Foreldre som ikke møter på dugnad?

[tonie]

Jeg har hatt barnevakt fire ganger på fire år - så at mamma bor i nærheten er ikke relevant i det hele tatt.

Jeg får faktisk fint til å organisere livet mitt så jeg ytterst sjelden trenger barnevakt. Det handler om prioriteringer, som alt annet.

Og det jeg etterlyser er svar på hvilke midler som skal til for at de foreldrene som ikke stiller opp skal begynne å gjøre det. Ikke nødvendigvis hos meg, men generelt.

At du skaffer barnevakt eller vikar som sagt. Du vet ingenting om mine arbeidsstider, og jeg gidder ikke å utbrodere det her. Du får bare tro meg når jeg sier at det er mer enn vanskelig å få deltatt på alle dugnader.

Egentlig synes jeg det er helt sykt at det er foreldrene som skal bygge, mekke og pusse opp barnehager. Burde ikke det vært din jobb egentlig?

[mariaflyfly]

Hva er det for noe tull??

Jeg har delt tomt med henne i fire år - og har brukt henne som barnevakt TO ganger, EN gang har jeg brukt en venninde, og EN gang har jeg brukt en annen venninde - det er ALLE gangene jeg har hatt barnevakt så lenge jeg har hatt barn!

Jeg organiserer de tingene jeg må gjøre på de kveldene jeg har barnefri, det vil si de kveldene hun er hos faren sin. De andre kveldene må hun enten være med - eller så må det som skal skje skje hjemme hos meg. Verre er det ikke.

Da er det jo lett! Du kan jo samtidig bestemme når foreldremøter og dugnader skal være i barnehagen din.

[tonie]

Da er det jo lett! Du kan jo samtidig bestemme når foreldremøter og dugnader skal være i barnehagen din.

Jeg bestemmer herved at vi tar dugnaden hjemme hos meg! Og foreldremøtene! :-) Gud, hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? *klaske pannen*

[mariaflyfly]

Jeg bestemmer herved at vi tar dugnaden hjemme hos meg! Og foreldremøtene! :-) Gud, hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? *klaske pannen*

Du er lur! Men pass for all del på at det blir når eksen har ungene mine, sånn at jeg kan komme.

[tonie]

Jeg bestemmer herved at vi tar dugnaden hjemme hos meg! Og foreldremøtene! :-) Gud, hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? *klaske pannen*

Hm. Dele oss opp i grupper? Du tar kverulantene og jeg de kule på foreldremøtet, og så kan du få de pertenlige og flinke når det er dugnad. Du har sikkert hage og hammock og diverse som trenger vedlikehold, så da vet du det blir ordentlig gjort. Det gjelder bare å organisere seg. Jeg er jammen glad for at persille fikk meg til å se lyset!

[tonie]

Du er lur! Men pass for all del på at det blir når eksen har ungene mine, sånn at jeg kan komme.

Hm. Dele oss opp i grupper? Du tar kverulantene og jeg de kule på foreldremøtet, og så kan du få de pertenlige og flinke når det er dugnad. Du har sikkert hage og hammock og diverse som trenger vedlikehold, så da vet du det blir ordentlig gjort. Det gjelder bare å organisere seg. Jeg er jammen glad for at persille fikk meg til å se lyset!

[Gjest Shira :o)]

Som representant for arten "supertanter", så kan jeg fortelle at mange foreldre uttrykker noe av det samme som deg når de får innsyn i hvor mange døgn i året mine tantebarn tilbringer enten hos meg eller hos sine besteforeldre. I tillegg til tanteungene har det dukket opp en del ekstraunger (dvs. venner av tanteungene) som også er på overnattingsbesøk i årenes løp.

Tanter har det godt:-)

og er forhåpentligvis til nytte...*s*

''Tanter har det godt:-)

og er forhåpentligvis til nytte...*s*''

Tanta hos oss er til stor nytte ) Har ett par tanter til, men de er barn enda, så jeg håper de har nytte av meg.

[fei1365380229]

Som representant for arten "supertanter", så kan jeg fortelle at mange foreldre uttrykker noe av det samme som deg når de får innsyn i hvor mange døgn i året mine tantebarn tilbringer enten hos meg eller hos sine besteforeldre. I tillegg til tanteungene har det dukket opp en del ekstraunger (dvs. venner av tanteungene) som også er på overnattingsbesøk i årenes løp.

