Hvor mye samvær er "riktig"?

[Persille1365381127]

Dersom barnet er 6 uker er det vel innlysende at det er utelukket med "vanlig samvær" når moren ammer.

Jeg føler ikke at det er helt innlysende - men det er jo en grunn til at jeg spør hvordan det skal løses, og ikke bare trumer gjennom "jeg mener at"....

[org]

Kommer jo helt an på avstandene mellom bopælene og jobben, men de bodde og jobbet i Oslo, så det gikk greit. Han hadde datteren etter ettermiddgsluren to dager i uken, han hadde jo ikke barn ellers, så han sto fritt til å jobbe tidlig og sent så mye han ville bortsett fra disse to ettermiddagene. Og så hadde han henne noen timer hver dag lørdag og søndag.

Det gjorde at han ble veldig bundet og preget av å være småbarnsfar, selv om han ikke bodde sammen med barnet, og det har bidratt til at de har et veldig nært forhold og han føler seg som 100% far til barnet, til tross for dårlig kontakt med mor.

Mor fikk noen fristunder, men det var nok mer slitsomt enn avlastende, fordi hun ble bundet til faste klokkeslett og dager hun måtte være i nærheten av barnefaren.

Jeg har vært veldig imponert over hvordan de har klart å sette sine egne konflikter til side, og prioritere barnets beste (foran eget sinne mot eksen, og egen karriere på jobb, og egen frihet).

Ja, det er imponerende - og til barnets beste!

[mariaflyfly]

Jeg føler ikke at det er helt innlysende - men det er jo en grunn til at jeg spør hvordan det skal løses, og ikke bare trumer gjennom "jeg mener at"....

Dersom du mener det er helt ok at pappaen skal ha barnet til "vanlig samvær" dvs en dag + annenhver helg fra ungen er 6 uker, synes jeg du er helt på jordet.

Hva med barnets tilknytning til mammaen via amming? Det er for lettvint å si at det bare er å pumpe.

[multippel]

Jeg føler ikke at det er helt innlysende - men det er jo en grunn til at jeg spør hvordan det skal løses, og ikke bare trumer gjennom "jeg mener at"....

Jeg er usikker på hva som er det beste for barnet. Jeg tror jo at i begynnelsen av en bebys liv så har moren en større rolle enn faren. Samtidig så er det viktig at faren får delta aktivt. Han må jo faktisk jobbe litt ekstra for å oppnå noe av det samme som mor.

Jeg har en venn hvor de deler 50% samvær. De skilte seg mens hans yngste barn var ammende beby. De gjennomførte likevel nesten 50% hver. Han gikk oppe om natten og varmet flasker...

Om det var til barnets beste vet jeg ikke nok om. men de fikk det til å fungere.

Denne faren er en meget engasjert far da, som tar sin farsoppgave meget alvorlig.

[Mirabell]

Jeg lest noen faglige vurderinger som stemmer overens med det som "fungerte visst ok" skriver nedenfor her.

[Persille1365381127]

Dersom du mener det er helt ok at pappaen skal ha barnet til "vanlig samvær" dvs en dag + annenhver helg fra ungen er 6 uker, synes jeg du er helt på jordet.

Hva med barnets tilknytning til mammaen via amming? Det er for lettvint å si at det bare er å pumpe.

Men hva med barnets tilknytning til far da?

Med unntak av maten så er de vel likestilte omsorgspersoner - er de ikke? Og hun kan både pumpe, i tillegg til at ingen har dødd av litt erstatning.

[Persille1365381127]

Jeg lest noen faglige vurderinger som stemmer overens med det som "fungerte visst ok" skriver nedenfor her.

Husker du tilfeldigvis hvor du har sett det?

[Atene]

Men hva med barnets tilknytning til far da?

Med unntak av maten så er de vel likestilte omsorgspersoner - er de ikke? Og hun kan både pumpe, i tillegg til at ingen har dødd av litt erstatning.

Problemet er at hvis man deler så små barn mellom mor og far, så blir de ikke knyttet både til mor og far - de blir ikke knyttet til noen av dem. Så små barn har for kort hukommelse til å klare det. De trenger ett hjem og en hovedomsorgsperson.

Det du ender opp med hvis du overser dette, er ikke et barn som er knyttet til begge, men et barn som mangler tilknytningsevne, kanskje for resten av livet.

Jeg spør meg selv om hvilken holdning du hadde hatt hvis det var ditt barn dette gjaldt. Det ser ut som du mener at mor skal akseptere vanlig samvær med én gang, og at hun ikke skal være tilstede ved de første samværene. Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?

I en annen diskusjon skriver du:

"Og jeg kompromisser ikke når det kommer til hva jeg føler er best for barnet mitt - så jeg tar vel ikke akkurat for gitt at noen andre gjør det heller?"

Kanskje denne moren føler det samme? Jeg vet at du mener hun har oppført seg dårlig, og det har hun kanskje også. Hun kan likevel tenkes å ha barnets beste for øyet hvis hun nekter vanlig samvær for en seks uker gammel baby.

