Mer eller mindre streng? Langt

[Gjest mij]

I bunn og grunn handler det vel ikke om å være streng, men om å være konsekvent. Men dette er ikke alltid like lett når man har dårlig tid og skal rekke bussen om morgenen f.eks.

Jeg synes likevel det er vanskelig å vurdere om jeg er for streng/bestemt, eller om jeg faktisk burde være mer bestemt. Problemet er at gutten på snart 3,5 år rett og slett ikke hører på oss. Vi er nok ikke enestående der, likefullt blir man litt rådløs. De sier det samme i barnehagen, han hører ikke etter. Han kan stå stille og tilsynelatende lytte, men øynene avslører at han tenker på andre ting. Snur de voksne seg er han borte på et blunk, sier de.

Eksempelet med bussen om morgenen er sikkert klassisk, og står han opp med feil fot er absolutt alt galt, og vi har slett ikke tid til å dille. Det blir å kle på en sprellende, skrikende unge og bære ham like sprellende og skrikende ut uten skikkelig frokost eller tannpuss.

Tannpuss, ja. Ikke lett å få til om kvelden heller. Vi har rutine med Barne-Tv - kveldsmat - lese en bok - pusse tenner - lese en bok til ...dersom han er grei med tannpussen. Det er svært sjelden vi leser bok nr 2, for å si det sånn. Han nekter å la oss pusse, og sånn har det pågått i mange måneder nå, med noen få unntak en kveld her og der. Vi er først tålmodige, tuller litt og synger, snakker om ditt og datt, men orker ikke dille særlig lenge, og ofte må han bæres skrikende og sprellende til sengs. Så får han kos når han har roet seg.

Trass, sier sikkert mange. Ja, jeg vet at han er i "den" alderen. Han er ikke den blide godungen han var før, som fikk latterkrampe av småting og spiste alt han fikk - det er vel ikke vanlig at de fortsetter slik heller - men han _er_ også bestemt av natur. "Kan du være så snill å ta på deg skoene?" spør vi vennlig og nøytralt. Om han svarer lyder det bare kort "nei." Han trenger ikke være sint/lei seg av den grunn, men "nei" er som regel svaret. Evt. "nei takk." ;-)

Når vi skal hjem fra barnehagen og har litt kort tid til bussen kan jeg forsøke å gjøre det til en hoppelek bort til busstoppet. Det kan fungere en liten stund, men når han forstår at det er en baktanke her, at vi må rekke bussen, kan han "sabotere" med å legge seg ned eller late som han har fryktelig vondt i hånda eller at jeg holder ham for hardt. Gjerne midt på fotgjengerovergangen.

For å få gjennomført det vi må innen neonlunde rimelig tid (i våre øyne selvfølgelig) må vi svært ofte ty til trusler. Som med boka om kvelden - får ikke pappa lov å pusse tennene dine nå blir det ingen bok etterpå. Slutter du ikke å rape ved bordet må du gå fra. Slutter du ikke å sparke lekene dine rundt blir det ikke BarneTV. osv osv. Jeg synes det er fælt med slike trusler, men svaret hans ellers er ofte "nei". Og vi prøver å relatere disse truslene til noe som er nærliggende i tid. Og vi følger dem alltid opp. Med mindre vi anser at han skal få en sjanse til. Men da blir det kun én sjanse, og vi prøver så godt vi kan å la ham beholde verdigheten i de situasjonene.

Han er ingen urolig unge, men klarer ikke leke alene. Her hjemme må han alltid ha meg eller pappa med. Alltid vært sånn. Så for å få noe unne må han plasseres foran TVen. Ellers henger han bare i buksebeina på oss, tuller og fjaser og maser.

Og til sist - situasjoner der han må avslutte noe han liker. Tid for å trekke ut proppen av badekaret f.eks, eller slå av TVen etter BarneTV kan ofte medføre hysteriske sinneutbrudd. Skjønner at det er vanskelig å slutte med noe man liker så godt, men hvordan griper vi denne oppførselen an?

