Nhd;utredning avsluttet. En kommentar - plis?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei, ville bare fortelle deg at jeg var hos legen i dag. Han tok meg alvorlig..

Han syntes utredningen jeg fikk var dårlig, og reagerte også på at sykepleieren hadde satt diagnose alene.

Nå har han henvist meg videre.

Endelig kan jeg begynne å se fremover, og jeg har igjen fått tilbake håpet.

Tusen takk for at du tok deg tid til å hjelpe meg å finne uta dette.

Hei!

Jøss! Tenkte akkurat på deg! Lurte på om jeg skulle skrive en melding og spørre om hvordan det var gått.

Flott at legen har gitt deg henvisning til et annet sted og at han forsto! Håper du beholder håpet:)

Klem fra

[Gjest Jente31]

Hei!

Jøss! Tenkte akkurat på deg! Lurte på om jeg skulle skrive en melding og spørre om hvordan det var gått.

Flott at legen har gitt deg henvisning til et annet sted og at han forsto! Håper du beholder håpet:)

Klem fra

Håpet skal jeg beholde, jeg hadde trolig et av mitt livs tøffeste uke forrige uke, men nå vet jeg mer :-)

Jeg har tenkt på en ting - om du vil svare;

Var du like høyt "oppe" som ved en hypomani da du svingte med rapid cycling? Om du forstår hva jeg mener..

*Klem*

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Håpet skal jeg beholde, jeg hadde trolig et av mitt livs tøffeste uke forrige uke, men nå vet jeg mer :-)

Jeg har tenkt på en ting - om du vil svare;

Var du like høyt "oppe" som ved en hypomani da du svingte med rapid cycling? Om du forstår hva jeg mener..

*Klem*

"Var du like høyt "oppe" som ved en hypomani da du svingte med rapid cycling? Om du forstår hva jeg mener.."

Veldig godt spørsmål! Når jeg tenker etter, tror jeg det riktigste er å svare faktisk nei på det. For i de langvarige hypomaniperiodene som strakk seg over måneder, kom det ennå mer opp. Når det har vært sånn hypoman-RC har det hatt noe tendens til å gå slik opp i den grad, men ikke om jeg ser på alle gangene i det store og det hele. Det er mer sånn hypomani av moderat karakter, og også mild.

[Gjest Jente31]

"Var du like høyt "oppe" som ved en hypomani da du svingte med rapid cycling? Om du forstår hva jeg mener.."

Veldig godt spørsmål! Når jeg tenker etter, tror jeg det riktigste er å svare faktisk nei på det. For i de langvarige hypomaniperiodene som strakk seg over måneder, kom det ennå mer opp. Når det har vært sånn hypoman-RC har det hatt noe tendens til å gå slik opp i den grad, men ikke om jeg ser på alle gangene i det store og det hele. Det er mer sånn hypomani av moderat karakter, og også mild.

''Når jeg tenker etter, tror jeg det riktigste er å svare faktisk nei på det. For i de langvarige hypomaniperiodene som strakk seg over måneder, kom det ennå mer opp.''

Nettopp slik opplever jeg det også skjønner du... Derfor jeg spurte deg, for jeg ble litt usikker.

Hvor lenge var du hypoman, om du husker? Er det mulig å være hypoman i feks 5 mndr?

Du aner ikke hvor mye du har vært til hjelp! :-)

Jeg nevnte alt dette for legen min. Han ville jeg skulle snakke med en psykiater, og syntes det var rart at sykepleieren ikke hadde snakket med en lege.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

''Når jeg tenker etter, tror jeg det riktigste er å svare faktisk nei på det. For i de langvarige hypomaniperiodene som strakk seg over måneder, kom det ennå mer opp.''

Nettopp slik opplever jeg det også skjønner du... Derfor jeg spurte deg, for jeg ble litt usikker.

Hvor lenge var du hypoman, om du husker? Er det mulig å være hypoman i feks 5 mndr?

Du aner ikke hvor mye du har vært til hjelp! :-)

Jeg nevnte alt dette for legen min. Han ville jeg skulle snakke med en psykiater, og syntes det var rart at sykepleieren ikke hadde snakket med en lege.

En stor glede for meg at jeg kan hjelpe deg, vet du:)

SÅ glad på dine vegne at du fikk nevnt alt for legen og at han var helt enig med deg. Jeg mener også at du absolutt bør se en psykiater.

Mine hypomanier før varte mellom 4-5 måneder. Begynte alltid etter sommerferien og frem til jul. (Trigger for meg å starte opp med noe igjen...)

[Gjest Jente31]

En stor glede for meg at jeg kan hjelpe deg, vet du:)

SÅ glad på dine vegne at du fikk nevnt alt for legen og at han var helt enig med deg. Jeg mener også at du absolutt bør se en psykiater.

Mine hypomanier før varte mellom 4-5 måneder. Begynte alltid etter sommerferien og frem til jul. (Trigger for meg å starte opp med noe igjen...)

Har depresjonene dine hatt samme styrke hver gang? Jeg mener, da du fant ut at du var bipolar - var du dypere deprimert og mer sliten enn noengang? Eller var det de enorme svingningene som til slutt gjorde deg dårligst?

Tusen takk for svar, igjen. Kan hende jeg spør deg litt senere igjen også hvis det er ok :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Har depresjonene dine hatt samme styrke hver gang? Jeg mener, da du fant ut at du var bipolar - var du dypere deprimert og mer sliten enn noengang? Eller var det de enorme svingningene som til slutt gjorde deg dårligst?

Tusen takk for svar, igjen. Kan hende jeg spør deg litt senere igjen også hvis det er ok :-)

"Har depresjonene dine hatt samme styrke hver gang?"

Nei, det har de (heldigvis) ikke alltid. Noen har vært moderate, men har ofte slitt med dype depresjoner.

"Jeg mener, da du fant ut at du var bipolar - var du dypere deprimert og mer sliten enn noengang?"

Jeg var veldig dypt deprimert, verre enn noengang, som medførte at jeg ble sykmeldt fra min stilling. Depresjonen varte og rakk, ga seg ikke. Var da jeg ble satt på etter rundt 3 1/2 mnd. Og etter dette igjen svingehelvetet begynte en 6 ukers tid etter jeg var på standarddosen av medisinen jeg fikk. Ble henvist til DPS av legen etter nesten 11 måneder og ble tatt inn der ca 3 uker etter (altså ca. 1 år etter depresjonen slo beina helt vekk under meg).

" Eller var det de enorme svingningene som til slutt gjorde deg dårligst?"

Ikke for mitt tilfelle. For det var den skrekkelig dype depresjonen før svingningene kom, som var det ultimate horrible, vil jeg si. Men svingningene som kom, gjorde meg veldig forvirret, og ble veldig sliten av det.

Etter AD, som jeg brukte alene, ble seponert, avtok svingningene i hyppighet. Men teorien for at jeg svingninger fortsatte å komme, var at den ekstremt dype depresjonen jeg ble sykemeldt for, utløste en sykdomsforverring. Slik sett er jeg nå lidende av RC. Kan fortelle at etter siste medisinske forsøket og disse innsatte sin virkning, er stemningen hevet til nesten det normale. Det har vært sånn ca. 1 mnd nå og det har vært fritt for svingninger.

Du må bare fortsette å spørre om det er noe:)

[Gjest Jente31]

"Har depresjonene dine hatt samme styrke hver gang?"

Nei, det har de (heldigvis) ikke alltid. Noen har vært moderate, men har ofte slitt med dype depresjoner.

"Jeg mener, da du fant ut at du var bipolar - var du dypere deprimert og mer sliten enn noengang?"

Jeg var veldig dypt deprimert, verre enn noengang, som medførte at jeg ble sykmeldt fra min stilling. Depresjonen varte og rakk, ga seg ikke. Var da jeg ble satt på etter rundt 3 1/2 mnd. Og etter dette igjen svingehelvetet begynte en 6 ukers tid etter jeg var på standarddosen av medisinen jeg fikk. Ble henvist til DPS av legen etter nesten 11 måneder og ble tatt inn der ca 3 uker etter (altså ca. 1 år etter depresjonen slo beina helt vekk under meg).

" Eller var det de enorme svingningene som til slutt gjorde deg dårligst?"

Ikke for mitt tilfelle. For det var den skrekkelig dype depresjonen før svingningene kom, som var det ultimate horrible, vil jeg si. Men svingningene som kom, gjorde meg veldig forvirret, og ble veldig sliten av det.

Etter AD, som jeg brukte alene, ble seponert, avtok svingningene i hyppighet. Men teorien for at jeg svingninger fortsatte å komme, var at den ekstremt dype depresjonen jeg ble sykemeldt for, utløste en sykdomsforverring. Slik sett er jeg nå lidende av RC. Kan fortelle at etter siste medisinske forsøket og disse innsatte sin virkning, er stemningen hevet til nesten det normale. Det har vært sånn ca. 1 mnd nå og det har vært fritt for svingninger.

Du må bare fortsette å spørre om det er noe:)

Mange takk for svar :-)

Jeg ser at du har vært gjennom et "depresjonshelvete" du også.

Hvordan går det egentlig med deg nå? Hvorfor tok det så lang tid før legen henviste deg til utredning? Er dette lenge siden nå?

Jeg har tenkt mye på om mine svingninger kan skyldes ytre påkjenninger, for det har jo vært mange av de også. Man må jo være forsiktig, så man ikke sykeliggjør noe som er normalt også.

Men etter hvert som jeg har fått flere svar fra deg, er jeg blitt mer og mer overbevist om at det må være begge deler i mitt tilfelle.

Som nhd også skriver, så høres det ut som rimelig sikker hypomani.

Jeg tror at jeg var hypoman fra ca februar til juli i fjor. Da brøt jeg attføringsopplegget helt impulsivt og ukritisk, og jeg begynte i gamlejobben min. Jeg var full av energi, jeg hadde en gedigen selvtillit, det var som om jeg plutselig bare taklet alt som jeg ellers ikke taklet, jeg var ukritisk i forhold til ting jeg sa (fleipa og dummet meg ut), jeg jobbet for iallefall to i en 100 % stilling osv osv.

