"Umulig" syvåring

[Gjest mamma til to gutter]

Min sønn med ADHD er snill, alltid godt humør, grei med andre barn, litt forsiktig av seg, og tar ting kjapt på skolen. Han er altså normalt utrustet intellektuelt. Litt barnslig kanskje.

Men å jobbe over tid med lekser eller jobbe selvstendig/alene med skolearbeid er et stort problem for ham. Da drømmer han seg raskt bort eller begynner å tegne, og så går hele timen bort til ingenting. Det skjer utenfor hans viljekontroll. Oppgavene er ikke vanskelige for ham, det er det å fokusere på dem som er vanskelig. Det er blitt et større og større problem etter hvert som det kreves mer og mer på skolen.

Sånn er noen ADHD-barn. Ikke alle passer inn i det bildet vi gjerne har av ADHD-barn som urolige, rampete bråkebøtter..

Håper ikke det er dette som er problemet for ditt barn, men hvis det skulle være sånn, er det vel best å få hjulpet ham tidlig?

Hvor gammel er din sønn? Hørs jo ut som en ganske normal ting for en gutt i tidlig skolealder, hva gjorde at han fikk diagnosen adhd? Høres av og til ut som den diagnosen strøs veldig lett ut...

[mumitrollet]

Nei, det tror jeg ikke (har jobbet som lærer og assistent for ADHD-barn tidligere). Han mangler bl.a. den utagerende oppførselen som er typisk for denne gruppen.

Jeg mente hyperaktivitet.

[mumitrollet]

Jeg mente hyperaktivitet.

Og der kom nicket frem.. ja, ja - spiller vel ingen rolle.

[tobarns_fario]

Hvor gammel er din sønn? Hørs jo ut som en ganske normal ting for en gutt i tidlig skolealder, hva gjorde at han fikk diagnosen adhd? Høres av og til ut som den diagnosen strøs veldig lett ut...

Jeg tror det er en myte at den spres veldig lett ut. Før var nok 99% av

alle utredninger veldig grundige det var de da jeg ble diagnostisert i

1979 og når elste sønnen ble diagnostisert. Men nå til dags er

90% av utredningene veldige grundige. Syns ikke de var det for yngste

sønnen fordi der mente de det var så åpenbart på grunn av far og elste

sønnen. Men jeg er ikke tvil om han har det. De har alle fått et helt

nytt liv på medisiner men yngste sønnen sover for lite da.

[kaffepiken]

Hvor gammel er din sønn? Hørs jo ut som en ganske normal ting for en gutt i tidlig skolealder, hva gjorde at han fikk diagnosen adhd? Høres av og til ut som den diagnosen strøs veldig lett ut...

Diagnosen strøs på ingen måte lett ut. Han går i 5. klasse nå, og skolen har vært et enormt slit for ham helt fra starten. Etter at han fikk diagnose - og medisin - kan han endelig klare å fokusere på skolearbeidet selvstendig, og få noe ut av det.

Tidligere brukte han mange timer hver ettermiddag på leksene. Noen ganger ble han så sliten at han gråt. Motivasjonen var der, men konsentrasjonen var fullstendig fraværende. På skolen satt han bare der uten å greie å få gjort noe særlig.

Han har hatt sterk hodepine en til to ganger i uka de siste årene. Etter at han fikk hjelp/medisin er hodepinen blitt borte, sannsynligvis fordi han nå slipper å bruke alle sine krefter på å slite i timevis med skolearbeid og lekser. Nå bruker han bare ca 2 timer daglig på leksene, og han blir faktisk ferdig også! Slurvete er det fortsatt, men mye mye bedre enn før!

Gleden i ansiktet hans når han kan juble "jeg er ferdig med leksene", gjør det lettere å tåle mistro fra andre rundt meg, som kanskje tenker at jeg er en lat mor som vil bruke ritalin for å slippe å hjelpe sønnen min med leksene. Det er en pris jeg gjerne betaler hvis det kan gavne sønnen min!

