En opprivende morgen-igjen :(

[Gjest efoll]

Jeg vet ikke min arme råd om hva jeg skal gjøre med mine to søte små skolebarn (6 og 8). De kranger og er veldig slemme mot hverandre. Spesielt er det den eldste (jente) somhele tiden skal erte og plage lillebroren sin. Hun er veldig sjalu, og hun sier rett ut at hun "hater" den dumme lillebroren. Jeg er lei meg for dette, og vanvittig sliten av det. Det er alltid jeg som følger til skolen fordi faren begynner så tidlig. Den yngste må følges enda pga litt lang skolevei. Derfor går vi sammen alle tre. Morgenene er veldig slitsomme, for da skal alltid den eldste plukke på den yngste, og det blir bråk og spetakkel, og ikke noe hyggelig i det hele tatt. Ofte ender det med at jeg blir skikkelig sinna og sier ting jeg ikke mener og så baller det på seg.

Hvordan skal jeg få snudd denne ulykkelige situasjonen? Jeg vet at den eldste er veldig sjalu, hun har alltid vært det. Når hun er alene er hun er skikkelig hjerteknuser, men med en gang broren er der er det konkurranse om mamma, og om godstolen, om å få størst glass, best og penest tallerken osv. Det driver meg til vanvidd! Jeg sier ikke at det ikke er trøbbel med broren i det hele tatt, men det er sånn at den eldste er den som starter det hele.

Vi har hele tiden forsøkt å unngå sjalusi. Hun får goder han ikke får fordi hun er eldre (være lenger oppe, sitte foran i bilen -nb sjelden!), gå alene på kino/teater med mamma m.m). vi forteller henne stadig vekk at vi er glad i henne, og vi bruker faktisk nesten mer tid på henne (feks ved leggetid) enn på han. De har aktiviteter hver for seg også. Hva mer kan jeg gjøre?

Det verste nå er at det nesten blir sånn at jeg heller vil være sammen med han, fordi jeg er grinete på dette tullet hennes!

Selvsagt kan broren være irriterende for henne også, men han er en roligere type og det er hun som begynner. Hjelp?

[Lotte :o)]

Inndra goder! Niks gameboy, tv, etc. Dårlig oppførsel = de mister tid med favorittleken, godis, lommepenger osv.

[Lillemus]

Jeg er enig med Lotte. En 8-åring vet utmerket godt at hun ikke har lov til å slå og erte andre. Ta en prat med henne og forklar henne at heretter vil det få konsekvenser om hun er slem mot lillebroren (og omvendt!), at hun ikke får spille (gameboy, ninetndo, pc-spill f.eks.) den dagen eller noe annet du vet hun liker godt. Og vær knallhard når klagingen over at hun ikke får lov kommer - hun kommer garantert til å love at hun aaaaldri skal gjøre det mer for å få tilbake godet hun har mistet før tiden. Garantert!

[Gjest efoll]

[quote name=Lotte )' timestamp='1192787169' post='3698767]

Inndra goder! Niks gameboy, tv, etc. Dårlig oppførsel = de mister tid med favorittleken, godis, lommepenger osv.

ok, men dette skjer ofte om morgenen. Da har de ingen goder som venter. Jeg synes at "straffen" bør komme umiddelbart. Å ikke se tv om kvelden den dagen pga noe som hendte om morgenen synes jeg er litt vanskelig?

[Gjest efoll]

Jeg er enig med Lotte. En 8-åring vet utmerket godt at hun ikke har lov til å slå og erte andre. Ta en prat med henne og forklar henne at heretter vil det få konsekvenser om hun er slem mot lillebroren (og omvendt!), at hun ikke får spille (gameboy, ninetndo, pc-spill f.eks.) den dagen eller noe annet du vet hun liker godt. Og vær knallhard når klagingen over at hun ikke får lov kommer - hun kommer garantert til å love at hun aaaaldri skal gjøre det mer for å få tilbake godet hun har mistet før tiden. Garantert!

