En opprivende morgen-igjen :(

[PieLill]

Jo, du har rett. Jeg har to barn med asperger og har også AS selv, men jeg vil gjerne være med på slike diskusjoner likevel

Jeg har jo et barn som ikke er autistisk også, og bruker samme metoder på henne. Det virker veldig bra, så jeg ser ingen grunn til å endre på det. Det er jo også de metodene som passer best sett ut fra min egen logiske tenkemåte.

Det finnes jo også andre foreldre med ikke-autistiske barn som bruker samme metoder og logikk, og har gode erfaringer med det.

Jeg tror ikke det finnes noen ultimat felles-metode, for barn er uansett forskjellige med ulike egenskaper og med sine spesielle særegenheter som en bør tilpasse metodene etter, enten det gjelder konsekvens eller straff.

Det som passer for deg og dine barn trenger ikke nødvendigvis være den beste løsningen for alle med normaltfungerende barn, så det bør være åpent for diskusjon av/rundt ulike løsninger.

Jeg vil anta at mange andre barn ser på det med Barne-TV som en viktig daglig hendelse og ikke som et gode eller kos. Det er også en grunn til at jeg ikke synes nekting av Barne-TV er en brukbar/logisk konsekvens.

Flesteparten av befolkningen er kanskje uenig med meg i det, men jeg vil likevel beholde min mening selv om jeg er i mindretall.

Vi har kanskje også snakket litt forbi hverandre etter som jeg har snakket ganske generelt, mens du kanskje mer har tatt utgangspunkt i din situasjon.

På generelt grunnlag synes jeg nekt av barne-TV pga andre ugjorte ting kan være en fullkomment logisk konsekvens. Men det betyr selvsagt ikke at det vil være en god løsning i en hver situasjon og for et hvert barn. Kan faktisk ikke huske om jeg selv noen gang har latt et rotete rom stå i veien for et TV-program ungene ville se.

Jeg er hjertelig og inderlig enig i at det ikke finnes generelle løsninger og fasitsvar. Både barn og voksne er svært forskjellige.

Jeg skulle gjerne nøyd meg med logikk i forhold til mine barn om jeg hadde kommet i land med det. Det høres svært behagelig ut. Men mine barn ville nok ikke utviklet seg i en særlig god retning om jeg satset ensidig på dette.

For meg er det et stort poeng at mange viljesterke barn får problemer fordi den pedagogiske motependelen er alt for mye på snakke-vennlig-siden. Dermed kan disse barna mangle grenser som er logiske og forståelige for dem. De kan ikke for sitt bare liv skjønne hva som er vitsen med å la seg stoppe av en sytråd og forsiktige ord. Det er jo enkelt som bare det å komme seg forbi. Mener du noe med det du sier, får du vise det. Satt _veldig_ på spissen skjønner de ikke hvorfor de skal la seg stoppe av noe annet enn det som er uoverkommelig.

Disse barna tror og stoler langt mer på de grensene du _gjør_ enn de grensene du sier.

Mye adferdsproblemer og bråk på skoler, kan ha helt eller delvis sammenheng med at voksne føler de gjør noe galt når de setter den type grenser som en del viljestrerke barn trenger. Dermed blir de utydelige og barnas oppførsel tilsvarende.

mvh

[skal]

Tusen takk for det du skrev, det setter jeg utrolig pris på. Blir veldig glad hvis jeg kan være til hjelp for noen

Har hatt ei dame fra autismeteamet hjemme på besøk noen ganger. Hun er veldig imponert over hva jeg har klart og lurte på om de kunne få bruke meg som hjelp til andre. Er ikke så vant til å få skyt, så det takket jeg ja til med en gang

En av de viktigste tingene for at en asperger skal ha det bra, er hvordan skolehverdagen fungerer. Et godt gjennomført opplegg på skolen, med forståelse og riktig tilpasning kan gjøre at en klarer mye på fritiden som en ellers ikke ville klart.

Mener å ha lest det på nettet et sted også, at det har blitt kjørt kurs om akkurat dette om hvor stor betydning skolehverdagen har for hverdagen ellers. På mine barn vises det veldig godt hvor mye det som skjer på skolen virker inn på resten av livet.

Etter at mine barn sluttet på den skolen, som tok nesten fullstendig livsgnisten fra oss, hadde jeg en periode med masse, vel, ikke hevntanker akkurat, men ihvertfall store ønsker om at de skulle få svi for dette. Jeg syntes de burde få en eller annen slags form for påpakning for alt vondt de har påført barna mine (og meg).

Nå, når jeg har fått dette på litt avstand har jeg tenkt at jeg kan ordne et møte med skolen, fortelle dem om diagnosen vi har fått og heller tilby meg å stille opp der (for f.eks lærere) for å lære fra meg litt, spre info og svare på spørsmål.

Jeg tror det er en mye bedre løsning enn å hevne/straffe dem for noe det uansett er for sent for dem å rette opp i, ihvertfall for mine barn. Dessuten tror jeg ikke at det å straffe skolen (disse voksne menneskene) for dette vil gjøre ting noe bedre. Da er det mye bedre å gi dem en mulighet til å kunne gjøre ting annerledes ved senere anledning, for andres barn.

Beklager langt svar, men jeg hadde alt dette liggende i hodet mitt og det måtte bare ut

Bare hyggelig med langt svar! :-) Synes du har en veldig bra innstilling til det hele!

[jubalong70]

Med fire barn vil jeg anslå at du har ca 16 ganger mer erfaring enn Herr Juul med sin glede og barnlige lyst.

;-)

Det er en hel del problemer jeg ikke har med et barn av gang.

Det er også en held del problemer som er unike for det enkelte barn.

For meg blir en tilværelse uten negative konsekvenser og evt. straff, som rettigheter fri figjort fra alt ansvar, eller kort sagt, en katastrofe.

Dessuten er de fleste barn belastet med foreldre som er mennesker med sine begrensninger og grenser. Som i tilligg kan ha et leit overlevelsesinstinkt og dermed ikke tolmodig og selvutslettende vennlig engasjere seg i enhver håpløs diskusjon.

mvh

Nå har jeg bare 3 barn, men jeg tror bestemt at det gir meg andre erfaringer en den gode herr Juul likevel

Og jeg er helt enig med deg. Foreldre er bare mennesker - på godt og vondt. Og konsekvenser/straff er en følge av det å få rettigheter.

Skal man overleve i samfunnet som større barn/voksen, må man lære seg at visse ting kan man ikke gjøre uten at det straffer seg på den ene eller andre måten.