Fagfolk mener det dreier seg om en biologisk tilstand som har sin årsak i hjernen. Det er noe med signalstoffene som ikke fungerer som det skal. Han tar inn absolutt alle inntrykk, og greier ikke å sjalte ut det uvesentlige. Tankerekker detter inn i hodet hans når han egentlig skal gjøre matte, og han kan ikke bare bestemme seg for å la være å tenke på dem. Lyder, synsinntrykk, lukter, alle sanseinntrykk blir distraksjoner. Det er utenfor hans kontroll. Med medisin klarer han å fokusere, og han blir ikke distrahert av alt mulig.

Syns du ikke det er bedre at hjelpetiltak iverksettes FØR barna har utviklet tilleggsvansker som utagering, sinne, depresjon, skoletretthet osv? Det syns jeg! Det er mye lettere å hjelpe disse barna før de får omfattende vansker.

Han har vært igjennom omfattende testing, observasjoner både under lek og på skole, legeundersøkelse, EEG, og både vi foreldre, BUP og skolen har vært involvert i utredningen. Vi har levert skjemaer for registrering av atferd, og skolen har gjort det samme. Det har tatt 7 måneder med testing og registrering før diagnosen ble satt, og alle testene viste entydig det samme, nemlig at han har store problemer med konsentrasjon og oppmerksomhet. Testene gjøres også for å eliminere andre årsaker til hans problemer, slik at ikke diagnosen gis til et barn som f.eks er utsatt for vanskjøtsel i hjemmet.

Jeg merker at jeg blir ganske provosert over at du antyder at dette er en diagnose som strøs så lettvindt ut. Hvor har folk det fra?? Hva med alle mulige andre psykiatriske diagnoser, strøs de lett ut? Hva med migrene, den diagnosen får jo folk i øst og vest, noen får den uten så mye som en eneste test. Hva med Multippel Sklerose, det fins ingen test som kan påvise denne lidelsen heller..

Ingen kritiserer disse diagnosene. Men ADHD, det er en diagnose man ser med skepsis på. Det er liksom ikke noen ekte diagnose, det.. Vel, vi som lever med barn med ADHD ser i aller høyeste grad at ADHD fins. De som kjenner oss godt ser dette, men jeg merker absolutt skepsis fra folk som ikke kjenner oss så godt. De får seg ikke til å tro at en "så grei og hyggelig gutt kan ha ADHD.." Dette beror selvfølgelig på uvitenhet om hva ADHD egentlig er for noe.

Beklager, jeg tok litt av nå Som du skjønner er dette et tema som engasjerer meg.

[double]

Jeg mente hyperaktivitet.

Han trenger ikke ha "utageredne" hyperaktivitet for å ha ADHD. Min datter virker rolig sett utenfra, men er "hyper" på innsiden

[Gjest mamma til to gutter]

Diagnosen strøs på ingen måte lett ut. Han går i 5. klasse nå, og skolen har vært et enormt slit for ham helt fra starten. Etter at han fikk diagnose - og medisin - kan han endelig klare å fokusere på skolearbeidet selvstendig, og få noe ut av det.

Tidligere brukte han mange timer hver ettermiddag på leksene. Noen ganger ble han så sliten at han gråt. Motivasjonen var der, men konsentrasjonen var fullstendig fraværende. På skolen satt han bare der uten å greie å få gjort noe særlig.

Han har hatt sterk hodepine en til to ganger i uka de siste årene. Etter at han fikk hjelp/medisin er hodepinen blitt borte, sannsynligvis fordi han nå slipper å bruke alle sine krefter på å slite i timevis med skolearbeid og lekser. Nå bruker han bare ca 2 timer daglig på leksene, og han blir faktisk ferdig også! Slurvete er det fortsatt, men mye mye bedre enn før!

Gleden i ansiktet hans når han kan juble "jeg er ferdig med leksene", gjør det lettere å tåle mistro fra andre rundt meg, som kanskje tenker at jeg er en lat mor som vil bruke ritalin for å slippe å hjelpe sønnen min med leksene. Det er en pris jeg gjerne betaler hvis det kan gavne sønnen min!