For så å falle ned en periode. Igjen. Men denne gangen falt jeg langt.

Jeg har blitt irritert om noen avbryter meg i slike perioder, for jeg blir helt oppslukt i det jeg driver med (men har aldri utagert negativt mener jeg, heldivis, jeg har holdt det for meg selv. Slik sett mener jeg at jeg aldri har plaget noen).

Jeg spurte mamma og eksen, som også bekreftet at jeg har hatt slike opp og nedturer og vært mer ukritisk. Mamma sa at de ofte hadde reagert på at når jeg først "satte igang", så skulle alt skje i en racerfart.

Jeg kunne feks plutselig bestemme meg for at nå ville jeg flytte (vi flyttet i gjennomsnitt en gang i året). Er vel ikke helt normalt å både vaske ned to leiligheter alene, pakke alt alene, pakke ut alt alene, i tillegg til at man er med på selve flyttingen/bæringen, står for både kjøp og salg alene, ordne med banker, kontrakter og ditt og datt alene - alt dette på veldig kort tid? Det er som om en motor med autopilot som går..

Vi flyttet på denne måten i gjennnomsnitt en gang i året.....

Jeg har alltid skammet meg over at jeg har svingt. Liker ikke å være ustabil. Særlig etter at jeg begynte å svinge hurtig. For da mistet jeg mer "kontrollen" liksom, det var mye mer merkbart for omgivelsene, om du forstår. Masken var nok ikke lenger like lett å beholde.

Jeg tror kansje at jeg har klart å "spille" energisk de gangen jeg falt ned, og på denne måten forsøkt å opprettholde denne energien, vært en annen, slik at ingen skulle merke at jeg var ustabil.

(har til en viss grad klart det utad slik at ingen skulle merke noe: men de har nok merket en forskjell likevel).

Kan det være derfor også, at jeg møtte "veggen" totalt i fjor, tenker jeg.. (?) Fordi jeg har kjørt et veldig hardt løp, for at ingen skule merke noe? Bare noen tanker..

Det har føltes som om min personlighet har vært splittet på den måten.

Jeg har ofte lurt på om jeg har en ustabil personlighet også. Kansje begge deler? Men jeg har aldri tenkt sort / hvitt.. Jeg har aldri utagert med sinne, være sur, negativ el.l. Feks.

Skulle ønske jeg fikk en skikkelig utredning, så jeg hadde kommet til bunns i ting (

Uansett er det behandling som teller for meg, at jeg får en som hjelper meg videre.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Mange takk for svar :-)

Jeg ser at du har vært gjennom et "depresjonshelvete" du også.

Hvordan går det egentlig med deg nå? Hvorfor tok det så lang tid før legen henviste deg til utredning? Er dette lenge siden nå?

Jeg har tenkt mye på om mine svingninger kan skyldes ytre påkjenninger, for det har jo vært mange av de også. Man må jo være forsiktig, så man ikke sykeliggjør noe som er normalt også.

Men etter hvert som jeg har fått flere svar fra deg, er jeg blitt mer og mer overbevist om at det må være begge deler i mitt tilfelle.

Som nhd også skriver, så høres det ut som rimelig sikker hypomani.

Jeg tror at jeg var hypoman fra ca februar til juli i fjor. Da brøt jeg attføringsopplegget helt impulsivt og ukritisk, og jeg begynte i gamlejobben min. Jeg var full av energi, jeg hadde en gedigen selvtillit, det var som om jeg plutselig bare taklet alt som jeg ellers ikke taklet, jeg var ukritisk i forhold til ting jeg sa (fleipa og dummet meg ut), jeg jobbet for iallefall to i en 100 % stilling osv osv.

For så å falle ned en periode. Igjen. Men denne gangen falt jeg langt.

Jeg har blitt irritert om noen avbryter meg i slike perioder, for jeg blir helt oppslukt i det jeg driver med (men har aldri utagert negativt mener jeg, heldivis, jeg har holdt det for meg selv. Slik sett mener jeg at jeg aldri har plaget noen).

Jeg spurte mamma og eksen, som også bekreftet at jeg har hatt slike opp og nedturer og vært mer ukritisk. Mamma sa at de ofte hadde reagert på at når jeg først "satte igang", så skulle alt skje i en racerfart.

Jeg kunne feks plutselig bestemme meg for at nå ville jeg flytte (vi flyttet i gjennomsnitt en gang i året). Er vel ikke helt normalt å både vaske ned to leiligheter alene, pakke alt alene, pakke ut alt alene, i tillegg til at man er med på selve flyttingen/bæringen, står for både kjøp og salg alene, ordne med banker, kontrakter og ditt og datt alene - alt dette på veldig kort tid? Det er som om en motor med autopilot som går..

Vi flyttet på denne måten i gjennnomsnitt en gang i året.....

Jeg har alltid skammet meg over at jeg har svingt. Liker ikke å være ustabil. Særlig etter at jeg begynte å svinge hurtig. For da mistet jeg mer "kontrollen" liksom, det var mye mer merkbart for omgivelsene, om du forstår. Masken var nok ikke lenger like lett å beholde.

Jeg tror kansje at jeg har klart å "spille" energisk de gangen jeg falt ned, og på denne måten forsøkt å opprettholde denne energien, vært en annen, slik at ingen skulle merke at jeg var ustabil.

(har til en viss grad klart det utad slik at ingen skulle merke noe: men de har nok merket en forskjell likevel).

Kan det være derfor også, at jeg møtte "veggen" totalt i fjor, tenker jeg.. (?) Fordi jeg har kjørt et veldig hardt løp, for at ingen skule merke noe? Bare noen tanker..

Det har føltes som om min personlighet har vært splittet på den måten.

Jeg har ofte lurt på om jeg har en ustabil personlighet også. Kansje begge deler? Men jeg har aldri tenkt sort / hvitt.. Jeg har aldri utagert med sinne, være sur, negativ el.l. Feks.

Skulle ønske jeg fikk en skikkelig utredning, så jeg hadde kommet til bunns i ting (

Uansett er det behandling som teller for meg, at jeg får en som hjelper meg videre.

"Mange takk for svar :-)"

Vær så god igjen!

"Jeg ser at du har vært gjennom et "depresjonshelvete" du også."

Jepp.

"Hvordan går det egentlig med deg nå?"

Det går langt bedre.

"Hvorfor tok det så lang tid før legen henviste deg til utredning? Er dette lenge siden nå?"

Fordi hun tenkte at ADen var nok. I tillegg mente hun jeg måtte finne behandler på privatmarkedet. Bodde et annet sted da, og jeg lyktes ikke med å få napp. Ble ikke frisk, og hun tenkte ikke dette var noe annet enn depresjon. Inntil jeg skrev her på DOL og NHD sa det jeg beskrev var bipolar. Da jeg sa dette til henne, henviste hun meg for utredning på DPS, for at de skulle finne ut hva jeg egentlig led av. Er nå 9 mnd siden jeg begynte første utredningstimen.

"Jeg har tenkt mye på om mine svingninger kan skyldes ytre påkjenninger, for det har jo vært mange av de også."

BPsvingniner utløses av ytre påkjenninger. Det heter triggerfaktorer. Det er alltid noe som har utløst en hypomani eller depresjon hos meg. At det var slik var jeg lite klar over før jeg fikk skjemaer der jeg skulle beskrive situasjoner i forkant før en depresjon og hypomani kom. Måtte virkelig vri hjernen, og psykologen så klart at det var et mønster som gikk igjen. Som det å starte med noe nytt, ujevnhet i søvnen, flytting fører ut i hypomani hos meg. Pause fra det nye (ferie) og ny oppstart etter å ha overforbrukt energi, ujevnhet i søvn, omstillinger i livet/motbør til depresjon. Utfordringen med RC er den at BPen begynner leve sitt eget liv, slik at det ikke lenger kan identifiseres slike triggerfaktorer. Det bare svinger hit eller dit. Men det er sikkert noen farer her også, bare at jeg ikke ser det klart kanskje.

"Men etter hvert som jeg har fått flere svar fra deg, er jeg blitt mer og mer overbevist om at det må være begge deler i mitt tilfelle."

Skjønner. Det tror jeg også. Jeg har også tidligere opplevd et traume, jeg har fått behandling for. Så problemer kan være veldig sammensatte ja.

"Som nhd også skriver, så høres det ut som rimelig sikker hypomani."

Samstemmer med den!

"Jeg tror at jeg var hypoman fra ca februar til juli i fjor. Da brøt jeg attføringsopplegget helt impulsivt og ukritisk, og jeg begynte i gamlejobben min. Jeg var full av energi, jeg hadde en gedigen selvtillit, det var som om jeg plutselig bare taklet alt som jeg ellers ikke taklet, jeg var ukritisk i forhold til ting jeg sa (fleipa og dummet meg ut), jeg jobbet for iallefall to i en 100 % stilling osv osv.

For så å falle ned en periode. Igjen. Men denne gangen falt jeg langt"

Veldig hypomani det der. Det er sammenheng mellom hvor høyt man går (hvor mye man tar seg ut) og hvor dypt man synker. Har jeg blitt fortalt i psykoedukasjon. Ser forsåvidt det kan stemme for meg i alle fall.

"Jeg har blitt irritert om noen avbryter meg i slike perioder, for jeg blir helt oppslukt i det jeg driver med"

Kjenner igjen den der!!!

"(men har aldri utagert negativt mener jeg, heldivis, jeg har holdt det for meg selv. Slik sett mener jeg at jeg aldri har plaget noen)."

Jeg også.

"Det er som om en motor med autopilot som går.."