Tanter har det godt:-)

og er forhåpentligvis til nytte...*s*

Jeg har bestemt meg for at jeg skal stille opp en gang i blant som barnevakt for mine egne barn i hvert fall, og det skal være fordi jeg foreslår det selv og har lyst.

Håper bare jeg ikke blir gammel og syk før den tid da :-)

[Gjest gitt]

''For øvrig synes jeg det er trist med barn som vokser opp uten at voksne har overskudd,interesse eller tid til å være opptatt av deres behov. Men jeg tror disse barnas hverdag snarere blir dårligere og ikke bedre av utenforståendes fordømmelse foretatt på ufullstendig grunnlag. ''

Nå var det faktisk det jeg etterlyste noen svar på da - så jeg kan forstå det, og ikke bare tenke mitt...

Tror du må bare fortsette å tenke ditt, jeg. Du har fått mange svar her, men ingen av dem synes å nå inn til deg.

[fei1365380229]

''Jeg er skikkelig misunnelig når jeg ser besteforeldre som ønsker å passe barnebarn eller som henter i barnehagen, eller er med på "fester" i barnehage eller skole, men slike foreldre har ikke jeg eller mannen vår dessverre.''

Skjønner hva du mener. Jeg har heller aldri hatt det slik.

Har noen venner jeg som i hvert fall har en "voksenhelg" i måneden. De har skilte foreldre og derfor tre par besteforeldre som "slåss" om å få lov til å være sammen med barnebarna.

Jeg har full forståelse for at mine ikke orker det, men det er klart at mine venner som bare kan ringe så kommer besteforeldrene som avløsere har det litt lettere enn oss.

[laban]

Men herregud... Du tar jo det jeg skriver personlig? Hva er det som gjør at du tar det så ille opp? Er du en av de foreldrene som _aldri_ stiller opp på noenting som har med barnet ditt å gjøre? Og da mener jeg ikke bare dugnader, jeg mener sommeravslutning, foreldremøte, konferansetime, loppemarked, kakelotteri, fotballkamp - alt som er implisitt at foreldre på et eller annet tidspunkt deltar på?

Om du ikke er i den kategorien, om du har vært på kamp, eller dugnad eller bakt en kake - så er det jo ingen grunn til å hisse seg opp heller?

Og om du er i den kategorien - som aldri deltar på noe, så lurer jeg faktisk på hvorfor det er sånn? Jeg spør basert på egen nysgjerrighet, hva er det som gjør at foreldre ikke prioriterer den type ting? Det er ikke for å dømme noen, og det er unødvendig av deg å beskylde meg for ting bare fordi jeg lurer på hva det er som ligger bak? Og hva som kunne gjort at vedkommende foreldre endrer innstilling?

Jeg tror det er svært, svært få som kommer i den kategorien at de aldri stiller opp på noe som helst som har med barna å gjøre.

Det jeg skriver nedenfor, handler om noen av dem som ALDRI kommer på NOE, altså de som etterlyses her - ikke om alle oss andre som iblant er nødt til å prioritere bort dugnader av praktiske årsaker.

Disse tilfellene tror jeg kommer såpass langt unna den vanlige prioriterings- og organiseringskabalen, at du ikke vil finne noen felles årsak. Jeg tror vi beveger oss vekk fra de typiske tilfellene hvor man må velge mellom sin egen treningsdag eller foreldremøte i korpset, og over på en arena der det f.eks. kan handle om (fysisk eller psykisk) sykdom, ressurssvakhet eller alvorlige problemer i familien.

Det var f.eks. en som skrev mye på DOL i sommer - hun har en mann som etter laaang tid med alvorlig psykisk sykdom som bl.a. ble tatt ut på henne i form av sykelig sjalusi, ble lagt inn. Men det varte ikke lenge, og problemene begynte igjen ganske raskt. I tillegg til hva barna hennes har gått gjennom i forkant, må de kanskje også gjennom samlivsbrudd. Kan det tenkes at hun og barna blir nødt til å prioritere å få livet på beina igjen et års tid framover, uansett om hun kunne fått barnevakt og gått fra dem? På hvilken måte kunne hun forutsett denne situasjonen og latt være å få barna?