Fagfolk mener det dreier seg om en biologisk tilstand som har sin årsak i hjernen. Det er noe med signalstoffene som ikke fungerer som det skal. Han tar inn absolutt alle inntrykk, og greier ikke å sjalte ut det uvesentlige. Tankerekker detter inn i hodet hans når han egentlig skal gjøre matte, og han kan ikke bare bestemme seg for å la være å tenke på dem. Lyder, synsinntrykk, lukter, alle sanseinntrykk blir distraksjoner. Det er utenfor hans kontroll. Med medisin klarer han å fokusere, og han blir ikke distrahert av alt mulig.

Syns du ikke det er bedre at hjelpetiltak iverksettes FØR barna har utviklet tilleggsvansker som utagering, sinne, depresjon, skoletretthet osv? Det syns jeg! Det er mye lettere å hjelpe disse barna før de får omfattende vansker.

Han har vært igjennom omfattende testing, observasjoner både under lek og på skole, legeundersøkelse, EEG, og både vi foreldre, BUP og skolen har vært involvert i utredningen. Vi har levert skjemaer for registrering av atferd, og skolen har gjort det samme. Det har tatt 7 måneder med testing og registrering før diagnosen ble satt, og alle testene viste entydig det samme, nemlig at han har store problemer med konsentrasjon og oppmerksomhet. Testene gjøres også for å eliminere andre årsaker til hans problemer, slik at ikke diagnosen gis til et barn som f.eks er utsatt for vanskjøtsel i hjemmet.

Jeg merker at jeg blir ganske provosert over at du antyder at dette er en diagnose som strøs så lettvindt ut. Hvor har folk det fra?? Hva med alle mulige andre psykiatriske diagnoser, strøs de lett ut? Hva med migrene, den diagnosen får jo folk i øst og vest, noen får den uten så mye som en eneste test. Hva med Multippel Sklerose, det fins ingen test som kan påvise denne lidelsen heller..

Ingen kritiserer disse diagnosene. Men ADHD, det er en diagnose man ser med skepsis på. Det er liksom ikke noen ekte diagnose, det.. Vel, vi som lever med barn med ADHD ser i aller høyeste grad at ADHD fins. De som kjenner oss godt ser dette, men jeg merker absolutt skepsis fra folk som ikke kjenner oss så godt. De får seg ikke til å tro at en "så grei og hyggelig gutt kan ha ADHD.." Dette beror selvfølgelig på uvitenhet om hva ADHD egentlig er for noe.

Beklager, jeg tok litt av nå Som du skjønner er dette et tema som engasjerer meg.

Ikke meningen å provosere, men ut fra informasjonen du gav i det første innlegget virket det som bare en normal guttunge.

(Og når det gjelder MS, så vet jeg en del om det. Det finnes gode tester og det er mulig å komme til rimelig sikre konklusjoner om demyeliniserende betennelser ved hjelp av MR-scanning og spinalpunksjon.)

[kaffepiken]

Ikke meningen å provosere, men ut fra informasjonen du gav i det første innlegget virket det som bare en normal guttunge.

(Og når det gjelder MS, så vet jeg en del om det. Det finnes gode tester og det er mulig å komme til rimelig sikre konklusjoner om demyeliniserende betennelser ved hjelp av MR-scanning og spinalpunksjon.)

Jeg skrev slik de forrige innleggene for å poengtere at ADHD-barn har mange _positive_ sider og ressurser også. Ikke alle er "rampete" eller mangler impulskontroll, og på grunn av våre fordommer er det derfor lett å overse dem som har en mer rolig og "trivelig" variant av ADHD. De kan også ha store problemer, men når ikke omgivelsene plages av det, kan de fort bli oversett inntil de begynner å utvikler tilleggsvansker som depresjon, sinne, skoletretthet, lav selvtillit, antisosial atferd, og de faller fort av lasset faglig.

Dessuten er jeg lei av den ensidige fokuseringen på alt som er vanskelig og trøblete med å ha barn med ADHD. Det er masse positivt også, og jeg tror det er veldig viktig for oss med ADHD i familien å fokusere på det som er positivt og fungerer bra, enn alt det som er vanskelig.