Men synes du at ingen tv om kvelden feks funker bra når kranglingen er om morgenen?

[fuji1365380447]

Jeg vet ikke så mye om så store barn - men jeg leser flittig Jesper Juul -syntes at han har mye fornuftig å si om vanskelige familiesituasjoner.

Han sier ofte at til litt større barn (som din datter) så kan man si hvordan man føler det som foreldre. Du kan for eksempel si noe slikt som:

"Jeg blir så lei meg når dere krangler hver dag på vei til skolen - jeg er så glad i dere begge to, og blir så trist når jeg ser at dere ikke er snille med hverandre. Jeg kjefter og blir sinna på deg, men det hjelper jo ikke noe. Jeg tror jo at du også blir sliten av alle disse kranglene med din bror. Hvordan syntes du at vi skal løse denne situasjonen? "

Her er et utklipp av Jesper Juul sitt svar på en annen familie som sliter med sjalusi:

"Barn vil intet heller enn å gjøre sine foreldre glade. Når de derfor tar mot til seg og gir uttrykk for tanker og følelser som de vet gjør foreldrene lei seg, kan man trygt gå ut fra at det nå er alvor. Det er ikke en del av et spill for «å få oppmerksomhet», men uttrykk for et behov for å bli «sett». Det er heller ikke uttrykk for simpel sjalusi, men for smerten over et tap."

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1848297.ece

Jeg vet som sagt ikke så mye om dette, men hans svar gir ofte mening for meg.

[Lotte :o)]

ok, men dette skjer ofte om morgenen. Da har de ingen goder som venter. Jeg synes at "straffen" bør komme umiddelbart. Å ikke se tv om kvelden den dagen pga noe som hendte om morgenen synes jeg er litt vanskelig?

Vel, det er ikke vanskeligere enn å fortelle dem det, der og da; i ettemiddag blir det ikke noe tv, spill etc. Ser ikke helt problemet.

Har du noen andre effektive forslag selv, da? Jeg lytter gjerne:)

Hva i all verden skal man straffe med, når alle skal ut av huset, og ikke treffes før om ettermiddagen?

[Lillemus]

Men synes du at ingen tv om kvelden feks funker bra når kranglingen er om morgenen?

Når barnet er så stort ser jeg ikke problemet i å la konsekvensen komme først etter skolen nei.

[Gjest Shira :o)]

Jeg må si meg enig med de andre her, inndra ett gode. 6-åringen min har ingen problem med å skjønne at konsekvensen kommer senere på dagen. Sier jeg null tv etter en umulig morgen, etter at jeg har prøvd prating og alt, ja da forstår han det veldig godt når kvelden kommer.

Jeg er konsekvent, og bryter ikke den konsekvensen jeg har satt, og nå er vi kommet i en mye rolige situasjon, enn hva vi har hatt de første ukene etter skolestart.

Når ikke prating og forklaring hjelper, så må jeg finne andre løsninger.

[Gjest efoll]

Jeg vet ikke så mye om så store barn - men jeg leser flittig Jesper Juul -syntes at han har mye fornuftig å si om vanskelige familiesituasjoner.

Han sier ofte at til litt større barn (som din datter) så kan man si hvordan man føler det som foreldre. Du kan for eksempel si noe slikt som:

"Jeg blir så lei meg når dere krangler hver dag på vei til skolen - jeg er så glad i dere begge to, og blir så trist når jeg ser at dere ikke er snille med hverandre. Jeg kjefter og blir sinna på deg, men det hjelper jo ikke noe. Jeg tror jo at du også blir sliten av alle disse kranglene med din bror. Hvordan syntes du at vi skal løse denne situasjonen? "

Her er et utklipp av Jesper Juul sitt svar på en annen familie som sliter med sjalusi:

"Barn vil intet heller enn å gjøre sine foreldre glade. Når de derfor tar mot til seg og gir uttrykk for tanker og følelser som de vet gjør foreldrene lei seg, kan man trygt gå ut fra at det nå er alvor. Det er ikke en del av et spill for «å få oppmerksomhet», men uttrykk for et behov for å bli «sett». Det er heller ikke uttrykk for simpel sjalusi, men for smerten over et tap."

