Ventetids blues......

[adop]

Jeg er deprimert, oppgitt og lei. Ventetiden øker i samme tempo som vi oppnår maks tid i forhold til estimert ventetid. Nok en gang skal vi feire jul uten barnet vi var sikker på skulle komme i løpet av året. Jeg er i en vanskelig jobbsituasjon og har vært det en god stund. Har tenkt å bytte jobb etter permisjonen. Har lenge trodd vi skulle bli foreldre når som helst og har derfor ikke gjordt noe med jobb situasjonen. Jeg skal jo ut i permisjon snart allikevel har vært tankegangen..... Det har ikke vært lurt. Så hvis andre der ute tenker det samme oppfordrer jeg dem til å søke ny jobb. En vet aldri hvordan ting utvikler seg i adopsjonslandet.

Jeg har klart å holde humøret og aktivitetsnivået høyt under hele adopsjonsprosessen, men nå begynner det å bli hardt. Jeg trenger råd og oppmuntring for å klare den siste ventetiden på vårt lille nye familie medlem.

[Gjest anonym adoptant]

Jeg skjønner så inderlig godt hvordan du har det!! Det er greit å vente, men det vanskelige er at man ikke vet hvor lenge man må vente. Det sliter noe voldsomt og jeg er litt overrasket over at dette ikke blir mer diskutert.

Jeg følte meg rett og slett syk i de to venteperiodene jeg har vært igjennom. Deprimert, sur, irritabel, vanskelig å ha med å gjøre og veldig lite fokus på jobb.Jeg skulle jo snaart ut i permisjon likevel......

Når jeg ser tilbake på det nå, burde jeg i perioder hatt sykemelding. Jeg er lærer og var ikke "sunn" for elevene mine i perioder.

Men, så - endelig kommer telefonen og alt er glemt!! Det er bare så inderlig herlig det vi venter på at etterpå syns vi at det var verdt det.

Jeg vet ikke hvilke råd jeg skal gi, men har dere ikke barn aå slå dere løs. Gå på kino, kafè, fest, reis på tur og gjør alt det dere ikke får gjort så mye av etter at barnet har kommet.

Jeg vet at det ikke frister, det fristet iallefall meg, men jeg anbefaler deg å gjøre det likevel.

Lykke til og hold motet oppe!!

[colombis]

Hei !

Vil bare si at jeg forstår godt hvordan du har det. For meg var det uforutsigbarheten som var det verste, det å ikke ane noe om hvor lang tid det ville ta til slutt. Ventetidene økte og økte i prosessen, når vi startet var det sagt en ventetid på ca.1.9 år, det tok nesten 3.5 år. Og mange venter desverre lenger enn det og.

Synes det til tider var svært tungt å gå på jobb, vanskelig arbeidssituasjon og etterhvert veldig innstilt på permisjon.

Hvilke råd kan jeg gi deg ? Ta litt hensyn til deg selv, det er lov å sykemelde seg i

perioder når man er sliten, det er en påkjenning å vente i uvisshet.

Jeg kan også si gjør kjekke ting sammen, dra på tur, gå ut, kino mm. prøv å finne på ting som kan ta fokuset fra ventingen litt bort, planlegg noe kjekt litt frem i tid som en kan glede seg til.

I denne ventetiden kan en begynne å lure på om det blir vår tur noen gang, og det blir det.Vi fikk verdens herligste gull unge til slutt, og kan skrive under på at ventetiden den var glemt fort. Det var verdt alle tårer og frustrasjon til slutt. Dette er selvfølgelig veldig lett å si i etterkant...men prøver bare si det blir snart deres tur og.

Håper det nærmer seg, masse lykke til videre.

Vi er mange som forstår hvordan du har det.

