Hvordan takler jeg trass fra toåring??

[Gjest Mor til Oliver]

Sønnen min er fylt to år og har meget sterk vilje.Han skal ikke kle på, ikke bytte bleie, ikke pusse tennene, ikke bli med opp for og skifte til pysj, ja alt jeg sier han skal gjøre,vil han ikke gjøre.Da sitter han bare og ser på meg og sier"nei" og begynner og surve.Jeg prøve og tulle og overtale han, men til slutt må jeg bare ta han med mot sin vilje og alt blir en kamp.Dette er ikke trivelig hverken for han eller meg og jeg går med kronisk dårlig samvittighet.Hva gjør jeg?? Hvordan takler jeg dette? Jeg prøver og forklare konsekvenser eller hvorfor han måå gjøre forskjellige ting, men en toåring skjønner jo ikke alt.Jeg har liten tålmodighet, men prøver selvfølgelig og strekke meg langt, men det fører som regel til at jeg blir sint, ungen hyler og alt blir ukoselig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle denne trassen.Hvor lenge skal man holde på og "lirke" før man bare må? Han trasser mindre med pappa`n, men han jobber en del så mye faller på meg.Ønsker veldig gode råd fra dere andre mødre.

[Orio]

En del ting kan han ikke velge, som å skifte bleie og pusse tenner. Da er det heller ingen grunn til at du skal gi inntrykk av at han har et valg. "Skal vi gå og pusse tenner nå?" er jo nettopp et spørsmål han kan si nei til. Og en del av trassalderen er vel å bruke ordet "nei" som gir ham makt til å bestemme over seg selv og sin egen kropp? Prøv å si noe som "nå går vi og pusser tenner". Da er det tydelig at dette er noe du som mor bestemmer. (Nå vet jo ikke jeg hvordan du uttrykker deg, så det kan hende dette er skivebom fra min side.)

Hvis du prøver å sammenligne farens fremgangsmåte med din vil du kanskje finne svaret der. Hva er det han gjør annerledes?

Jeg er heller ikke sikker på at det lønner seg å diskutere for mye med en toåring, ikke om ting som tannpuss og bleieskift. Det skal gjøres, og lange overtalelser og forklaringer bare haler ut tiden. Har du prøvd å droppe overtalelser, forklaringer, løfte om belønning etc. og bare gjentatt at "nå skal vi pusse tenner"?

Vennlig hilsen en barnløs ekspert :- )

[Gjest melmøll]

Jeg synes du skal prøve å ikke ha dårlig samvittighet. Hvis du virker usikker, kan han utnytte det til å få det som han vil. Når du tuller og prøver å overtale han så blir det som et spill eller en lek, Jeg tror at han bare vil føle seg tryggere på deg hvis du er konsekvent og bestemt.

[Gjest Mor til Oliver]

En del ting kan han ikke velge, som å skifte bleie og pusse tenner. Da er det heller ingen grunn til at du skal gi inntrykk av at han har et valg. "Skal vi gå og pusse tenner nå?" er jo nettopp et spørsmål han kan si nei til. Og en del av trassalderen er vel å bruke ordet "nei" som gir ham makt til å bestemme over seg selv og sin egen kropp? Prøv å si noe som "nå går vi og pusser tenner". Da er det tydelig at dette er noe du som mor bestemmer. (Nå vet jo ikke jeg hvordan du uttrykker deg, så det kan hende dette er skivebom fra min side.)

Hvis du prøver å sammenligne farens fremgangsmåte med din vil du kanskje finne svaret der. Hva er det han gjør annerledes?

Jeg er heller ikke sikker på at det lønner seg å diskutere for mye med en toåring, ikke om ting som tannpuss og bleieskift. Det skal gjøres, og lange overtalelser og forklaringer bare haler ut tiden. Har du prøvd å droppe overtalelser, forklaringer, løfte om belønning etc. og bare gjentatt at "nå skal vi pusse tenner"?

Vennlig hilsen en barnløs ekspert :- )

Takk for innspill.Jeg sier som regel at "nå skal vi pusse tenner".Spørsmål har jeg funnet ut at ikke fungerer :-) Da det kommer til at jeg bestemt tar han med sparker, hyler og kaster han på seg og det er helt umulig og gjennomføre tannpuss.Hva er da beste fremgangsmåte? Det blir til at jeg setter meg ned og holder ham tett inntil meg til han roer seg sånn någen lunde og vi får gjennomført f.eks tannpussen.Er dette tvang/overgrep eller er dette greit.Det føles ikke greit, men som du sier, noen ting må man faktisk enten man vil eller ikke.

[Åsemor]

Leser en bok nå som sier at du skal bare vente 5 minutter, så prøve igjen... Vet ikke om jeg er helt enig i det, men.

Har ikke tall på hvor mange ganger vi har tvangspusset tenner eller tvangspåkledd bleie.

