Hærrrreguuud for noen konflikter....

[Gjest sliiiiiiiiten og sinnna]

....en seksåring klarer oppdrive.... særlig når han er trøtt og sliten (men _det_ kan man ikke innrømme at man er uansett).

I kveld var det det at han plutselig ville se Star Wars. Vi har i utgangspunktet en avtale om at han skal få se IV når han blir ti år. Kan hende vi lemper litt på det, han er ganske kjent med Star Wars gjennom lego-spillet, klassekamerater, reklame, kostymer osv, men jeg syns han er for liten når han ennå bare er seks. Dette ble tålmodig forklart nok en gang, at det blir ikke aktuelt i kveld uansett.

Da er det mas resten av kvelden, og ikke nok med det, men han skal "true" og slå og klype og sparke, og kan holde på med dette temaet i evigheter. Og dette er sikkert hundrede gang vi har en konflikt gående på noe han ikke får lov til, og vi har aldri firt på det. som feks at han plutselig vil ha dessert til kveldsmat. Ikke aktuelt, og han _vet_ at vi ikke gir oss. Hvor mange ganger må han teste og teste disse grensene? Jeg blir så sliten av dette. Og for ikke å snakke om den slåingen og "voldsbruken". Det tolereres _ikke_, men hva gjør man? Kan ikke godt låse ham inne eller ute heller????

AAAAAAAaaaaaaa, jeg blir snart sprø!! av disse teite konfliktene. Jada, jeg er størst, og vet best, men en eller annen gang må dette snu, ellers blir det slutt på å være tålmodig.

[Gjest efoll]

Vel. De kaller jo 6 årsalderen for den første puberten. Han skal teste grensene deres. Vi har også noe av dette hjemme med vår 6 åring, og da går det på tre ting: å få lov til å gå på besøk til en kompis seint på kvelden, eller å få lov til å se på dvd, eller å få lov til å spise et eller annet snop (feks kake før middag). Kjent!

Har ingen andre råd enn å fortsette å være konsekvent. Gjenta at han KAN få kake, men først etter middag (eksempel). Si positive ting som skal skje. Avlede med noe annet (du får ikke se star wars, men jeg kan lese denne kule sjørøverboka for deg) o.l.

Lykke til!

[Dings74]

Høres akkurat ut som 6 åringen her i huset!

Vi er verdens teiteste, han får "aldri lov til noe" og "alltid må jeg gjøre alt" osv...

[PieLill]

Vet ikke om det er til noen trøst. Men det høres ganske så normalt ut. Både ungens adferd og din frustrasjon.

;-)

Det viktigste er vel at dere fortsetter å ikke gi dere og holde fast på grensene. Før eller siden, gir det resultater.

Men du er inne på et alternativ i din sluttkommentar:

''AAAAAAAaaaaaaa, jeg blir snart sprø!! av disse teite konfliktene. Jada, jeg er størst, og vet best, men en eller annen gang må dette snu, ellers blir det slutt på å være tålmodig.''

Det kan være en god idé å legge vekk en del tolmodighet. Hvor raskt et barn (ut fra sine individuelle forutsetninger) aksepterer og forholder seg fornuftig til en grense har først og fremst med hvor konsekvente man er. Dernest at det er en viss fornuft, logikk, forholdsmessighet og retferdighet i opplegget. Men det er også viktig hvordan grensen hevdes.

Noe ganger kan det over tid være mer barmhjertig å arrangere et solid ragnarokk som virker tilstrekkelig avskrekkende, enn å ha disse gjentatte, gnagende konfliktene. Prinsippet er å gjøre ubehaget stort nok til at ungen finner ut at det absolutt ikke er verdt det. Hva som må til for det enkelte barn, vil være høyst varierende.

Jeg mener at når barn tramper over visse absolutte grenser eller har slike gjengangere, er det tid for å vurdere et alvorlig jordskjelv.

At et så stort barn går fysisk løs på mamma kvalifiserer, etter mitt syn til et automatisk jordskjelv av uforglemmelig sort. Mamma er den siste person i verden et barn skal få fysisk løs på, ikke minst gutter som en gang mest sannsynlig vil være fysisk større og sterkere enn mor. Jeg glemmer aldri blåmerkene til en mamma jeg kjente som ikke hadde lyktes i å sette slike absolutte grenser i tide.... Når barn går løs på mamma, er det duket for jordskjelv som sprenger Rikchters skala. Det er bare så endeløst uakseptabelt.

