig gode foreldre, men det er ikke det det handler om her!

Giverlandenes krav til helse har da ingen ting å gjøre med Norges regler om at adoptivbarnet skal være yngstemann i søskenflokken ved ankomst + at aldersforskjellen til neste barn skal være minst to år.

Om man ønsker å sette fokus på regler man mener er for strenge, finnes det andre metoder å gå fram på enn slike artikler vi her diskuterer. Noe av skylden kan nok legges på Kamille som ikke har mestret å få fram argumentene for hvorfor reglene er som de er.

[Gjest ..opprørt...]

Jeg har ikke lest artikkelen, men kjenner til en tilsvarende historie.

Mor er ca 3 mnd på vei når tildelingen kommer - et barn på 1,5 år. Hxn fikk være enebarn i 6 mnd, hvorav mor var mye kvalm og syk. Dette er noen år siden nå, barnet har nok vent seg til å være storesøsken. Men hxn er _veldig_ usikker på seg selv. Hxn går fremdeles i bhg og snakker om at hxn er stygg og at hxn ikke skulle levd. Det er helt forferdelig. Foreldrene er ressurssterke og har bred kunnskap om barn.

Jeg tror som noen andre har nevnt i tråden her, at barna ikke får tid nok til å knytte seg til sine nye foreldre.

Jeg har en datter på snart 2 og hun har vært hos oss i 9 mnd. Og det er først nå i det siste at hun kan fortelle fremmede hvem som er mamma og pappa. Hun er veldig opptatt av mamma og pappa og søker mye nærhet og kos. Hun trenger trygghet og søker trygghet. Og vi har måttet bruke lang tid på tilvenning i bhg. Hvis jeg hadde vært "gravidsyk" hadde jeg ikke kunnet gi henne dette.... Å lese, synge, pusle, bygge, danse, tegne osv sammen med henne. Et barn på halvannet år leker ikke alene lenge av gangen, men krever deg som voksen med hud og hår. Da hadde jeg altså måttet svikte henne, et lite barn som allerede har blitt sviktet to ganger....så skulle jeg liksom svikte enda en gang? Herregud....

Jeg jobber med barn og opplever mange skjebner. Men når det skjer med adoptivbarn blir jeg ekstra opprørt, fordi her snakker vi om ressurssterke foreldre som har ventet LENGE på sine barn, som har blitt kurset i hvilke utfordringer man kan møte, som attpåtil har signert et brev....

Nei, nå tar det litt overhånd for meg, så nå avslutter jeg før jeg sier ting jeg ikke bør si. Har blitt "hengt" for mindre her inne.

[Gjest best wishes]

Jeg er sjokkert etter å ha lest artikkelen. Det hadde vært lettere å forstå valget deres dersom de allerede hadde fått tildeling, men det hadde de ikke.

Nå har de fleste andre her, sagt hva jeg vil si, men altså: det er først og fremst barnet som skal ha nye foreldre, ikke omvendt.

Eller har jeg misforstått noe?

[jonia]

Som andre her, blir jeg også ganske opprørt over hvordan noen innordner seg slik det passer dem.

Jeg har lest utdraget av intervjuet som står på nettsiden. Jeg skal IKKE bruke penger på dette ved å kjøpe bladet.

Makan til selvsentrert innstilling til det å få barn! Jeg leser mellom linjene at dette paret er kjempesnille som tar i mot både et adoptivbarn og et egenfødt barn samtidig.

Og at vi skal ha medynk med hun som "måtte" gå rundt i hettegenser.

Når bladet presterer å skrive at paret vil sette søkelyset på "firkantede regler" får jeg nesten åndenød. Her har andre søkere gitt opplysninger om 10 år gamle kneskader og tilbakelagte familiekonflikter, og blitt vurdert på det.

Mens her kommer ei høygravid dame (og mann), og mener de er i sin fulle rett til å ta i mot et adoptivbarn.

Det er sikkert sider ved det norske godkjenningssystemet som ikke er optimale. Men å ta seg til rette slik kan ikke rettferdiggjøres, synes jeg.