Så jeg bør sikkert ikke være strengere, for å svare mitt eget spørsmål, men trenger noen innspill. Ikke alltid lett å se skogen for bare trær heller.

[Gjest mij]

..jeg glemmer alltid å nevne essensielle ting..

Vi forsøker å gjøre avtaler på forhånd, som med tannpussen, og å gi ham varsler om at det snart er tid for å ... Likefullt er det katastrofe når siste nedtelling er ferdig.

Han kan si seg ivrig enig i avtaler, for så å bryte dem tvert. Det skjer nesten alltid.

Frustrerende.

[Glimtipper]

..jeg glemmer alltid å nevne essensielle ting..

Vi forsøker å gjøre avtaler på forhånd, som med tannpussen, og å gi ham varsler om at det snart er tid for å ... Likefullt er det katastrofe når siste nedtelling er ferdig.

Han kan si seg ivrig enig i avtaler, for så å bryte dem tvert. Det skjer nesten alltid.

Frustrerende.

Min erfaring er at dette ikke burde være så vanskelig og konfliktfylt. Det er normalt med en del "trass", men du beskriver en hverdag som består i kamper.

Nevnte du hvor lenge det har foregått? Hvordan er han ellers? Er språkforståelsen og språket godt? Hvilke aktiviteter er positive? Har det vært noen store forandringer i livet hans den siste tiden?

[Gjest mij]

Min erfaring er at dette ikke burde være så vanskelig og konfliktfylt. Det er normalt med en del "trass", men du beskriver en hverdag som består i kamper.

Nevnte du hvor lenge det har foregått? Hvordan er han ellers? Er språkforståelsen og språket godt? Hvilke aktiviteter er positive? Har det vært noen store forandringer i livet hans den siste tiden?

Han er jo ikke slik hele tiden, men mange situasjoner hver dag ender opp sånn.

Han har hatt trassperioder siden han var litt over 1 år, men det er nå de siste kanskje 3 mnd at jeg vil si det er blitt merutfordrende for oss.

Hvordan er han ellers? Er egentlig en veldig snill og positiv gutt, men er dårlig til å finne på aktiviteter.

Er språkforståelsen og språket godt? Både språk, fysikk og motorikk har hele tiden vært ganske langt over jevnaldrende.

Hvilke aktiviteter er positive? mange. :-)

Har det vært noen store forandringer i livet hans den siste tiden? Ingen. Fikk lillesøster i januar men det er nå 9 mnd siden. Han synes bare det er stas med henne, leker og tuller med henne, vil ha henne med på rommet, opp i senga osv. Har så å si aldri uttrykt sjalusi såvidt vi har sett.

[Gjest BeritMarit]

Bare noen små forslag til endring i måten å snakke med gutten deres på,- ut fra det du skriver:

Istedenfor å spørre "Kan du være så snill å ta på deg skoene" kan du si" Nå er det tid for å ta på deg skoene." Altså ikke spør han. Han har antakeligvis oppdaget at ved spørsmål har han muligheten til å svare nei.

Istedenfor å si" Husk, det blir ikke noe lesing hvis du ikke er grei når vi pusser tenner" kan du fokusere på hvor koselig det blir å lese den fine boken når han har vært flink til å pusse tennene.

Jeg har hatt en skikkelig krangler selv, så jeg har prøvd ut diverse strategier opp gjennom årene. Min gutt ga seg ikke med kranglingen før han ble tenåring (!) Nå er han så grei at!

Det er også noen punkter ved det du forteller som jeg ville vært litt ekstra obs på. Du sier at han ikke får med seg det som blir sagt til han. han inngår ivrig avtaler,- og bryter dem nesten umiddelbart.

Det er tidlig å begynne å nevne diagnoser som add/adhd o.l. når gutten bare er 3 år, men det du forteller om akkurat dette er ganske typisk for dignosen (og det kan forkomme hos barn uten diagnose også).

Min gutt fikk add-diagnose.

Håper dere finner ut av det :-)

[Gjest mij]

Bare noen små forslag til endring i måten å snakke med gutten deres på,- ut fra det du skriver:

Istedenfor å spørre "Kan du være så snill å ta på deg skoene" kan du si" Nå er det tid for å ta på deg skoene." Altså ikke spør han. Han har antakeligvis oppdaget at ved spørsmål har han muligheten til å svare nei.