Jeg synes også at dere kan vurdere jordskjelv i forhold til den gnålingen du beskriver. Det er ufyselig adferd, samme hvor normal den er, og ikke noe man behøver å være tolmodig med i lengden.

Man skal selvsagt spare de store kanonene til man virkelig trenger dem. Dere er de beste til å vurdere hvor tolmodige eller harde dere vil være. Men om barnet på en eller annen måte går fysisk løs på deg, bør du ikke vise mye nåde.

mvh

[Gjest sliiiiiiiiten og sinnna]

Vet ikke om det er til noen trøst. Men det høres ganske så normalt ut. Både ungens adferd og din frustrasjon.

;-)

Det viktigste er vel at dere fortsetter å ikke gi dere og holde fast på grensene. Før eller siden, gir det resultater.

Men du er inne på et alternativ i din sluttkommentar:

''AAAAAAAaaaaaaa, jeg blir snart sprø!! av disse teite konfliktene. Jada, jeg er størst, og vet best, men en eller annen gang må dette snu, ellers blir det slutt på å være tålmodig.''

Det kan være en god idé å legge vekk en del tolmodighet. Hvor raskt et barn (ut fra sine individuelle forutsetninger) aksepterer og forholder seg fornuftig til en grense har først og fremst med hvor konsekvente man er. Dernest at det er en viss fornuft, logikk, forholdsmessighet og retferdighet i opplegget. Men det er også viktig hvordan grensen hevdes.

Noe ganger kan det over tid være mer barmhjertig å arrangere et solid ragnarokk som virker tilstrekkelig avskrekkende, enn å ha disse gjentatte, gnagende konfliktene. Prinsippet er å gjøre ubehaget stort nok til at ungen finner ut at det absolutt ikke er verdt det. Hva som må til for det enkelte barn, vil være høyst varierende.

Jeg mener at når barn tramper over visse absolutte grenser eller har slike gjengangere, er det tid for å vurdere et alvorlig jordskjelv.

At et så stort barn går fysisk løs på mamma kvalifiserer, etter mitt syn til et automatisk jordskjelv av uforglemmelig sort. Mamma er den siste person i verden et barn skal få fysisk løs på, ikke minst gutter som en gang mest sannsynlig vil være fysisk større og sterkere enn mor. Jeg glemmer aldri blåmerkene til en mamma jeg kjente som ikke hadde lyktes i å sette slike absolutte grenser i tide.... Når barn går løs på mamma, er det duket for jordskjelv som sprenger Rikchters skala. Det er bare så endeløst uakseptabelt.

Jeg synes også at dere kan vurdere jordskjelv i forhold til den gnålingen du beskriver. Det er ufyselig adferd, samme hvor normal den er, og ikke noe man behøver å være tolmodig med i lengden.

Man skal selvsagt spare de store kanonene til man virkelig trenger dem. Dere er de beste til å vurdere hvor tolmodige eller harde dere vil være. Men om barnet på en eller annen måte går fysisk løs på deg, bør du ikke vise mye nåde.

mvh

Takk for nok et konstruktivt svar :-)

Joda, det hender da at det virkelig sprekker.... Jeg har nok både brølt og holdt, men han lar det tilsynelatende prelle av. Det hender også at jeg sender ham ut døra. Jeg er helt enig i at å slå er fullstendig uakseptabelt, uansett, men hva gjør man for å avslutte situasjonen? Det er jo ikke lov eller akseptabelt å låse dem inne pårommet? Stenge dem ute og låse døra? Sette seg på dem til de slutter? Å si at han skal holde seg unna til han har kjølnet, eller holde seg på rommet, sitte i trappa eller sånne ting er bare tull, han er som en igle når han setter igang.

Av og til får man den derre inderlige rødfargete ville lysten til å fike til dem så det virkelig synger, men det har jeg gudskjelov unngått ennå. Det er å gå langt over grensen uansett, da viser man jo i praksis at man ikke er bedre selv. Kunne jo kanskje stikke ut en tur selv, men da må den andre foreldren være der, for jeg tør ikke gå fra ham alene ennå.