Har du lest de eldste bøkene om Lillebror og Knerten? Anne-Cath. Vestly forsøkte allerede på 50- og 60-tallet på en forsiktig måte å vise at det finnes familieforhold som ikke er bare idyll. (I senere tid ble disse problemgreiene en vel stor del av bøkene hennes etter min mening, men det er et annet tema.) Moren til Oliver var alene og måtte jobbe, selv på første skoledag. Moren til Magnus i nabohuset har psykiske problemer og det er ingen far inne i bildet, men Magnus klarer bra seg pga. en oppegående bestefar. Idag bor kanskje Magnus'ene alene med moren sin i en trang leilighet, og naboen har nok med å organisere seg og sitt eget liv.

Det finnes foreldre som omtrent ikke kommer seg utenfor huset pga. angst, det finnes foreldre som hangler seg gjennom arbeidsdagen og ruser seg på piller eller alkohol når de kommer hjem, og det finnes foreldre som likner Tårnfrid. Og ikke tro at alle orker å informere omverdenen om sånt, det er mye skyld og skam og fordømmelse i disse farvannene. Jeg tror ikke det hjelper barna deres det minste om de skal ses skjevt til ute i fellesskapet, de har sikkert nok å bære på allerede.

Beklager hvis noen synes jeg forenkler i meste laget, men dette ble langt nok som det er.

[laban]

Hva forklarer du det med ?

Og hva i all verden for slags superinnsikt er det du har i andre menneskers liv? Jeg anser meg ikke i stand til å vite at andre aldri stiller opp på ting, så stor grad av innsikt har jeg ikke i andre menneskers liv.

For øvrig synes jeg det er trist med barn som vokser opp uten at voksne har overskudd,interesse eller tid til å være opptatt av deres behov. Men jeg tror disse barnas hverdag snarere blir dårligere og ikke bedre av utenforståendes fordømmelse foretatt på ufullstendig grunnlag.

Jeg verdsetter krefter i et lokalmiljø som forsøker å bidra ekstra i forhold til barn man har inntrykk får lite oppfølgning hjemmefra.

Jeg er veldig enig med deg. Se innlegg et stykke lenger opp.

Og jeg er sikker på at du er en super tante!

[Atene]

Jeg tror det er svært, svært få som kommer i den kategorien at de aldri stiller opp på noe som helst som har med barna å gjøre.

Det jeg skriver nedenfor, handler om noen av dem som ALDRI kommer på NOE, altså de som etterlyses her - ikke om alle oss andre som iblant er nødt til å prioritere bort dugnader av praktiske årsaker.

Disse tilfellene tror jeg kommer såpass langt unna den vanlige prioriterings- og organiseringskabalen, at du ikke vil finne noen felles årsak. Jeg tror vi beveger oss vekk fra de typiske tilfellene hvor man må velge mellom sin egen treningsdag eller foreldremøte i korpset, og over på en arena der det f.eks. kan handle om (fysisk eller psykisk) sykdom, ressurssvakhet eller alvorlige problemer i familien.

Det var f.eks. en som skrev mye på DOL i sommer - hun har en mann som etter laaang tid med alvorlig psykisk sykdom som bl.a. ble tatt ut på henne i form av sykelig sjalusi, ble lagt inn. Men det varte ikke lenge, og problemene begynte igjen ganske raskt. I tillegg til hva barna hennes har gått gjennom i forkant, må de kanskje også gjennom samlivsbrudd. Kan det tenkes at hun og barna blir nødt til å prioritere å få livet på beina igjen et års tid framover, uansett om hun kunne fått barnevakt og gått fra dem? På hvilken måte kunne hun forutsett denne situasjonen og latt være å få barna?

Har du lest de eldste bøkene om Lillebror og Knerten? Anne-Cath. Vestly forsøkte allerede på 50- og 60-tallet på en forsiktig måte å vise at det finnes familieforhold som ikke er bare idyll. (I senere tid ble disse problemgreiene en vel stor del av bøkene hennes etter min mening, men det er et annet tema.) Moren til Oliver var alene og måtte jobbe, selv på første skoledag. Moren til Magnus i nabohuset har psykiske problemer og det er ingen far inne i bildet, men Magnus klarer bra seg pga. en oppegående bestefar. Idag bor kanskje Magnus'ene alene med moren sin i en trang leilighet, og naboen har nok med å organisere seg og sitt eget liv.