Istedenfor å si" Husk, det blir ikke noe lesing hvis du ikke er grei når vi pusser tenner" kan du fokusere på hvor koselig det blir å lese den fine boken når han har vært flink til å pusse tennene.

Jeg har hatt en skikkelig krangler selv, så jeg har prøvd ut diverse strategier opp gjennom årene. Min gutt ga seg ikke med kranglingen før han ble tenåring (!) Nå er han så grei at!

Det er også noen punkter ved det du forteller som jeg ville vært litt ekstra obs på. Du sier at han ikke får med seg det som blir sagt til han. han inngår ivrig avtaler,- og bryter dem nesten umiddelbart.

Det er tidlig å begynne å nevne diagnoser som add/adhd o.l. når gutten bare er 3 år, men det du forteller om akkurat dette er ganske typisk for dignosen (og det kan forkomme hos barn uten diagnose også).

Min gutt fikk add-diagnose.

Håper dere finner ut av det :-)

Enig i det du sier.

Jeg har ADHD-ekspertise i nærmeste omgangskrets, så vi har ham "under oppsyn".. :-) foreløpig er det ikke grunn til mistanke, tror jeg.

[Gjest Geir]

Beklager men eg kunne ikkje annet enn å le....*LOL*

Høres ut som en bestemt liten krabat det der, omtrent helt lik vår

sønn når han var mindre.

Ps! Han har vært i "trassalderen" i 16 år no! :-)

[frosken]

Jeg reagerte litt som Geir under her, ble litt flirete og så for meg en bestemt liten fyr.

Forøvrig enig med hun som påpeker at små språklige nyanser kan være vesentlige. Gutten er glup nok til å ha oppdaget at spørsmål kan besvares med ja eller nei - prøver tydeligvis å gjøre det beste ut av det med å tilføre "takk" etter sine nei...*s*

Så lenge dette bare kommer i perioder og ikke preger ham hele tiden, så tror jeg ikke du trenger å være bekymret. Men at det er utfordrende i hverdagen, det skal det mye til å tvile på...

God helg!

[laban]

Ikke gi ham valg eller forhandlingsmuligheter når det gjelder ting som tannpuss eller påkledning. Bare si fra (gi forhåndsvarsel slik du beskriver i det andre innlegget) og gjennomfør det. Ikke vis følelser eller trøst ham mens det står på, bare vis hvem som er sjefen for denslags, rolig og bestemt ("vi er nødt til å ha på sko ute, og når du ikke får dem på deg selv, må jeg gjøre det for deg)". Ignorer evt. hyling og ikke snakk om det etterpå. Gi ros uten å overdrive (ingen premie, bare konstater rolig at nå er han sannelig blitt grei og flink til å samarbeide) hvis det etter hvert går bedre.

Når det gjelder masing slik at dere ikke får gjort noe, kan dere forsøke å gi ham en meningsfull oppgave, slik at han "hjelper til". Det trenger ikke nødvendigvis være så nyttig, men slik at du kan gjøre noe med ham i nærheten uten at han ødelegger for deg. Gi inntrykk av at han er stor og grei.

[Gjest Shira :o)]

De fleste av oss med barn har slike historier på lager )

Vi har nå en gutt på 6 og vi har nettopp hatt en vanskelig periode, det er ikke den første for å si det slik ;o)

Det jeg gjorde når han bare sa nei til situasjoner hvor han ikke kunne si nei, som f.eks ta på sko. Jeg sa direkte at nå skal du ta på sko. Fikk han en mulighet til å vri seg unna ved å si nei, ja da gjorde han det. Disse små er intelligente skapninger og finner utveien om der er en )

Så jeg sluttet å spørre i situasjopner der jeg måtte ha han til å gjøre ting, som påkledning før barnehagen. Jeg bare konstanterte at nå tok vi på sko, jakke osv.