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1848297.ece

Jeg vet som sagt ikke så mye om dette, men hans svar gir ofte mening for meg.

Tusen takk!

[fuji1365380447]

Jeg ser her at mange mener at datteren din er så stor at hun må tåle å få en straff senere på kvelden.

Jeg ville bare minne om en stor debatt som gikk inne på Aftenpostens sider etter en artikkel av Jesper Juul om konsevens og straff:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2018400.ece

"Når man for eksempel går ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir man våt. Det er konsekvensen. Trosser man sine foreldres formaninger og blir skjelt ut eller må unnvære historien på sengekanten, er det en straff.

Forskjellen mellom straff og konsekvens er ganske stor. Konsekvensene av våre handlinger kan være ubehagelige eller gjøre vondt. Men de får oss ikke til å tvile på vår verdi som mennesker. Det gjør straff."

Er dere mer erfarne mødre uenig i dette? Mener dere at f.eks å straffe med å ta vekk tv på kvelden er bra barneoppdragelse?

[Gjest mallet]

Jeg ser her at mange mener at datteren din er så stor at hun må tåle å få en straff senere på kvelden.

Jeg ville bare minne om en stor debatt som gikk inne på Aftenpostens sider etter en artikkel av Jesper Juul om konsevens og straff:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2018400.ece

"Når man for eksempel går ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir man våt. Det er konsekvensen. Trosser man sine foreldres formaninger og blir skjelt ut eller må unnvære historien på sengekanten, er det en straff.

Forskjellen mellom straff og konsekvens er ganske stor. Konsekvensene av våre handlinger kan være ubehagelige eller gjøre vondt. Men de får oss ikke til å tvile på vår verdi som mennesker. Det gjør straff."

Er dere mer erfarne mødre uenig i dette? Mener dere at f.eks å straffe med å ta vekk tv på kvelden er bra barneoppdragelse?

Jeg synes Juul overdriver litt her. Greit nok at man ikke skal overdrive straffen i forhold til hva barnet gjorde galt, men det blir litt vel dillete å aldri skulle straffe. En naturlig konsekvens av mange handlinger er ofte for abstrakt og langsiktig for et barn å forholde seg til, og noen ganger oppfatter barnet konsekvensen rett og slett som positiv. For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting. Som voksne ser vi at barnet vil ha glede av å ha lært å rydde og ha det ordentlig rundt seg, når det blir eldre - men for et barn blir dette for langsiktig. Da må man inn med noe barnet forstår, for eksempel "straffe" med at det ikke blir noe barnetv hvis lekene ikke er ryddet bort først.

Pedagogikk er vel og bra, men det kan bli FOR pedagogisk noen ganger, synes jeg...

[Gjest også en mamma]

Jeg ser her at mange mener at datteren din er så stor at hun må tåle å få en straff senere på kvelden.

Jeg ville bare minne om en stor debatt som gikk inne på Aftenpostens sider etter en artikkel av Jesper Juul om konsevens og straff:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2018400.ece

"Når man for eksempel går ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir man våt. Det er konsekvensen. Trosser man sine foreldres formaninger og blir skjelt ut eller må unnvære historien på sengekanten, er det en straff.

Forskjellen mellom straff og konsekvens er ganske stor. Konsekvensene av våre handlinger kan være ubehagelige eller gjøre vondt. Men de får oss ikke til å tvile på vår verdi som mennesker. Det gjør straff."

Er dere mer erfarne mødre uenig i dette? Mener dere at f.eks å straffe med å ta vekk tv på kvelden er bra barneoppdragelse?

