Idol Anne

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Jeg har lest det flere ganger, men ønsker at du skal fortelle meg hva som står der som kan gjøre dine barn lei seg? Hvilke holdninger formidler jeg som er støtende for de som er adoptert?

Dersom jeg sa til mine barn at nå er det JEG som er mammen din og ingen andre. Båndene til biomoren din ble kuttet da hun gav deg opp, så nå har du bare meg.

Dette ville gjort mine barn triste. Hvis du las lenger oppe så så du at mitt eldste barn er virkelig glad i biomammaen sin og jeg kunne ikke tenke meg å si noe sånt som at JEG er den eneste mammaen deres nå.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

De aller fleste adoptivbarn får aldri vite om (møte) sitt biologiske opphav. Noen er feks hittebarn, i andre tilfeller er bioforeldre sikret anonymitet, altså det er opp til disse om barnet kan ta kontakt en gang. I sjeldne tilfeller får adoptivbarn møte sine bioforeldre, og for noen av disse faller det på plass en manglende brikke i livet. For noen. Noen har ikke dette behovet i det hele tatt.

Jeg tror ikke på et romatifisert bilde av en gråtende mor som ufrivillig må gi fra seg barnet sitt. Det er ikke alltid slik. Men for all del, JEG har selvsagt den dypeste medfølelse med mødre som pga kultur og andre årsaker må gi fra seg barna sine.

Barnet har heller ikke arverett til sitt biologiske opphav. Statsborgerskapet til fødelandet blir slettet ved adopsjonen, så der blir også bånd brutt.

Jeg får lyst til å sammenligne dette med mine barns bestefar. Den biologiske bestefaren har meldt seg ut av familien, og bestemor har funnet en ny mann. Han har vært i familien i snart femten år nå. Det er sistnevnte som er bestefar, den biologiske vet ikke barna mine om en gang ennå (de er ikke så store ennå). En gang skal de få høre om han, men det ville bli helt unaturlig å oppsøke han for meg, og kan ikke tenke meg at det vil være naturlig for barna mine heller? Det får i så fall være opp til dem, men tror ikke biobestefaren ville likt det en gang.

JA, historiene til barna er jo forskjellig. Men mine barn har bilder og vet navnet på sine mødre. Dette har gjort at de har fått et slags forhold til de og at det er lett for oss å snakke om de. De lurer ofte på hva de gjør akkurat nå, tror du de tenker på oss osv. Derfor er det helt unaturlig for oss å si at jeg er den eneste mammaen de har. Jeg snakker overhodet ikke om arverett ol, men om barnas følelser.

Mitt eldste barn haren drøm om å få møte moren sin, og vi vil selvsagt hjelpe til når den tid kommer. Men jeg har heller ikke noen tro på at det blir en søt gjensyns historie og det vil vi nok forberede h*n på.

[sosu]

Dersom jeg sa til mine barn at nå er det JEG som er mammen din og ingen andre. Båndene til biomoren din ble kuttet da hun gav deg opp, så nå har du bare meg.

Dette ville gjort mine barn triste. Hvis du las lenger oppe så så du at mitt eldste barn er virkelig glad i biomammaen sin og jeg kunne ikke tenke meg å si noe sånt som at JEG er den eneste mammaen deres nå.

Da har jeg og du en ulik oppfattelse av begrepet mamma. Det koker vel ned til det!

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Da har jeg og du en ulik oppfattelse av begrepet mamma. Det koker vel ned til det!

Ja, mulig det. Jeg ser ikke at det skal være noen som helst grunn for at mine barn ikke skal få kalle sine biomødre for mamma. Jeg er ikke redd for det i det heletatt.

Fint hvis vi egentlig er enig...

[Gjest jeg er enig med deg!]

Jeg er absolutt ikke en kverulant. Jeg svarte sosu i hennes første innlegg der hun skrev at hun var den eneste mammaen. Der skrev jeg også at jeg ikke skulle si noe omhva som er rett og galt, men at mine barn ville blitt veldig såret dersom de ikke kunne få kalle sin biomor for mamma. De har to mammaer, en som fødte de og gav de livet og meg som elsker de og gjør det en mamma gjør.

