Idol Anne

[Babette]

Hun er adoptert sies det lenger oppe.

OK.

[Gjest Wita]

Det at jeg overhodet ikke har sett intervjuet eller så noe særlig på Idol i det hele tatt kan jo være grunnen til at jeg "kverulerer".

Jeg tenkte mer generelt når jeg skrev at "guts" og andre ting man har etter mor eller far også er helt naturlig for adopterte å referere til.

Vi har hatt begge døtrene våre i samme barnehage, en er adoptert og en er ikke. Vet ikke hvor mange foreldre/ansatte som har påpekt hvor like de to jentene er i måten å være på. Jeg regner med at dette kommer vel så mye av miljø som av gener :-)

Eller tilfeldigheter kanske?

Genetiske søsken kan nemlig ha svært forskjellig måte å være på.

[Gjest Vel stemmer ikke!!]

Jeg står fast på det. Kanskje du definerer mamma annerledes enn meg. Det er klart hun har en biologisk mor og far i fødelandet! Men de er ikke lenger foreldrene hennes, verken juridisk eller emosjonelt. Hun får ikke identitetsproblemer i tenårene av den grunn! Har mye erfaring med adopterte, både barn og voksne. Er sjelden (aldri så langt) jeg har hørt at de opplever å ha to par foreldre, da i betydningen av omsorgspersoner som er (eller kommer til å være) tilstede for dem i livet.

For meg ligger det mer i begrepet mamma, enn i mor. En mamma er den som oppdrar, har omsorg for, og som barnet er knyttet til emosjonelt.

Et spørsmål til deg; har du selv adoptivbarn?

Siste spørsmålet kunne du vel spart deg? Jeg har det tenk. Spørsmålet ditt sier så mye mer. Så jeg skulle ikke hatt et nydelig barn fra en annen verdensdel bare fordi jeg ikke mener h*n ikke får lov også å ha en annen mamma i hjertet sitt? Mitt barn er opptatt av det. Og det skal hun få lov til!!

Barn er så sensitive for hva omsorgspersonene i det daglige liv mener. Så ved slike holdninger som du har, viser du overfor ditt barn at det må "svelge unna" følelser det ev. skulle ha for sitt opphav. Mener nå jeg! Emosjonelt synes jeg ikke du kan si at bånd er brutt av. Tror du ivirkelig kke mammaen som har født barnet, tenker på det? Ikke bryr seg om hvordan det har det? Er helt uten sårhet den dagen i året det har fødselsdag?

Nei, du får gi deg.....

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Jeg står fast på det. Kanskje du definerer mamma annerledes enn meg. Det er klart hun har en biologisk mor og far i fødelandet! Men de er ikke lenger foreldrene hennes, verken juridisk eller emosjonelt. Hun får ikke identitetsproblemer i tenårene av den grunn! Har mye erfaring med adopterte, både barn og voksne. Er sjelden (aldri så langt) jeg har hørt at de opplever å ha to par foreldre, da i betydningen av omsorgspersoner som er (eller kommer til å være) tilstede for dem i livet.

For meg ligger det mer i begrepet mamma, enn i mor. En mamma er den som oppdrar, har omsorg for, og som barnet er knyttet til emosjonelt.

Et spørsmål til deg; har du selv adoptivbarn?

Jeg skal ikke si noe om hva som er rett og galt, men hadde jeg vist en slik holdning til mine barns biologiske mødre, ja da ville de blitt veldig lei seg. Iallefall den eldste (den yngste er ikke gammel nok enda) Mitt eldste barn har gjentatte ganger sagt at h*n savner moren sin, at h*n har en slags klump i magen fordi h*n ikke skjønner hvorfor hun kunne gi bort barnet sitt, og fordi h*n så gjerne skulle møtt henne. H*n sier at h*n er veldig glad i moren sin selv om h*n ikke har sett henne siden h*n var fem mnd gammel. Vi snakker om, tenker på og ber for disse damene

som har vært så viktige for oss og kunne ikke tenke oss å si noe sånt som at alle bånd er brutt og at jeg er den eneste mammaen.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Siste spørsmålet kunne du vel spart deg? Jeg har det tenk. Spørsmålet ditt sier så mye mer. Så jeg skulle ikke hatt et nydelig barn fra en annen verdensdel bare fordi jeg ikke mener h*n ikke får lov også å ha en annen mamma i hjertet sitt? Mitt barn er opptatt av det. Og det skal hun få lov til!!