Jeg er enig med deg. Når barnet er sjalu som i dette tilfellet så tror jeg ikke det hjelper å inndra goder slik at barnet får bensin til sjalusi-bålet sitt.

Jeg tror også at bruken av straff generelt bare øker hennes følelse av at hun er familiens nedprioriterte.

Nå er det selvsagt vanskelig, jenta får allerede flere goder enn broren, og likevel er hun sjalu.

Så til efoll: jeg syns ikke dere skal straffe henne med inndragning av goder. Situasjonen bør helst løses der og da. (Altså på skoleveien om morgenen). Jeg kan tenke meg noen alternativer jeg ville prøvd.

Velg en morgen dere har god tid, og start litt før dere egentlig må. Snakk med BEGGE barna på forhånd om krangling og erting og slåssing, og at det er uakseptabelt. Når situasjonen så oppstår - så stopp helt opp. Gjenta budskapet om at oppførselen er uakseptabel. Gi dem EN sjanse til å skjerpe seg. Hvis det da blir bråk - send jenta alene i forveien til skolen. Hvis hun bråker og krangler må hun altså gå alene til skolen.

Et alternativ hvis dere har dårligere tid er å sende jenta av gårde til fots og kjøre lillebror.

Jeg kan også tenke meg en annen ting. Mest sannsynlig er hun sjalu fordi broren får mer GOD oppmerksomhet enn henne. Når ungene krangler, tar du på en måte hans parti. (I hennes øyne, du oppfatter deg som rettferdig). Sannsynligvis vet lillebror akkurat hvilke knapper han skal trykke på både hos storesøster og hos deg, for å få i gang en krangel, og for å få din sympati. Vær litt obs på det! Kanskje ER du litt urettferdig uten at du selv legger merke til det.

De aller fleste situasjoner er det ikke bare en skyldig part. OK, hvis hun dytter broren i grøfta, uten at han har sagt noe eller sett på henne eller dultet i henne - da er det hun som gjør noe galt. Men selv om hun starter bør ikke han heller slippe ustraffet fra å følge opp. Jeg har stor tro på en slags "kollektiv avstraffelse" av søsken. Når begge krangler - uansett hvem som begynte - så må tilsnakk og straff ramme begge.

En annen løsning jeg ser for meg - hvis du tør - er å snakke om oppførselen dem i mellom på forhånd, og si at hvis de begynner å bråke på skoleveien, så får de to gå sammen, og så går du hjem. For du orker ikke kranglingen deres. Det som kan være positivt med det er at de da må passe litt på hverandre, og kanskje føler hun innerst inne litt ansvar for broren. De blir nødt til å samarbeide hvis du snur på hælen og går. Det betenkelige er hvis hun da bare er slem mot broren og forlater han.

Jeg har generelt lite til overs for Jesper Juul-teknikker ala "jeg blir så lei meg når du..." for jeg syns ikke at vi skal belemre barna med skyldfølelser for foreldrene. Da syns jeg det er bedre å si at slik oppførsel aksepteres ikke. Da kan barna i verste fall få lov til å diskutere hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt - og kanskje kan man til og med komme til kompromisser. Men følelses-tyranni er det ingen som kan stille opp i mot.

[fuji1365380447]

Jeg er enig med deg. Når barnet er sjalu som i dette tilfellet så tror jeg ikke det hjelper å inndra goder slik at barnet får bensin til sjalusi-bålet sitt.

Jeg tror også at bruken av straff generelt bare øker hennes følelse av at hun er familiens nedprioriterte.

Nå er det selvsagt vanskelig, jenta får allerede flere goder enn broren, og likevel er hun sjalu.

Så til efoll: jeg syns ikke dere skal straffe henne med inndragning av goder. Situasjonen bør helst løses der og da. (Altså på skoleveien om morgenen). Jeg kan tenke meg noen alternativer jeg ville prøvd.