Det med f.eks tannpussen går i bølger. Hun krangler på tannpussen 3 kvelder på rad, men i og med at jeg vinner hver eneste gang og gjennomfører tannpussen uten å mukke, skjønner hun at det ikke er noe vits i å protestere. Så har vi 5 kvelder hvor tannpuss går helt greit. MEN, da finner hun ut at hun skal krangle litt på det igjen, og vi har igjen 3 nye kvelder med ville protester. Så går det plutselig veldig greit igjen, kanskje i 2 hele uker.

[Gjest Hold ut, det blir bedre!]

Har vært der dere er nå for ca et år siden. Da var lillegullet akkurat fylt to år og ALT var en kamp, fra morgen til kveld. Tidlig 3-årstrass kan man nok kalle det.

Nå er det gått ett år siden dette startet og jeg kan bare trøste deg med at det går seg til. Skjønner at det er fryktelig vanskelig når det pågår og jeg har hatt masse dårlig samvittighet og følt at jeg ikke strakk til ovenfor jenta mi. Sint ble jeg også til tider, ja det var ikke noe særlig!!

Men nå, ett år senere er alt snudd. Nå er hun ei skikkelig gladjente og er mye lettere å snakke til, og det går an å forhandle med henne. Det hadde jeg nesten ikke trodd da vi sto oppi det med begge beina.

Så mitt råd er: Hold ut, hold roen og vær bestemt og minst mulig sint. Det går over!!

[fillolin]

Noen fasit har jeg ikke, bare noen egne erfaringer og innspill jeg har fått. Her i huset har vi også en viljesterk toåring og det handler mye om "løe søl" (gjøre sjøl)... Kanskje er det greit å tenke på atferden hans som noe annet enn trass. iallefall ser jeg det slik, at det handler ikke om maktkamp eller hans vilje versus din eller farens, men at han skal lære seg å bestemme over det han selv kan, lære seg å forhandle, bli kjent med egne og andres grenser osv. Det er ikke alltid det hjelper å tenke slik og alle blir vi vel sinte og lei avogtil (eller oftere). Det er jo en krevende tid for både barnet og oss, som også krever mye tid og overskudd. Hos oss fungerer det best med enten avledning og/eller å gi reelle og mulige valg. Avledning kan f.eks. være at vi overhører det hun sier (fordi det ikke virker så alvorlig ment eller viktig) og snakker om/gjør noe annet som hun blir mer engasjert i. Å gi reelle valg kan f.eks. være å velge mellom to gensere. Hun får altså ikke bestemme om hun skal kle på seg eller ikke, men får velge hva hun vil ha på. Og så er det viktig å få best mulig balanse mellom foreldrene, tror jeg. Det kan bli ganske urettferdig for både barn og foreldre hvis bare en av foreldrene stadig må stå i alle disse rutinesituasjonene som krever så mye tålmodighet og kreativitet. Håper dette ga deg noen ideer eller ny energi. Det er ikke noe godt å gå på akkord med egen magefølelse, men vi voksne har jo også noen grenser og behov. Innimellom må en prøve å få tid til å kjenne etter hvor de grensene går og hva en er villig til å forhandle om.

[Orio]

Takk for innspill.Jeg sier som regel at "nå skal vi pusse tenner".Spørsmål har jeg funnet ut at ikke fungerer :-) Da det kommer til at jeg bestemt tar han med sparker, hyler og kaster han på seg og det er helt umulig og gjennomføre tannpuss.Hva er da beste fremgangsmåte? Det blir til at jeg setter meg ned og holder ham tett inntil meg til han roer seg sånn någen lunde og vi får gjennomført f.eks tannpussen.Er dette tvang/overgrep eller er dette greit.Det føles ikke greit, men som du sier, noen ting må man faktisk enten man vil eller ikke.

Å holde en skrikende og hylende toåring på fanget/inntil deg til han roer seg ned er vel ikke så veldig ille? Det er vel ikke sånn at du kjefter på ham og forteller hvor slem han er? Jeg tror heller du snakker beroligende til ham. Har du prøvd å synge for ham? Kanskje det hjelper ham til å være roligere. Eller noe beroligende musikk i bakgrunnen. Hva med å la ham pusse litt selv, enten før eller etter at du har gjort det? Jeg vet også at noen har byttet litt på, du pusser hans tenner og han får lov til å pusse dine litt. Men en toåring er kanskje litt for liten til det?

Hvis du får dårlig samvittighet prøv å tenke på hvordan du ville føle deg hvis du ikke pusser tennene hans, og han ender opp med en masse hull? Eller hvor syk han kan bli hvis han går ut uten klær? Det begynner å nærme seg omsorgssvikt.

[Gjest Mor til Oliver]

Å holde en skrikende og hylende toåring på fanget/inntil deg til han roer seg ned er vel ikke så veldig ille? Det er vel ikke sånn at du kjefter på ham og forteller hvor slem han er? Jeg tror heller du snakker beroligende til ham. Har du prøvd å synge for ham? Kanskje det hjelper ham til å være roligere. Eller noe beroligende musikk i bakgrunnen. Hva med å la ham pusse litt selv, enten før eller etter at du har gjort det? Jeg vet også at noen har byttet litt på, du pusser hans tenner og han får lov til å pusse dine litt. Men en toåring er kanskje litt for liten til det?

