hvorfor døpe barnet?

[....AV]

Hvordan ser dere på å gifte seg i kirken, dere som ikke ønsker kirkelig dåp og/eller konfirmasjon???

Vi giftet oss selvfølgelig ikke i kirken. Det ville ikke vært noe bedre.

[....AV]

Jeg skjønner ikke hvorfor det på død og liv skal lages så mye drama omkring kirken og de kirkelige handlinger... Kirken er en del av vår kulturarv, på godt og vondt, og de kristne verdier har formet vårt levesett.

Jeg synes det er trist at vi vender oss vekk fra dette, og snakket om hykleri forstår jeg ingenting av. Det at en som forelder ikke føler seg komfortabel i kirka er vel helt greit, men det behøver vel ikke bety at ungene ikke vil like seg der? Er det ikke fint for dem om de finner noe å tro på? Barnetro kan være en god støtte, så langt en ikke er fanatisk (og det har jeg ingen tro på at dere er, ihvertfall ikke på den måten...).

Og hvordan skal ungene kunne ta et aktivt valg uten å vite hva det dreier seg om? Uten å ha vært i kirka og ha deltatt i seremonier.

Selv kjøper jeg ikke hele pakka, men setter allikevel pris på de verdiene kirken er bærere av (ja, jeg hører hylekoret ang brennende hekser og fordømming av homofile

Min mening: jeg mener at det faktisk er ved å _ikke_ døpe barna at en tar et valg for dem. Fordi det er vanskeligere for en tenåring å velge å døpe seg før konfirmasjon enn å velge borgerlig konfirmasjon. Og hvilke faktiske konsekvenser får det for _barnet_ om det blir døpt som spedbarn?

Dette ble usammenhengende og langt, sorry

Man tar jo et valg for barnet enten man velger å døpe eller å ikke døpe. Jeg tror vel heller ikke det skader barnet, men det vil være feil for meg. Jeg tror kanskje også at det kan være dumt for barnet å bli innlemmet i en religion som de ikke selv har valgt, uten at foreldrene egentlig heller selv har noen virkelig relasjon til den religionen.

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal døpe barnet for å gi det et lettere valg ved konfirmasjonen. Etter min oppfatning er konfirmasjonsritualet et overgangsrite som skal markere overgangen fra barn til voksen og hvor man skal stoppe opp og tenke litt over den overgangen. Så vidt jeg vet har både kristelig konfirmasjon og borgerlig ungdomsfest i sitt undervisningsopplegg en god del etikk og moral som skal hjelpe den unge å forme sitt livvssyn og seg selv som menneske. I den forbindelse synes jeg absolutt det må være på sin plass å vurdere nøye om man skal konfirmere seg i kirken og i såfall hvorfor.

Selv er jeg ikke døpt, og jeg er rimelig sikker på at jeg er den av mine klassekamerater som har tenkt mest nøye gjennom mitt livssyn, nettopp fordi jeg ikke bare kunne følge strømmen og la meg konfirmere, men måtte ta et aktivt valg.

Jeg synes det er et problem i vårt samfunn at det er så mye holdningsløshet blandt folk og at vi hele tiden skal velge minste motstands vei både for oss selv og for barna våre.

[Mrs. Wallace]

''Hun har døpt dem fordi det er mye lettere å melde seg ut av statskirka, enn å la seg døpe da en ønsker å bli konfirmert.'''

Jeg har hørt det argumentet fra flere. Og det ER jo riktig at det er lettere å melde seg ut (kort melding til presten) enn å gå hen og la seg døpe.

Men jeg kjøper ikke dette argumentet uansett, for hvis man som pre-konfirmant mener at det er for mye 'styr' eller lignende å la seg døpe, spør jeg meg selv om denne personen egentlig burde la seg konfirmeres i kirken også.

Selvsagt er det lettvint hvis man er barnedøpt å bare la seg konfirmere uten å tenke så mye over hvorfor man gjør det - man kan bare la seg flyte med strømmen. Men er det så bra, da?

Dersom man må døpes først betyr jo det at vedkommend eungdom virkelig må ta stilling til om dette er det rett for han/henne, hvilket jo er positivt.