Men for all del, etterpå humrer man jo litt også da, av en slik viljesdemonstrasjon og så overtydelig opposisjon og fortvilet kamp.... Jeg har også tro på å være konsekvent, men jeg blir jo sliten av at det skal gjentas og gjentas så uhorvelig mange ganger før det forhåpentligvis synker inn.

Og det med slåingen - han er overhodet ikke voldelig noe annet sted eller mot noen andre, ikke på skolen, ikke mot kompiser, bare mot oss to når det virkelig tar av. Han er ikke blitt hundset og slått, så jeg skjønner ikke helt hvor han tar det fra, men det er vel noe med dette å være stor og sterk og truende, og tro at man dermed får viljen sin. Det er kanskje sånn det virker på endel av barnetv-filmene.

Jeg tror nok både han og vi er ganske normale, men jammen er det slitsomt til tider!

[PieLill]

Takk for nok et konstruktivt svar :-)

Joda, det hender da at det virkelig sprekker.... Jeg har nok både brølt og holdt, men han lar det tilsynelatende prelle av. Det hender også at jeg sender ham ut døra. Jeg er helt enig i at å slå er fullstendig uakseptabelt, uansett, men hva gjør man for å avslutte situasjonen? Det er jo ikke lov eller akseptabelt å låse dem inne pårommet? Stenge dem ute og låse døra? Sette seg på dem til de slutter? Å si at han skal holde seg unna til han har kjølnet, eller holde seg på rommet, sitte i trappa eller sånne ting er bare tull, han er som en igle når han setter igang.

Av og til får man den derre inderlige rødfargete ville lysten til å fike til dem så det virkelig synger, men det har jeg gudskjelov unngått ennå. Det er å gå langt over grensen uansett, da viser man jo i praksis at man ikke er bedre selv. Kunne jo kanskje stikke ut en tur selv, men da må den andre foreldren være der, for jeg tør ikke gå fra ham alene ennå.

Men for all del, etterpå humrer man jo litt også da, av en slik viljesdemonstrasjon og så overtydelig opposisjon og fortvilet kamp.... Jeg har også tro på å være konsekvent, men jeg blir jo sliten av at det skal gjentas og gjentas så uhorvelig mange ganger før det forhåpentligvis synker inn.

Og det med slåingen - han er overhodet ikke voldelig noe annet sted eller mot noen andre, ikke på skolen, ikke mot kompiser, bare mot oss to når det virkelig tar av. Han er ikke blitt hundset og slått, så jeg skjønner ikke helt hvor han tar det fra, men det er vel noe med dette å være stor og sterk og truende, og tro at man dermed får viljen sin. Det er kanskje sånn det virker på endel av barnetv-filmene.

Jeg tror nok både han og vi er ganske normale, men jammen er det slitsomt til tider!

Det er bra at barnet gjør som dere vil når han er borte. Alltid et godt tegn.

;-)

''Jeg er helt enig i at å slå er fullstendig uakseptabelt, uansett, men hva gjør man for å avslutte situasjonen? Det er jo ikke lov eller akseptabelt å låse dem inne pårommet? Stenge dem ute og låse døra? Sette seg på dem til de slutter?''

Jeg synes faktisk alt du foreslår der er akseptabelt når ungen går fysisk løs på foreldrene, ikke minst mor. Ville vært litt skeptisk til å låse dem ute, for hvem vet hvor de går og hva de finner på. Men hvorfor i hele vide verden skulle ikke dere ha rett til å kunne sette en effektiv stopper for hugg og slag rettet mot dere selv?

Er han tøff i trynet til å gå fysisk løs på foreldrene sine, ikke minst mor, er han tøff nok til å tåle fysiske begrensninger på sin bevegelsesfrihet. Enten ved at man stenger ham inne på et kjedelig rom, eller ved at man holder ham fast nok til at han ikke får gjort noe ugang. Begge deler lenge nok til at det ikke er gøy og han skjønner hvem som er sterkest.

Hva ville skjedd om han om ti år går fysisk løs på en politibetjent? Ta den reaksjonen og skriv den om til 6-årsnivå. Paralellen er helt relevant. Han går (nå) løs på sine øverste autoriteter og håndhevere av lov og rett.