I vårt liv eksisterer biomammaene i aller høyeste grad, i den forstand at vi ungene får snakke om de akkurat når de vil og de får kalle de mamma. Jeg er ikke redd for å bruke ordet mamma om biomammaene.

Håper at det er mulig å diskutere ting her inne uten å bli kalt for kverrulant med engang noen er uenig.

I tilfelle har ikke DOL endret seg til det bedre på de fire mnd jeg har vært borte.

Jeg er helt enig med deg "anonym adoptant som lurer litt". Klart barnet har to mammaer. Selv om jeg selv ikke kaller biomamma for mamma, men heller for hennes fornavn, så kan jeg ikke nekte for at barnet mitt har en mamma til, hun som fødte henne!

Til og med psykolog Niels Peter Rygård som holdt foredrag i Oslo (tilknytning hos adoptivbarn) fortalte noe sånt i foredraget sitt:

Et adopttert barn hadde sagt til sin adoptivfar i sinne: "Du er ikke min pappa!!".

Adoptivfaren: "Du har rett, du har jo to pappaer, men jeg er den ene"...

Synes dette var et klokt svar jeg!

[trk1365380645]

JA, historiene til barna er jo forskjellig. Men mine barn har bilder og vet navnet på sine mødre. Dette har gjort at de har fått et slags forhold til de og at det er lett for oss å snakke om de. De lurer ofte på hva de gjør akkurat nå, tror du de tenker på oss osv. Derfor er det helt unaturlig for oss å si at jeg er den eneste mammaen de har. Jeg snakker overhodet ikke om arverett ol, men om barnas følelser.

Mitt eldste barn haren drøm om å få møte moren sin, og vi vil selvsagt hjelpe til når den tid kommer. Men jeg har heller ikke noen tro på at det blir en søt gjensyns historie og det vil vi nok forberede h*n på.

Ja, nettopp! Det er veldig stor forskjell i barnas historie, og det vil selvfølgelig gjøre forholdet til biologisk mor/ far forskjellig! Jeg tror ikke at det nødvendigvis er lettere og bedre for et barn å måtte forholde seg til en virkelig biomor, som du sier følger det med tristhet f.eks. Og jeg er veldig i tvil om hvordan og hvor mye jeg skal "blande biomor inn" i livene våre, siden jeg er mammaen deres nå, men jeg ser også at det er vanskelig å ikke la henne få en større plass når man vet hvem hun er enn når man ikke vet noe. Det er DIN mening at biomamma er viktig, men det betyr ikke at hun er det for alle!

[sosu]

Ja, mulig det. Jeg ser ikke at det skal være noen som helst grunn for at mine barn ikke skal få kalle sine biomødre for mamma. Jeg er ikke redd for det i det heletatt.

Fint hvis vi egentlig er enig...

Huff, nå trekker du konklusjonen at jeg er redd for å kalle biomor for mamma! Det er ikke det det er snakk om.... Men må man kverulere, så må man vel bare.

Venninna mi som er i 30-årene og er adoptert så følgende til meg på tlf i kveld:

Jeg har i alle fall bare en mamma, og det er mamman min som bor hjemme der jeg vokste opp. Damen som hadde meg i magen vet jeg ikke om lever en gang. Men uansett, kanskje vil jeg finne ut av det en gang, kanskje ikke. Det er ikke viktig for meg nå. Jeg er ikke skadet fordi mine foreldre ikke kalte biomor for "mamma". Min identitet er knyttet til mine foreldre (les adoptivforeldre). Vi har alltid vært åpne på min bakgrunn hjemme, men alt med måte. Jeg har møtt adopterte som syntes det har vært alt for mye fokus på bioforeldre og fødeland i hjemmene deres. Selvfølgelig ser jeg meg i speilet og vet jeg ikke ser rotnorsk ut, men ellers er jeg helnorsk i alt jeg føler og gjør. Har vært i fødelandet mitt på ferie, og det var spennende. Men fremmed, fordi alle behandlet meg som en "innfødt", mens jeg følte meg som en turist.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Huff, nå trekker du konklusjonen at jeg er redd for å kalle biomor for mamma! Det er ikke det det er snakk om.... Men må man kverulere, så må man vel bare.