Veldig god beskrivelse! Husker jeg sa til psykolog under psykoedukasjonen at jeg følte det som å sitte i en racerbil. Det går litt vel fort i km og i svingene. (Men i en depresjon må det nesten være en gammel rustholk av en Lada som humper av gårde og får motorstopp )

"Jeg har alltid skammet meg over at jeg har svingt. Liker ikke å være ustabil. Særlig etter at jeg begynte å svinge hurtig. For da mistet jeg mer "kontrollen" liksom, det var mye mer merkbart for omgivelsene, om du forstår. Masken var nok ikke lenger like lett å beholde."

Helt enig! Depresjonene er det jeg har skammet meg veldig for. Som jeg ikke ville ha. Som jeg ikke ville skulle være en del av meg i det hele tatt. Som du sier med RCsvingningene er det som å miste kontrollen, veldig ubehagelig og ekkelt.

"Jeg tror kansje at jeg har klart å "spille" energisk de gangen jeg falt ned, og på denne måten forsøkt å opprettholde denne energien, vært en annen, slik at ingen skulle merke at jeg var ustabil."

Enig her også. Det har vært veldig viktig for meg at ingen skulle merke noe. Eller i alle fall minst mulig. Det ble en slik "maske".

"Kan det være derfor også, at jeg møtte "veggen" totalt i fjor, tenker jeg.. (?) Fordi jeg har kjørt et veldig hardt løp, for at ingen skule merke noe? Bare noen tanker.."

Ja, det tærer jo veldig på kreftene å måtte (føle at man må) sette inn alt for at ingen skal skjønne at nå går jeg ned for telling. Depresjonene mine har blitt som dypest når jeg har gått mer og mer på sparebluss og likevel valgt å presse meg til yttergrensen for hva jeg kan makte. Da blir smellen voldsom, og det blir desto vanskeligere å komme seg opp igjen. Har tenkt at det ville nok blitt bedre om jeg hadde vært mer ærlig overfor omgivelsene (i alle fall noen av de nærmeste), innhentet noe støtte, bedt om klapp på skulderen og oppbacking. Men så ser de bare en som skal "klare alt" og de tror jeg gjør det også... Ond sirkel.

"Det har føltes som om min personlighet har vært splittet på den måten."

Psykologen jeg hadde psykoedukasjon med sa han hadde hatt grupper for personer med BP1. Han sa så og si alle beskrev vansker og utfordringer i forhold til det å leve med svingninger. Hvem blir og er man egentlig når det svinger mellom depresjon, normalitet og hypomani/mani. Er man den energiske som flytter fjell, som er målrettet og tar risker og gutser av gårde? Er man den melankolske med lavt energinivå og som binnen i hi som bare må sove ustanselig? Eller er man som den som er på det jevne - den som sover omtrent 8 timer om natten, har et normalt forhold til sosial kontakt (ikke overengasjert(oversnakksom eller stenger andre ute/ikke vil annet enn å isolere seg) osv? Han mente i alle fall at dette feltet var veldig lite belyst i forskning og litteratur omkring BP. At få behandlere var obs på dette. At de således kunne forveksle dette med identitetsvansker (likt EUPF har jeg tenkt...). Jeg har også slitt med dette. Før tenkte jeg på meg som alle de der 3 sinnstilstandene i meg. Men så da jeg fikk høre av psyk. at hypomanier og depresjoner er sykdomstilstander, så tenkte jeg: Hva blir det egentlig igjen av meg selv da?

"Jeg har ofte lurt på om jeg har en ustabil personlighet også. Kansje begge deler? Men jeg har aldri tenkt sort / hvitt.. Jeg har aldri utagert med sinne, være sur, negativ el.l."

De siste tingene har ikke jeg heller. Det gjør vel at det ikke taler for EUPF i alle fall tror jeg. Men det er klart at det kan føles som om det er i personligheten det ligger og ikke i sykdommen som er brutt ut. Et spm jeg ble stilt her om dagen. var om jeg svingte før jeg fikk min første depresjon og senere hypomai. Det gjorde jeg ikke, når jeg tenker meg om. Kanskje kan du tenke det samme spm i forhold til deg selv. Så finner du kanskje et svar som kan klarne litt for deg?

"Skulle ønske jeg fikk en skikkelig utredning, så jeg hadde kommet til bunns i ting ("

Ja! Det er belastende i seg selv å ikke vite. Du vet bare at det er noe "gærent", men usikker på hva. Mener likevel du har funnet ut av veldig mye da:) Så nå krysser vi fingre for at det andre DPSet er raske, tar deg inn, utreder deg og tilbyr deg behandling:)

Hui å det går! Hva med å korte seg i fatthet *hmmm rødme*

Lang hilsen fra

[Gjest Jente31]

"Mange takk for svar :-)"

Vær så god igjen!

"Jeg ser at du har vært gjennom et "depresjonshelvete" du også."

Jepp.

"Hvordan går det egentlig med deg nå?"

Det går langt bedre.

"Hvorfor tok det så lang tid før legen henviste deg til utredning? Er dette lenge siden nå?"

Fordi hun tenkte at ADen var nok. I tillegg mente hun jeg måtte finne behandler på privatmarkedet. Bodde et annet sted da, og jeg lyktes ikke med å få napp. Ble ikke frisk, og hun tenkte ikke dette var noe annet enn depresjon. Inntil jeg skrev her på DOL og NHD sa det jeg beskrev var bipolar. Da jeg sa dette til henne, henviste hun meg for utredning på DPS, for at de skulle finne ut hva jeg egentlig led av. Er nå 9 mnd siden jeg begynte første utredningstimen.

"Jeg har tenkt mye på om mine svingninger kan skyldes ytre påkjenninger, for det har jo vært mange av de også."

BPsvingniner utløses av ytre påkjenninger. Det heter triggerfaktorer. Det er alltid noe som har utløst en hypomani eller depresjon hos meg. At det var slik var jeg lite klar over før jeg fikk skjemaer der jeg skulle beskrive situasjoner i forkant før en depresjon og hypomani kom. Måtte virkelig vri hjernen, og psykologen så klart at det var et mønster som gikk igjen. Som det å starte med noe nytt, ujevnhet i søvnen, flytting fører ut i hypomani hos meg. Pause fra det nye (ferie) og ny oppstart etter å ha overforbrukt energi, ujevnhet i søvn, omstillinger i livet/motbør til depresjon. Utfordringen med RC er den at BPen begynner leve sitt eget liv, slik at det ikke lenger kan identifiseres slike triggerfaktorer. Det bare svinger hit eller dit. Men det er sikkert noen farer her også, bare at jeg ikke ser det klart kanskje.

"Men etter hvert som jeg har fått flere svar fra deg, er jeg blitt mer og mer overbevist om at det må være begge deler i mitt tilfelle."

Skjønner. Det tror jeg også. Jeg har også tidligere opplevd et traume, jeg har fått behandling for. Så problemer kan være veldig sammensatte ja.

"Som nhd også skriver, så høres det ut som rimelig sikker hypomani."

Samstemmer med den!

"Jeg tror at jeg var hypoman fra ca februar til juli i fjor. Da brøt jeg attføringsopplegget helt impulsivt og ukritisk, og jeg begynte i gamlejobben min. Jeg var full av energi, jeg hadde en gedigen selvtillit, det var som om jeg plutselig bare taklet alt som jeg ellers ikke taklet, jeg var ukritisk i forhold til ting jeg sa (fleipa og dummet meg ut), jeg jobbet for iallefall to i en 100 % stilling osv osv.

For så å falle ned en periode. Igjen. Men denne gangen falt jeg langt"

Veldig hypomani det der. Det er sammenheng mellom hvor høyt man går (hvor mye man tar seg ut) og hvor dypt man synker. Har jeg blitt fortalt i psykoedukasjon. Ser forsåvidt det kan stemme for meg i alle fall.

"Jeg har blitt irritert om noen avbryter meg i slike perioder, for jeg blir helt oppslukt i det jeg driver med"

Kjenner igjen den der!!!

"(men har aldri utagert negativt mener jeg, heldivis, jeg har holdt det for meg selv. Slik sett mener jeg at jeg aldri har plaget noen)."

Jeg også.

"Det er som om en motor med autopilot som går.."

Veldig god beskrivelse! Husker jeg sa til psykolog under psykoedukasjonen at jeg følte det som å sitte i en racerbil. Det går litt vel fort i km og i svingene. (Men i en depresjon må det nesten være en gammel rustholk av en Lada som humper av gårde og får motorstopp )

"Jeg har alltid skammet meg over at jeg har svingt. Liker ikke å være ustabil. Særlig etter at jeg begynte å svinge hurtig. For da mistet jeg mer "kontrollen" liksom, det var mye mer merkbart for omgivelsene, om du forstår. Masken var nok ikke lenger like lett å beholde."

Helt enig! Depresjonene er det jeg har skammet meg veldig for. Som jeg ikke ville ha. Som jeg ikke ville skulle være en del av meg i det hele tatt. Som du sier med RCsvingningene er det som å miste kontrollen, veldig ubehagelig og ekkelt.

"Jeg tror kansje at jeg har klart å "spille" energisk de gangen jeg falt ned, og på denne måten forsøkt å opprettholde denne energien, vært en annen, slik at ingen skulle merke at jeg var ustabil."

Enig her også. Det har vært veldig viktig for meg at ingen skulle merke noe. Eller i alle fall minst mulig. Det ble en slik "maske".

"Kan det være derfor også, at jeg møtte "veggen" totalt i fjor, tenker jeg.. (?) Fordi jeg har kjørt et veldig hardt løp, for at ingen skule merke noe? Bare noen tanker.."

Ja, det tærer jo veldig på kreftene å måtte (føle at man må) sette inn alt for at ingen skal skjønne at nå går jeg ned for telling. Depresjonene mine har blitt som dypest når jeg har gått mer og mer på sparebluss og likevel valgt å presse meg til yttergrensen for hva jeg kan makte. Da blir smellen voldsom, og det blir desto vanskeligere å komme seg opp igjen. Har tenkt at det ville nok blitt bedre om jeg hadde vært mer ærlig overfor omgivelsene (i alle fall noen av de nærmeste), innhentet noe støtte, bedt om klapp på skulderen og oppbacking. Men så ser de bare en som skal "klare alt" og de tror jeg gjør det også... Ond sirkel.