Velg en morgen dere har god tid, og start litt før dere egentlig må. Snakk med BEGGE barna på forhånd om krangling og erting og slåssing, og at det er uakseptabelt. Når situasjonen så oppstår - så stopp helt opp. Gjenta budskapet om at oppførselen er uakseptabel. Gi dem EN sjanse til å skjerpe seg. Hvis det da blir bråk - send jenta alene i forveien til skolen. Hvis hun bråker og krangler må hun altså gå alene til skolen.

Et alternativ hvis dere har dårligere tid er å sende jenta av gårde til fots og kjøre lillebror.

Jeg kan også tenke meg en annen ting. Mest sannsynlig er hun sjalu fordi broren får mer GOD oppmerksomhet enn henne. Når ungene krangler, tar du på en måte hans parti. (I hennes øyne, du oppfatter deg som rettferdig). Sannsynligvis vet lillebror akkurat hvilke knapper han skal trykke på både hos storesøster og hos deg, for å få i gang en krangel, og for å få din sympati. Vær litt obs på det! Kanskje ER du litt urettferdig uten at du selv legger merke til det.

De aller fleste situasjoner er det ikke bare en skyldig part. OK, hvis hun dytter broren i grøfta, uten at han har sagt noe eller sett på henne eller dultet i henne - da er det hun som gjør noe galt. Men selv om hun starter bør ikke han heller slippe ustraffet fra å følge opp. Jeg har stor tro på en slags "kollektiv avstraffelse" av søsken. Når begge krangler - uansett hvem som begynte - så må tilsnakk og straff ramme begge.

En annen løsning jeg ser for meg - hvis du tør - er å snakke om oppførselen dem i mellom på forhånd, og si at hvis de begynner å bråke på skoleveien, så får de to gå sammen, og så går du hjem. For du orker ikke kranglingen deres. Det som kan være positivt med det er at de da må passe litt på hverandre, og kanskje føler hun innerst inne litt ansvar for broren. De blir nødt til å samarbeide hvis du snur på hælen og går. Det betenkelige er hvis hun da bare er slem mot broren og forlater han.

Jeg har generelt lite til overs for Jesper Juul-teknikker ala "jeg blir så lei meg når du..." for jeg syns ikke at vi skal belemre barna med skyldfølelser for foreldrene. Da syns jeg det er bedre å si at slik oppførsel aksepteres ikke. Da kan barna i verste fall få lov til å diskutere hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt - og kanskje kan man til og med komme til kompromisser. Men følelses-tyranni er det ingen som kan stille opp i mot.

Takk for det innlegget - det er spennende å høre hva erfarne foreldre har å si om dette.

Jeg syntes at ditt forslag til løsning på skoleveien høres bra ut.

Jeg er interessert, men det er ennå noen år til disse problemstillingene er aktuelle for meg - lilltuppa mi er bare 15 mnd ennå...

[Gjest også en mamma]

Jeg synes Juul overdriver litt her. Greit nok at man ikke skal overdrive straffen i forhold til hva barnet gjorde galt, men det blir litt vel dillete å aldri skulle straffe. En naturlig konsekvens av mange handlinger er ofte for abstrakt og langsiktig for et barn å forholde seg til, og noen ganger oppfatter barnet konsekvensen rett og slett som positiv. For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting. Som voksne ser vi at barnet vil ha glede av å ha lært å rydde og ha det ordentlig rundt seg, når det blir eldre - men for et barn blir dette for langsiktig. Da må man inn med noe barnet forstår, for eksempel "straffe" med at det ikke blir noe barnetv hvis lekene ikke er ryddet bort først.

Pedagogikk er vel og bra, men det kan bli FOR pedagogisk noen ganger, synes jeg...

Fins det virkelig noen som straffer barna sine for at de ikke har ryddet rommet? Hva i all verden er hensikten med det? Er det så viktig å ha et ryddig barnerom?