Her vi bor er det ca 5-10 pre-konfirmanter som hvert år døpes før konfirmasjonen, så skrekkelig vrient er det virkelig ikke. Og det blir i hvert fall ekstra flott og høytidelig. Men det kommer kanskje litt an på hvor man bor. Kanskje ikke like vanlig og greit i enkelte vestlandsmenigheter.

[....AV]

Vi har døpt vårt barn. Vi er barnets verger og har fått i oppgave å påse at barnet får en oppdragelse i kjærlighet og respekt. For oss var det helt naturlig å døpe barnet i kirken da vi begge er både døpt, konfirmert og gift. Vi går til julegudstjeneste hvert år, vi går i begravelser, dåp, konfirmasjoner - og følger den kristne tradisjon.

Når det kommer til tro, så er det et vanskelig tema synes jeg. Jeg har min barnetro i behold og har gode minner fra den gang jeg gikk på søndagsskole. Selv om ikke mitt barn skulle ville delta på dette, ønsker jeg å gi mulighet for det. Ved at barnet er døpt, vil det også bli inkludert.

Barnehagen går til kirken før jul hvert år. De feirer jul med både nisser og julekrybbe. De feirer påske med både påskeharer og Jesus tur på eselet. Det er mange tradisjoner i samfunnet forøvrig som inkluderer vår kristne tro og tradisjon, og jeg er enig med andre her inne om at dette er en del av vår kulturarv. Så hvorfor skal ikke jeg gi mitt barn anledning til å bli inkludert slik jeg selv ble?

Det er mange måter å se temaet dåp på. For oss står kirken som noe trygt og godt mer enn selve troen.

Vi var først enige om navnefest, men forandret mening da humanetisk forbund skulle ha en masse penger for dette, samt at det ikke var plass til alle gjestene under seremonien. Vi har ikke angret, for dåpen ble en utrolig koselig affære. Barnet vårt, som da var 20 mnd, storkoste seg og ville plaske i fonten etterpå. :-)

Selv om jeg er ikke-kristen, er jeg enig i at kristendommen er en del av vår kulturarv. Vi deltar selvfølgelig i andres konfirmasjoner, barnedåper, begravelser og kirkebryllup og vi lar barna bli med i kirken med barnehage og skole. Men vi går ikke i kirken på julaften, vi døper ikke barna våre og vi giftet oss borgerlig. Vi har heller ikke noe religiøst innhold i vår julefeiring, pinsefeiring eller påskefeiring, noe vel egentlig de færreste har når det kommer til stykke.

Jeg ser ikke at mine barn blir ekskludert av den grunn. Hvis de skulle ønske å bli kirkegjengere må de jo få lov tild det og ønsker de å konfirmere seg i kirken når den tid kommer, skal de selvfølgelig få gjøre det.

Vi snakker med barna våre om kristendommen og andre religioner, f.eks. i forbindelse med barnedåper, konfirmasjoner og begravelser. Jeg tror vår innføring i den kristne kulturarven er vel så fyldig som de aller fleste som døper barna sine og er en slags kristen light.

[nova67]

Man tar jo et valg for barnet enten man velger å døpe eller å ikke døpe. Jeg tror vel heller ikke det skader barnet, men det vil være feil for meg. Jeg tror kanskje også at det kan være dumt for barnet å bli innlemmet i en religion som de ikke selv har valgt, uten at foreldrene egentlig heller selv har noen virkelig relasjon til den religionen.

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal døpe barnet for å gi det et lettere valg ved konfirmasjonen. Etter min oppfatning er konfirmasjonsritualet et overgangsrite som skal markere overgangen fra barn til voksen og hvor man skal stoppe opp og tenke litt over den overgangen. Så vidt jeg vet har både kristelig konfirmasjon og borgerlig ungdomsfest i sitt undervisningsopplegg en god del etikk og moral som skal hjelpe den unge å forme sitt livvssyn og seg selv som menneske. I den forbindelse synes jeg absolutt det må være på sin plass å vurdere nøye om man skal konfirmere seg i kirken og i såfall hvorfor.

Selv er jeg ikke døpt, og jeg er rimelig sikker på at jeg er den av mine klassekamerater som har tenkt mest nøye gjennom mitt livssyn, nettopp fordi jeg ikke bare kunne følge strømmen og la meg konfirmere, men måtte ta et aktivt valg.