"Det har føltes som om min personlighet har vært splittet på den måten."

Psykologen jeg hadde psykoedukasjon med sa han hadde hatt grupper for personer med BP1. Han sa så og si alle beskrev vansker og utfordringer i forhold til det å leve med svingninger. Hvem blir og er man egentlig når det svinger mellom depresjon, normalitet og hypomani/mani. Er man den energiske som flytter fjell, som er målrettet og tar risker og gutser av gårde? Er man den melankolske med lavt energinivå og som binnen i hi som bare må sove ustanselig? Eller er man som den som er på det jevne - den som sover omtrent 8 timer om natten, har et normalt forhold til sosial kontakt (ikke overengasjert(oversnakksom eller stenger andre ute/ikke vil annet enn å isolere seg) osv? Han mente i alle fall at dette feltet var veldig lite belyst i forskning og litteratur omkring BP. At få behandlere var obs på dette. At de således kunne forveksle dette med identitetsvansker (likt EUPF har jeg tenkt...). Jeg har også slitt med dette. Før tenkte jeg på meg som alle de der 3 sinnstilstandene i meg. Men så da jeg fikk høre av psyk. at hypomanier og depresjoner er sykdomstilstander, så tenkte jeg: Hva blir det egentlig igjen av meg selv da?

"Jeg har ofte lurt på om jeg har en ustabil personlighet også. Kansje begge deler? Men jeg har aldri tenkt sort / hvitt.. Jeg har aldri utagert med sinne, være sur, negativ el.l."

De siste tingene har ikke jeg heller. Det gjør vel at det ikke taler for EUPF i alle fall tror jeg. Men det er klart at det kan føles som om det er i personligheten det ligger og ikke i sykdommen som er brutt ut. Et spm jeg ble stilt her om dagen. var om jeg svingte før jeg fikk min første depresjon og senere hypomai. Det gjorde jeg ikke, når jeg tenker meg om. Kanskje kan du tenke det samme spm i forhold til deg selv. Så finner du kanskje et svar som kan klarne litt for deg?

"Skulle ønske jeg fikk en skikkelig utredning, så jeg hadde kommet til bunns i ting ("

Ja! Det er belastende i seg selv å ikke vite. Du vet bare at det er noe "gærent", men usikker på hva. Mener likevel du har funnet ut av veldig mye da:) Så nå krysser vi fingre for at det andre DPSet er raske, tar deg inn, utreder deg og tilbyr deg behandling:)

Hui å det går! Hva med å korte seg i fatthet *hmmm rødme*

Lang hilsen fra

Godt å høre at du har det langt bedre, i tillegg er det med å gi oss andre håp :-)

Synd at det gikk så lang tid før du ble henvist, men bra du nå får slik god hjelp.

''BPsvingniner utløses av ytre påkjenninger. Det heter triggerfaktorer.''

Ok, da forstår jeg mer (og takk for nyttige eks).

''Utfordringen med RC er den at BPen begynner leve sitt eget liv, slik at det ikke lenger kan identifiseres slike triggerfaktorer. Det bare svinger hit eller dit.''

Nettopp!!

Jeg har også tenkt jo høyere og lenger en hypomani varer, jo lenger ned faller man..

''Husker jeg sa til psykolog under psykoedukasjonen at jeg følte det som å sitte i en racerbil. Det går litt vel fort i km og i svingene. (Men i en depresjon må det nesten være en gammel rustholk av en Lada som humper av gårde og får motorstopp )''

Jeg måtte virkelig trekke på smilebåndet og le for meg selv :-) Men du verden for en god beskrivelse. TAkk :-))

''Har tenkt at det ville nok blitt bedre om jeg hadde vært mer ærlig overfor omgivelsene (i alle fall noen av de nærmeste)''

Signerer. Ikke bare for å hente støtte og oppbacking, men for at de nærmeste skal skjønne at det er derfor en blir slik en blir, slik at en kunne senket skuldrene og dermed spart seg selv for masse, tror jeg.

''Hvem blir og er man egentlig når det svinger mellom depresjon, normalitet og hypomani/mani.Er man den energiske som flytter fjell, som er målrettet og tar risker og gutser av gårde? Er man den melankolske med lavt energinivå og som binnen i hi som bare må sove ustanselig? Eller er man som den som er på det jevne - den som sover omtrent 8 timer om natten, har et normalt forhold til sosial kontakt (ikke overengasjert(oversnakksom eller stenger andre ute/ikke vil annet enn å isolere seg) osv?''

Veldig godt beskrevet og forklart! Dette har jeg tenkt mye på, skal jeg si deg! Det har iallefall gjort meg usikker på hvem jeg er. Hvordan er det med deg, har du begynt å finneut av det?

''Han mente i alle fall at dette feltet var veldig lite belyst i forskning og litteratur omkring BP.''

Synes dette høres viktig ut, jeg.. Kansje du burde spørre nhd? Driver ikke han med forskning, mon tro?

'' Et spm jeg ble stilt her om dagen. var om jeg svingte før jeg fikk min første depresjon og senere hypomai. Det gjorde jeg ikke, når jeg tenker meg om''

Jeg skal tenke på det. Men jeg vet ikke om jeg er i stand til å huske, for jeg husker lite av fortiden. Men skal prøve :-)

''Det er belastende i seg selv å ikke vite. Du vet bare at det er noe "gærent", men usikker på hva. Mener likevel du har funnet ut av veldig mye da:)''

Ja, det har jeg - takket være deg! (Og NHD).

''Så nå krysser vi fingre for at det andre DPSet er raske, tar deg inn, utreder deg og tilbyr deg behandling:)''

Jeg håper det. Jeg er henvist til to sykehus, bl.a Levanger. I tillegg har jeg undersøkt litt om gruppeterapi i nærheten (gjennom en link jeg fikk av frosken). Vi får se hva det blir utav alt til slutt.

''Hui å det går! Hva med å korte seg i fatthet *hmmm rødme*''

Hehe.. Det er helt greit. Jeg synes dette er kjempenyttig og viktig. Og jeg er deg kjempetakknemlig for at du deler slike viktige og nyttige erfaringer og råd med meg. Jeg har kommet langt disse dagene!

Forresten - Skal vi se - er du sikker på at du ikke har en ukjent søster i landet.. (meg) ? Det høres ut som vi er ganske like, hehe..Jeg blir nesten "skræmt" her jeg sitter, jeg...!

Lang hilsen fra også

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Godt å høre at du har det langt bedre, i tillegg er det med å gi oss andre håp :-)

Synd at det gikk så lang tid før du ble henvist, men bra du nå får slik god hjelp.

''BPsvingniner utløses av ytre påkjenninger. Det heter triggerfaktorer.''

Ok, da forstår jeg mer (og takk for nyttige eks).

''Utfordringen med RC er den at BPen begynner leve sitt eget liv, slik at det ikke lenger kan identifiseres slike triggerfaktorer. Det bare svinger hit eller dit.''

Nettopp!!

Jeg har også tenkt jo høyere og lenger en hypomani varer, jo lenger ned faller man..

''Husker jeg sa til psykolog under psykoedukasjonen at jeg følte det som å sitte i en racerbil. Det går litt vel fort i km og i svingene. (Men i en depresjon må det nesten være en gammel rustholk av en Lada som humper av gårde og får motorstopp )''

Jeg måtte virkelig trekke på smilebåndet og le for meg selv :-) Men du verden for en god beskrivelse. TAkk :-))

''Har tenkt at det ville nok blitt bedre om jeg hadde vært mer ærlig overfor omgivelsene (i alle fall noen av de nærmeste)''

Signerer. Ikke bare for å hente støtte og oppbacking, men for at de nærmeste skal skjønne at det er derfor en blir slik en blir, slik at en kunne senket skuldrene og dermed spart seg selv for masse, tror jeg.

''Hvem blir og er man egentlig når det svinger mellom depresjon, normalitet og hypomani/mani.Er man den energiske som flytter fjell, som er målrettet og tar risker og gutser av gårde? Er man den melankolske med lavt energinivå og som binnen i hi som bare må sove ustanselig? Eller er man som den som er på det jevne - den som sover omtrent 8 timer om natten, har et normalt forhold til sosial kontakt (ikke overengasjert(oversnakksom eller stenger andre ute/ikke vil annet enn å isolere seg) osv?''

Veldig godt beskrevet og forklart! Dette har jeg tenkt mye på, skal jeg si deg! Det har iallefall gjort meg usikker på hvem jeg er. Hvordan er det med deg, har du begynt å finneut av det?

''Han mente i alle fall at dette feltet var veldig lite belyst i forskning og litteratur omkring BP.''

Synes dette høres viktig ut, jeg.. Kansje du burde spørre nhd? Driver ikke han med forskning, mon tro?

'' Et spm jeg ble stilt her om dagen. var om jeg svingte før jeg fikk min første depresjon og senere hypomai. Det gjorde jeg ikke, når jeg tenker meg om''

Jeg skal tenke på det. Men jeg vet ikke om jeg er i stand til å huske, for jeg husker lite av fortiden. Men skal prøve :-)

''Det er belastende i seg selv å ikke vite. Du vet bare at det er noe "gærent", men usikker på hva. Mener likevel du har funnet ut av veldig mye da:)''

Ja, det har jeg - takket være deg! (Og NHD).

''Så nå krysser vi fingre for at det andre DPSet er raske, tar deg inn, utreder deg og tilbyr deg behandling:)''

Jeg håper det. Jeg er henvist til to sykehus, bl.a Levanger. I tillegg har jeg undersøkt litt om gruppeterapi i nærheten (gjennom en link jeg fikk av frosken). Vi får se hva det blir utav alt til slutt.