[fuji1365380447]

Jeg synes Juul overdriver litt her. Greit nok at man ikke skal overdrive straffen i forhold til hva barnet gjorde galt, men det blir litt vel dillete å aldri skulle straffe. En naturlig konsekvens av mange handlinger er ofte for abstrakt og langsiktig for et barn å forholde seg til, og noen ganger oppfatter barnet konsekvensen rett og slett som positiv. For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting. Som voksne ser vi at barnet vil ha glede av å ha lært å rydde og ha det ordentlig rundt seg, når det blir eldre - men for et barn blir dette for langsiktig. Da må man inn med noe barnet forstår, for eksempel "straffe" med at det ikke blir noe barnetv hvis lekene ikke er ryddet bort først.

Pedagogikk er vel og bra, men det kan bli FOR pedagogisk noen ganger, synes jeg...

Jeg tror oså at det kan bli litt vel "forsiktig" for min smak.

Min erfaring fra min egen oppvekst er at unger er ganske robuste, og tåler å få klare og tydelige beskjeder.

Men jeg skjønner ikke hvordan jeg en gang skal unngå å bli sinna og sur og straffe bare for å uttøve makt. Men det er jo lov å prøve.

[Gjest også en mamma]

Takk for det innlegget - det er spennende å høre hva erfarne foreldre har å si om dette.

Jeg syntes at ditt forslag til løsning på skoleveien høres bra ut.

Jeg er interessert, men det er ennå noen år til disse problemstillingene er aktuelle for meg - lilltuppa mi er bare 15 mnd ennå...

He, he, takk for at du fikk meg til å føle meg vis og erfaren! :-)

Jeg har to barn, 6 1/2 og 5 år gamle. Vi har hatt noen runder, kan du si.

Vi har vel mest operert ut i fra teorien om at det er ingenting som styrker mer enn en ytre fiende - og så har vi foreldre påtatt oss fiende-rollen. Det innebærer kollektiv avstraffelse. Det innebærer å gjennomskue den søte, lille noen ganger også. Og ikke alltid bare på instinkt irettesette den største.

[Lillemus]

Jeg er enig med deg. Når barnet er sjalu som i dette tilfellet så tror jeg ikke det hjelper å inndra goder slik at barnet får bensin til sjalusi-bålet sitt.

Jeg tror også at bruken av straff generelt bare øker hennes følelse av at hun er familiens nedprioriterte.

Nå er det selvsagt vanskelig, jenta får allerede flere goder enn broren, og likevel er hun sjalu.

Så til efoll: jeg syns ikke dere skal straffe henne med inndragning av goder. Situasjonen bør helst løses der og da. (Altså på skoleveien om morgenen). Jeg kan tenke meg noen alternativer jeg ville prøvd.

Velg en morgen dere har god tid, og start litt før dere egentlig må. Snakk med BEGGE barna på forhånd om krangling og erting og slåssing, og at det er uakseptabelt. Når situasjonen så oppstår - så stopp helt opp. Gjenta budskapet om at oppførselen er uakseptabel. Gi dem EN sjanse til å skjerpe seg. Hvis det da blir bråk - send jenta alene i forveien til skolen. Hvis hun bråker og krangler må hun altså gå alene til skolen.

Et alternativ hvis dere har dårligere tid er å sende jenta av gårde til fots og kjøre lillebror.

Jeg kan også tenke meg en annen ting. Mest sannsynlig er hun sjalu fordi broren får mer GOD oppmerksomhet enn henne. Når ungene krangler, tar du på en måte hans parti. (I hennes øyne, du oppfatter deg som rettferdig). Sannsynligvis vet lillebror akkurat hvilke knapper han skal trykke på både hos storesøster og hos deg, for å få i gang en krangel, og for å få din sympati. Vær litt obs på det! Kanskje ER du litt urettferdig uten at du selv legger merke til det.