Du skriver vi, så jeg går ut fra at det er en mann/far inne i bildet. Når ungen går løs på deg synes jeg han skulle reagere som han ville gjort om en voksen mann gikk løs på deg, igjen selvsagt justert til 6-årsnivå. Barn, særlig gutter, trenger å se menn som krever respekt for 'sin kvinne'. (Enlendig uttrykt, men håper du skjønner hva jeg mener.)

I forhold til å gå løs på sine foreldre, er det også helt greit med straff og inndragning av de kjæreste privilegiene. Det må rett og slett koste så dyrt at det ikke er verdt det.

Om det er et eller annet med film og TV krangelen dreier seg om, kan dere f.eks. si at "Du vil ha mer TV? På denne måten blir det ikke TV i det hele tatt på 3 dager." Det vil bli et lurveleven å håndheve disse tre dagene. Men så tror jeg dere vil få det adskillig mer fredelig i lang tid fremover. (Pass på at det går over flere dager. En dag er nok ikke nok til å vise at dere faktisk mente alvor og til at det skal svi nok.)

Jeg tror oss nåværende foreldre er alt for dresserte til at vi skal bruke ord, logikk og maktsvake virkemidler i en hver situasjon. Vi føler oss nesten som monstre om vi bruker makt. Så ender vi opp med å miste autoritet og skrike som gale. - Som om det styrker vår autoritet....

Barn som fysisk utfordrer oss, må møte en form for fysisk motmakt når ord ikke strekker til. (Ikke vold og slag, selvsagt. Da har vi, som du sier, satt oss på barnets nivå.) Men å f.eks. holde barnet fast nok til at det ikke får gjørt noen ugang, må da være lov. Hva skal vi ellers gjøre? Er det ikke det vi ville gjort om barnet f.eks. gikk løs på et mindre barn eller inventaret? Hvorfor skulle ikke barnets foreldre kunne beskytte seg selv på samme måte?

Å fysisk sette stopper for et barn som går løs på en selv eller andre, er den reaksjonen som stemmer best overens med hva barnet vil møte i samfunnet for øvrig.

mvh

[Gjest sliiiiiiiiten og sinnna]

Det er bra at barnet gjør som dere vil når han er borte. Alltid et godt tegn.

;-)

''Jeg er helt enig i at å slå er fullstendig uakseptabelt, uansett, men hva gjør man for å avslutte situasjonen? Det er jo ikke lov eller akseptabelt å låse dem inne pårommet? Stenge dem ute og låse døra? Sette seg på dem til de slutter?''

Jeg synes faktisk alt du foreslår der er akseptabelt når ungen går fysisk løs på foreldrene, ikke minst mor. Ville vært litt skeptisk til å låse dem ute, for hvem vet hvor de går og hva de finner på. Men hvorfor i hele vide verden skulle ikke dere ha rett til å kunne sette en effektiv stopper for hugg og slag rettet mot dere selv?

Er han tøff i trynet til å gå fysisk løs på foreldrene sine, ikke minst mor, er han tøff nok til å tåle fysiske begrensninger på sin bevegelsesfrihet. Enten ved at man stenger ham inne på et kjedelig rom, eller ved at man holder ham fast nok til at han ikke får gjort noe ugang. Begge deler lenge nok til at det ikke er gøy og han skjønner hvem som er sterkest.

Hva ville skjedd om han om ti år går fysisk løs på en politibetjent? Ta den reaksjonen og skriv den om til 6-årsnivå. Paralellen er helt relevant. Han går (nå) løs på sine øverste autoriteter og håndhevere av lov og rett.

Du skriver vi, så jeg går ut fra at det er en mann/far inne i bildet. Når ungen går løs på deg synes jeg han skulle reagere som han ville gjort om en voksen mann gikk løs på deg, igjen selvsagt justert til 6-årsnivå. Barn, særlig gutter, trenger å se menn som krever respekt for 'sin kvinne'. (Enlendig uttrykt, men håper du skjønner hva jeg mener.)

I forhold til å gå løs på sine foreldre, er det også helt greit med straff og inndragning av de kjæreste privilegiene. Det må rett og slett koste så dyrt at det ikke er verdt det.