''Hui å det går! Hva med å korte seg i fatthet *hmmm rødme*''

Hehe.. Det er helt greit. Jeg synes dette er kjempenyttig og viktig. Og jeg er deg kjempetakknemlig for at du deler slike viktige og nyttige erfaringer og råd med meg. Jeg har kommet langt disse dagene!

Forresten - Skal vi se - er du sikker på at du ikke har en ukjent søster i landet.. (meg) ? Det høres ut som vi er ganske like, hehe..Jeg blir nesten "skræmt" her jeg sitter, jeg...!

Lang hilsen fra også

Hei igjen!

Beklager at tida har løpt siden du skrev siste innlegget ditt.

Helt enig i at det ville være lurt å få de andre der ute til også å skjønne mer.

"Ikke bare for å hente støtte og oppbacking, men for at de nærmeste skal skjønne at det er derfor en blir slik en blir, slik at en kunne senket skuldrene og dermed spart seg selv for masse, tror jeg."

Synes dette var veldig klokt sagt, fikk meg til å tenke videre det der!

"Dette har jeg tenkt mye på, skal jeg si deg! Det har iallefall gjort meg usikker på hvem jeg er. Hvordan er det med deg, har du begynt å finneut av det?"

Ble som jeg skrev ganske forvirra egentlig når psyk. sa det jeg opplever og har definert som så lenge som deler av meg, var sykdomstilstander. I en lengre periode når jeg bytta behandler og han spurte meg om ting som hvordan jeg ville beskrive meg selv etc., ble det SÅ vanskelig å svare plutselig. Måtte vel oppfatte meg som rimelig identitetsforvirra. Men det var jeg jo også i den perioden. Nå har jeg mer hoppa tilbake til den måten jeg alltid har definert meg som før. Jeg klarer ikke annet. BP er en så stor del av livet mitt og meg, så det blir slik at det egentlig blir mitt "lynne" på en måte. Blir den kamelonen da:) Et komplekst og sammensatt menneske. Det er jo det denne sykdommen handler om også. Men jeg vet det ikke ligger i personligheten da. Likevel er det styrende for veldig mye i livet, så kan ikke hoppe utenom det heller i min definisjon av meg selv, har jeg funnet ut. Likevel bak i hodet "spøker" tanken om at det er sykdomstilstander også. Så vi får se, kanskje må jeg gå X antall runder til med meg selv. Diskuterer gjerne dette mer med deg jeg:)

"Han mente i alle fall at dette feltet var veldig lite belyst i forskning og litteratur omkring BP.

Synes dette høres viktig ut, jeg.. Kansje du burde spørre nhd? Driver ikke han med forskning, mon tro?"

Vet ikke helt om jeg faktisk tør. Høres det ikke dumt ut? Blir redd for, kjenner jeg, at han ikke skal forstå hva spm egentlig dreier seg om. Kanskje er du mer tøff og spør om det?

"Ja, det har jeg - takket være deg! (Og NHD)."

Blir rent smigret jeg og vokser nesten ut av sokkene her jeg sitter

"Forresten - Skal vi se - er du sikker på at du ikke har en ukjent søster i landet.. (meg) ? Det høres ut som vi er ganske like, hehe..Jeg blir nesten "skræmt" her jeg sitter, jeg...!"

Hmmm ja, du sier noe. Kanskje ukebladsreportasje med store trykte bokstaver "Skilt ved fødselen" kommer snart ? Æ vart næsten heilt skræmt æ og!

[Gjest Jente31]

Hei igjen!

Beklager at tida har løpt siden du skrev siste innlegget ditt.

Helt enig i at det ville være lurt å få de andre der ute til også å skjønne mer.

"Ikke bare for å hente støtte og oppbacking, men for at de nærmeste skal skjønne at det er derfor en blir slik en blir, slik at en kunne senket skuldrene og dermed spart seg selv for masse, tror jeg."

Synes dette var veldig klokt sagt, fikk meg til å tenke videre det der!

"Dette har jeg tenkt mye på, skal jeg si deg! Det har iallefall gjort meg usikker på hvem jeg er. Hvordan er det med deg, har du begynt å finneut av det?"

Ble som jeg skrev ganske forvirra egentlig når psyk. sa det jeg opplever og har definert som så lenge som deler av meg, var sykdomstilstander. I en lengre periode når jeg bytta behandler og han spurte meg om ting som hvordan jeg ville beskrive meg selv etc., ble det SÅ vanskelig å svare plutselig. Måtte vel oppfatte meg som rimelig identitetsforvirra. Men det var jeg jo også i den perioden. Nå har jeg mer hoppa tilbake til den måten jeg alltid har definert meg som før. Jeg klarer ikke annet. BP er en så stor del av livet mitt og meg, så det blir slik at det egentlig blir mitt "lynne" på en måte. Blir den kamelonen da:) Et komplekst og sammensatt menneske. Det er jo det denne sykdommen handler om også. Men jeg vet det ikke ligger i personligheten da. Likevel er det styrende for veldig mye i livet, så kan ikke hoppe utenom det heller i min definisjon av meg selv, har jeg funnet ut. Likevel bak i hodet "spøker" tanken om at det er sykdomstilstander også. Så vi får se, kanskje må jeg gå X antall runder til med meg selv. Diskuterer gjerne dette mer med deg jeg:)

"Han mente i alle fall at dette feltet var veldig lite belyst i forskning og litteratur omkring BP.

Synes dette høres viktig ut, jeg.. Kansje du burde spørre nhd? Driver ikke han med forskning, mon tro?"

Vet ikke helt om jeg faktisk tør. Høres det ikke dumt ut? Blir redd for, kjenner jeg, at han ikke skal forstå hva spm egentlig dreier seg om. Kanskje er du mer tøff og spør om det?

"Ja, det har jeg - takket være deg! (Og NHD)."

Blir rent smigret jeg og vokser nesten ut av sokkene her jeg sitter

"Forresten - Skal vi se - er du sikker på at du ikke har en ukjent søster i landet.. (meg) ? Det høres ut som vi er ganske like, hehe..Jeg blir nesten "skræmt" her jeg sitter, jeg...!"

Hmmm ja, du sier noe. Kanskje ukebladsreportasje med store trykte bokstaver "Skilt ved fødselen" kommer snart ? Æ vart næsten heilt skræmt æ og!

Hei igjen du.

Jeg tenkte jeg skulle svare på innlegget ditt i morgen, for jeg har vært skikkelig sint idag, ting har hopet seg litt opp, men har fått ut litt "møkk" og da er vekta lettere - noe jeg burde bli ennda flinkere til også i RL :-)

Så bra at jeg kunne være litt til hjelp da! Jeg tror forøvrig det er viktig at man ikke utleverer seg til "hvermannsen", men velger de man står nærmest, slik at de er klar over det.

Jeg tenker også, at om du ikke selv merker om du skulle gå over i en hypoman tilstand i fremtiden, så kan det være greit at du har noen som passer på deg også, slik at du raskt kommer til behandlng om du skulle trenge det.

''Ble som jeg skrev ganske forvirra egentlig når psyk. sa det jeg opplever og har definert som så lenge som deler av meg, var sykdomstilstander''

Akkurat det skjønner jeg! Du var sikkert i en prosess du også, den tiden?

''Men jeg vet det ikke ligger i personligheten da. Likevel er det styrende for veldig mye i livet, så kan ikke hoppe utenom det heller i min definisjon av meg selv, har jeg funnet ut.''

Hmm.. Mener du at sykdommen alltid vil prege deg i en eller annen grad - eller tror du ikke at det er mulig å bli stabil?

''Kanskje er du mer tøff og spør om det? :)''

VI får se senere, ikke nå (det vil bare provosere).

''Hmmm ja, du sier noe. Kanskje ukebladsreportasje med store trykte bokstaver "Skilt ved fødselen" kommer snart ? Æ vart næsten heilt skræmt æ og!''

Hehe, æ å! :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei igjen du.

Jeg tenkte jeg skulle svare på innlegget ditt i morgen, for jeg har vært skikkelig sint idag, ting har hopet seg litt opp, men har fått ut litt "møkk" og da er vekta lettere - noe jeg burde bli ennda flinkere til også i RL :-)

Så bra at jeg kunne være litt til hjelp da! Jeg tror forøvrig det er viktig at man ikke utleverer seg til "hvermannsen", men velger de man står nærmest, slik at de er klar over det.

Jeg tenker også, at om du ikke selv merker om du skulle gå over i en hypoman tilstand i fremtiden, så kan det være greit at du har noen som passer på deg også, slik at du raskt kommer til behandlng om du skulle trenge det.

''Ble som jeg skrev ganske forvirra egentlig når psyk. sa det jeg opplever og har definert som så lenge som deler av meg, var sykdomstilstander''

Akkurat det skjønner jeg! Du var sikkert i en prosess du også, den tiden?

''Men jeg vet det ikke ligger i personligheten da. Likevel er det styrende for veldig mye i livet, så kan ikke hoppe utenom det heller i min definisjon av meg selv, har jeg funnet ut.''

Hmm.. Mener du at sykdommen alltid vil prege deg i en eller annen grad - eller tror du ikke at det er mulig å bli stabil?

''Kanskje er du mer tøff og spør om det? :)''

VI får se senere, ikke nå (det vil bare provosere).

''Hmmm ja, du sier noe. Kanskje ukebladsreportasje med store trykte bokstaver "Skilt ved fødselen" kommer snart ? Æ vart næsten heilt skræmt æ og!''

Hehe, æ å! :-)

Hei!

Er fremdeles i prosessen jeg:) Kommer til å være det en god stund fremover også. Ja, jeg har avtale med mannen i huset om at han får anledning til å kontakte legen min dersom jeg skulle komme i skade for å bli så syk at jeg trenger det. Enten om jeg ikke orker ta kontakt selv eller skulle forstå det. Har aldri hatt mani heldigvis, men om jeg skulle få det, er det greit å være føre var. (heldigvis ikke så mange statistisk sett som går fra BPII til I ifølge psyk.) Problemet for meg ligger i depresjonene, så er greit å vite som trygghetsfaktor at han kan gripe inn. Hittil har det ikke vært nødvendig, satser ikke på det blir det heller.