Venninna mi som er i 30-årene og er adoptert så følgende til meg på tlf i kveld:

Jeg har i alle fall bare en mamma, og det er mamman min som bor hjemme der jeg vokste opp. Damen som hadde meg i magen vet jeg ikke om lever en gang. Men uansett, kanskje vil jeg finne ut av det en gang, kanskje ikke. Det er ikke viktig for meg nå. Jeg er ikke skadet fordi mine foreldre ikke kalte biomor for "mamma". Min identitet er knyttet til mine foreldre (les adoptivforeldre). Vi har alltid vært åpne på min bakgrunn hjemme, men alt med måte. Jeg har møtt adopterte som syntes det har vært alt for mye fokus på bioforeldre og fødeland i hjemmene deres. Selvfølgelig ser jeg meg i speilet og vet jeg ikke ser rotnorsk ut, men ellers er jeg helnorsk i alt jeg føler og gjør. Har vært i fødelandet mitt på ferie, og det var spennende. Men fremmed, fordi alle behandlet meg som en "innfødt", mens jeg følte meg som en turist.

Du kverulerer litt du også da... Alle er forskjellige og har forskjellig syn på hvordan bør ordlegge seg. Jeg sa tidligere at MINE barn ville blitt lei seg dersom jeg hadde sagt til de at alle bånd var kuttet og at JEG er den eneste mammaen nå.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Jeg er helt enig med deg "anonym adoptant som lurer litt". Klart barnet har to mammaer. Selv om jeg selv ikke kaller biomamma for mamma, men heller for hennes fornavn, så kan jeg ikke nekte for at barnet mitt har en mamma til, hun som fødte henne!

Til og med psykolog Niels Peter Rygård som holdt foredrag i Oslo (tilknytning hos adoptivbarn) fortalte noe sånt i foredraget sitt:

Et adopttert barn hadde sagt til sin adoptivfar i sinne: "Du er ikke min pappa!!".

Adoptivfaren: "Du har rett, du har jo to pappaer, men jeg er den ene"...

Synes dette var et klokt svar jeg!

Takk for forståelsen! I mitt liv vil jeg alltid måtte dele "mamma navnet" med to andre damer. Det syns jeg er helt greit.

[Gjest Vel stemmer ikke!!!]

JA, historiene til barna er jo forskjellig. Men mine barn har bilder og vet navnet på sine mødre. Dette har gjort at de har fått et slags forhold til de og at det er lett for oss å snakke om de. De lurer ofte på hva de gjør akkurat nå, tror du de tenker på oss osv. Derfor er det helt unaturlig for oss å si at jeg er den eneste mammaen de har. Jeg snakker overhodet ikke om arverett ol, men om barnas følelser.

Mitt eldste barn haren drøm om å få møte moren sin, og vi vil selvsagt hjelpe til når den tid kommer. Men jeg har heller ikke noen tro på at det blir en søt gjensyns historie og det vil vi nok forberede h*n på.

"Jeg snakker overhodet ikke om arverett ol, men om barnas følelser"

Helt enig!

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Ja, nettopp! Det er veldig stor forskjell i barnas historie, og det vil selvfølgelig gjøre forholdet til biologisk mor/ far forskjellig! Jeg tror ikke at det nødvendigvis er lettere og bedre for et barn å måtte forholde seg til en virkelig biomor, som du sier følger det med tristhet f.eks. Og jeg er veldig i tvil om hvordan og hvor mye jeg skal "blande biomor inn" i livene våre, siden jeg er mammaen deres nå, men jeg ser også at det er vanskelig å ikke la henne få en større plass når man vet hvem hun er enn når man ikke vet noe. Det er DIN mening at biomamma er viktig, men det betyr ikke at hun er det for alle!