Om det er et eller annet med film og TV krangelen dreier seg om, kan dere f.eks. si at "Du vil ha mer TV? På denne måten blir det ikke TV i det hele tatt på 3 dager." Det vil bli et lurveleven å håndheve disse tre dagene. Men så tror jeg dere vil få det adskillig mer fredelig i lang tid fremover. (Pass på at det går over flere dager. En dag er nok ikke nok til å vise at dere faktisk mente alvor og til at det skal svi nok.)

Jeg tror oss nåværende foreldre er alt for dresserte til at vi skal bruke ord, logikk og maktsvake virkemidler i en hver situasjon. Vi føler oss nesten som monstre om vi bruker makt. Så ender vi opp med å miste autoritet og skrike som gale. - Som om det styrker vår autoritet....

Barn som fysisk utfordrer oss, må møte en form for fysisk motmakt når ord ikke strekker til. (Ikke vold og slag, selvsagt. Da har vi, som du sier, satt oss på barnets nivå.) Men å f.eks. holde barnet fast nok til at det ikke får gjørt noen ugang, må da være lov. Hva skal vi ellers gjøre? Er det ikke det vi ville gjort om barnet f.eks. gikk løs på et mindre barn eller inventaret? Hvorfor skulle ikke barnets foreldre kunne beskytte seg selv på samme måte?

Å fysisk sette stopper for et barn som går løs på en selv eller andre, er den reaksjonen som stemmer best overens med hva barnet vil møte i samfunnet for øvrig.

mvh

Mange gode poenger. Jeg føler meg som en overgriper når jeg holder fast en seksåring. Jeg _er_ jo sterkest, men føler meg ikke helt komfortabel med å vise det. Tenker at det lærer ham at det gjelder å være stor og sterk, for da får man viljen sin.

Men han er jo en overgriper også, når han slår og klyper. Og hadde dette vært en hund (uten sammenligning forøvrig) som ypper seg og tester rangstigen i flokken har jeg alltid ment at man skal være "nådeløs"... Sjefen er øverst, og det meste kan forhandles om og krangles om, men akkurat det å prøve å ta makten med vold er ikke akseptabelt.

OK, jeg skal prøve å være raskere med å avslutte konflikten neste gang, ikke vente og se om han ikke gir seg når vi prøver med å snakke ham til fornuft ;-)

[Lillemus]

Takk for nok et konstruktivt svar :-)

Joda, det hender da at det virkelig sprekker.... Jeg har nok både brølt og holdt, men han lar det tilsynelatende prelle av. Det hender også at jeg sender ham ut døra. Jeg er helt enig i at å slå er fullstendig uakseptabelt, uansett, men hva gjør man for å avslutte situasjonen? Det er jo ikke lov eller akseptabelt å låse dem inne pårommet? Stenge dem ute og låse døra? Sette seg på dem til de slutter? Å si at han skal holde seg unna til han har kjølnet, eller holde seg på rommet, sitte i trappa eller sånne ting er bare tull, han er som en igle når han setter igang.

Av og til får man den derre inderlige rødfargete ville lysten til å fike til dem så det virkelig synger, men det har jeg gudskjelov unngått ennå. Det er å gå langt over grensen uansett, da viser man jo i praksis at man ikke er bedre selv. Kunne jo kanskje stikke ut en tur selv, men da må den andre foreldren være der, for jeg tør ikke gå fra ham alene ennå.

Men for all del, etterpå humrer man jo litt også da, av en slik viljesdemonstrasjon og så overtydelig opposisjon og fortvilet kamp.... Jeg har også tro på å være konsekvent, men jeg blir jo sliten av at det skal gjentas og gjentas så uhorvelig mange ganger før det forhåpentligvis synker inn.

Og det med slåingen - han er overhodet ikke voldelig noe annet sted eller mot noen andre, ikke på skolen, ikke mot kompiser, bare mot oss to når det virkelig tar av. Han er ikke blitt hundset og slått, så jeg skjønner ikke helt hvor han tar det fra, men det er vel noe med dette å være stor og sterk og truende, og tro at man dermed får viljen sin. Det er kanskje sånn det virker på endel av barnetv-filmene.

Jeg tror nok både han og vi er ganske normale, men jammen er det slitsomt til tider!