Skal stille spmet til NHD jeg:) Bare venter litt. Er jo ikke noe farlig å spørre om igrunn. Får prøve huske det ellers kan du hviske meg ps! i øret:)

Jo, jeg tror det absolutt er mulig for meg å få en langt bedre helsetilstand nå som jeg er medisinert for første gang i mitt liv for bipolar. 12 år senere.... Så det har preget meg. Hva jeg har opplevd, hva jeg har gjort, hvordan jeg har hatt det, jobber, venner, bosteder osv, osv. Det var det jeg mente. At det som har vært før ikke er mulig å slette ut. For siden jeg har hatt dette siden slutten av tenårene så ble det til at jeg tenkte på meg selv som "Dette er bare sånn jeg er. Dette er bare sånn jeg fungerer." Altså sagt med andre ord at jeg kan både være racerbilen, Ladaen og en Volvo stasjonsvogn:P

Det som blir ekstra spennende nå fremover er hvordan medisineringen kan få mer og mer frem "Volvo Stasjonsvognen" i meg. For å si det veldig billedlig:) Da blir livet mitt igjen påvirket, og da vil jeg sikkert tenke om denne stabiliteten at: Dette er slik jeg fungerer. Dette er slik jeg egentlig er.

Men dette er en prosess. Jeg vet ikke hvor den ender, om den ender, eller når den ender. Det jeg i alle fall vet med meg selv er at om jeg mister mine kreative og arbeidsomme perioder, er det noe jeg også vil savne. For i disse periodene utretter jeg veldig mye. Har sett NHD har sagt mange ganger at BPII`ere er fremgangsrike. Skrekken for meg er at om hypomaniske perioder for meg forsvinner, vil min framganskrikhet også gå med i dragsuget.

Likevel depresjonene er det aller verste. Og jeg er villig til å ofre alt for å få de vekk.

Vi får skrives Jente31. (Ps. Vi er forresten jevngamle også)

Klem fra

BP Twin

[Gjest Jente31]

Hei!

Er fremdeles i prosessen jeg:) Kommer til å være det en god stund fremover også. Ja, jeg har avtale med mannen i huset om at han får anledning til å kontakte legen min dersom jeg skulle komme i skade for å bli så syk at jeg trenger det. Enten om jeg ikke orker ta kontakt selv eller skulle forstå det. Har aldri hatt mani heldigvis, men om jeg skulle få det, er det greit å være føre var. (heldigvis ikke så mange statistisk sett som går fra BPII til I ifølge psyk.) Problemet for meg ligger i depresjonene, så er greit å vite som trygghetsfaktor at han kan gripe inn. Hittil har det ikke vært nødvendig, satser ikke på det blir det heller.

Skal stille spmet til NHD jeg:) Bare venter litt. Er jo ikke noe farlig å spørre om igrunn. Får prøve huske det ellers kan du hviske meg ps! i øret:)

Jo, jeg tror det absolutt er mulig for meg å få en langt bedre helsetilstand nå som jeg er medisinert for første gang i mitt liv for bipolar. 12 år senere.... Så det har preget meg. Hva jeg har opplevd, hva jeg har gjort, hvordan jeg har hatt det, jobber, venner, bosteder osv, osv. Det var det jeg mente. At det som har vært før ikke er mulig å slette ut. For siden jeg har hatt dette siden slutten av tenårene så ble det til at jeg tenkte på meg selv som "Dette er bare sånn jeg er. Dette er bare sånn jeg fungerer." Altså sagt med andre ord at jeg kan både være racerbilen, Ladaen og en Volvo stasjonsvogn:P

Det som blir ekstra spennende nå fremover er hvordan medisineringen kan få mer og mer frem "Volvo Stasjonsvognen" i meg. For å si det veldig billedlig:) Da blir livet mitt igjen påvirket, og da vil jeg sikkert tenke om denne stabiliteten at: Dette er slik jeg fungerer. Dette er slik jeg egentlig er.

Men dette er en prosess. Jeg vet ikke hvor den ender, om den ender, eller når den ender. Det jeg i alle fall vet med meg selv er at om jeg mister mine kreative og arbeidsomme perioder, er det noe jeg også vil savne. For i disse periodene utretter jeg veldig mye. Har sett NHD har sagt mange ganger at BPII`ere er fremgangsrike. Skrekken for meg er at om hypomaniske perioder for meg forsvinner, vil min framganskrikhet også gå med i dragsuget.

Likevel depresjonene er det aller verste. Og jeg er villig til å ofre alt for å få de vekk.

Vi får skrives Jente31. (Ps. Vi er forresten jevngamle også)

Klem fra

BP Twin

Hei :-)

Ja, still spm til nhd du. Hadde vært litt interessant å vite dette.

''Så det har preget meg. Hva jeg har opplevd, hva jeg har gjort, hvordan jeg har hatt det, jobber, venner, bosteder osv, osv. Det var det jeg mente. At det som har vært før ikke er mulig å slette ut.''

Ok. Jeg skjønner hva du mener tror jeg. Jeg kan bli litt bitter hvis jeg tenker på hvordan ting ville vært om jeg fikk hjelp for kansje 20 år siden. Men jeg tenker at det som har vært, kan ikke endres. Jeg føler jeg har slått meg til ro med dette, og at det er viktigere å gjøre noe med nåtidens tilstand.

"Man kan ikke endre på det som er omme, men derimot det som kan komme" :-)

Jeg håper at du finner ut av det med tiden og medisineringen. Det er helt klart håp. Kansje er du virkelig den Volvoen også! Du høres iallefall veldig ressurssterk ut.Tiden vil også vise.

''Skrekken for meg er at om hypomaniske perioder for meg forsvinner, vil min framganskrikhet også gå med i dragsuget.''

Skjønner den. Men tror du ikke at det er mulig å bli sånn midt i mellom, når man har oppnådd riktig medisinering? Det er iallefall noe jeg selv kunne tenkt meg. Men jeg jeg vet ingenting om dette da.

Vi skrives :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei :-)

Ja, still spm til nhd du. Hadde vært litt interessant å vite dette.

''Så det har preget meg. Hva jeg har opplevd, hva jeg har gjort, hvordan jeg har hatt det, jobber, venner, bosteder osv, osv. Det var det jeg mente. At det som har vært før ikke er mulig å slette ut.''

Ok. Jeg skjønner hva du mener tror jeg. Jeg kan bli litt bitter hvis jeg tenker på hvordan ting ville vært om jeg fikk hjelp for kansje 20 år siden. Men jeg tenker at det som har vært, kan ikke endres. Jeg føler jeg har slått meg til ro med dette, og at det er viktigere å gjøre noe med nåtidens tilstand.

"Man kan ikke endre på det som er omme, men derimot det som kan komme" :-)

Jeg håper at du finner ut av det med tiden og medisineringen. Det er helt klart håp. Kansje er du virkelig den Volvoen også! Du høres iallefall veldig ressurssterk ut.Tiden vil også vise.

''Skrekken for meg er at om hypomaniske perioder for meg forsvinner, vil min framganskrikhet også gå med i dragsuget.''

Skjønner den. Men tror du ikke at det er mulig å bli sånn midt i mellom, når man har oppnådd riktig medisinering? Det er iallefall noe jeg selv kunne tenkt meg. Men jeg jeg vet ingenting om dette da.

Vi skrives :-)

Hei igjen!

Så sant, så sant. Det er bare nåtiden vi kan endre. Og ikke minst fremtiden!!! ) Er ikke det siste utrolig deilig å tenke på? Bare kjenn på følelsen, visualiser det for deg. Tenk hvordan livet ditt kan komme til å se ut etter at du kjemper deg oppover på tunge turstier på et fjell, også etter hvert når du toppen! Det er jeg sikker på at du kan klare:)) Da vil du få mange gode år! (Selv om traumebearbeiding og BPmed. og alt sikkert vil ta et par år i alle fall for deg). Og det er verdt det! Innsatsen vil betale seg. Tenk når du står på toppen av fjellet og bare speider utover. Da føler du deg fri!

Jeg tror så absolutt du vil kunne få veldig stor drahjelp i riktig retning om du får SS. Det å få den stabiliteten og "ditt normale jeg" mer frem i deg som du jo lengter sånn etter, vil også bidra til at du vil få det langt bedre!

Den tanken har også slått meg flere ganger: Hvordan ville alt blitt om BPen hadde blitt medisinert 12 år tilbake? Da ville sikkert opp-og nedturer blitt langt færre. Ville også sikkert vært mer det psyk kaller "mitt normale jeg" mye lenger av gangen. Mønsteret mitt har vært sånn 4 mnd av hver ca, det er nok det som har gjort at jeg har følt sånn for å integrere alle de 3 tilstandene som en del av meg, hva jeg er, hvordan jeg er. Så ja det ble veldig forvirrende for meg da store deler av det jeg tenkte på som meg ble definert som ikke-meg, men som tilstander av en sykdom. Men ja kamelonen forsvinner nok mer og mer - og juhu den midt i mellom kommer mer frem. Det er sårt tiltrengt i forhold til å jobbsituasjon osv. Ikke noe enkelt, når jeg av erfaring vet at jeg kan kortslutte etter et halvt års hardkjør....

"Du høres iallefall veldig ressurssterk ut."

Takk, takk:)

Du har mange ressurser du også - bl.a. evnen til å reflektere, analysere og ville finne ut av ting!

Det jeg også begynte å lure på nå er om kanskje det er mulig å ikke miste fremgang i livet selv om mer og mer av overenergiske og arbeidsomme perioder skulle bli utvisket. Kanskje når en presterer på det jevne vil alt gå opp i opp? For er jo lang tid som forsvinner også da når en er totalt arbeidsubrukelig i dep.faser.