En slik "ta seg til rette"-holdning kan jo også fort få konsekvenser for framtidige adopsjonssøkere.

Stakkars barn som ikke får det de skulle hatt av foreldrene, noen av dem.

Mitt (fordomsfulle) inntrykk av dette paret er at de ser på seg selv som noen som kan gjøre slik det passer dem. Hvis de ønsker "effektiv familieforøkelse" gjør de det, selv om det gjør at to barn blir brukt for å oppnå det. Og selv om det betyr overtredelse av lover og regler.

Jeg trodde det var et krav at adoptivsøkere kunne lese og forstå det de skrev under på. Og følger de underskrevne reglementer.

[Gjest Ikkenånei]

Det har vært intervju med paret i lokalavisen der de kommer i fra også. Nå er det en stund siden jeg leste det, men inntrykket jeg satt igjen med etterpå var at det var veldig synd på disse to som følte seg tvunget til å velge, men heldigvis klarte å lure systemet. At de ville sette fokus på reglene som føltes som urettferdige, og at de begge ville være hjemme med barna i begynnelsen. Den egenfødte ville det være hun som stelte mest med, mens den adopterte ville pappaen ta seg av, dermed fikk de liksom ett barn hver...

Jaja, trenger vel ikke si annet enn at jeg er veldig enig med de fleste her...

[Gjest anonym adoptant]

Jeg ville nok prøvd å holde graviditeten hemmelig og gjort det samme som de. MEn jeg reagerte også på at de foreller det i et av Norges mest leste blad.

Helt merkelig.

[Gjest anonym adoptant]

Som andre her, blir jeg også ganske opprørt over hvordan noen innordner seg slik det passer dem.

Jeg har lest utdraget av intervjuet som står på nettsiden. Jeg skal IKKE bruke penger på dette ved å kjøpe bladet.

Makan til selvsentrert innstilling til det å få barn! Jeg leser mellom linjene at dette paret er kjempesnille som tar i mot både et adoptivbarn og et egenfødt barn samtidig.

Og at vi skal ha medynk med hun som "måtte" gå rundt i hettegenser.

Når bladet presterer å skrive at paret vil sette søkelyset på "firkantede regler" får jeg nesten åndenød. Her har andre søkere gitt opplysninger om 10 år gamle kneskader og tilbakelagte familiekonflikter, og blitt vurdert på det.

Mens her kommer ei høygravid dame (og mann), og mener de er i sin fulle rett til å ta i mot et adoptivbarn.

Det er sikkert sider ved det norske godkjenningssystemet som ikke er optimale. Men å ta seg til rette slik kan ikke rettferdiggjøres, synes jeg.

En slik "ta seg til rette"-holdning kan jo også fort få konsekvenser for framtidige adopsjonssøkere.

Stakkars barn som ikke får det de skulle hatt av foreldrene, noen av dem.

Mitt (fordomsfulle) inntrykk av dette paret er at de ser på seg selv som noen som kan gjøre slik det passer dem. Hvis de ønsker "effektiv familieforøkelse" gjør de det, selv om det gjør at to barn blir brukt for å oppnå det. Og selv om det betyr overtredelse av lover og regler.

Jeg trodde det var et krav at adoptivsøkere kunne lese og forstå det de skrev under på. Og følger de underskrevne reglementer.

For en sorg og plutselig ikke skulle få det barnet du har gått å venta på da?

[Gjest Den som er uten synd kan kaste den første stein...]

Herlighet, for en ensidig diskusjon!

Hvordn vet dere hvordan dere hadde reagert hvis dere var i samme båt? Nå har jeg lest reportasjen og satt igjen med følelsen av at jeg syns det var feil det de gjorde, samtidig som jeg skjønner at de gjorde som de gjorde. De var jo såå nær tildeling da de fikk vite om graviditeten!