Det finnes foreldre som omtrent ikke kommer seg utenfor huset pga. angst, det finnes foreldre som hangler seg gjennom arbeidsdagen og ruser seg på piller eller alkohol når de kommer hjem, og det finnes foreldre som likner Tårnfrid. Og ikke tro at alle orker å informere omverdenen om sånt, det er mye skyld og skam og fordømmelse i disse farvannene. Jeg tror ikke det hjelper barna deres det minste om de skal ses skjevt til ute i fellesskapet, de har sikkert nok å bære på allerede.

Beklager hvis noen synes jeg forenkler i meste laget, men dette ble langt nok som det er.

Glimrende, laban.

[mariaflyfly]

Har noen venner jeg som i hvert fall har en "voksenhelg" i måneden. De har skilte foreldre og derfor tre par besteforeldre som "slåss" om å få lov til å være sammen med barnebarna.

Jeg har full forståelse for at mine ikke orker det, men det er klart at mine venner som bare kan ringe så kommer besteforeldrene som avløsere har det litt lettere enn oss.

Jeg er heldig sånn sett at barna mine bor hos pappaen annenhver uke. Men de ukene jeg har barna, har jeg ingen avlastning eller hjelp fra familie. Men jeg har en reservetante til dem som stiller opp

[mariaflyfly]

Jeg tror det er svært, svært få som kommer i den kategorien at de aldri stiller opp på noe som helst som har med barna å gjøre.

Det jeg skriver nedenfor, handler om noen av dem som ALDRI kommer på NOE, altså de som etterlyses her - ikke om alle oss andre som iblant er nødt til å prioritere bort dugnader av praktiske årsaker.

Disse tilfellene tror jeg kommer såpass langt unna den vanlige prioriterings- og organiseringskabalen, at du ikke vil finne noen felles årsak. Jeg tror vi beveger oss vekk fra de typiske tilfellene hvor man må velge mellom sin egen treningsdag eller foreldremøte i korpset, og over på en arena der det f.eks. kan handle om (fysisk eller psykisk) sykdom, ressurssvakhet eller alvorlige problemer i familien.

Det var f.eks. en som skrev mye på DOL i sommer - hun har en mann som etter laaang tid med alvorlig psykisk sykdom som bl.a. ble tatt ut på henne i form av sykelig sjalusi, ble lagt inn. Men det varte ikke lenge, og problemene begynte igjen ganske raskt. I tillegg til hva barna hennes har gått gjennom i forkant, må de kanskje også gjennom samlivsbrudd. Kan det tenkes at hun og barna blir nødt til å prioritere å få livet på beina igjen et års tid framover, uansett om hun kunne fått barnevakt og gått fra dem? På hvilken måte kunne hun forutsett denne situasjonen og latt være å få barna?

Har du lest de eldste bøkene om Lillebror og Knerten? Anne-Cath. Vestly forsøkte allerede på 50- og 60-tallet på en forsiktig måte å vise at det finnes familieforhold som ikke er bare idyll. (I senere tid ble disse problemgreiene en vel stor del av bøkene hennes etter min mening, men det er et annet tema.) Moren til Oliver var alene og måtte jobbe, selv på første skoledag. Moren til Magnus i nabohuset har psykiske problemer og det er ingen far inne i bildet, men Magnus klarer bra seg pga. en oppegående bestefar. Idag bor kanskje Magnus'ene alene med moren sin i en trang leilighet, og naboen har nok med å organisere seg og sitt eget liv.

Det finnes foreldre som omtrent ikke kommer seg utenfor huset pga. angst, det finnes foreldre som hangler seg gjennom arbeidsdagen og ruser seg på piller eller alkohol når de kommer hjem, og det finnes foreldre som likner Tårnfrid. Og ikke tro at alle orker å informere omverdenen om sånt, det er mye skyld og skam og fordømmelse i disse farvannene. Jeg tror ikke det hjelper barna deres det minste om de skal ses skjevt til ute i fellesskapet, de har sikkert nok å bære på allerede.

Beklager hvis noen synes jeg forenkler i meste laget, men dette ble langt nok som det er.

Bra innlegg, laban.