Så er jeg veldig konsekvent. Pappaen har ett svakt punkt der hos oss, og det utnytter guttungen til fulle. Hos meg vet han at det ikke nytter, jeg har forklart, vi har snakket, og jeg er konsekvent på det jeg har sagt. Ofte har jeg da telt til 10 mange ganger før, slik at jeg er rolig.

Jeg hadde muligens kuttet boklesing før tannpussen jeg, er ikke sikkert at det frister med lesing etter tannpuss, for dere har jo allerede lest? Er en mulighet.

Du får nok mange kloke svar her inne, her er det mange kloke dolmammaer )

[Glimtipper]

Han er jo ikke slik hele tiden, men mange situasjoner hver dag ender opp sånn.

Han har hatt trassperioder siden han var litt over 1 år, men det er nå de siste kanskje 3 mnd at jeg vil si det er blitt merutfordrende for oss.

Hvordan er han ellers? Er egentlig en veldig snill og positiv gutt, men er dårlig til å finne på aktiviteter.

Er språkforståelsen og språket godt? Både språk, fysikk og motorikk har hele tiden vært ganske langt over jevnaldrende.

Hvilke aktiviteter er positive? mange. :-)

Har det vært noen store forandringer i livet hans den siste tiden? Ingen. Fikk lillesøster i januar men det er nå 9 mnd siden. Han synes bare det er stas med henne, leker og tuller med henne, vil ha henne med på rommet, opp i senga osv. Har så å si aldri uttrykt sjalusi såvidt vi har sett.

Jeg tror dette vil gå over

Du sier han er god i språk, da er det viktig at du er presis. Ikke spør om det egentlig ikke er et spørsmål, forklar, advar osv. Dette gjør du sikkert allerede. Jeg har dessverre ikke så mange nye råd, men jeg ser du har fått mange svar, det er sikkert noen lure tips der.

Og jeg sier som Jesper Juul... Sett ett kryss i kalenderen seks måneder fra nå, sjansene er store for at det da har gått over

[PieLill]

Jeg fikk en litt infamsk idé:

Hva med å kle deg godt en dag fra hode til fottøy. Gjør det en dag du har god tid. La han somle slik at han ser bussen gå fra dere på vei fra barnehagen. Så står du der rett opp og ned og venter på bussen. Og han må stå rett opp og ned ved siden av deg, holde deg i hånden og vente på bussen. Ikke kjeft.

Bare si at siden han somlet rakk dere ikke bussen og må vente på neste. Når han klager over at han kjeder seg, er slilten i føttene eller ikke vil holde deg i hånden sier du "Beklager, men når du ville bruke så mye tid at vi ikke rakk bussen må vi bare stå her til neste buss kommer. Det er dessverre ikke noe annet å gjøre." For øvrig må du si minst mulig og unngå enhver handling som kan virke underholdende.

Når dere kommer hjem er det noe han har gledet seg til som dere dessverre ikke rekker...

Det kommer jo an på hvor lenge det er til neste buss. Men du kan jo også stå opp ekstra tidlig og "komme for sent" til bussen ved å komme en halv time for tidlig. Avtal i så fall med barnehage (og evt bussjåfør om barnet er meddelsomt) på forhånd. Får du barnehagen med på notene, kan de kanskje finne på noe han kan "gå glipp av" den morgenen.

Det kan hende at hende at noe slikt vil gi poden personlig interesse av å rekke bussen.

Skill mellom dager dere har god tid og dager dere har deadline. Si at "I dag bestemmer jeg når og hvordan ting skal gjøres, for i dag har vi mye å rekke." Vær så knallbestemt og ikke gi ham valg på det som ikke er valgfritt.

Ikke si: "Vil du ta på deg skoene?" når du egentlig mener "Nå må du ta på deg skoene med en gang!" Si heller "Nå må du..." - "Vær så snill å..." - "Her er skoene så du kan ta dem på deg." Blir det protest og/eller manglende handling er det telling til tre med påfølgende ragnarokk om gutten ikke har satt i gang.