Du ber om dokumentasjon. Her er noe:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1577643.ece

[Lotte :o)]

Men hva med barnets tilknytning til far da?

Med unntak av maten så er de vel likestilte omsorgspersoner - er de ikke? Og hun kan både pumpe, i tillegg til at ingen har dødd av litt erstatning.

Prøv å sette deg selv i hennes sted - hadde du med glede gitt slipp på ditt nyfødte barn, for at din eks-kjæreste ville ha ungen (gitt at forholdene var de samme, dere er ikke på talefot)? Mitt svar er NEI.

Begge parter må jenke seg, og tåle å være sammen om foreldreoppgaven, eller la ting få litt ro. Det ser ikke ut til at denne ungen skal få særlig harmoni rundt seg..! Håper at det ordner seg etter hvert som tiden går, og barnet nærmer seg 6 mnd - 1 år.

Din tilstedeværelse gjør nok ikke saken lettere, da det sikkert er mye følelser inne i bildet.

[Lotte :o)]

Problemet er at hvis man deler så små barn mellom mor og far, så blir de ikke knyttet både til mor og far - de blir ikke knyttet til noen av dem. Så små barn har for kort hukommelse til å klare det. De trenger ett hjem og en hovedomsorgsperson.

Det du ender opp med hvis du overser dette, er ikke et barn som er knyttet til begge, men et barn som mangler tilknytningsevne, kanskje for resten av livet.

Jeg spør meg selv om hvilken holdning du hadde hatt hvis det var ditt barn dette gjaldt. Det ser ut som du mener at mor skal akseptere vanlig samvær med én gang, og at hun ikke skal være tilstede ved de første samværene. Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?

I en annen diskusjon skriver du:

"Og jeg kompromisser ikke når det kommer til hva jeg føler er best for barnet mitt - så jeg tar vel ikke akkurat for gitt at noen andre gjør det heller?"

Kanskje denne moren føler det samme? Jeg vet at du mener hun har oppført seg dårlig, og det har hun kanskje også. Hun kan likevel tenkes å ha barnets beste for øyet hvis hun nekter vanlig samvær for en seks uker gammel baby.

Du ber om dokumentasjon. Her er noe:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1577643.ece

Bra skrevet, Atene!

[annegunn]

Men hva med barnets tilknytning til far da?

Med unntak av maten så er de vel likestilte omsorgspersoner - er de ikke? Og hun kan både pumpe, i tillegg til at ingen har dødd av litt erstatning.

Jeg er veldig enig med Atene.

Og - om far skal ha noen mulighet til å samvær, tror jeg han skal trå varsomt. Det er ikke alle som klarer å pumpe, det er ikke alle babyer som tar flaske eller tillegg når de vanligvis ammes - og for mor er det veldig lett å bruke det som argument her. For å i det hele tatt ha noen muligheter til samvær bør dere klare å finne en løsning som går rundt ammingen.

[Persille1365381127]

[quote name=Lotte )' timestamp='1193826445' post='3708018]

Prøv å sette deg selv i hennes sted - hadde du med glede gitt slipp på ditt nyfødte barn, for at din eks-kjæreste ville ha ungen (gitt at forholdene var de samme, dere er ikke på talefot)? Mitt svar er NEI.

Begge parter må jenke seg, og tåle å være sammen om foreldreoppgaven, eller la ting få litt ro. Det ser ikke ut til at denne ungen skal få særlig harmoni rundt seg..! Håper at det ordner seg etter hvert som tiden går, og barnet nærmer seg 6 mnd - 1 år.

Din tilstedeværelse gjør nok ikke saken lettere, da det sikkert er mye følelser inne i bildet.

Det er ikke hans tidligere kjæreste.

Det er hun han hadde sex med en gang i romjulen - som løy om at hun brukte prevansjon, ble gravid - og nå har født et barn.

Hun kan ikke føle noe om at jeg er inne i bildet - de har aldri hatt noe forhold, og det har aldri vært tema heller.

[Persille1365381127]

Problemet er at hvis man deler så små barn mellom mor og far, så blir de ikke knyttet både til mor og far - de blir ikke knyttet til noen av dem. Så små barn har for kort hukommelse til å klare det. De trenger ett hjem og en hovedomsorgsperson.

Det du ender opp med hvis du overser dette, er ikke et barn som er knyttet til begge, men et barn som mangler tilknytningsevne, kanskje for resten av livet.

Jeg spør meg selv om hvilken holdning du hadde hatt hvis det var ditt barn dette gjaldt. Det ser ut som du mener at mor skal akseptere vanlig samvær med én gang, og at hun ikke skal være tilstede ved de første samværene. Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?

I en annen diskusjon skriver du:

"Og jeg kompromisser ikke når det kommer til hva jeg føler er best for barnet mitt - så jeg tar vel ikke akkurat for gitt at noen andre gjør det heller?"

Kanskje denne moren føler det samme? Jeg vet at du mener hun har oppført seg dårlig, og det har hun kanskje også. Hun kan likevel tenkes å ha barnets beste for øyet hvis hun nekter vanlig samvær for en seks uker gammel baby.