Skrives ja:)

Ps! Et sted du kan få kontakt med likesinnede er:

http://p073.ezboard.com/fbipolarnorgefrm50

[Gjest Jente31]

Hei igjen!

Så sant, så sant. Det er bare nåtiden vi kan endre. Og ikke minst fremtiden!!! ) Er ikke det siste utrolig deilig å tenke på? Bare kjenn på følelsen, visualiser det for deg. Tenk hvordan livet ditt kan komme til å se ut etter at du kjemper deg oppover på tunge turstier på et fjell, også etter hvert når du toppen! Det er jeg sikker på at du kan klare:)) Da vil du få mange gode år! (Selv om traumebearbeiding og BPmed. og alt sikkert vil ta et par år i alle fall for deg). Og det er verdt det! Innsatsen vil betale seg. Tenk når du står på toppen av fjellet og bare speider utover. Da føler du deg fri!

Jeg tror så absolutt du vil kunne få veldig stor drahjelp i riktig retning om du får SS. Det å få den stabiliteten og "ditt normale jeg" mer frem i deg som du jo lengter sånn etter, vil også bidra til at du vil få det langt bedre!

Den tanken har også slått meg flere ganger: Hvordan ville alt blitt om BPen hadde blitt medisinert 12 år tilbake? Da ville sikkert opp-og nedturer blitt langt færre. Ville også sikkert vært mer det psyk kaller "mitt normale jeg" mye lenger av gangen. Mønsteret mitt har vært sånn 4 mnd av hver ca, det er nok det som har gjort at jeg har følt sånn for å integrere alle de 3 tilstandene som en del av meg, hva jeg er, hvordan jeg er. Så ja det ble veldig forvirrende for meg da store deler av det jeg tenkte på som meg ble definert som ikke-meg, men som tilstander av en sykdom. Men ja kamelonen forsvinner nok mer og mer - og juhu den midt i mellom kommer mer frem. Det er sårt tiltrengt i forhold til å jobbsituasjon osv. Ikke noe enkelt, når jeg av erfaring vet at jeg kan kortslutte etter et halvt års hardkjør....

"Du høres iallefall veldig ressurssterk ut."

Takk, takk:)

Du har mange ressurser du også - bl.a. evnen til å reflektere, analysere og ville finne ut av ting!

Det jeg også begynte å lure på nå er om kanskje det er mulig å ikke miste fremgang i livet selv om mer og mer av overenergiske og arbeidsomme perioder skulle bli utvisket. Kanskje når en presterer på det jevne vil alt gå opp i opp? For er jo lang tid som forsvinner også da når en er totalt arbeidsubrukelig i dep.faser.

Skrives ja:)

Ps! Et sted du kan få kontakt med likesinnede er:

http://p073.ezboard.com/fbipolarnorgefrm50

Du har gitt meg masse håp i denne tråden:

''Tenk hvordan livet ditt kan komme til å se ut etter at du kjemper deg oppover på tunge turstier på et fjell, også etter hvert når du toppen! Innsatsen vil betale seg. Tenk når du står på toppen av fjellet og bare speider utover. Da føler du deg fri!''

Dette var så utrolig fint og godt sagt. Det skal jeg forsøke å alltid ha i bakhodet, også når motbakkene er ekstra bratte.

''Hvordan ville alt blitt om BPen hadde blitt medisinert 12 år tilbake? Da ville sikkert opp-og nedturer blitt langt færre. Ville også sikkert vært mer det psyk kaller "mitt normale jeg" mye lenger av gangen''.

Tror du at du ville hatt lengre stabile perioder om det hadde blitt oppdaget før altså..? Sier psyk også det? Er du litt bitter pga dette? hva var årsaken til at du ikke fikk den hjelpen for 12 år siden ? (Bare spør æ

''Så ja det ble veldig forvirrende for meg da store deler av det jeg tenkte på som meg ble definert som ikke-meg, men som tilstander av en sykdom''.

Har tenkt litt på denne setningen. Det må ha vært litt av en "oppdagelse" for deg, om du forstår hva jeg mener. Men jeg håper du er i ferd med å finne deg sjøl, som det så vakkert heter. tror absolutt det er mulig.

''Ikke noe enkelt, når jeg av erfaring vet at jeg kan kortslutte etter et halvt års hardkjør....''

Nettopp slik har jeg også opplevd det! Merkelig hvor mye innsikt man faktisk kan få via andre - og det er bra :-) Men er du sånn enten eller, eller opplever du å være mer og mer midt i mellom, etter hvert som medisinen virker?

takk for hyggelig tilbakemelding forresten. Jeg har lært masse om meg selv her på DOL, bl.la oppdaget noen positve sider ikke ment for å skryte altså Men det gir også håp..

Jeg synes det høres ut som du har jobbet og kommet deg framover du også. Jeg vet jo ikke om innsikt er så bra egentlig, hvorvidt det har å si for den videre prosessen, men jeg er iallefall slik, at om jeg forstår _hvorfor_ så er det lettere å akseptere og slå seg til ro med ting og på den måten gå videre.

'' Kanskje når en presterer på det jevne vil alt gå opp i opp?''

Ja, jeg har faktisk tenkt det samme selv. Om en klarer å oppnå en stabilitet i stemningsleiet, så vil også energien bli mer jevnt fordelt. Det høres iallefall logisk ut fo rmeg. Har du snakket med psyk om det?

Takk for linken. Hyggelig å utveksle info med deg, og på den måten komme litt videre,- enda nærmere "sannheten" :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Du har gitt meg masse håp i denne tråden:

''Tenk hvordan livet ditt kan komme til å se ut etter at du kjemper deg oppover på tunge turstier på et fjell, også etter hvert når du toppen! Innsatsen vil betale seg. Tenk når du står på toppen av fjellet og bare speider utover. Da føler du deg fri!''

Dette var så utrolig fint og godt sagt. Det skal jeg forsøke å alltid ha i bakhodet, også når motbakkene er ekstra bratte.

''Hvordan ville alt blitt om BPen hadde blitt medisinert 12 år tilbake? Da ville sikkert opp-og nedturer blitt langt færre. Ville også sikkert vært mer det psyk kaller "mitt normale jeg" mye lenger av gangen''.

Tror du at du ville hatt lengre stabile perioder om det hadde blitt oppdaget før altså..? Sier psyk også det? Er du litt bitter pga dette? hva var årsaken til at du ikke fikk den hjelpen for 12 år siden ? (Bare spør æ

''Så ja det ble veldig forvirrende for meg da store deler av det jeg tenkte på som meg ble definert som ikke-meg, men som tilstander av en sykdom''.

Har tenkt litt på denne setningen. Det må ha vært litt av en "oppdagelse" for deg, om du forstår hva jeg mener. Men jeg håper du er i ferd med å finne deg sjøl, som det så vakkert heter. tror absolutt det er mulig.

''Ikke noe enkelt, når jeg av erfaring vet at jeg kan kortslutte etter et halvt års hardkjør....''

Nettopp slik har jeg også opplevd det! Merkelig hvor mye innsikt man faktisk kan få via andre - og det er bra :-) Men er du sånn enten eller, eller opplever du å være mer og mer midt i mellom, etter hvert som medisinen virker?

takk for hyggelig tilbakemelding forresten. Jeg har lært masse om meg selv her på DOL, bl.la oppdaget noen positve sider ikke ment for å skryte altså Men det gir også håp..

Jeg synes det høres ut som du har jobbet og kommet deg framover du også. Jeg vet jo ikke om innsikt er så bra egentlig, hvorvidt det har å si for den videre prosessen, men jeg er iallefall slik, at om jeg forstår _hvorfor_ så er det lettere å akseptere og slå seg til ro med ting og på den måten gå videre.

'' Kanskje når en presterer på det jevne vil alt gå opp i opp?''

Ja, jeg har faktisk tenkt det samme selv. Om en klarer å oppnå en stabilitet i stemningsleiet, så vil også energien bli mer jevnt fordelt. Det høres iallefall logisk ut fo rmeg. Har du snakket med psyk om det?

Takk for linken. Hyggelig å utveksle info med deg, og på den måten komme litt videre,- enda nærmere "sannheten" :-)

Hei igjen du!

Så bra da at du følte det kom mer håp!! )

Ang. den linken så er den til et veldig flott forum som heter BipolarNorge (forkortelse: BPN). Man sender en mail der man sier man har diagnosen BP og skriver litt om seg selv (eks, har barn, liker å drive med det og det osv). Det er helt anonymt, det er bare å lage et nick. Også er det ikke åpent for andre enn medlemmene. De aller aller fleste sender mailen fra anonym emailadr. men hehe så langt tenkte ikke jeg. Forumet kan anbefales, om du er interessert er det bare å ta en titt innom:)

"Tror du at du ville hatt lengre stabile perioder om det hadde blitt oppdaget før altså..? Sier psyk også det? Er du litt bitter pga dette? hva var årsaken til at du ikke fikk den hjelpen for 12 år siden ? (Bare spør æ:)"

Ble ikke oppdaget, fordi jeg skjønte det jo ikke selv engang. Trodde bare jeg var melankolsk anlagt og skjønte ikke helt at det var depresjoner helt heller ("ung og dum" ). Også de periodene årlig som har vært veldig energiske, da har jeg i alle fall _ikke_ følt noe behov for å kontakte helsevesenet. Tenkte bare at det var meg på mitt aller beste jeg. Så var det altså hypomani. Har heller ikke noe lang psykiatrisk fartstid for å si det sånn. Legen min tenkte heller ikke på bipolar da jeg ble sykemeldt. Allmennleger tenker vel generelt mest depresjon, tror jeg. Selv i psykiatrien er det først de senere årene hvor mange med bipolar har fått rett behandling. Er ikke så mange årene siden heller da de fant ut at det faktisk eksisterte en "bipolar light" sykdom (BPII).

Jeg er ikke så bitter på det egentlig. For det er veldig mye min egen feil også da. Tenker bare at livet mitt sikkert ville vært greiere uten en årlig depresjon.