Jeg forsvarer ikke at de gikk ut i pressen med dette, det synes jeg ikke noe om i det hele tatt. Særlig med tanke på adoptanter som kommer etterpå. Jeg hadde nok ligget litt lavt i terrenget etterpå i stedet for å skryte av det. Men jeg sier bare at jeg tror ikke vi kan sette oss inn i dems situasjon før vi har vært der selv.??

*Legger meg i fosterstilling og venter på steinkasting nå*

[jonia]

For en sorg og plutselig ikke skulle få det barnet du har gått å venta på da?

Klart det er en sorg. Det er ofte en sorg når livet ikke blir slik vi hadde tenkt oss.

Dette konkrete paret kunne ha stilt saken i bero hos adopsjonsforeningen. De måtte riktignok ventet en periode og fått ny sosialrapport.

Jeg klarer ikke sette dette voksne parets sorg høyere enn adoptivbarnets behov for full oppmerksonhet i mer enn to måneder.

Det er dessuten hjelp å få for voksne som må gjennom en sorgprosess.

[Gjest anonym adoptant]

Klart det er en sorg. Det er ofte en sorg når livet ikke blir slik vi hadde tenkt oss.

Dette konkrete paret kunne ha stilt saken i bero hos adopsjonsforeningen. De måtte riktignok ventet en periode og fått ny sosialrapport.

Jeg klarer ikke sette dette voksne parets sorg høyere enn adoptivbarnets behov for full oppmerksonhet i mer enn to måneder.

Det er dessuten hjelp å få for voksne som må gjennom en sorgprosess.

Du har helt rett. Jeg gir meg.

[jonia]

Du har helt rett. Jeg gir meg.

Få fint at vi er enige!

Du er dessuten i din fulle rett til å mene noe annet enn meg.

Men i denne saken synes jeg det er veldig klart at barnas behov ikke kommer først.

Ikke dermed sagt at det ikke er vanskelig når en uforutsett situasjon oppstår.

[Blessed woman x 2]

Herlighet, for en ensidig diskusjon!

Hvordn vet dere hvordan dere hadde reagert hvis dere var i samme båt? Nå har jeg lest reportasjen og satt igjen med følelsen av at jeg syns det var feil det de gjorde, samtidig som jeg skjønner at de gjorde som de gjorde. De var jo såå nær tildeling da de fikk vite om graviditeten!

Jeg forsvarer ikke at de gikk ut i pressen med dette, det synes jeg ikke noe om i det hele tatt. Særlig med tanke på adoptanter som kommer etterpå. Jeg hadde nok ligget litt lavt i terrenget etterpå i stedet for å skryte av det. Men jeg sier bare at jeg tror ikke vi kan sette oss inn i dems situasjon før vi har vært der selv.??

*Legger meg i fosterstilling og venter på steinkasting nå*

Ja, de var veldig nær tildeling etter det de hadde hørt antakeligvis, men som alle vet når man er i en adopsjonsprosess kan tidene øke. Så den tiden kan varier noe vanvittig. De kom hjem til Alta 1mars og 2 mnd.senere ble bayen født. De fikk tildeling midt i desember. Så da må hun ha vært godt på vei til å skjønne at her blir det barn fra magen. Hun sier jo at hun pakket seg godt inn å prøvde å skjule den voksende magen. Så da har hun vel vist det en stund. Skjønner jo at man ikke ringer AF når en står med testen i hånden. Ja, kanskje det skulle vært en "regel" at når du er 3 mnd. på vei må en si ifra. Så slipper det å være usikkerhet rundt det :-)

[Gjest anonym adoptant]

Få fint at vi er enige!

Du er dessuten i din fulle rett til å mene noe annet enn meg.

Men i denne saken synes jeg det er veldig klart at barnas behov ikke kommer først.

Ikke dermed sagt at det ikke er vanskelig når en uforutsett situasjon oppstår.

Jeg tenkte ikke langt nok før jeg skrev. Eller, jeg tenkte bare på meg selv og mine følelser. Husker så inderlig hvor lengselen etter barna mine rev og slet i meg og vet bare at det ville blitt veldig vanskelig å drope adopsjonen pga en graviditet. Men, som du sier; man må tenke på barnas beste.