Jeg har bare sett at biomorer er viktig i MINE barns liv og det er noe jeg må forholde meg til. Det handler lite om hva JEG syns er viktig og riktig, men om hva barna ønsker og føler. Enkelt og greit. Det bør ikke være vi som foreldre som skal avgjøre hvilken plass biomødrene skal få i livene våre, det bør barna få avgjøre.

Minstebarbet mitt ser ikke ut til å bli like opptatt av det som eldstebarnet. Det forholder vi oss også til, selvsagt.

[Gjest Vel stemmer ikke!!!]

Jeg er absolutt ikke en kverulant. Jeg svarte sosu i hennes første innlegg der hun skrev at hun var den eneste mammaen. Der skrev jeg også at jeg ikke skulle si noe omhva som er rett og galt, men at mine barn ville blitt veldig såret dersom de ikke kunne få kalle sin biomor for mamma. De har to mammaer, en som fødte de og gav de livet og meg som elsker de og gjør det en mamma gjør.

I vårt liv eksisterer biomammaene i aller høyeste grad, i den forstand at vi ungene får snakke om de akkurat når de vil og de får kalle de mamma. Jeg er ikke redd for å bruke ordet mamma om biomammaene.

Håper at det er mulig å diskutere ting her inne uten å bli kalt for kverrulant med engang noen er uenig.

I tilfelle har ikke DOL endret seg til det bedre på de fire mnd jeg har vært borte.

Jeg er heller ingen kverulant! La oss nå si hva vi mener. Er et diskusjonsforumet dette. Ikke glem det

Trist at noen tar dette så ille opp, må jo gå an å si ifra

Hilsen en som elsker ungen sin

[Gjest Vel stemmer ikke!!!]

Jeg har bare sett at biomorer er viktig i MINE barns liv og det er noe jeg må forholde meg til. Det handler lite om hva JEG syns er viktig og riktig, men om hva barna ønsker og føler. Enkelt og greit. Det bør ikke være vi som foreldre som skal avgjøre hvilken plass biomødrene skal få i livene våre, det bør barna få avgjøre.

Minstebarbet mitt ser ikke ut til å bli like opptatt av det som eldstebarnet. Det forholder vi oss også til, selvsagt.

VELDIG klokt sagt! Takk for at du skrev dette!

[Gjest girasol]

JA, historiene til barna er jo forskjellig. Men mine barn har bilder og vet navnet på sine mødre. Dette har gjort at de har fått et slags forhold til de og at det er lett for oss å snakke om de. De lurer ofte på hva de gjør akkurat nå, tror du de tenker på oss osv. Derfor er det helt unaturlig for oss å si at jeg er den eneste mammaen de har. Jeg snakker overhodet ikke om arverett ol, men om barnas følelser.

Mitt eldste barn haren drøm om å få møte moren sin, og vi vil selvsagt hjelpe til når den tid kommer. Men jeg har heller ikke noen tro på at det blir en søt gjensyns historie og det vil vi nok forberede h*n på.

Takk for at du forteller oss litt mer om historien til biomammaene til dine barn! Historien deres er nemlig ganske så forskjellig fra historien til f.eks.mitt adoptivbarn! Mitt adoptivbarn har ingen referanser til biomor, ikke noe bilde, ingen kognitiv opplevelse av andre mødre. Dette gjør vår historie og deres historie til to helt forskjellige historier!

Jeg kalte muligens deg og et par andre nick for kverrulanter. Du får leve med det ;-) Jeg opplevde dere som svært uhøflige, svært bastante og nedlatende overfor sosu som var en som hadde en annen mening enn deg. Dere brukte samme tone som jeg kunne kjenne igjen fra tidligere kverrulanter som av og til har dukket opp på forumet her. Og når dere kaller oss for ignorante og ankalger oss for å skape utrygg identitet i ungene vår fordi vi ikke regner biomor for "mamma", ja da reiser busten seg på meg og! På samme måten som den sikkert gjør det for dere, fordi dere har den spesifikke historien dere jo har.

Jeg tror det er viktig å huske på at alle adosjonshistorier er unike! Vi kan ikke si at det ene er fullstendig rett og noe annet er fullstendig feil. Vi må stole på at vi er oppegående mennesker som elsker ungene våre og derfor ønsker det som er best for DEM, og gjør vårt beste deretter!

