Ane Ramms bok om adopsjon

[Gjest far&sønn]

Boken er lest. Lettlest - tok meg to og en halv time. Likte ikke helt valg av språklig stil med korte setninger og veldig enkelt språk, men det er en ren smakssak.

Viktig budskap. Også for de dol'ere og øbbere som driver intens røtterromantisering og fortidsforherligelse.

- Adopterte har sjelden store identitetsproblemer, det er samfunnet rundt som sliter med identifiseringen av adopterte. - De fleste adopterte er ikke to- eller flerkulturelle. De er norskkulturelle med en annen etnisk opprinnelse. De har verken med seg eller vokst opp i en annen kulutur enn den foreldrene og omgivelsene lever i sammen med dem - altså norsk for adopterte i Norge. - Adopsjonsforskningen (også i Norge) er særs mangelfull og dessuten ekstremt problemfokusert. Adopsjon ender opp som forklaring på det meste av problemer, fra tenåringsopposisjon til vanlig treårstrass. - Det er bare en knøttliten andel av de adopterte som har så stor interesse for sine "røtter" eller biologiske foreldre at de i tar aktive grep for å finne ut noe om bio-foreldre. Andelen er på omlag 0,6 prosent. Så mye for Tore på Sporet......

For meg er alt dette innlysende. Derfor var boken for meg et argumentsarsenal jeg kan høste av. For andre er det sikkert motsatt. Uansett er det betimelig at adopstivforeldre tar seg tid til å lese disse betraktningene.

[Gjest Bare lurer jeg nå]

Bare lurer på tallet 0,6%? Hvem har anslått det og hvordan?

[Gjest far&sønn]

Bare lurer på tallet 0,6%? Hvem har anslått det og hvordan?

Tallet stammer fra Ane Ramms bok. Har sett på utregningen hennes igjen. Den er nok noe unøyaktig,

Utregningen er som følger. Det er 17-18.000 utenlandsadopterte i Norge. Anslagsvis 7.000 av dem har passert myndighetsalder og har dermed lovfestet rett til å vå vite hvem bio-foreldrene er, hvis det er kjent for myndighetene. Antall henvendelser om slike gjenforeningssaker til BUFetat er på ca. 40 i året.

Ane Ramm regner 40 av 7000 = 0,6 prosent. Det er etter mitt skjønn for enkelt. Men la oss si at hvert år når ca 1000 utenlandsadopterte myndighetsalder. 40 av 1000 = 4 prosent. Men det blir et for høyt tall gitt at mange av dem som henvender seg har passert 18 år for lenge siden, altså at de 40 representerer adopterte et stort aldersspenn og dermed langt flere enn 1000 årlig. Det korrekte tallet blir trolig et sted mellom én og to prosent. Ikke akkurat det man kalle representativt for utenlandsadopterte.

Dermed står Ane Ramms påstand like fjellstøtt. Tore på sporet-myten om den adoprterte som må fylle et sjelslig tomrom og bli hel gjennom gjenforening med bio-foreldre er ikke bare sterkt overdrevet, Den er direkte misvisende for den altoverskyggende majoritet av adoptivbarn.

[Gjest Bare lurer jeg nå]

Tallet stammer fra Ane Ramms bok. Har sett på utregningen hennes igjen. Den er nok noe unøyaktig,

Utregningen er som følger. Det er 17-18.000 utenlandsadopterte i Norge. Anslagsvis 7.000 av dem har passert myndighetsalder og har dermed lovfestet rett til å vå vite hvem bio-foreldrene er, hvis det er kjent for myndighetene. Antall henvendelser om slike gjenforeningssaker til BUFetat er på ca. 40 i året.

Ane Ramm regner 40 av 7000 = 0,6 prosent. Det er etter mitt skjønn for enkelt. Men la oss si at hvert år når ca 1000 utenlandsadopterte myndighetsalder. 40 av 1000 = 4 prosent. Men det blir et for høyt tall gitt at mange av dem som henvender seg har passert 18 år for lenge siden, altså at de 40 representerer adopterte et stort aldersspenn og dermed langt flere enn 1000 årlig. Det korrekte tallet blir trolig et sted mellom én og to prosent. Ikke akkurat det man kalle representativt for utenlandsadopterte.

Dermed står Ane Ramms påstand like fjellstøtt. Tore på sporet-myten om den adoprterte som må fylle et sjelslig tomrom og bli hel gjennom gjenforening med bio-foreldre er ikke bare sterkt overdrevet, Den er direkte misvisende for den altoverskyggende majoritet av adoptivbarn.

Tusen takk for svaret far & sønn!

Helt enig i at Tore på sporet ikke er representativt i det hele tatt. Det som ligger i programmet er at noen av de som ønsker å opprette slik kontakt, går gjennom dette programmet. At dette sendes som underholdning, er ganske makabert, synes jeg. Som å frotse i andres skjebne, og det i beste sendetid. Huff!

Boka virker interessant den. Ane Ramm er en av mange adopterte hun også. De er like forskjellige, tror jeg, som vi som ikke er adopterte er. Bare at det de aller fleste av har felles er at de skiller seg ut i hudfarge og at de er født av en annen i et annet land. Men klart de er norske! Ble litt sjokka når det sto at mange tror de er tokulturelle. Det er flyktninger/innvandrere som er det. Hvordan adopterte velger å definerer seg selv og forholdet til foreldrene sine og om de ev. er interessert i personen som fødte dem, er jo det sentrale. Vi andre rundt kan eller skal ikke definere det for dem. De må få føle det de føler uavhengig av oss. Vi kan ikke definere deres følelser.

[colombis]

Jeg har også lest boka.

Det var godt å ENDELIG lese en positiv bok som omhandler det å være adoptert. Synes den var morsomt skrevet

Formålet med denne boka er ønsket om å normalisere synet på den utenlansadopterte.Den inneholder konkrete råd til foreldre, men også et oppgjør med det Ane Ramm mener er foreldede og feiaktige forestillinger om utenlandsadopterte.

Jeg vil virkelig anbefale dere å lese denne boka, synes den var en tankevekker for meg.

[avidi]

Helt enig at boka er bra og at Ane har mange gode poenger. Har vært på en del foredrag med henne og hatt noen diskusjoner. Hun er veldig bombastisk i sine uttalelser, men som mange andre her sier; det er godt å få høre hennes versjon av det å være adoptert også ikke bare de "ulykkelige" historiene.

[sosu]

Den boka skal jeg lese! Alt det du oppsummerer er innlysende for meg også, men er nok mange som ikke skjønner dette. Og så flott at det er en med egne erfaringer som har skrevet den!

[trk1365380645]

Som vanlig er jeg veldig enig. Det største problemet for oss nå er at vi er blitt kjent med så mange hyggelige etiopia- adoptanter som det ikke ser ut til at vi treffer uten at vi har en grunn;-)

Hjertelig hilsen trk

som forresten har mistet alle epostadresser, så send gjerne en mail til [email protected]

[fillolin]

Enig i at det er en lettlest og lesverdig bok, absolutt. (Jeg synes den var vakker også, og det er jo også et pluss.) Ramm skriver bare ut fra sitt eget ståsted, men likevel sikkert representativt for flere. Geir Follevåg har jo skrevet om mye av det samme. Reagerer likevel litt på baksideteksten der det står at "for første gang luftes både kjente og helt ukjente tanker om utenlandsadopsjon av en som selv er adoptert". Det er jo positivt feil (igjen kan jo Follevåg være et eksempel, men det finnes mange flere) - eller er det jeg som misforstår?