Jeg synes det er et problem i vårt samfunn at det er så mye holdningsløshet blandt folk og at vi hele tiden skal velge minste motstands vei både for oss selv og for barna våre.

Du sier at det vil være feil for _deg_ å døpe barnet, du har med andre ord tatt utgangspunkt i egne behov idet du bestemte deg for ikke å døpe dine barn.

Mitt spørsmål er:

Hvem er egentlig holdningsløs, og hvem velger minste motstands vei – du eller jeg? Du, fordi du velger å ikke døpe barnet ditt fordi du selv ikke identifiserer deg med den kristne tro?

Eller jeg, fordi jeg er åpen for at mine barn kan finne glede i det og av den grunn ønsker å fortelle dem om det kristne budskap slik at de selv kan ta et valg?

Det er i hvert fall visvas å påstå på generelt grunnlag at de som døper barna sine er holdningsløse og velger minste motstands vei. På samme måte kan vel heller ikke jeg kalle deg holdningsløs?

Jeg tror de fleste døper barna sine pga tradisjon, behov for seremonier og pga en følelse av tilhørighet til de kristne verdier/kulturarv, og dette har da vel ingenting med holdningsløshet å gjøre?

Å tro dreier seg forøvrig ikke om graden av tro, men graden av tvil…

Alt-i-alt; vi er ikke så veldig forskjellige. Jeg er bare så innmari lei av at foreldre som velger å døpe barna sine til tross for at de ikke anser seg selv som såkalt personlig kristne skal stemples som holdningsløse.

[nova67]

Helt enig med deg! Det var veldig så opptatt alle var av hykling i dag....

Det å oppdra barnet i kristen tro mener jeg er et videre begrep enn å absolutt skulle lese masse i bibelen eller tråkke ned kirkedøra. Mine to barn er døpt, ikke fordi jeg har en dyp brennende indre tro men fordi jeg er et helt normalt menneske som står i statskirken og som innimellom tenker at det er noe "mer" der ute enn bare naturfag og vitenskap. Det hender jeg går i kirken på julaften, det hender jeg tar med meg ungene på knøttesang som arrangeres av menigheten, men i hverdagen så er jeg så lite aktviv troende som det går an. Det blir noe helt annet hvis man virkelig forkaster kirken og alt den står for, men jeg mener at dåpen og dens tradisjoner er en del av det norske samfunnet. Dåpsdagen er en kjempefin festdag syns nå jeg, og jeg har ingen problemer med å mumle Fader Vår eller si ja til kristen oppdragelse selv om jeg ikke er aktiv i troen selv.

Jeg regner med at det er mange her som ikke feirer jul heller, tenk så hyklersk!!

Til Niffi:

Håper du og samboeren blir enige, hvis han har veldig sterke meninger og du kanskje egentlig ikke har det, så kan det jo hende at du burde gi etter for han..? Håper dere klarer å finne en løsning som dere begge er fornøyde med, men jeg syns hvertfall at dere skal finne ut av det uten svigermor og bare gi henne beskjed etterpå hva som er konklusjonen.... :-)

Enig med deg

[nova67]

I motsetning til de fleste andre her, så er jeg enig med deg

Vi har valgt å døpe barna våre fordi vi tror det finnes "noe der ute", kall det Gud eller hva du vil, men vi er ikke akkurat kirkegjengere og bibellesere. Det hender at vi snakker om kristendommen hjemme hos oss, men vi sier ikke at dette er den eneste sannheten (for hvem kan egentlig vite det?). Man kan kanskje se på våre samtaler om dette mer som en slags samtale om norsk historie, kultur og verdier. Under dåpen lovet vi å oppdra barnet vårt i kristen tro, men for meg betyr ikke det nødvendigvis at vi skal innprente at denne troen er den eneste "riktige". Jeg ser på det som at vi skal fortelle våre barn om kristendommen og forsøke å etterleve endel av kristen rett og moral. Bibelen gir ikke nødvendigvis "sannheten", men kan gi visse retningslinjer for hvordan man kan leve. Fordi jeg tenker slik, ser jeg ikke på det som hyklersk å døpe barna mine.