Jeg har bl.a.vært svært tilbakeholden med å kalle biomor for "mor", og ihvertfal ikke "mamma", for knærten min synes det er svært vanskelig å forholde seg til at noen andre skulle inneha den tittelen. Biomor har så absolutt en posisjon i hans liv, men han får velge selv om han ønsker å lage en morsskikkelse ut av henne. Hverken følelsesmessig, praktisk eller på noe reellt sett er kvinnen som fødte ham en morskikkelse, og langt i fra en mamma, for ham nå.

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Takk for at du forteller oss litt mer om historien til biomammaene til dine barn! Historien deres er nemlig ganske så forskjellig fra historien til f.eks.mitt adoptivbarn! Mitt adoptivbarn har ingen referanser til biomor, ikke noe bilde, ingen kognitiv opplevelse av andre mødre. Dette gjør vår historie og deres historie til to helt forskjellige historier!

Jeg kalte muligens deg og et par andre nick for kverrulanter. Du får leve med det ;-) Jeg opplevde dere som svært uhøflige, svært bastante og nedlatende overfor sosu som var en som hadde en annen mening enn deg. Dere brukte samme tone som jeg kunne kjenne igjen fra tidligere kverrulanter som av og til har dukket opp på forumet her. Og når dere kaller oss for ignorante og ankalger oss for å skape utrygg identitet i ungene vår fordi vi ikke regner biomor for "mamma", ja da reiser busten seg på meg og! På samme måten som den sikkert gjør det for dere, fordi dere har den spesifikke historien dere jo har.

Jeg tror det er viktig å huske på at alle adosjonshistorier er unike! Vi kan ikke si at det ene er fullstendig rett og noe annet er fullstendig feil. Vi må stole på at vi er oppegående mennesker som elsker ungene våre og derfor ønsker det som er best for DEM, og gjør vårt beste deretter!

Jeg har bl.a.vært svært tilbakeholden med å kalle biomor for "mor", og ihvertfal ikke "mamma", for knærten min synes det er svært vanskelig å forholde seg til at noen andre skulle inneha den tittelen. Biomor har så absolutt en posisjon i hans liv, men han får velge selv om han ønsker å lage en morsskikkelse ut av henne. Hverken følelsesmessig, praktisk eller på noe reellt sett er kvinnen som fødte ham en morskikkelse, og langt i fra en mamma, for ham nå.

Dette kunne like godt vært et svar til sosu. Jeg opplevde henne som meget bastant og nedlatende i sine innlegg. Jeg har aldri, jeg gjentar, ALDRI kalt noen noe som helst i denne tråden. Jeg skrev i mitt første innlegg i denne biomordebatten at jeg ikke skulle si noe om hva som er rett og galt, men at MINE barn ville blitt skuffet over en slik holdning.

Finner det meget merkelig at jeg blir oppfattet som mer bastant og frekk enn sosu.

Ellers er det vel litt kjekt med litt debatt? Eller vil vi bare lulles inn i vår egen verden uten å høre at andre tenker annerledes enn oss?

[Gjest anonym adoptant som lurer litt]

Nei alvorlig talt! Tror virkelig ikke du vet hva en adopsjon er. Klart barnet ikke har noen annen mamma! En annen kvinne som fødte ham/henne finnes muligens (ikke alltid det heller!), i beste fall en biologisk mor. Men en annen mamma -nei det har de ikke!

Er ikke dette innlegget nedlatende og bastant?? Eller?

Gå i deg selv før du henger ut andre.

[Gjest girasol]

Siste spørsmålet kunne du vel spart deg? Jeg har det tenk. Spørsmålet ditt sier så mye mer. Så jeg skulle ikke hatt et nydelig barn fra en annen verdensdel bare fordi jeg ikke mener h*n ikke får lov også å ha en annen mamma i hjertet sitt? Mitt barn er opptatt av det. Og det skal hun få lov til!!