De aller fleste situasjoner er det ikke bare en skyldig part. OK, hvis hun dytter broren i grøfta, uten at han har sagt noe eller sett på henne eller dultet i henne - da er det hun som gjør noe galt. Men selv om hun starter bør ikke han heller slippe ustraffet fra å følge opp. Jeg har stor tro på en slags "kollektiv avstraffelse" av søsken. Når begge krangler - uansett hvem som begynte - så må tilsnakk og straff ramme begge.

En annen løsning jeg ser for meg - hvis du tør - er å snakke om oppførselen dem i mellom på forhånd, og si at hvis de begynner å bråke på skoleveien, så får de to gå sammen, og så går du hjem. For du orker ikke kranglingen deres. Det som kan være positivt med det er at de da må passe litt på hverandre, og kanskje føler hun innerst inne litt ansvar for broren. De blir nødt til å samarbeide hvis du snur på hælen og går. Det betenkelige er hvis hun da bare er slem mot broren og forlater han.

Jeg har generelt lite til overs for Jesper Juul-teknikker ala "jeg blir så lei meg når du..." for jeg syns ikke at vi skal belemre barna med skyldfølelser for foreldrene. Da syns jeg det er bedre å si at slik oppførsel aksepteres ikke. Da kan barna i verste fall få lov til å diskutere hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt - og kanskje kan man til og med komme til kompromisser. Men følelses-tyranni er det ingen som kan stille opp i mot.

Men - om jenta sendes alene til skolen i forveien og lillebror blir kjørt så vil da det gi akkurat de samme signalene til henne som om hun blir fratatt gameboyen sin den ettermiddagen? Hun vil vel føle seg kanskje enda mer nedprioritert om så skjer? Eller? Da vil hun jo i alle fall bli utestengt fra resten av familien!

[Gjest også en mamma]

[quote name=Lotte )' timestamp='1192788232' post='3698792]

Vel, det er ikke vanskeligere enn å fortelle dem det, der og da; i ettemiddag blir det ikke noe tv, spill etc. Ser ikke helt problemet.

Har du noen andre effektive forslag selv, da? Jeg lytter gjerne:)

Hva i all verden skal man straffe med, når alle skal ut av huset, og ikke treffes før om ettermiddagen?

Man må i det minste avklare straffen og omfanget på forhånd. Det mest urimelige jeg vet om er foreldre som helt uten forvarsel plutselig erklærer at "Nå blir det ikke noe Barne-TV på deg i kveld!". Da har ikke barnet mulighet til å unngå straffen.

Jeg syns forøvrig at en mer passende "straff" hvis man absolutt føler for å straffe er å la jenta gå alene til skolen om morgenen.

[double]

Jeg synes Juul overdriver litt her. Greit nok at man ikke skal overdrive straffen i forhold til hva barnet gjorde galt, men det blir litt vel dillete å aldri skulle straffe. En naturlig konsekvens av mange handlinger er ofte for abstrakt og langsiktig for et barn å forholde seg til, og noen ganger oppfatter barnet konsekvensen rett og slett som positiv. For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting. Som voksne ser vi at barnet vil ha glede av å ha lært å rydde og ha det ordentlig rundt seg, når det blir eldre - men for et barn blir dette for langsiktig. Da må man inn med noe barnet forstår, for eksempel "straffe" med at det ikke blir noe barnetv hvis lekene ikke er ryddet bort først.

Pedagogikk er vel og bra, men det kan bli FOR pedagogisk noen ganger, synes jeg...

''For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting.''

Konsekvensen av at rommet ikke er ryddet kan f.eks være at barnet ikke får ha noen på besøk, fordi det er for rotete til å ha gjester der.

Da har du en konsekvens knyttet direkte til oppgaven som ikke er utført. Et "vanlig" barn som minstebarnet mitt, som er sosialt og opptatt av venner, vil ganske raskt lære nytten av å rydde rommet sitt.

Å straffe manglende rydding med f.eks å ikke få se Barne-TV, har ingen logisk eller direkte sammenheng. Kanskje barnet til og med synes det å "offre" Barne-TV er vel verd å slippe rydding der og da.