For oss er også tradisjonen viktig og vi synes dåpen gir en veldig fin ramme rundt det å ha fått et barn. Hvis man derimot ikke har noen som helst tro på kristendommen og forkaster denne troen fullstendig, blir det en annen sak. Da vil jeg si det er hyklersk å døpe barnet sitt.

Jeg ser også fordelene ved å være døpt når man når konfirmasjonsalderen. Det er ikke alltid like kjekt å måtte døpes i forkant av konfirmasjonen, dersom ungdommen ønsker en kirkelig seremoni... Denne problematikken blir derimot mindre ettersom årene går. Det blir mer og mer vanlig å døpes når man er eldre.

Jepp, nemlig. Jeg synes at de som ikke døper barna snur saken på hodet; det er jo faktisk de som vanskeliggjør tenåringenes valg om dåp/konfirmasjon.

Det er en smal sak å velge borgerlig konfirmasjon selv om en er døpt.

[....AV]

Du sier at det vil være feil for _deg_ å døpe barnet, du har med andre ord tatt utgangspunkt i egne behov idet du bestemte deg for ikke å døpe dine barn.

Mitt spørsmål er:

Hvem er egentlig holdningsløs, og hvem velger minste motstands vei – du eller jeg? Du, fordi du velger å ikke døpe barnet ditt fordi du selv ikke identifiserer deg med den kristne tro?

Eller jeg, fordi jeg er åpen for at mine barn kan finne glede i det og av den grunn ønsker å fortelle dem om det kristne budskap slik at de selv kan ta et valg?

Det er i hvert fall visvas å påstå på generelt grunnlag at de som døper barna sine er holdningsløse og velger minste motstands vei. På samme måte kan vel heller ikke jeg kalle deg holdningsløs?

Jeg tror de fleste døper barna sine pga tradisjon, behov for seremonier og pga en følelse av tilhørighet til de kristne verdier/kulturarv, og dette har da vel ingenting med holdningsløshet å gjøre?

Å tro dreier seg forøvrig ikke om graden av tro, men graden av tvil…

Alt-i-alt; vi er ikke så veldig forskjellige. Jeg er bare så innmari lei av at foreldre som velger å døpe barna sine til tross for at de ikke anser seg selv som såkalt personlig kristne skal stemples som holdningsløse.

Jeg sier ikke at alle som døper barna sine er holdningsløse, jeg sier at man legger til rette for holdningsløshet ved å døpe barna for å gjøre det lettere for dem å velge kirkelig konfirmasjon.

Jeg tar selvfølgelig utgangspunkt i mitt livssyn når jeg velger bort barnedåp. Barnedåp er et løfte fra foreldre og faddere om å overholde et hellig ansvar for "å be for barnet, lære ham selv å be, og hjelpe ham til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at han kan bli hos Kristus når han vokser opp, likesom han ved dåpen blir forenet med ham." Det kan ikke jeg stå for, derfor velger jeg å ikke døpe barna. Det er en sak mellom meg og kirken, ikke mellom barna og kirken.

Du kan jo si at jeg velger minste motstands vei, jeg slipper jo hele familiedramaet rundt barnedåp. Men jeg tar absolutt ansvar for å gi barna informasjon om etikk moral og kristen kulturbakgrunn. Jeg tror jeg snakker mer med barna mine om kristendommen enn de aller fleste av de jeg kjenner og barna mine er fullstending klar over at vi foreldre ikke er kristne, men at f.eks. bestekameratens familie er det og delvis hva det innebærer.

[nova67]

Jeg sier ikke at alle som døper barna sine er holdningsløse, jeg sier at man legger til rette for holdningsløshet ved å døpe barna for å gjøre det lettere for dem å velge kirkelig konfirmasjon.

Jeg tar selvfølgelig utgangspunkt i mitt livssyn når jeg velger bort barnedåp. Barnedåp er et løfte fra foreldre og faddere om å overholde et hellig ansvar for "å be for barnet, lære ham selv å be, og hjelpe ham til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at han kan bli hos Kristus når han vokser opp, likesom han ved dåpen blir forenet med ham." Det kan ikke jeg stå for, derfor velger jeg å ikke døpe barna. Det er en sak mellom meg og kirken, ikke mellom barna og kirken.