Sånn sett kan det se ut som jeg bagatelliserer det, og det var ikke meningen. Det har hatt STOR betydning for barnet mitt å få diagnose og hjelp. Og jeg er utrolig lettet nå fordi vi fant ut av dette før han når ungdomsskolenivå!

Jeg vet at mange er skeptiske til både diagnostisering og behandling av ADHD, men det er altså ingen lettvindt prosess. Veldig mange av dem som henvises for utredning av ADHD får ikke diagnosen nettopp fordi det ikke dreier seg om ADHD, eller fordi symtomene ikke er alvorlige nok.

Utredningen er en langvarig og omstendelig prosess. Jeg har faktisk aldri vært involvert i en så lang og omstendelig utredningsprosess før. Det er jeg faktisk veldig glad for! Før utredningen hadde jeg nemlig det samme inntrykket som deg, at det var en lettvindt diagnose mange barn får slengt etter seg. Det var godt å se at de brukte tid på å gjøre en grundig utredning, så vet jeg i ettertid at diagnosen er fundamentert på skikkelige kriterier og funn

[Orio]

På mange måter synes jeg ikke han høres så mye værre ut enn mange

barn er i den alderen. Han er kanskje litt mere ekstrem enn gjennomsnittet, men tingene du nevner kunne nok skjedd flere barn jeg kjenner...

Han er kanskje bare litt mere umoden for alderen enn klassekameratene?

Ikke alle barn lærer like fort å ta ansvar for seg selv og sine egne ting.

Og å bli skolebarn er ofte en stor overgang på dette området, og krever en helt annen selvstendighet av barna enn f.eks. i barnehagen hvor de blir "gjetet" til enhver tid.

Kanskje han takler denne overgangen dårlig? Og hvis han er forvirret over kravene som plutselig stilles til ham, og frustrert over å føle at han ikke takler dem, vil nok dette påvirke adferden hans både på skolen og hjemme.

Barn er jo ganske impulsive av natur. Og er ikke alltid så flinke til å forutse konsekvenser. Dette er en læreprossess, og hos noen tar dette kanskje lengre tid enn hos andre.

Dere bør tenke over om dette har oppstått i det siste, eller om han bestandig har vært annerledes enn jevnaldrende barn? Det kan kanskje være en pekepinn på om

adferden hans er forårsaket av omstendighetene han befinner seg i, eller om det er noe ved hans personlighet som f.eks ADHD eller andre lærevansker.

Hvis han er syv år nå begynte han vel på skolen i fjor?

[Gjest mamma til to gutter]

Jeg skrev slik de forrige innleggene for å poengtere at ADHD-barn har mange _positive_ sider og ressurser også. Ikke alle er "rampete" eller mangler impulskontroll, og på grunn av våre fordommer er det derfor lett å overse dem som har en mer rolig og "trivelig" variant av ADHD. De kan også ha store problemer, men når ikke omgivelsene plages av det, kan de fort bli oversett inntil de begynner å utvikler tilleggsvansker som depresjon, sinne, skoletretthet, lav selvtillit, antisosial atferd, og de faller fort av lasset faglig.

Dessuten er jeg lei av den ensidige fokuseringen på alt som er vanskelig og trøblete med å ha barn med ADHD. Det er masse positivt også, og jeg tror det er veldig viktig for oss med ADHD i familien å fokusere på det som er positivt og fungerer bra, enn alt det som er vanskelig.

Sånn sett kan det se ut som jeg bagatelliserer det, og det var ikke meningen. Det har hatt STOR betydning for barnet mitt å få diagnose og hjelp. Og jeg er utrolig lettet nå fordi vi fant ut av dette før han når ungdomsskolenivå!

Jeg vet at mange er skeptiske til både diagnostisering og behandling av ADHD, men det er altså ingen lettvindt prosess. Veldig mange av dem som henvises for utredning av ADHD får ikke diagnosen nettopp fordi det ikke dreier seg om ADHD, eller fordi symtomene ikke er alvorlige nok.