''Det er jo ikke lov eller akseptabelt å låse dem inne pårommet''

Snuppa mi hadde en del raseriutbrudd i 3-4-årsalderen, særlig ved matbordet hvor hun ofte dengte løs på meg. Til slutt ble jeg så lei at jeg konsekvent bar henne inn på rommet, sa at hun fikk komme tilbake når hun ikke slo meg og så lukket jeg føra (låste den ikke) og gikk tilbake på kjøkkenet.

Hun var selvfølgelig tilbake like etter at jeg hadde satt meg ned, like illsint og slo igjen. Jeg bar henne ut på nytt. Første gangen måtte jeg bære henne ut 7 ganger, andre gangen 4 ganger, så en gang og siden det har hun kuttet det helt ut.

Nå er hun 7 år og det hender fremdeles hun får et lite raserianfall en sjelden gang, men nå innser hun selv at hun har vært urimelig og da klarer hun å roe seg ned selv og kommer og gir meg en klem og ber om unnskyldning. Men hun slår ikke lenger da.

[PieLill]

Mange gode poenger. Jeg føler meg som en overgriper når jeg holder fast en seksåring. Jeg _er_ jo sterkest, men føler meg ikke helt komfortabel med å vise det. Tenker at det lærer ham at det gjelder å være stor og sterk, for da får man viljen sin.

Men han er jo en overgriper også, når han slår og klyper. Og hadde dette vært en hund (uten sammenligning forøvrig) som ypper seg og tester rangstigen i flokken har jeg alltid ment at man skal være "nådeløs"... Sjefen er øverst, og det meste kan forhandles om og krangles om, men akkurat det å prøve å ta makten med vold er ikke akseptabelt.

OK, jeg skal prøve å være raskere med å avslutte konflikten neste gang, ikke vente og se om han ikke gir seg når vi prøver med å snakke ham til fornuft ;-)

Du er ikke mer overgirper når du holder fast en seksåring, enn en politibetjent er når h*n setter håndjern på en rabiat voldsutøver. (Uten sammenligning for øvrig.) Det er stor forskjell på å tilrive seg uberettiget makt og på å utøve den makt som følger av det ansvaret du også tar som forelder.

Barna våre er likeverdige med oss. Men de er ikke jevnbyrdige med oss. Vi har helt ulike roller i familien. En forelders sure jobb er og være størst, sterkest og staest, også fysisk om det trengs. Om man ikke er det vil jo barnet oppleve at fysisk utagering lønner seg. Man holder ikke fast barnet som en jevnbyrdig, desperat klassekompis i en innbitt maktkamp. Man holder fast barnet med utgangspunkt i den autoritet og overlegne styrke som naturlig finnes der og som skal finnes der. Det blir en helt annen setting.

Stå på, om ikke mange år blir han for sterk for deg!

mvh

[Gjest kvinne 46]

Når mine gjekk over grensa, tok/bar eg dei ut på gangen. Prøvde dei å kome inn, heldt eg igjen døra, og sa eg ville ikkje ha dei inne hos meg slik dei var.

Men før konflikta har utvikla seg så langt har dei fått tilbud om eit positivt alternativ, og så advarsel når grensa er nådd.

13 åringen min som "krangla" med meg i går måtte eg til slutt sette ein stopper for. Og be han fjerne seg frå rommet der eg var (han kjeda seg). Etter ei stund kom han inn att med eit positivt forslag, som eg hjalp han med å utføre.

[Gjest vær konsekvent]

Når mine gjekk over grensa, tok/bar eg dei ut på gangen. Prøvde dei å kome inn, heldt eg igjen døra, og sa eg ville ikkje ha dei inne hos meg slik dei var.

Men før konflikta har utvikla seg så langt har dei fått tilbud om eit positivt alternativ, og så advarsel når grensa er nådd.

13 åringen min som "krangla" med meg i går måtte eg til slutt sette ein stopper for. Og be han fjerne seg frå rommet der eg var (han kjeda seg). Etter ei stund kom han inn att med eit positivt forslag, som eg hjalp han med å utføre.

Dette var beste tips. Bær de fysisk ut av rommet og "lås" døren. Da gjør de ikke det flere ganger.