Hvor mye samvær er "riktig"?

[Atene]

Har lest arikkelen og husker den fra tidligere - men dette dreier seg jo delt bosted? Og her menes vel 50/50?

For det er jeg helt enig i at er feil - men at der er feil at små barn overnatter hos far regelmessig, det er jeg ikke enig i. Billa har jo gjort det siden hun var et år - uten problemer.

Og før det sov hun jo hos besteforeldre innimellom - uten at det var noe problem. Jeg føler ikke at hun har blitt noe mer utrygg av det.

Temaet er delt bosted ja, men det står mye om hvordan samværet bør være også, at barn under ett år ikke bør på overnattingssamvær, og hvorfor.

Samt at det ligger en link der til en annen artikkel, som du også bør lese.

[Persille1365381127]

[quote name=Lotte )' timestamp='1193827505' post='3708040]

Du virker ikke akkurat uegoistisk selv...

Jeg har ikke noe behov for å fremstå som at jeg har sympati for moren i dette tilfellet.

Jeg vil bare vite hva som er den beste løsningen for barnet - moren og faren er inntil jeg har funnet ut det mindre viktige.

[Persille1365381127]

Så fordi mor har vært dum/ondsinnet/egoistisk, så mener du at det er greit å velge en løsning som kan skade barnet? For at far skal få sin "rett"?

Nei, mener jeg mener at fars rett ikke skal overses. Og at han ikke skal tvinges til å tilbringe tid med mor for å få treffe barnet sitt.

[multippel]

Takk for svar - det var et bra tips

Når det kommer til en slik problemstilling som dette så må man legge sine egne behov helt til side.

Barnet har den moren det har og faktisk hvis det ikke er mulig med et omfattende samvær pga henne så tror jeg det beste er å sørge for at barnet der det er har det mest mulig stabilt.

Hva er morens forslag til løsning?

Det aller beste og ideelle er om foreldrene klarer å samarbeide om det prosjektet det er at barnet får to omsorgspersoner i livet sitt.

Det faktum at dette foreldre paret aldri har vært et par, gjør jo hele situasjonen litt spesiell.

Er det ingen dialog imellom dem?

Å anklage henne og være sint på henne for denne graviditeten og barnet blir helt feil utgangspunkt.

[Lotte :o)]

Nei, jeg synes ikke det er rart - men jeg mener det må kunne gå an å stille krav til hennes samarbeid når hun har overkjørt ham så grovt i utgangspunktet?

Om hun ikke ønsker at barnet skal være sammen med far, så burde hun jo holdt ham unna ved å ikke føre ham opp eller noe? Hun kan ikke komme nå og si at hun ikke vil likevel. Og hvertfall ikke pga meg.

''Nei, jeg synes ikke det er rart - men jeg mener det må kunne gå an å stille krav til hennes samarbeid når hun har overkjørt ham så grovt i utgangspunktet?''

Hvorfor sskulle det ene ha sammenheng med det andre, her?

[Lotte :o)]

Jeg har ikke noe behov for å fremstå som at jeg har sympati for moren i dette tilfellet.

Jeg vil bare vite hva som er den beste løsningen for barnet - moren og faren er inntil jeg har funnet ut det mindre viktige.

Du fikk et meget godt svar av Atene.

[Atene]

Nei, mener jeg mener at fars rett ikke skal overses. Og at han ikke skal tvinges til å tilbringe tid med mor for å få treffe barnet sitt.

Utgangspunktet er hva barnet trenger. Ikke foreldrenes følelser.

Når jeg ikke ville sendt mitt barn avgårde med en fremmed, er det ikke fordi det ville vært vondt for meg i seg selv. Det ville vært vondt for meg fordi jeg ville visst at det ikke var ok for barnet.

Du kan ikke komme og si at hun får tåle det, fordi hun har satt seg i situasjonen selv. Du sier at du tenker på barnet, men ut fra svarene dine virker det ikke sånn. Det virker som du tenker på far, og på å straffe mor.

Hvis det er et inntrykk andre får også, vil det ikke gagne deres sak.