Vil du gi en illusjon av valg kan du heller spørre: "Hvilken sko vil du ta på først?" Forsøk å gi ham andre valg som er reelle valg, men ubetydelig for deg og som kammuflerer de valgene han ikke får. Men det kan hende han ser gjennom det og da er det bortkastet.

Ikke be om hans sammarbeid når du egentlig krever det. Forlang. Første henvendelse skal selvsagt være vennlig og full av positive forventninger. "Nå kan du ta på deg skoene slik du er så flink til." Men det skal ikke være tvil om at dette er en ordre og hverken ønske eller bønn. Bruk likedan ikke tid på å forhandle om ting det ikke finnes forhandlingsgrunnlag for.

Huk deg ned i hans hodehøyde, legg begge hendene dine vennlig på skuldrene hans når du gir beskjeder. Vær sikker på at han hører det du sier. Be han se på deg om du er i tvil. Unger kan være helt i en annen verden og ikke registrere noe som helst. Klart de blir frustrerte om vi blir sinte pga noe de over hodet ikke har oppfattet vi har sagt.

Ingen lesing før tannpuss.

Si at det er greit at han ikke pusser tennene, men først må han åpne munnen for du har en viktig beskjed å gi. Så forteller du Karius og Baktus hvor mye godt de kan spise og hvor mange vonde hull de kan lage siden xx ikke vil pusse tennene sine.

Mange barn trenger tid til å omstille seg. I den grad det er mulig bør de får det. Si f.eks. at "Nå kjører du båten tre runder i badekaret, så tar vi ut korken." Om det bar fører til protester sier du "Om du ikke vil kjøre båten først, tapper vi ut vannet med en gang."

Leker som sparkes rundt omkring etc tas i en pose/kasse og settes vekk minst en uke. Selvsagt etter advarsler, men ikke mer enn tre.

Problemet med alle disse tingene og alt som har med å være konsekvent å gjøre, er at det kan ta mye lengre tid enn det står i lærebøkene før det virker. Og nesten tyne en som forelder. Og det må langt kraftigere lut til for enkelte barn. Så begynner man å fire fordi man tror man gjør feil eller det ikke virker. Vi slutter å tro på det vi gjør. Ting tar tid.

Med alle barn forsøker vi selvsagt å unngå opplagte konflikttriggere. Men ikke la det å unngå konflikt bli et må i seg selv. Ungen er en typisk treåring! Gutten er absolutt smart nok til å merke noe slikt og spille på det for alt det er verdt.

Iblant må du løfte en vrælende og sprellende unge over skulderen og masjere avgårde. Det er slitsomt, men helt greit. Vær glad han ikke veier mer enn han gjør.

;-)

Prøv å hykle deg så likegyldig og uimponert du bare kan over slik utagering.

Jo mer du får plukket av dette nå, jo mindre blir det å slite med når han er 16.

;-)

mvh

[PieLill]

Ikke gi ham valg eller forhandlingsmuligheter når det gjelder ting som tannpuss eller påkledning. Bare si fra (gi forhåndsvarsel slik du beskriver i det andre innlegget) og gjennomfør det. Ikke vis følelser eller trøst ham mens det står på, bare vis hvem som er sjefen for denslags, rolig og bestemt ("vi er nødt til å ha på sko ute, og når du ikke får dem på deg selv, må jeg gjøre det for deg)". Ignorer evt. hyling og ikke snakk om det etterpå. Gi ros uten å overdrive (ingen premie, bare konstater rolig at nå er han sannelig blitt grei og flink til å samarbeide) hvis det etter hvert går bedre.

Når det gjelder masing slik at dere ikke får gjort noe, kan dere forsøke å gi ham en meningsfull oppgave, slik at han "hjelper til". Det trenger ikke nødvendigvis være så nyttig, men slik at du kan gjøre noe med ham i nærheten uten at han ødelegger for deg. Gi inntrykk av at han er stor og grei.

''ingen premie, bare konstater rolig at nå er han sannelig blitt grei og flink til å samarbeide''

Enig i prinsippet.

Men slik du formulerer akkurat dette blir det indirekte kjeft. I går sammarbeidet du ikke godt, men i dag gjorde du det.