Utredningen er en langvarig og omstendelig prosess. Jeg har faktisk aldri vært involvert i en så lang og omstendelig utredningsprosess før. Det er jeg faktisk veldig glad for! Før utredningen hadde jeg nemlig det samme inntrykket som deg, at det var en lettvindt diagnose mange barn får slengt etter seg. Det var godt å se at de brukte tid på å gjøre en grundig utredning, så vet jeg i ettertid at diagnosen er fundamentert på skikkelige kriterier og funn

Skjønner at du har mye på hjertet ang folks "bagatellisering", men stiller store spørsmålstegn ved at du mer eller mindre stiller meg til ansvar for hva folk flest måtte mene. Jeg stilte et enkelt spørsmål på bakgrunn av den informasjonen du gav i første innlegg. Du har gitt MEGET utfyllende informasjon/argumentasjon i ettertid (MER enn nok for min del, jeg er overbevist for lengst) og har ingen grunn til å tvile på at din sønn har adhd. Sammenligningen med MS er imidlertid ikke god, for man trenger ikke på langt nær så stor utredning i den forbindelse.

Må bare be deg rette frustrasjonen annetsteds i fremtiden.

[kaffepiken]

Skjønner at du har mye på hjertet ang folks "bagatellisering", men stiller store spørsmålstegn ved at du mer eller mindre stiller meg til ansvar for hva folk flest måtte mene. Jeg stilte et enkelt spørsmål på bakgrunn av den informasjonen du gav i første innlegg. Du har gitt MEGET utfyllende informasjon/argumentasjon i ettertid (MER enn nok for min del, jeg er overbevist for lengst) og har ingen grunn til å tvile på at din sønn har adhd. Sammenligningen med MS er imidlertid ikke god, for man trenger ikke på langt nær så stor utredning i den forbindelse.

Må bare be deg rette frustrasjonen annetsteds i fremtiden.

Det var du som stilte spørsmål ved min sønns diagnose, uten å kjenne ham. Jeg har bare svart deg. Beklager hvis jeg svarte for utfyllende og grundig.

[kaffepiken]

Skjønner at du har mye på hjertet ang folks "bagatellisering", men stiller store spørsmålstegn ved at du mer eller mindre stiller meg til ansvar for hva folk flest måtte mene. Jeg stilte et enkelt spørsmål på bakgrunn av den informasjonen du gav i første innlegg. Du har gitt MEGET utfyllende informasjon/argumentasjon i ettertid (MER enn nok for min del, jeg er overbevist for lengst) og har ingen grunn til å tvile på at din sønn har adhd. Sammenligningen med MS er imidlertid ikke god, for man trenger ikke på langt nær så stor utredning i den forbindelse.

Må bare be deg rette frustrasjonen annetsteds i fremtiden.

Svarer en gang til, for jeg skjønner at du opplevde mine svar som ubehagelige og krasse. Det var ikke meningen, og det beklager jeg!!

Jeg leste nok mer mellom linjene dine enn det som stod der, og tilla deg holdninger og meninger du ikke har.

Var heller ikke meningen at min frustrasjon skulle rettes mot deg. Dette er et tema som engasjerer meg veldig, og det er ganske nytt for meg fortsatt. Igjen, beklager, jeg ser at dette ble litt mye!

[Gjest mamma til to gutter]

Det var du som stilte spørsmål ved min sønns diagnose, uten å kjenne ham. Jeg har bare svart deg. Beklager hvis jeg svarte for utfyllende og grundig.

Ærlig talt, nå er du fullstendig urimelig. Skjønner du er frustrert, men vennligst rett skytsen dit den skal. Jeg vet ikke noe om adhd, derfor spør jeg. Det beklager jeg sterkt, skal ikke gjenta seg.

Foreslår du gjør det samme ang MS.

[Gjest mamma til to gutter]

Svarer en gang til, for jeg skjønner at du opplevde mine svar som ubehagelige og krasse. Det var ikke meningen, og det beklager jeg!!

Jeg leste nok mer mellom linjene dine enn det som stod der, og tilla deg holdninger og meninger du ikke har.

Var heller ikke meningen at min frustrasjon skulle rettes mot deg. Dette er et tema som engasjerer meg veldig, og det er ganske nytt for meg fortsatt. Igjen, beklager, jeg ser at dette ble litt mye!

Alt i orden, case closed.