Barn er så sensitive for hva omsorgspersonene i det daglige liv mener. Så ved slike holdninger som du har, viser du overfor ditt barn at det må "svelge unna" følelser det ev. skulle ha for sitt opphav. Mener nå jeg! Emosjonelt synes jeg ikke du kan si at bånd er brutt av. Tror du ivirkelig kke mammaen som har født barnet, tenker på det? Ikke bryr seg om hvordan det har det? Er helt uten sårhet den dagen i året det har fødselsdag?

Nei, du får gi deg.....

Veldig enig med deg.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Jeg skal ikke si noe om hva som er rett og galt, men hadde jeg vist en slik holdning til mine barns biologiske mødre, ja da ville de blitt veldig lei seg. Iallefall den eldste (den yngste er ikke gammel nok enda) Mitt eldste barn har gjentatte ganger sagt at h*n savner moren sin, at h*n har en slags klump i magen fordi h*n ikke skjønner hvorfor hun kunne gi bort barnet sitt, og fordi h*n så gjerne skulle møtt henne. H*n sier at h*n er veldig glad i moren sin selv om h*n ikke har sett henne siden h*n var fem mnd gammel. Vi snakker om, tenker på og ber for disse damene

som har vært så viktige for oss og kunne ikke tenke oss å si noe sånt som at alle bånd er brutt og at jeg er den eneste mammaen.

Det er altså mine barn som ville blitt lei seg....;o)

[Lillemus]

Siste spørsmålet kunne du vel spart deg? Jeg har det tenk. Spørsmålet ditt sier så mye mer. Så jeg skulle ikke hatt et nydelig barn fra en annen verdensdel bare fordi jeg ikke mener h*n ikke får lov også å ha en annen mamma i hjertet sitt? Mitt barn er opptatt av det. Og det skal hun få lov til!!

Barn er så sensitive for hva omsorgspersonene i det daglige liv mener. Så ved slike holdninger som du har, viser du overfor ditt barn at det må "svelge unna" følelser det ev. skulle ha for sitt opphav. Mener nå jeg! Emosjonelt synes jeg ikke du kan si at bånd er brutt av. Tror du ivirkelig kke mammaen som har født barnet, tenker på det? Ikke bryr seg om hvordan det har det? Er helt uten sårhet den dagen i året det har fødselsdag?

Nei, du får gi deg.....

''Tror du ivirkelig kke mammaen som har født barnet, tenker på det? Ikke bryr seg om hvordan det har det? Er helt uten sårhet den dagen i året det har fødselsdag?''

Det tenkte jeg også. Hun som skrev at alle bånd var kuttet til den biologiske moren tenkte ikke særlig langt mener jeg - selvfølgelig ga ikke moren fra seg barnet med lett hjerte og sluttet deretter 100% å tenke på det. Å tro det er å lalle seg selv inn i rosenrøde drømmer gitt.

[fei1365380229]

Eller tilfeldigheter kanske?

Genetiske søsken kan nemlig ha svært forskjellig måte å være på.

Det vet jeg. Vi har nemlig tre egenfødte og en adoptert ;-)

[sosu]

Jeg skal ikke si noe om hva som er rett og galt, men hadde jeg vist en slik holdning til mine barns biologiske mødre, ja da ville de blitt veldig lei seg. Iallefall den eldste (den yngste er ikke gammel nok enda) Mitt eldste barn har gjentatte ganger sagt at h*n savner moren sin, at h*n har en slags klump i magen fordi h*n ikke skjønner hvorfor hun kunne gi bort barnet sitt, og fordi h*n så gjerne skulle møtt henne. H*n sier at h*n er veldig glad i moren sin selv om h*n ikke har sett henne siden h*n var fem mnd gammel. Vi snakker om, tenker på og ber for disse damene

som har vært så viktige for oss og kunne ikke tenke oss å si noe sånt som at alle bånd er brutt og at jeg er den eneste mammaen.