Du kan jo si at jeg velger minste motstands vei, jeg slipper jo hele familiedramaet rundt barnedåp. Men jeg tar absolutt ansvar for å gi barna informasjon om etikk moral og kristen kulturbakgrunn. Jeg tror jeg snakker mer med barna mine om kristendommen enn de aller fleste av de jeg kjenner og barna mine er fullstending klar over at vi foreldre ikke er kristne, men at f.eks. bestekameratens familie er det og delvis hva det innebærer.

Sannelig er du kjapp til å svare, jeg må gruble litt på dette til i morgen, god natt. Og takk for diskusjonen så langt .

[multippel]

Navnefest-seremonien er vel ikke akkurat det samme...

nææi...vet ikke hvordan den er jeg:-) Kan man ikke bare lage sitt eget opplegg? Ellers så syns jeg ikke det er så farlig om noen ønsker kirken som sermonimester:-)

[Noraførr]

For meg blir det helt feil at man døper sine barn, uten å ha en annen mening med det enn "en vakker semoni".

Dåpen er en av grunnpilarere i den kristne tro - det er ikke bare en religiøs handling .... det er faktisk et himmelmøte mellom Gud og barnet, hvor barnet blir født på ny av vann og ånd.

"Ingen på jorden er himlen så nær, som barnet Han tar i sin favn"

Det er ikke for ingenting at det sies i dåpsritualet:

"Gud bevare din utgang og din inngang, fra nå og til evig tid"

- Og ikke "Gud bevare din inngang og din utgang", som jeg hører flere forveksler det med.

Det er ikke snakk om overgangen inn og ut av livet - med overgangen fra er ikke-troende til et troende liv.

Selv har vi døpt våre barn, fordi vi bekjenner oss den kristne tro. Vi hadde gått noen runder med oss selv, før vi tok valget. Kan vel si at vi valgte å døpe oss inn i kirka med våre barn - ved at vi aktivt prøver å oppfylle det løftet vi ga ved døpefonten.

* Å be for barnet

* Å lære barnet selv å be

* Å lære barnet å bruke Herrens nattverd

Vi er absolutt ikke av de ivrigste kirkegjengerne, men har likevel vært såpass mye i kirka at barna kan litt om gangen/rutinene i en gudstjeneste. Og om kveldene leser eller synger vi kveldsbønn.

[....AV]

Sannelig er du kjapp til å svare, jeg må gruble litt på dette til i morgen, god natt. Og takk for diskusjonen så langt .

Det er bra med litt grubling:-)

God natt!

[Sofline]

Jeg er også medlem av statskirken, men jeg er heller ingen praktiserende kristen. Vi kommer til å døpe barnet vårt når den tid kommer (jeg er førstegangsgravid). Jeg synes det står mye fint i Bibelen om f.eks. nestekjærlighet og avviser ikke at jeg like gjerne kan finne på å lese i barnebibelen i stedet for en annen barnebok. Jeg synes ikke du er hyklerisk, og jeg synes heller ikke folk som døper barna for sikkerhets skyld er hykleriske. En annen grunn kan jo være hvis barnet en gang ønsker å konfirmere seg i kirken. Da er det jo like greit å være døpt som liten.

[Sofline]

Selv om jeg er ikke-kristen, er jeg enig i at kristendommen er en del av vår kulturarv. Vi deltar selvfølgelig i andres konfirmasjoner, barnedåper, begravelser og kirkebryllup og vi lar barna bli med i kirken med barnehage og skole. Men vi går ikke i kirken på julaften, vi døper ikke barna våre og vi giftet oss borgerlig. Vi har heller ikke noe religiøst innhold i vår julefeiring, pinsefeiring eller påskefeiring, noe vel egentlig de færreste har når det kommer til stykke.

Jeg ser ikke at mine barn blir ekskludert av den grunn. Hvis de skulle ønske å bli kirkegjengere må de jo få lov tild det og ønsker de å konfirmere seg i kirken når den tid kommer, skal de selvfølgelig få gjøre det.

Vi snakker med barna våre om kristendommen og andre religioner, f.eks. i forbindelse med barnedåper, konfirmasjoner og begravelser. Jeg tror vår innføring i den kristne kulturarven er vel så fyldig som de aller fleste som døper barna sine og er en slags kristen light.

''Vi har heller ikke noe religiøst innhold i vår julefeiring, pinsefeiring eller påskefeiring, noe vel egentlig de færreste har når det kommer til stykke.''