Hvis du får dårlig samvittighet prøv å tenke på hvordan du ville føle deg hvis du ikke pusser tennene hans, og han ender opp med en masse hull? Eller hvor syk han kan bli hvis han går ut uten klær? Det begynner å nærme seg omsorgssvikt.

Du har helt rett.Når du legger det frem slik føles det ikke så ille nei og holde ham til han roer seg :-) Synge var et godt tips :-) Takk takk

[CeMa]

Vi har også ei på to som har funnet ut at hun kan ha egne meninger. Hun svarer ofte nei og påkledning før bhg har noen ganger skjedd uten hennes vilje pga tidspress. Ingen hyggelig situasjon! Men tannpussen går stort sett greit. Hun er veldig glad i flour-tabletten sin og den fungerer nærmest som en premie hos oss. Vi forsøke også å forberede henne på hva vi skal gjøre, eks; når du har spist opp maten og drukket melka di nå, så skal vi på badet og ha på pysj og pusse tenner. "nei", svarer hun som regel....men jeg overhører og fortsetter: "og når du har pusset tennene, så skal du få flour..". Da er alt helt i orden. Vi forsøker også å bytte fokus, som at "kattepusen din venter på deg øverst i trappa - husker du det?". Da må hun tenke seg om og glemmer hvorfor hun sa nei i utgpnkt.

Mitt råd til deg er: forsøk å være forberedt på en fokusendring i de tilfellene du vet at poden kanskje muligens vil slå seg vrang. Bruk gjerne lekene han er glad i, spør om han har glemt noe, fortell hva som skal skje i dag, i morgen, til helgen osv. Det å kle på seg og andre rutinesituasjoner skal ikke være noe fokusområde, det er bare noe barna skal innøve som en selvfølge. Når dere pusser tenner så snakk om noe annet eller syng en sang.Og hvis ikke hjelper, så bare fortsett. Som andre sier her inne, det går visst over etterhvert.... Ja, det håper jeg da inderlig! :-)

[Gjest AveM]

Jeg har en toåring her som av og til utfordrer tålmodigheten min Jeg synes det fungerer fint å gi henne forvarsel på det som skal skje et par minutter før, for hun kan bli helt knust over å plutselig bli tatt ut av leken sin.

I de situasjonene hun kan lage trøbbel har jeg flere interessante samtaleemner på lur. F eks hvis vi har det travelt skravler jeg om julenissen og ekorn mens klærne blir tatt på. De gangene vi har god tid spør jeg henne om hun vil ta på klærne selv. Straks jeg aner humørskifte snakker jeg om noe spennende for å avlede. Det er om å gjøre å gjøre situasjonene hyggelig.

Jeg synger "puss puss" mens vi pusser tennene, og det hele avsluttes med en fluortablett. Det gjelder å bruke masse plussord mens en holder på. Spørre hvor tannkosten er, si at den er fin, få hjelp til å finne tannkremen osv. Hun har 3 eldre søsken som jeg har fått bryne meg på tidligere. Jeg synes det har vært fine erfaringer, så jeg er langt mer tålmodig nå.

[jubalong70]

Jeg vet veldig godt hva du mener

Det hjelper sjelden å dikke og lure. Det som hjelper best - på sikt - er å ikke gi ungen noe valg.

Ikke si: "Skal vi gå og pusse tennene nå?" Si heller: "Nå skal vi pusse tennene!"

Skal du gi ham valg, så gi ham valg mellom ting der alt er greit for deg.

Han kan velge om han vil ha bleia med hund eller hest, men han kan ikke velge om han skal ha bleie eller ikke.

Han kan velge om han vil ha den røde eller den gule lua, men han kan ikke velge om han vil ha på lue osv.

Ser du forskjellen her?

Selvsagt kan vi showe og tulle litt, men det må ikke bli slik at en 2-åring skal måtte ta viktige valg selv. De er ikke klare for det.

Vi som er foreldre må hjelpe dem til å lære seg til å ta de riktige valgene - også som voksne - ved å geleide dem med til tider fast hånd. (Jeg snakker selvsagt ikke om noen fysisk avstraffelse her for den som måtte ønske å misforstå.)

Jeg pleier å si at barnas jobb er å teste grensene våre, og vår jobb som foreldre er å holde grensene, og å vite når det er på tide å slakke av på dem.

En 2-åring er i gang med å finne ut at han faktisk har medvirkningskraft. Ved å nekte noe ser han at han kan få det som han vil. Ved å be om noe ser han at han kan få noe han ønsker.

Så er det vår oppgave som foreldre å vise barnet at det ikke alltid blir slik som barnet vil.