Jeg synes det er bedre å bare rose akkurat det som har skjedd uten referanse til tidligere feiltrinn eller framtidige krav. "Så flott at du kledde på deg så raskt! Nå har vi greit med tid til bussen." Gjør man for mye vesen av det oppfatter barnet at man husker at h*n ikke alltid er like flink. Kan også være greit å bruke andre ord når man roser enn når man påpeker en mangel. Eks. 'ikke bruk så lang tid', 'komme i gang' kontra 'så kjapt og greit det gikk' - 'er du ferdig alt. Du ble jammen ferdig før meg du'.

En litt pirkete digresjon, som kan være viktig.

mvh

[smekka]

Høres ut som hjemme hos oss hvis det er noen trøst...bare at her er det to barn i den alderen!

[PieLill]

..jeg glemmer alltid å nevne essensielle ting..

Vi forsøker å gjøre avtaler på forhånd, som med tannpussen, og å gi ham varsler om at det snart er tid for å ... Likefullt er det katastrofe når siste nedtelling er ferdig.

Han kan si seg ivrig enig i avtaler, for så å bryte dem tvert. Det skjer nesten alltid.

Frustrerende.

Ikke det spore merkelig at 3-4-åringer bryter avtaler. Egentlig en ganske komplisert greie.

Iblant kan det fungere langt bedre å bare gi opplysninger uten for sterke forventninger og forpliktelser. E.g. Hvis xxx blir det sånn, og viss yyy blir det slik. Så følger man det man har sagt med litt påminnelser om hvorfor enten resultatet ble positivt eller negativt.

Man oppnår flere ting med dette.

For det første å unngå å uthule hele avtalesystemet fordi barnet gjør innholdsløse avtaler. Spar de sterke ordene som avtale og løfte til en gang det virkelig gjelder.

For det andre blir det færre føringer for barnet å trasse mot. Handler litt mer om hva barnet vil oppnå og litt mindre om hva foreldrene vil.

For det tredje har man som forelder en ting mindre å kjefte for etter som det ikke er brutt noen avtale.

mvh

[Gjest mij]

Jeg tror dette vil gå over

Du sier han er god i språk, da er det viktig at du er presis. Ikke spør om det egentlig ikke er et spørsmål, forklar, advar osv. Dette gjør du sikkert allerede. Jeg har dessverre ikke så mange nye råd, men jeg ser du har fått mange svar, det er sikkert noen lure tips der.

Og jeg sier som Jesper Juul... Sett ett kryss i kalenderen seks måneder fra nå, sjansene er store for at det da har gått over

;-)

[jubalong70]

Det er litt vanskelig å gi konkrete råd når jeg ikke kan observere hvordan dere er sammen.

Alle barn har slike perioder (ja, de kommer igjen), og alfa og omega er å ikke gi valg du ikke vil barnet skal ta - og å være konsekvent.

Altså, ved tannpuss. Ikke les bok først - spar den til etter tannpussen. Og bruk samme "trussel" om at det ikke blir lesing før etter tannpuss.

Tannpussen behøver ikke å vare i 3 minutter når det er en kamp, men det skal pusses. Skit i om ungen vræler. Han dør ikke av det Puss tennene fullstendig uten dikkedarer (han tester for å se hvor langt dere går - ikke sant!) og bli ferdig med det. Så er det (forhåpentligvis) tid for belønningen - en koselig lesestund.

Når det gjelder bussen, så ville jeg snakket med gutten en gang dere har det rolig. Forklart at det er viktig at vi er raske om morgenen og at vi rekker bussen. Forklar hvorfor. Forklar hva du ønsker skal skje - og fortell ham hva konsekvensen blir hvis han ikke samarbeider.

Gjør selv ferdig så mye som mulig kvelden før, slik at du har litt tid til gutten.

Ikke spør om han vil kle på seg - da kan han svare nei, og du er kjørt i et hjørne. Spør heller om han vil ha den røde eller den blå genseren.