[frosken]

Send en mail til Stein Erik Ulvund og spør ham. Han har forsket på spedbarn og barns oppvekst, og vil kanskje være villig til å gi en kvalifisert uttalelse. Han jobber ved pedagogisk forskningsinstitutt ved Uio, og mailadressen ser ut til å være [email protected] . Jeg "liker ikke" alltid Ulvund når han fremstår i mediene (pipestemmen hans er slitsom), men mener han faglig sett er svært solid. Hvis du formulerer ditt spørsmål omtrent som du har gjort i denne tråden, ser jeg for meg at han svarer deg.

Jeg oppfatter spørsmålet ditt som et seriøst forsøk på å nærme seg en vanskelig situasjon på en ryddig måte. Håper partene kommer frem til gode løsninger.

[multippel]

Hvorfor er ikke det egner? Hvorfor skal far nektes samvær med barnet sitt basert på alder? Eller tvinges til å være med mor om det er fullstendig destruktivt?

Her tror jeg du må skille på tingene. Barnets alder har selvsagt noe å si. Små nyfødte beibier er naturlig knyttet til sin mor etter et langt svangerskap og via amming.

Om moren ikke er egnet til å være mor så er det en sak for barnevernet.

Den aggresjonen jeg føler at du føler for denne moren og som kanskje din venn deler med deg kan aldri være noe grunnlag for ett godt samarbeid.

Foreldres rett....er mye mindre viktig enn barnets behov.

[Persille1365381127]

Send en mail til Stein Erik Ulvund og spør ham. Han har forsket på spedbarn og barns oppvekst, og vil kanskje være villig til å gi en kvalifisert uttalelse. Han jobber ved pedagogisk forskningsinstitutt ved Uio, og mailadressen ser ut til å være [email protected] . Jeg "liker ikke" alltid Ulvund når han fremstår i mediene (pipestemmen hans er slitsom), men mener han faglig sett er svært solid. Hvis du formulerer ditt spørsmål omtrent som du har gjort i denne tråden, ser jeg for meg at han svarer deg.

Jeg oppfatter spørsmålet ditt som et seriøst forsøk på å nærme seg en vanskelig situasjon på en ryddig måte. Håper partene kommer frem til gode løsninger.

Tusen tusen takk for godt svar

[Persille1365381127]

Når det kommer til en slik problemstilling som dette så må man legge sine egne behov helt til side.

Barnet har den moren det har og faktisk hvis det ikke er mulig med et omfattende samvær pga henne så tror jeg det beste er å sørge for at barnet der det er har det mest mulig stabilt.

Hva er morens forslag til løsning?

Det aller beste og ideelle er om foreldrene klarer å samarbeide om det prosjektet det er at barnet får to omsorgspersoner i livet sitt.

Det faktum at dette foreldre paret aldri har vært et par, gjør jo hele situasjonen litt spesiell.

Er det ingen dialog imellom dem?

Å anklage henne og være sint på henne for denne graviditeten og barnet blir helt feil utgangspunkt.

Nei, ingen dialog mellom dem - hun har ikke engang fortalt at barnet er født, jeg så det på Facebook....

Og der har hun btw ikke omtalt ham særlig pent, heller ikke i lokalmiljøet - eller på andre områder. Hun har strukket seg langt for å være kjip mot ham - noe jeg ikke skjønner når dette faktisk er en situasjon hun har valgt.

[Mirabell]

Husker du tilfeldigvis hvor du har sett det?

Har sett det flere steder, tror ett av stedene var her på DOL, en av barnelegene som svarte på et konkret spørsmål. (For lenge siden...)

[Gjest annlovinda]

Utgangspunktet er hva barnet trenger. Ikke foreldrenes følelser.

Når jeg ikke ville sendt mitt barn avgårde med en fremmed, er det ikke fordi det ville vært vondt for meg i seg selv. Det ville vært vondt for meg fordi jeg ville visst at det ikke var ok for barnet.

Du kan ikke komme og si at hun får tåle det, fordi hun har satt seg i situasjonen selv. Du sier at du tenker på barnet, men ut fra svarene dine virker det ikke sånn. Det virker som du tenker på far, og på å straffe mor.

Hvis det er et inntrykk andre får også, vil det ikke gagne deres sak.

Sitter også igjen med samme intrykk som du skriver her.

[Elis31]

''Dersom det er snakk om vold, alkohol eller alvorlige trusler som gjør at de ikke er på talefot, er nok saken en annen.''

Det er ikke tilfelle - men mor ble gravid etter å ha lurt far til tro at hun brukte prevensjon, de var ikke i et forhold - og hun har vært ganske kjip i ettertid ifht omtale osv.