Barn er så sensitive for hva omsorgspersonene i det daglige liv mener. Så ved slike holdninger som du har, viser du overfor ditt barn at det må "svelge unna" følelser det ev. skulle ha for sitt opphav. Mener nå jeg! Emosjonelt synes jeg ikke du kan si at bånd er brutt av. Tror du ivirkelig kke mammaen som har født barnet, tenker på det? Ikke bryr seg om hvordan det har det? Er helt uten sårhet den dagen i året det har fødselsdag?

Nei, du får gi deg.....

"Emosjonelt synes jeg ikke du kan si at bånd er brutt av. Tror du ivirkelig kke mammaen som har født barnet, tenker på det? Ikke bryr seg om hvordan det har det? Er helt uten sårhet den dagen i året det har fødselsdag?"

Det der handler jo ikke om barnets emosjonelle liv!! Du snakker om den biologiske morens emosjoner som om de også skulle være barnets!... Det er stor sannsynlighet for at biologisk mor tenker på barnet på fødsesldagen (hvis biologisk opphav fremdeles er i live!...) men du kan jo ikke overføre de følelsene til ungen helt automatisk!

Og med det mener jeg ikke at ikke barent kan ha følelser for biologisk opphav! Jeg sier bare at argumentene dine handler om biomors følelser og ikke barnet! Og dem har de fleste av oss ingen peiling eller kontroll på uansett...

[sosu]

Takk for at du forteller oss litt mer om historien til biomammaene til dine barn! Historien deres er nemlig ganske så forskjellig fra historien til f.eks.mitt adoptivbarn! Mitt adoptivbarn har ingen referanser til biomor, ikke noe bilde, ingen kognitiv opplevelse av andre mødre. Dette gjør vår historie og deres historie til to helt forskjellige historier!

Jeg kalte muligens deg og et par andre nick for kverrulanter. Du får leve med det ;-) Jeg opplevde dere som svært uhøflige, svært bastante og nedlatende overfor sosu som var en som hadde en annen mening enn deg. Dere brukte samme tone som jeg kunne kjenne igjen fra tidligere kverrulanter som av og til har dukket opp på forumet her. Og når dere kaller oss for ignorante og ankalger oss for å skape utrygg identitet i ungene vår fordi vi ikke regner biomor for "mamma", ja da reiser busten seg på meg og! På samme måten som den sikkert gjør det for dere, fordi dere har den spesifikke historien dere jo har.

Jeg tror det er viktig å huske på at alle adosjonshistorier er unike! Vi kan ikke si at det ene er fullstendig rett og noe annet er fullstendig feil. Vi må stole på at vi er oppegående mennesker som elsker ungene våre og derfor ønsker det som er best for DEM, og gjør vårt beste deretter!

Jeg har bl.a.vært svært tilbakeholden med å kalle biomor for "mor", og ihvertfal ikke "mamma", for knærten min synes det er svært vanskelig å forholde seg til at noen andre skulle inneha den tittelen. Biomor har så absolutt en posisjon i hans liv, men han får velge selv om han ønsker å lage en morsskikkelse ut av henne. Hverken følelsesmessig, praktisk eller på noe reellt sett er kvinnen som fødte ham en morskikkelse, og langt i fra en mamma, for ham nå.

Du skriver veldig bra, og jeg er så enig med deg! Jeg ble litt provosert over her, fordi jeg ble ilagt holdninger og meninger jeg verker har, eller har skrevet.

[Gjest girasol]

Jeg er absolutt ikke en kverulant. Jeg svarte sosu i hennes første innlegg der hun skrev at hun var den eneste mammaen. Der skrev jeg også at jeg ikke skulle si noe omhva som er rett og galt, men at mine barn ville blitt veldig såret dersom de ikke kunne få kalle sin biomor for mamma. De har to mammaer, en som fødte de og gav de livet og meg som elsker de og gjør det en mamma gjør.

I vårt liv eksisterer biomammaene i aller høyeste grad, i den forstand at vi ungene får snakke om de akkurat når de vil og de får kalle de mamma. Jeg er ikke redd for å bruke ordet mamma om biomammaene.