Er han bare tverr, så velger du for ham - uten dikkedarer - og trekker genseren på. Protesterer han, så fortell at han fikk lov til å velge, men valgte å la være. Da blir konsekvensen at du velger for ham. Han kan få lov til å velge om han vil ha den grå eller den blå buksa. Så prøver dere igjen. Velger han fortsatt å ikke velge, så velger du.

Ikke gjør noe nummer ut av det. Prøv å ikke bli alt for sint. Dette er læring dette også

Når dere skal gå til bussen, så bare fortell at nå har dere x minutter før bussen går. (Ja, jeg vet han ikke har noe begrep om tid, men innimellom kan det være spennende med nye uttrykk - og han lærer.)

Så går dere, gjerne med hoppeleker, men ikke for å få han med. Begynne med hoppeleker før han begynner å trasse. Blir det bare trass og han legger seg ned, så plukker du ham opp og trekker ham med deg. Da har du lov til å være litt sint. Han må bare bælje og skrike. Dere må til bussen - sånn er det bare.

Livet som voksen består av masse ting vi ikke har lyst til, men som vi må. Og jobben vår som foreldre er å lære barna hvordan de skal bli velfungerende voksne. Det betyr at vi må vise dem at ting ikke går som man vil, rett som det er.

Det betyr også at vi skal vise barna våre respekt. Hvis gutten velger å ha på seg den utvaskede og stygge genseren som du har gjemt bakerst i skapet, ja så får han lov til det. Da har han tatt et valg, og det er greit når han skal i barnehagen.

Hmmm, vet ikke om du ble så mye klokere. Det er kjempetøft å være forelder når barna begynner å vise sterk vilje. Men det er akkurat da vi må være litt på tå hev og vise dem at de faktisk ikke kan diktere hva som foregår.

Det er vi voksne som har lært såpass at vi kan se konsekvenser av handlinger. Barna har ikke lært så mye enda - vi må lære dem.

[jubalong70]

Jeg fikk en litt infamsk idé:

Hva med å kle deg godt en dag fra hode til fottøy. Gjør det en dag du har god tid. La han somle slik at han ser bussen gå fra dere på vei fra barnehagen. Så står du der rett opp og ned og venter på bussen. Og han må stå rett opp og ned ved siden av deg, holde deg i hånden og vente på bussen. Ikke kjeft.

Bare si at siden han somlet rakk dere ikke bussen og må vente på neste. Når han klager over at han kjeder seg, er slilten i føttene eller ikke vil holde deg i hånden sier du "Beklager, men når du ville bruke så mye tid at vi ikke rakk bussen må vi bare stå her til neste buss kommer. Det er dessverre ikke noe annet å gjøre." For øvrig må du si minst mulig og unngå enhver handling som kan virke underholdende.

Når dere kommer hjem er det noe han har gledet seg til som dere dessverre ikke rekker...

Det kommer jo an på hvor lenge det er til neste buss. Men du kan jo også stå opp ekstra tidlig og "komme for sent" til bussen ved å komme en halv time for tidlig. Avtal i så fall med barnehage (og evt bussjåfør om barnet er meddelsomt) på forhånd. Får du barnehagen med på notene, kan de kanskje finne på noe han kan "gå glipp av" den morgenen.

Det kan hende at hende at noe slikt vil gi poden personlig interesse av å rekke bussen.

Skill mellom dager dere har god tid og dager dere har deadline. Si at "I dag bestemmer jeg når og hvordan ting skal gjøres, for i dag har vi mye å rekke." Vær så knallbestemt og ikke gi ham valg på det som ikke er valgfritt.

Ikke si: "Vil du ta på deg skoene?" når du egentlig mener "Nå må du ta på deg skoene med en gang!" Si heller "Nå må du..." - "Vær så snill å..." - "Her er skoene så du kan ta dem på deg." Blir det protest og/eller manglende handling er det telling til tre med påfølgende ragnarokk om gutten ikke har satt i gang.

Vil du gi en illusjon av valg kan du heller spørre: "Hvilken sko vil du ta på først?" Forsøk å gi ham andre valg som er reelle valg, men ubetydelig for deg og som kammuflerer de valgene han ikke får. Men det kan hende han ser gjennom det og da er det bortkastet.

