Hva tåler dere av

[Gjest jeg lurer på hvordan dere reagerer hjemme]

-kjempesinte tenåringer og handlinger deretter (tenker på bl.a. slenging av dører evnt. annet m.m.)

- evig opposisjon mot regelverket i heimen (når slår du i bordet og sier at nok er nok)

- det å bli sur og furte

- det å aldri si takk til noe eller vise at man setter pris på noe

[multippel]

Jeg sier i fra hver gang."snakk ordentlig!" Det er lov å være sint hos oss, men det skal likevel sies på en ordentlg måte...syns jeg. Jeg har opplevd å få høre at de hater meg og tre sekunder senere elsker de meg:-) Det er sånn det er med tenåringer.

[laban]

Jeg er ganske tydelig. Men om jeg klarer å si fra på en rolig måte eller det blir mer usaklig slenging tilbake i en liknende tone, avhenger av min egen dagsform.

Datteren min (17) hadde de verste tenåringsfaktene ganske tidlig, så vi kommuniserer atskillig bedre nå. Dessuten er vi litt like i måten å tenke og reagere på - tror det kan bli verre når broren hennes kommer i tenårene, for vi er nok mer ulike.

[Gjest skipohoi]

Jeg sier i fra hver gang."snakk ordentlig!" Det er lov å være sint hos oss, men det skal likevel sies på en ordentlg måte...syns jeg. Jeg har opplevd å få høre at de hater meg og tre sekunder senere elsker de meg:-) Det er sånn det er med tenåringer.

Jeg tåler noe, for hadde det like dann i tenårene selv, så jeg forstår hva min går igjennom. Jeg ble jo sint for ingenting, sutrete og lei og ha med og gjøre. Sa sårende ting til både mamma og pappa og følte meg som verdens dårligste menneske. Allikevel var ikke følelsene/oppførselen kontrollerbar, og det gjorde jo enda vondere.

Jeg tar det opp med han, og forklarer tydelig hvilke deler av det jeg forstår og hva som ikke er akseptabelt. Vi prater da gjerne om følelsene rundt dette, hvor lei seg han blir, hvor lei meg jeg blir. Vi forsøker og finne mulige løsninger i de forskjellige tilfellene.

Feks hvordan kan jeg unngå og irritere han, altså tilpasse meg litt hans frustrasjon/irritasjon. Altså alt han kaller mas hehe. Han har lov til og si i fra når han ikke orker det han selv kaller mas og da komme tilbake til samtalen senere.

Vi har også en del humor rundt det, og det er godt når vi kan ta opp episoder og le av de sammen.

Han sier han ofte ikke forstår hvorfor han har slike dager og det skjønner jeg godt. Jeg forstod heller ikke det.

Så her handler det mye om og snakke sammen, hvis og når det er aktuelt. Det kan være mens det foregår eller etterpå når ting har roet seg.

Jeg synes selv dette fungerer bra, så det eneste jeg ikke tolererer er angrep på meg som person, fordi sinnet/frustrasjonen hans er ikke rettet mot meg. Det bare er slik i kroppen akkurat nå.

Vi har snakket mye om dette. Jeg har fortalt han hvordan jeg selv var som tenåring. Han har veldig vanskelig for og forstå at mamman hans kunne oppføre seg sånn, men det gir han på en måte litt egenforståelse rundt det som foregår i kropp og sinn om dagene

Vi forsøker rett og slett og komme oss gjennom disse dagene på best mulig måte vi

[Helmi]

Jeg sier veldig klart ifra når konflikten oppstår. OG jeg passer på å ta saken rolig opp litt senere, når tenåringen har roet seg ned. Sier da slike ting som: "jeg blir faktisk like lei meg når du skriker til meg som du blir når noen skriker til deg." Tror han har fått seg en liten a-ha opplevelse der.

[Gregga]

Jeg tåler og aksepterer IKKE smelling med dører, roping og kjefting. Jeg skylder lunte hvis hun prøver å svare nebbete:-)

Jeg har alltid vært konsekvent på dette, fra hun var bitte liten. Nå er hun 18 og har skjønt dette for leeeenge siden, og hun gjør det bare ikke.

Jeg aksepterer selvsagt at hun er både sinna på - og uenig med meg/oss, men da forsøker vi å prate om det som er problemet på et normalt nivå. Det funker faktisk veldig bra.

Er det ganger hun er så sur at snakking ikke hjelper, forsvinner hun på rommet frivillig.

Nå skal det sies at ingen her i huset skriker og roper til hverandre, det aksepteres ikke av noen.

Dette høres fryktelig prektig ut, men vi er på ingen måte så himla prektige, men høylydt krangling er tabu:-)

[LarsLur]

Signerer svaret til Gregga. Jeg er fungerende stefar for ei på 13. Jeg har aldri hørt verken mor eller datter heve stemmen over normalt høyt snakke-nivå. Det smelles heller aldri i dørene. Slik bør det være mener jeg. Hadde jentungen forsøkt seg på å rope eller skjelle ut meg eller mora hadde hun mista internett og hatt husarrest med besøksforbud til langt ute i 30-årene