Ikke noe religiøst innhold i høytidsfeiringene? Men dette er jo kristne høytider. Det er da umulig at det ikke har noe med kristendommen å gjøre, sett med mine øyne i hvert fall.

[Sofline]

Jeg skjønner ikke hvorfor det på død og liv skal lages så mye drama omkring kirken og de kirkelige handlinger... Kirken er en del av vår kulturarv, på godt og vondt, og de kristne verdier har formet vårt levesett.

Jeg synes det er trist at vi vender oss vekk fra dette, og snakket om hykleri forstår jeg ingenting av. Det at en som forelder ikke føler seg komfortabel i kirka er vel helt greit, men det behøver vel ikke bety at ungene ikke vil like seg der? Er det ikke fint for dem om de finner noe å tro på? Barnetro kan være en god støtte, så langt en ikke er fanatisk (og det har jeg ingen tro på at dere er, ihvertfall ikke på den måten...).

Og hvordan skal ungene kunne ta et aktivt valg uten å vite hva det dreier seg om? Uten å ha vært i kirka og ha deltatt i seremonier.

Selv kjøper jeg ikke hele pakka, men setter allikevel pris på de verdiene kirken er bærere av (ja, jeg hører hylekoret ang brennende hekser og fordømming av homofile

Min mening: jeg mener at det faktisk er ved å _ikke_ døpe barna at en tar et valg for dem. Fordi det er vanskeligere for en tenåring å velge å døpe seg før konfirmasjon enn å velge borgerlig konfirmasjon. Og hvilke faktiske konsekvenser får det for _barnet_ om det blir døpt som spedbarn?

Dette ble usammenhengende og langt, sorry

Enig!

[Sofline]

Jeg synes ikke noe særlig om barnedåp... Jeg mener at dåp er en bevisst handling, ikke noe en skal prakke på et barn. Og jeg klarer heller ikke å se hvorfor vi skal være født inn i verden som syndere, det blir for meg helt feil! Vi mennesker er da ikke perfekte, men en liten baby? Hva slag synd kan en baby ha?

Men dette er snakk om prinsipper og tro.

Jeg synes for min del at det vil være hyklerisk å stå i kirken å gjennomgå en seremoni jeg ikke tror på og er enig i! Det vil for meg være å lyve...

Men dersom du ser for deg at du vil gi barnet ditt en oppdragelse som inneholder litt om kristendommen (feire jul og påske, fortelle hvorfor en feirer jul og påske, lese fortellinger fra bibelen og annet som kan passe inn) så synes ikke jeg at du er hyklerisk i å introdusere barnet ditt for religionen allerede nå. Og ikke lov mer i kirken enn du ville ha gjort i en rettsal! Man behøver ikke være praktiserende kristen for å være kristen. Du kan tro på Gud ++ selv om du ikke går rundt og snakker om det til daglig, ber bordbønn og går i kirken regelmessig. Har du en privat tro, og barnedåp er en del av den, så er det litt respektløst av din samboer å ikke respektere dine ønsker.

Dersom han hardnakket er imot barnedåp, ikke tror på Gud osv. så må det vel inn noen kompromisser, for dere må jo respektere hverandres ønsker like mye...

Lykke til!

''Jeg synes ikke noe særlig om barnedåp... Jeg mener at dåp er en bevisst handling, ikke noe en skal prakke på et barn.''

Jeg tviler på at folk som er døpt som barn, men som har gått vekk fra alt som heter kristen tro senere går rundt og tenker på hvor forferdelig det var at de ble døpt. Tror man ikke på det, kan det da umulig spille noen rolle.

[Sofline]

En bivirkning av barnedåp er at dåp har blitt knyttet til noe babyaktig. Derfor kan det nok kjennes litt rart å døpes når man er stor.

Ungdom som har vokst opp i menigheter som praktiserer voksendåp, har det nok enklere på den måten. Der er dåpen en troshandling man gjør på egne vegne når man er gammel nok til å forstå og mene hva man gjør. (Gammel nok praktiseres viss veldig ulikt i ulike menigheter.) De kan også bli konfirmerte uten å være døpt først.

mvh

Ettersom konformasjonen er en stadfestelse av dåpen tviler jeg på at man i andre kirkesamfunn enn statskirken kan bli konfirmert uten å være døpt først. Pinsebevegelsen, mv. praktiserer vel ikke konfirmasjon?