[Lillemus]

Jeg er heldig sånn sett at barna mine bor hos pappaen annenhver uke. Men de ukene jeg har barna, har jeg ingen avlastning eller hjelp fra familie. Men jeg har en reservetante til dem som stiller opp

Jeg har også ungene bare halvparten av tiden og opplever da sjeldent at jeg har behov for barnevakt, terskelen er da også mye høyere for å "sette dem bort" den korte tiden jeg har dem. Skulle det være noe som stepper som regel pappan inn da eller vi bytter en dag eller helg.

[laban]

Men herregud... Du tar jo det jeg skriver personlig? Hva er det som gjør at du tar det så ille opp? Er du en av de foreldrene som _aldri_ stiller opp på noenting som har med barnet ditt å gjøre? Og da mener jeg ikke bare dugnader, jeg mener sommeravslutning, foreldremøte, konferansetime, loppemarked, kakelotteri, fotballkamp - alt som er implisitt at foreldre på et eller annet tidspunkt deltar på?

Om du ikke er i den kategorien, om du har vært på kamp, eller dugnad eller bakt en kake - så er det jo ingen grunn til å hisse seg opp heller?

Og om du er i den kategorien - som aldri deltar på noe, så lurer jeg faktisk på hvorfor det er sånn? Jeg spør basert på egen nysgjerrighet, hva er det som gjør at foreldre ikke prioriterer den type ting? Det er ikke for å dømme noen, og det er unødvendig av deg å beskylde meg for ting bare fordi jeg lurer på hva det er som ligger bak? Og hva som kunne gjort at vedkommende foreldre endrer innstilling?

Det finnes også superegoister. "What's in it for ME?"-tankegangen går svært langt hos enkelte. Alle tenker ikke på tradisjonelt vis når det gjelder oppfølging av barn og bidrag til fellesskapet.

Som gammel kjerring fnyser jeg litt av og til over "ungdommen nåtildags" - altså unge, dynamiske foreldre - i akkurat den sammenheng. Men jeg tror alle vi andre må leve med det, og håpe at de blir voksnere etter hvert. Ingen barn får det bedre av at vi etteraper deres stil.

[Persille1365381127]

''Vet ikke om det var du som skrev om foreldrene som ikke skjønte at vi orket å delta på alt vi deltar på? At det ikke var så mye å delta på da de var småbarnsforeldre? Og det er kanskje her det ligger - at vi på død og liv skal ha med oss alt hele tiden, på alle kanter, både med barn, familie, venner, jobb, utdanning, selvrealisering - at det umulig kan bli tid til alt, og det aller meste blir litt halvveis.''

Ja, og nettopp derfor nedprioriteres dugnad i barnehagen...

Ja, jeg skjønner det - jeg stiller bare spørsmål til om det er den rette prioriteringen?

[Persille1365381127]

Det finnes også superegoister. "What's in it for ME?"-tankegangen går svært langt hos enkelte. Alle tenker ikke på tradisjonelt vis når det gjelder oppfølging av barn og bidrag til fellesskapet.

Som gammel kjerring fnyser jeg litt av og til over "ungdommen nåtildags" - altså unge, dynamiske foreldre - i akkurat den sammenheng. Men jeg tror alle vi andre må leve med det, og håpe at de blir voksnere etter hvert. Ingen barn får det bedre av at vi etteraper deres stil.

Et godt poeng - og jeg tror det er langt flere av disse nå, enn tidligere. Samfunnet var mer preget av dugnadsånd før - nå har alle nok med sitt, og forventer at "noen andre" skal stille opp så de får den servicen de mener de fortjener. En sannhet med modifikasjoner - men likevel...

[Persille1365381127]

Tror du må bare fortsette å tenke ditt, jeg. Du har fått mange svar her, men ingen av dem synes å nå inn til deg.

Nei, jeg har ikke fått mange svar - jeg har fått mange unnskyldninger på hvorfor man velger det ene fremfor det andre, ikke noen forklaring på hvorfor man velger å ikke delta på samfunssrettede oppgaver.

Jeg tror kanskje du er mer opptatt av å kritisere meg, enn å se hva jeg faktisk skriver? Jeg er ikke ute etter svar fra de som delter på litt her og litt der, og prioriterer når det kræsjer - jeg er spurte hva som skulle til for å innvolvere de som _aldri_ deltar.