Jeg tror du misforstår meg helt. Mulig jeg ordlegger meg klønete. Jeg har ikke noen som helst negative holdninger til biomødrene (eller fedrene for den saks skyld)! Innlegget mitt var et svar på det som "Vel stemmer ikke" skrev. Og var en slags reaksjon på at når adoptivbarn snakker om familielikhet, musikalitet i familien osv, så er det klart at det er ens virkelige FAMILIE (altså adoptivfamilien) en snakker om. Med virkelig familie mener jeg den som barnet er MEST knyttet til emosjonelt og ubetinget knyttet til juridisk. Det var noen som stilte spørsmålstegn ved om adoptivbarn kunne uttale seg om familielikheter, det var dette som fikk meg til å reagere.

[sosu]

Jeg skal ikke si noe om hva som er rett og galt, men hadde jeg vist en slik holdning til mine barns biologiske mødre, ja da ville de blitt veldig lei seg. Iallefall den eldste (den yngste er ikke gammel nok enda) Mitt eldste barn har gjentatte ganger sagt at h*n savner moren sin, at h*n har en slags klump i magen fordi h*n ikke skjønner hvorfor hun kunne gi bort barnet sitt, og fordi h*n så gjerne skulle møtt henne. H*n sier at h*n er veldig glad i moren sin selv om h*n ikke har sett henne siden h*n var fem mnd gammel. Vi snakker om, tenker på og ber for disse damene

som har vært så viktige for oss og kunne ikke tenke oss å si noe sånt som at alle bånd er brutt og at jeg er den eneste mammaen.

Og et spørsmål til: hva slags holdninger har jeg som du sikter til? Som ville gjøre dine barn lei seg?

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Jeg tror du misforstår meg helt. Mulig jeg ordlegger meg klønete. Jeg har ikke noen som helst negative holdninger til biomødrene (eller fedrene for den saks skyld)! Innlegget mitt var et svar på det som "Vel stemmer ikke" skrev. Og var en slags reaksjon på at når adoptivbarn snakker om familielikhet, musikalitet i familien osv, så er det klart at det er ens virkelige FAMILIE (altså adoptivfamilien) en snakker om. Med virkelig familie mener jeg den som barnet er MEST knyttet til emosjonelt og ubetinget knyttet til juridisk. Det var noen som stilte spørsmålstegn ved om adoptivbarn kunne uttale seg om familielikheter, det var dette som fikk meg til å reagere.

OK, men du ordlegger deg dårlig i tilfelle. Uansett sier du jo at alle bånd mellom barn og biomor er borte ved adopsjon. Jeg syns det er en merkelig holdning og en merklig ting å mene.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Og et spørsmål til: hva slags holdninger har jeg som du sikter til? Som ville gjøre dine barn lei seg?

Det virker ikke som du bryr deg om biomoren i det heletatt og det virker som om du er ute etter å overbevise barnet ditt om at duer den eneste ene. Det er du ikke.

[Gjest girasol]

Hun har faktisk ingen annen mamma heller???

Hva i all verden er det for en uttalelse????

Kynisk! Blir ikke enkelt for ditt adoptivbarn å forholde seg til eget opphav. Du fremmer identitetsproblemer i tenårene med den holdningen der!

Nei alvorlig talt! Tror virkelig ikke du vet hva en adopsjon er. Klart barnet ikke har noen annen mamma! En annen kvinne som fødte ham/henne finnes muligens (ikke alltid det heller!), i beste fall en biologisk mor. Men en annen mamma -nei det har de ikke!

[sosu]

Nei alvorlig talt! Tror virkelig ikke du vet hva en adopsjon er. Klart barnet ikke har noen annen mamma! En annen kvinne som fødte ham/henne finnes muligens (ikke alltid det heller!), i beste fall en biologisk mor. Men en annen mamma -nei det har de ikke!