[Sofline]

Begge mine unger er døpt, av samme grunn som du skriver om her. Jeg synes det er et fint rituale og en markering av et nytt menneskes opptak i samfunnet. Kirken er gode på ritualer!

Vi angre forsåvidt ikke, selvom jeg på disse 8 årene er blitt enda mindre kristen enn jeg var før.

I går fikk vi en liten repetisjon av "problemet":

Guttungen fikk brev, i sitt navn, fra menigheten som inviterer ham til høsttakkefest-gudstjeneste med nattverd den 14.10. Han leste jo sitt eget brev først, og hadde haugevis av spm til oss. "Hva er nattverd? Får man MAT? Hva er rituale? Hva er legeme" etc etc.

Dette var en smule vanskelig å forklare for oss foreldre som igrunnen ikke tror på nattverd i det hele tatt. Å late som om jeg tror på det er hyklersk. Samtidig vil jeg jo at han skal få velge sjøl om han tror på Gus eller ei, men han er jo ikke moden til å ta stilling til tro og tvil som 8-åring!

Enden på diskusjonen/forklaringen ble jo at jeg sa at jeg godt kan være med ham i kirken hvis han vil på denne gudstjenesten. Og det ville han ikke...

Kanskje det hadde vært enklere hvis vi hadde satset på navnefest og ikke dåp? Men da hadde ungene måttet la seg døpe før konfirmasjonen hvis de vil konfirmeres i kirken, og det er vanskelig for mange.

Kunne dere ikke bare sagt noe sånt som at "kjeksen symboliserer Jesus' legeme, og vinen blodet" eller "noen tror at kjeksen er Jesus' legeme"? :-)

[Sofline]

Helt enig med deg! Det var veldig så opptatt alle var av hykling i dag....

Det å oppdra barnet i kristen tro mener jeg er et videre begrep enn å absolutt skulle lese masse i bibelen eller tråkke ned kirkedøra. Mine to barn er døpt, ikke fordi jeg har en dyp brennende indre tro men fordi jeg er et helt normalt menneske som står i statskirken og som innimellom tenker at det er noe "mer" der ute enn bare naturfag og vitenskap. Det hender jeg går i kirken på julaften, det hender jeg tar med meg ungene på knøttesang som arrangeres av menigheten, men i hverdagen så er jeg så lite aktviv troende som det går an. Det blir noe helt annet hvis man virkelig forkaster kirken og alt den står for, men jeg mener at dåpen og dens tradisjoner er en del av det norske samfunnet. Dåpsdagen er en kjempefin festdag syns nå jeg, og jeg har ingen problemer med å mumle Fader Vår eller si ja til kristen oppdragelse selv om jeg ikke er aktiv i troen selv.

Jeg regner med at det er mange her som ikke feirer jul heller, tenk så hyklersk!!

Til Niffi:

Håper du og samboeren blir enige, hvis han har veldig sterke meninger og du kanskje egentlig ikke har det, så kan det jo hende at du burde gi etter for han..? Håper dere klarer å finne en løsning som dere begge er fornøyde med, men jeg syns hvertfall at dere skal finne ut av det uten svigermor og bare gi henne beskjed etterpå hva som er konklusjonen.... :-)

''Jeg regner med at det er mange her som ikke feirer jul heller, tenk så hyklersk!!''

Hehe... Godt sagt!

[Sofline]

Men du er kanskje enig i at man ikke kan oppdra noen i den kristne tro, uten å i det hele tatt nevne hva som står i bibelen og hva som er kjernen i den kristne tro?

Om du vil døpt barnet til den katolske tro ville du opplevd å bli stilt krav til.

mvh

''Om du vil døpt barnet til den katolske tro ville du opplevd å bli stilt krav til.''

Hvem kontrollerer det? Jeg kjenner i hvert fall en katolikk som ikke akkurat flyr ned dørene i nærmeste katolske kirke. Jeg har også nettopp vært en lengre periode i et katolsk land. De fleste jeg ble kjent med der var heller ikke "hysteriske" eller gikk i kirken jevnlig.