"Så ja det ble veldig forvirrende for meg da store deler av det jeg tenkte på som meg ble definert som ikke-meg, men som tilstander av en sykdom

.

Har tenkt litt på denne setningen. Det må ha vært litt av en "oppdagelse" for deg, om du forstår hva jeg mener"

Ja, det var en veldig snodig opplevelse. Forstår mye mer nå da. Har egentlig ikke lurt på hvem jeg var før, før denne "sykdomsinformasjonen" kom. Men nå, som sagt, har det vært en god del tanker og følelser omkring dette. Finner nok ut av det på veien videre.

"Men er du sånn enten eller, eller opplever du å være mer og mer midt i mellom, etter hvert som medisinen virker?"

Fra sent i tenårene til for 1 år siden var det pr år en opp og en ned i tillegg til "mitt normale jeg". Siste året med RC-effekt av AD og senere utbrudd av "virkelig RC" har det vært jojo, opp, ned (berg- og dalbane). Berg- og dalbanen/jojoen er nå vekk. Jeg lurer på at det er slik at medisinene har tatt bort RCen, men om jeg er mer tilbake til der jeg var før Rcen kom. Altså kanskje er jeg inni min vanlige "midt i mellomperiode" nå. For i år har jeg hatt hypomani, så depresjon og nå normal (eller bittelitt under normalen er jeg nå 100% ærlig). Forhåpentligvis er det medisinsk effekt som vedvarer år etter år, og depresjonene ikke hilser på så titt og ofte som hvert år.

Medisiner kan gjøre mye for pers. med bipolar lidelse. Statistikken viser også at mange får sykdomsutbrudd flere ganger i livet selv med medisiner, men at depresjonene ikke er like kraftige i styrke og av kortere varighet. Så jeg innstiller meg på realisme. Tenker at jeg sikkert ikke vil oppleve et liv 100% uten depresjoner/hypomanier, men sikkert mye mer stabilitet. Det er jo supert:=)

Bare å skryte litt av seg selv, Jente31! "Selvskryt skal man lytte til for det kommer fra hjertet"!

Innsikt er alltid bra!

"Om en klarer å oppnå en stabilitet i stemningsleiet, så vil også energien bli mer jevnt fordelt. Det høres iallefall logisk ut fo rmeg. Har du snakket med psyk om det?"

Ja, litt. Han sier så. Så får håpe det kommer kreative idèer for det, sånn jevnt over. Tviler litt på det da, men får se:)

Ha en fin fortsatt lørdagskveld!

klem fra

[Gjest Jente31]

Hei igjen du!

Så bra da at du følte det kom mer håp!! )

Ang. den linken så er den til et veldig flott forum som heter BipolarNorge (forkortelse: BPN). Man sender en mail der man sier man har diagnosen BP og skriver litt om seg selv (eks, har barn, liker å drive med det og det osv). Det er helt anonymt, det er bare å lage et nick. Også er det ikke åpent for andre enn medlemmene. De aller aller fleste sender mailen fra anonym emailadr. men hehe så langt tenkte ikke jeg. Forumet kan anbefales, om du er interessert er det bare å ta en titt innom:)

"Tror du at du ville hatt lengre stabile perioder om det hadde blitt oppdaget før altså..? Sier psyk også det? Er du litt bitter pga dette? hva var årsaken til at du ikke fikk den hjelpen for 12 år siden ? (Bare spør æ:)"

Ble ikke oppdaget, fordi jeg skjønte det jo ikke selv engang. Trodde bare jeg var melankolsk anlagt og skjønte ikke helt at det var depresjoner helt heller ("ung og dum" ). Også de periodene årlig som har vært veldig energiske, da har jeg i alle fall _ikke_ følt noe behov for å kontakte helsevesenet. Tenkte bare at det var meg på mitt aller beste jeg. Så var det altså hypomani. Har heller ikke noe lang psykiatrisk fartstid for å si det sånn. Legen min tenkte heller ikke på bipolar da jeg ble sykemeldt. Allmennleger tenker vel generelt mest depresjon, tror jeg. Selv i psykiatrien er det først de senere årene hvor mange med bipolar har fått rett behandling. Er ikke så mange årene siden heller da de fant ut at det faktisk eksisterte en "bipolar light" sykdom (BPII).

Jeg er ikke så bitter på det egentlig. For det er veldig mye min egen feil også da. Tenker bare at livet mitt sikkert ville vært greiere uten en årlig depresjon.

"Så ja det ble veldig forvirrende for meg da store deler av det jeg tenkte på som meg ble definert som ikke-meg, men som tilstander av en sykdom

.

Har tenkt litt på denne setningen. Det må ha vært litt av en "oppdagelse" for deg, om du forstår hva jeg mener"

Ja, det var en veldig snodig opplevelse. Forstår mye mer nå da. Har egentlig ikke lurt på hvem jeg var før, før denne "sykdomsinformasjonen" kom. Men nå, som sagt, har det vært en god del tanker og følelser omkring dette. Finner nok ut av det på veien videre.

"Men er du sånn enten eller, eller opplever du å være mer og mer midt i mellom, etter hvert som medisinen virker?"

Fra sent i tenårene til for 1 år siden var det pr år en opp og en ned i tillegg til "mitt normale jeg". Siste året med RC-effekt av AD og senere utbrudd av "virkelig RC" har det vært jojo, opp, ned (berg- og dalbane). Berg- og dalbanen/jojoen er nå vekk. Jeg lurer på at det er slik at medisinene har tatt bort RCen, men om jeg er mer tilbake til der jeg var før Rcen kom. Altså kanskje er jeg inni min vanlige "midt i mellomperiode" nå. For i år har jeg hatt hypomani, så depresjon og nå normal (eller bittelitt under normalen er jeg nå 100% ærlig). Forhåpentligvis er det medisinsk effekt som vedvarer år etter år, og depresjonene ikke hilser på så titt og ofte som hvert år.

Medisiner kan gjøre mye for pers. med bipolar lidelse. Statistikken viser også at mange får sykdomsutbrudd flere ganger i livet selv med medisiner, men at depresjonene ikke er like kraftige i styrke og av kortere varighet. Så jeg innstiller meg på realisme. Tenker at jeg sikkert ikke vil oppleve et liv 100% uten depresjoner/hypomanier, men sikkert mye mer stabilitet. Det er jo supert:=)

Bare å skryte litt av seg selv, Jente31! "Selvskryt skal man lytte til for det kommer fra hjertet"!

Innsikt er alltid bra!

"Om en klarer å oppnå en stabilitet i stemningsleiet, så vil også energien bli mer jevnt fordelt. Det høres iallefall logisk ut fo rmeg. Har du snakket med psyk om det?"

Ja, litt. Han sier så. Så får håpe det kommer kreative idèer for det, sånn jevnt over. Tviler litt på det da, men får se:)

Ha en fin fortsatt lørdagskveld!

klem fra

Hei på du, BP twin :-)

Ja, håpet er blitt betydelig større etter denne tråden.

Jeg har forståelse for at du vil beholde hypoman episodene. Man får jo virkelig utrettet mye da. Men det som er så synd, er at man blir deprimert av det. Jeg antar man rett og slett blir sliten både fysisk og psykisk av å være så høyt oppe, og blir deprimert av den grunn - eller..? Vet du?

Jeg har ikke registrert meg på den siden, men jeg har tenkt å ta en titt. Takk for link :-) Er du der? Er man anonym der?

'' Har egentlig ikke lurt på hvem jeg var før, før denne "sykdomsinformasjonen" kom. Men nå, som sagt, har det vært en god del tanker og følelser omkring dette. Finner nok ut av det på veien videre.''

Akkurat dette forstår jeg. Interessant tema er det også, synes jeg. Håper du finner ut av dette.

Det var en ting til jeg skulle spøørre om, men kommer ikke på det. Kansje gjør jeg det senere.

Klem :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei på du, BP twin :-)

Ja, håpet er blitt betydelig større etter denne tråden.

Jeg har forståelse for at du vil beholde hypoman episodene. Man får jo virkelig utrettet mye da. Men det som er så synd, er at man blir deprimert av det. Jeg antar man rett og slett blir sliten både fysisk og psykisk av å være så høyt oppe, og blir deprimert av den grunn - eller..? Vet du?

Jeg har ikke registrert meg på den siden, men jeg har tenkt å ta en titt. Takk for link :-) Er du der? Er man anonym der?

'' Har egentlig ikke lurt på hvem jeg var før, før denne "sykdomsinformasjonen" kom. Men nå, som sagt, har det vært en god del tanker og følelser omkring dette. Finner nok ut av det på veien videre.''

Akkurat dette forstår jeg. Interessant tema er det også, synes jeg. Håper du finner ut av dette.

Det var en ting til jeg skulle spøørre om, men kommer ikke på det. Kansje gjør jeg det senere.

Klem :-)

Klem tilbake til deg også

Det er slik psyk.ere antar at svingning ene veien, vil føre med seg svingning andre veien. Det er ikke nødvendigvis at A alltid fører til B, men risikoen for det øker.

Er på det stedet ja. Det er samme system som her (anonymt, med nick).

Kan ikke komme på alt alltid, vet du. Så når ev. spmet dukker opp, står du fritt til å spørre.

Tvi, tvi!

[Gjest Jente31]

Klem tilbake til deg også

Det er slik psyk.ere antar at svingning ene veien, vil føre med seg svingning andre veien. Det er ikke nødvendigvis at A alltid fører til B, men risikoen for det øker.

Er på det stedet ja. Det er samme system som her (anonymt, med nick).

Kan ikke komme på alt alltid, vet du. Så når ev. spmet dukker opp, står du fritt til å spørre.

Tvi, tvi!

Takk for alle svar. Du svarte på det jeg lurte på, i et annet innlegg (om man kan utvikle bipolar i tenårne).

Når du svingte med RC; hvordan merket du hypomaniene, altså oppoversvingningene? Kom de brått eller gradvis feks?