Du ber om dokumentasjon. Her er noe:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1577643.ece

''Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?''

Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.

Hun har jo tross alt valgt denne situasjonen selv - og dessverre går hennes egoisme nå utover en mann og et barn.

[Atene]

''Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?''

Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.

Hun har jo tross alt valgt denne situasjonen selv - og dessverre går hennes egoisme nå utover en mann og et barn.

Så fordi mor har vært dum/ondsinnet/egoistisk, så mener du at det er greit å velge en løsning som kan skade barnet? For at far skal få sin "rett"?

[multippel]

Men hva med barnets tilknytning til far da?

Med unntak av maten så er de vel likestilte omsorgspersoner - er de ikke? Og hun kan både pumpe, i tillegg til at ingen har dødd av litt erstatning.

Amming er mer enn mat mener nå jeg.

[Lotte :o)]

Det er ikke hans tidligere kjæreste.

Det er hun han hadde sex med en gang i romjulen - som løy om at hun brukte prevansjon, ble gravid - og nå har født et barn.

Hun kan ikke føle noe om at jeg er inne i bildet - de har aldri hatt noe forhold, og det har aldri vært tema heller.

Vel, jeg tror at når ting ble som det ble, med graviditet og barn, så er ting vanskelig. Og det er slett ikke sikkert hun er vennlig innstilt overfor deg = hun blir negativ til at ungen skal være sammen med gravøren + deg. Synes du det er rart?

Babyen er ennå ferskvare, vanlig samvær er ukaktuelt i forhold til barnets alder.

[AAA]

''Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?''

Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.

Hun har jo tross alt valgt denne situasjonen selv - og dessverre går hennes egoisme nå utover en mann og et barn.

Det blir jo helt håpløs argumentering. Saken står som den står, det viktige må være å gjøre det som er best for barnet ut fra forutsetningene som er. Å bruke morens "luring" som argument for hvordan samvær skal ordnes er fullstendig tøvete og usaklig.

Jeg er veldig enig med de som påpeker at så små barn heller bør ha hyppig og kortvarig samvær med forelder de ikke bor hos enn "vanlig" variant, men snakker kun ut fra magefølelse, har ikke noe belegg for å mene det.

[Persille1365381127]

Problemet er at hvis man deler så små barn mellom mor og far, så blir de ikke knyttet både til mor og far - de blir ikke knyttet til noen av dem. Så små barn har for kort hukommelse til å klare det. De trenger ett hjem og en hovedomsorgsperson.

Det du ender opp med hvis du overser dette, er ikke et barn som er knyttet til begge, men et barn som mangler tilknytningsevne, kanskje for resten av livet.

Jeg spør meg selv om hvilken holdning du hadde hatt hvis det var ditt barn dette gjaldt. Det ser ut som du mener at mor skal akseptere vanlig samvær med én gang, og at hun ikke skal være tilstede ved de første samværene. Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?

I en annen diskusjon skriver du:

"Og jeg kompromisser ikke når det kommer til hva jeg føler er best for barnet mitt - så jeg tar vel ikke akkurat for gitt at noen andre gjør det heller?"

Kanskje denne moren føler det samme? Jeg vet at du mener hun har oppført seg dårlig, og det har hun kanskje også. Hun kan likevel tenkes å ha barnets beste for øyet hvis hun nekter vanlig samvær for en seks uker gammel baby.

Du ber om dokumentasjon. Her er noe:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1577643.ece

Har lest arikkelen og husker den fra tidligere - men dette dreier seg jo delt bosted? Og her menes vel 50/50?

For det er jeg helt enig i at er feil - men at der er feil at små barn overnatter hos far regelmessig, det er jeg ikke enig i. Billa har jo gjort det siden hun var et år - uten problemer.

Og før det sov hun jo hos besteforeldre innimellom - uten at det var noe problem. Jeg føler ikke at hun har blitt noe mer utrygg av det.

[Lotte :o)]

''Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?''

Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.

Hun har jo tross alt valgt denne situasjonen selv - og dessverre går hennes egoisme nå utover en mann og et barn.

Du virker ikke akkurat uegoistisk selv...

[Persille1365381127]

[quote name=Lotte )' timestamp='1193827411' post='3708036]

Vel, jeg tror at når ting ble som det ble, med graviditet og barn, så er ting vanskelig. Og det er slett ikke sikkert hun er vennlig innstilt overfor deg = hun blir negativ til at ungen skal være sammen med gravøren + deg. Synes du det er rart?

Babyen er ennå ferskvare, vanlig samvær er ukaktuelt i forhold til barnets alder.

Nei, jeg synes ikke det er rart - men jeg mener det må kunne gå an å stille krav til hennes samarbeid når hun har overkjørt ham så grovt i utgangspunktet?

Om hun ikke ønsker at barnet skal være sammen med far, så burde hun jo holdt ham unna ved å ikke føre ham opp eller noe? Hun kan ikke komme nå og si at hun ikke vil likevel. Og hvertfall ikke pga meg.