Takk, endelig en som forsto hva jeg mente også ;-)

[sosu]

Det virker ikke som du bryr deg om biomoren i det heletatt og det virker som om du er ute etter å overbevise barnet ditt om at duer den eneste ene. Det er du ikke.

Hva har jeg sagt som får deg til å tro at jeg mener dette????

[Gjest girasol]

Hva har jeg sagt som får deg til å tro at jeg mener dette????

Jeg tipper at vi har med en kverrulant å gjøre her nå! Det skjer innimellom at de dukker opp - gjerne i slike diskusjoner som dette. Jeg ville ikke brukt mere tid på å snakke mer med noen som gir deg dårlig selvtillit og negative innspill som ikke er konstruktive.

M.v.h.

[sosu]

OK, men du ordlegger deg dårlig i tilfelle. Uansett sier du jo at alle bånd mellom barn og biomor er borte ved adopsjon. Jeg syns det er en merkelig holdning og en merklig ting å mene.

De aller fleste adoptivbarn får aldri vite om (møte) sitt biologiske opphav. Noen er feks hittebarn, i andre tilfeller er bioforeldre sikret anonymitet, altså det er opp til disse om barnet kan ta kontakt en gang. I sjeldne tilfeller får adoptivbarn møte sine bioforeldre, og for noen av disse faller det på plass en manglende brikke i livet. For noen. Noen har ikke dette behovet i det hele tatt.

Jeg tror ikke på et romatifisert bilde av en gråtende mor som ufrivillig må gi fra seg barnet sitt. Det er ikke alltid slik. Men for all del, JEG har selvsagt den dypeste medfølelse med mødre som pga kultur og andre årsaker må gi fra seg barna sine.

Barnet har heller ikke arverett til sitt biologiske opphav. Statsborgerskapet til fødelandet blir slettet ved adopsjonen, så der blir også bånd brutt.

Jeg får lyst til å sammenligne dette med mine barns bestefar. Den biologiske bestefaren har meldt seg ut av familien, og bestemor har funnet en ny mann. Han har vært i familien i snart femten år nå. Det er sistnevnte som er bestefar, den biologiske vet ikke barna mine om en gang ennå (de er ikke så store ennå). En gang skal de få høre om han, men det ville bli helt unaturlig å oppsøke han for meg, og kan ikke tenke meg at det vil være naturlig for barna mine heller? Det får i så fall være opp til dem, men tror ikke biobestefaren ville likt det en gang.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Hva har jeg sagt som får deg til å tro at jeg mener dette????

Les ditt eget innlegg så kanskje du forstår.

[sosu]

Les ditt eget innlegg så kanskje du forstår.

Jeg har lest det flere ganger, men ønsker at du skal fortelle meg hva som står der som kan gjøre dine barn lei seg? Hvilke holdninger formidler jeg som er støtende for de som er adoptert?

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Jeg tipper at vi har med en kverrulant å gjøre her nå! Det skjer innimellom at de dukker opp - gjerne i slike diskusjoner som dette. Jeg ville ikke brukt mere tid på å snakke mer med noen som gir deg dårlig selvtillit og negative innspill som ikke er konstruktive.

M.v.h.

Jeg er absolutt ikke en kverulant. Jeg svarte sosu i hennes første innlegg der hun skrev at hun var den eneste mammaen. Der skrev jeg også at jeg ikke skulle si noe omhva som er rett og galt, men at mine barn ville blitt veldig såret dersom de ikke kunne få kalle sin biomor for mamma. De har to mammaer, en som fødte de og gav de livet og meg som elsker de og gjør det en mamma gjør.

I vårt liv eksisterer biomammaene i aller høyeste grad, i den forstand at vi ungene får snakke om de akkurat når de vil og de får kalle de mamma. Jeg er ikke redd for å bruke ordet mamma om biomammaene.

Håper at det er mulig å diskutere ting her inne uten å bli kalt for kverrulant med engang noen er uenig.

I tilfelle har ikke DOL endret seg til det bedre på de fire mnd jeg har vært borte.