Håper at det er mulig å diskutere ting her inne uten å bli kalt for kverrulant med engang noen er uenig.

I tilfelle har ikke DOL endret seg til det bedre på de fire mnd jeg har vært borte.

Jeg er enig med Sosu at vi har helt forskjellige formeninger om innholdet i begrepet/tiltalen "mamma". At du og din familie har et forhold til biologisk opphav med bilder og navn er muligens utslagsgivende for at dere bruker mamma-begrepet på biologisk mor-og for all del, det må dere gjerne gjøre for min del. Men at man skal kalles for kynisk og at man ikke vil forstå, eller

"Det virker ikke som du bryr deg om biomoren i det hele tatt og det virker som om du er ute etter å overbevise

barnet ditt om at du er den eneste ene. Det er du ikke."

som du sier lenger opp her fordi man ikke har samme forhold til mamma-brgrepet eller biologisk opphave som du har - ja det opplever jeg som noe arrogant fra din side!

Det andre nicket jeg reagerer på i denne tråden - Vel stemmer ikke - sier:

"Kynisk! Blir ikke enkelt for ditt adoptivbarn å forholde seg til eget opphav. Du fremmer identitetsproblemer i

tenårene med den holdningen der!" - det er en svært alvorlig anklage å komme med, at en mor lager identitesproblemer for barnet sitt - fordi man har en annen oppfatning av hva en mamma er!

På bakgrunn av disse uttalelsene synes jeg du og ihvertfal ett nick til har reagert unødvendig bastant på oppfatninger som er annerledes enn deres egne, samtidig som dere anklager andre i tråden for å ødelegge sine barn fordi de har andre meninger enn dere.

Men som du sier et annet sted - man må få lov til å diskutere! Det synes virkelig jeg også, en god diskusjon kan få en til å bryne sine egne meninger opp mot andres, og lærer en å stå for det man mener. Man kan også lære å jenke seg, og begge de to tingene er karakterbyggende.

[Gjest Vel stemmer ikke!!!]

"Emosjonelt synes jeg ikke du kan si at bånd er brutt av. Tror du ivirkelig kke mammaen som har født barnet, tenker på det? Ikke bryr seg om hvordan det har det? Er helt uten sårhet den dagen i året det har fødselsdag?"

Det der handler jo ikke om barnets emosjonelle liv!! Du snakker om den biologiske morens emosjoner som om de også skulle være barnets!... Det er stor sannsynlighet for at biologisk mor tenker på barnet på fødsesldagen (hvis biologisk opphav fremdeles er i live!...) men du kan jo ikke overføre de følelsene til ungen helt automatisk!

Og med det mener jeg ikke at ikke barent kan ha følelser for biologisk opphav! Jeg sier bare at argumentene dine handler om biomors følelser og ikke barnet! Og dem har de fleste av oss ingen peiling eller kontroll på uansett...

I hverdagen hos oss er det gullets virkelighet, følelser og forståelse som gjelder. Fordi h*n er opptatt av det, må jeg også forholde meg til det. H*n vet at mammaen i det andre landet langt vekk er i live og at hun bor høyt opp i fjellene sammen med flere av h*ns søsken.

Grunnen til at jeg skrev om biomor var pga uttalelsen om at "barnet har ingen annen mamma enn meg" "alle bånd er brutt av" såvel emosjonelt som juridisk. Jeg prøvde å få frem at også biomor _kan_ tenke på barnet som er adoptert bort. Likesom mitt elskede barn også har følelser for sin mamma som fødte h*n.

Det ville selvsagt vært annerledes om det var slik om tilfellet var at barnet var uønsket av biomor og eks. om hun hadde ønsket å abortere det. For å nevne et eksempel.

Som du skriver vi opplever nok hverandre på hver vår kant, som vel bastante. Busta mi reiste seg ekstremt da tilsvaret jeg får var at "du vet ingenting om adopsjon" og det det innebærer. Det er vel ikke så rart?

for knærten min synes det er svært vanskelig å forholde seg til at noen andre skulle inneha den tittelen.