Ikke be om hans sammarbeid når du egentlig krever det. Forlang. Første henvendelse skal selvsagt være vennlig og full av positive forventninger. "Nå kan du ta på deg skoene slik du er så flink til." Men det skal ikke være tvil om at dette er en ordre og hverken ønske eller bønn. Bruk likedan ikke tid på å forhandle om ting det ikke finnes forhandlingsgrunnlag for.

Huk deg ned i hans hodehøyde, legg begge hendene dine vennlig på skuldrene hans når du gir beskjeder. Vær sikker på at han hører det du sier. Be han se på deg om du er i tvil. Unger kan være helt i en annen verden og ikke registrere noe som helst. Klart de blir frustrerte om vi blir sinte pga noe de over hodet ikke har oppfattet vi har sagt.

Ingen lesing før tannpuss.

Si at det er greit at han ikke pusser tennene, men først må han åpne munnen for du har en viktig beskjed å gi. Så forteller du Karius og Baktus hvor mye godt de kan spise og hvor mange vonde hull de kan lage siden xx ikke vil pusse tennene sine.

Mange barn trenger tid til å omstille seg. I den grad det er mulig bør de får det. Si f.eks. at "Nå kjører du båten tre runder i badekaret, så tar vi ut korken." Om det bar fører til protester sier du "Om du ikke vil kjøre båten først, tapper vi ut vannet med en gang."

Leker som sparkes rundt omkring etc tas i en pose/kasse og settes vekk minst en uke. Selvsagt etter advarsler, men ikke mer enn tre.

Problemet med alle disse tingene og alt som har med å være konsekvent å gjøre, er at det kan ta mye lengre tid enn det står i lærebøkene før det virker. Og nesten tyne en som forelder. Og det må langt kraftigere lut til for enkelte barn. Så begynner man å fire fordi man tror man gjør feil eller det ikke virker. Vi slutter å tro på det vi gjør. Ting tar tid.

Med alle barn forsøker vi selvsagt å unngå opplagte konflikttriggere. Men ikke la det å unngå konflikt bli et må i seg selv. Ungen er en typisk treåring! Gutten er absolutt smart nok til å merke noe slikt og spille på det for alt det er verdt.

Iblant må du løfte en vrælende og sprellende unge over skulderen og masjere avgårde. Det er slitsomt, men helt greit. Vær glad han ikke veier mer enn han gjør.

;-)

Prøv å hykle deg så likegyldig og uimponert du bare kan over slik utagering.

Jo mer du får plukket av dette nå, jo mindre blir det å slite med når han er 16.

;-)

mvh

Kjempegodt svar!

[laban]

''ingen premie, bare konstater rolig at nå er han sannelig blitt grei og flink til å samarbeide''

Enig i prinsippet.

Men slik du formulerer akkurat dette blir det indirekte kjeft. I går sammarbeidet du ikke godt, men i dag gjorde du det.

Jeg synes det er bedre å bare rose akkurat det som har skjedd uten referanse til tidligere feiltrinn eller framtidige krav. "Så flott at du kledde på deg så raskt! Nå har vi greit med tid til bussen." Gjør man for mye vesen av det oppfatter barnet at man husker at h*n ikke alltid er like flink. Kan også være greit å bruke andre ord når man roser enn når man påpeker en mangel. Eks. 'ikke bruk så lang tid', 'komme i gang' kontra 'så kjapt og greit det gikk' - 'er du ferdig alt. Du ble jammen ferdig før meg du'.

En litt pirkete digresjon, som kan være viktig.

mvh

Jeg har ingen problemer med det du skriver, jeg mente ikke å gjengi nøyaktig hva hun skulle si. Jeg er enig i at det ikke skal høres ut som indirekte kjeft.

Med "ingen premie" mente jeg bare at hun ikke skulle overdrive eller innføre spesielle ting. Man skal ikke ha belønning for å la være å sabotere.

[org]

Det med tannpussen: Bruker han fluortabletter? Vi innførte det som "belønning": Puss nå tennene dine, så får du en fluor... Fungerte greit, og tennene og tannlegen jubler.