Venteklem fra

[Gjest rosared]

Hei

Jeg forstår deg veldig godt. Hele livet settes på vent og det blir vanskelig å finne glede i andre ting. Uansett hva folk het inne kommer til å si så vil du ikke vente mindre eller føle at det plutselig blir lett. Men vi kan jo gi deg noen tips til morsomme ting å se frem til:

1. Bestill en time aromaterapi til fredag.

2. Planlegg en overnattingstur en morsom plass (på fjellet eller i en by) om en måned.

3. Bestem deg for å gi deg selv en oppmuntring hver fredag. For eks. et nytt klesplagg, frisørtime, avtal kafebesøk med venner, og andre ting du synes er kjekt.

Det er viktig at du bestemmer deg for disse tingene, lager avtaler og ev. bestiller. Man kan jo gjøre morsome ting på sparket, men det viktige her er jo at du skal ha noe å se frem til. Det blir nesten som små delmål med tanke på at man skal få tiden til å gå.

Og til slutt får du jo en premie så fantastisk at det overgår din villeste fantasi.

[Gjest gir snart opp?]

Gjett om jeg forstår deg. Vi har venta i 3,5 år fra vi kontakta BV, og har kanskje 3 år foran oss for tildeling fra Kina fortsatt. Aner ikke hvordan jeg skal holde ut, for det er jammen ikke mange lyspunkt å orientere seg etter. Jobben har jeg gått mange runder i forhold til. Ikke er det mye å velge mellom her jeg bor, og jeg vil jo helst vente til etter adopsjonen med å skifte beite. Og så er det det å gå mot jul igjen, nærme seg 40 og konstatere at kroppen og utholdenheten ikke er hva den var osv. Det er greit nok å tenke at det er så mye man kan gjøre, men jeg er ikke alltid like hyggelig selskap å forholde meg til for andre. Venner spør jo om adopsjonen, og da henger geipen på meg ganske fort. Reise - tja. Pengene sparer vi jo med tanke på reisa til Kina. Feste - tja. Kan ikke si at humøret trekker meg i retning festing. Hyggelige hobbyer - tja. Har forsøkt fire forskjellige ting de siste tre åra, uten å ta tenning på noe. FØler at tida trekkes ut i det uendelige og at livet peker nese til meg. Er veldig lei av å vente, og vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre for å holde kropp og sinn noenlunde oppe til vi er i mål

[Gjest hopp i det!]

Jeg vet ikke hvor lang ventetid du har igjen, men hvis det fortsatt er 6 mnd. og oppover så burde du søke ny jobb og opplyse på intervjuet at du venter på adopsjon. Det er mange jobber idag å velge mellom og mange ønsker ansatte både i kort og lang tid og kan godta at det vil vare kanskje i bare noen måneder.

Ellers så burde flere som venter på barn bruke tiden på å være besøkshjem eller støttekontakter. Det er et skrikende behov der ute for både barn og ungdom og voksne med og uten diagnoser som trenger hjelp og oppfølging! Og det gir oss adoptivforeldre noe annet å tenke på i lange venteperioder.

Det er givende og spennende!

[trk1365380645]

Kjære deg!

Det er forferdelig å gå og vente, det er så slitende på humør og på psyken og jeg skjønner SÅ godt at du syns det er vanskelig å holde motet oppe.

Det finnes vel ingen trøst, men vit at du ikke er alene. Hold ut, det ordner seg snart!

Venteklem fra trk

[etiopia1365380950]

Hei

Jeg er i samme situasjon som deg og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Vi har vært 2 måneder unna tildeling i snart et år og er veldig lei. Samtidig trives jeg ikke på jobben og har tenkt å ta videreutdanning etter permisjonen. Jeg føler det ikke er riktig å bytte arbeidsplass så nærmt tildeling med tanke på nye kollegaer og arbeidsgivere. Derfor har jeg bestemt meg for å holde ut, selv om det begynner å bli ganske tøft. Hadde jeg visst at det skulle ta så lang tid før tildeling hadde jeg byttet jobb forlengst.... Jeg håper på telefon i løpet av de neste ukene slik at jeg får humøret, energien og gleden over å bli mor opp igjen:-). Vi har noe godt i vente! Kom gjerne med flere "gjør ventetiden bedre tips":-) Ha en fin uke allesammen og spesielt til deg Adop