''Uansett bør man be om profesjonell hjelp som på familierådgivningskontor.''

Det har de - men ikke ennå. Det kommer når testene er avklart. Men iom at dette virker inn på vårt forhold også - så mener jeg han må tenke gjennom hva han vil FØR han går dit, ikke ta noen hastebeslutninger når man sitter der og blir overfalt av følelser og meninger.

Det kan være greit å ha litt bakgrunnsinformasjon og tanker.

Jeg oppfattet ikke familievernkontoret som om de hastet igjennom en avtale. Deres første oppgave blir vel å megle og forsøke og øke fortsåelsen på begge sider av bordet.

[hidi, the scorpion]

Så fordi mor har vært dum/ondsinnet/egoistisk, så mener du at det er greit å velge en løsning som kan skade barnet? For at far skal få sin "rett"?

Hvorfor mener du at omgang med far vil skade barnet?

[double]

Nei, mener jeg mener at fars rett ikke skal overses. Og at han ikke skal tvinges til å tilbringe tid med mor for å få treffe barnet sitt.

''Nei, mener jeg mener at fars rett ikke skal overses. Og at han ikke skal tvinges til å tilbringe tid med mor for å få treffe barnet sitt.''

Ja, stakkars mann..

[laban]

Det er ikke hans tidligere kjæreste.

Det er hun han hadde sex med en gang i romjulen - som løy om at hun brukte prevansjon, ble gravid - og nå har født et barn.

Hun kan ikke føle noe om at jeg er inne i bildet - de har aldri hatt noe forhold, og det har aldri vært tema heller.

''Hun kan ikke føle noe om at jeg er inne i bildet''

Hvem er du som kan fortelle andre hva de kan føle? Hvis hun er såpass irrasjonell som du framstiller henne, tipper jeg at hun føler både det ene og det andre om en hel masse, ikke minst om deg og barnefaren.

Når vi, som i utgangspunktet ikke er fulle av irrasjonelle følelser for deg, får inntrykk av at du styrer i meste laget med noe du ikke har noe med og at du har litt andre ting i fokus enn det nyfødte barnet - tenk da på hvordan den nybakte mammaen (som antakelig har piggene ute allerede) må oppfatte situasjonen.

Enkelte ting i denne saken minner om en såpeserie. Men i RL er det ikke like lett å ordne opp ved hjelp av elegante manusløsninger.

[Gjest fungerte visst ok]

Jeg har ikke noe behov for å fremstå som at jeg har sympati for moren i dette tilfellet.

Jeg vil bare vite hva som er den beste løsningen for barnet - moren og faren er inntil jeg har funnet ut det mindre viktige.

Jeg forstår godt at du ikke har sympati for moren til barnet.

men - du bør hjelpe kjæresten din til å ikke se ting like svart-hvitt før de skal på samtaler og megling, hvis du støtter ham i slike tanker, skinner det fort igjennom, og jeg tror ikke han eller barnet får den beste løsningen.

Hun ønsket kjærlighet, oppmerksomhet, sex eller nærhet, og visste kanskje at hvis hun ikke pyntet litt på sannheten, ville det ikke blitt noe. Tusenvis av menn har gjort det samme, det er en slem ting å gjøre, men allikevel noe som mange menn du sikkert ser på som ellers ok personer, kan ha gjort i fylla. De er ikke nødvendigvs fulltids monstere for resten av livet på grunn av dette.

Kanskje hun i fylla eller naivitet håpet på full familie-pakke hvis hun ble gravid.

Så ja- hun har tatt valg, men hun har ikke nødvendigvis bevisst og overveid valgt å sitte som alenemor til en måneds gammel baby, og barnefaren hater henne og har ny kjæreste et annet sted. Så fornuftig og enkel er ikke verden.

Sosial- og helsepersonell vil (på grunn av tungtveiende erfaring) sette et kraftig likhetstegn mellom at mor har det bra og babyen har det bra, ikke minst når den en så å si nyfødt.

Hvis alt går på tverke for mors psykiske helse hvis hun ikke får ammet slik hun ville, og må la babyen være lenge borte fra henne, så er det også et problem for babyen.

Det er himmelvid forskjell mellom å pumpe, gi litt erstatning og fire litt på de naturlige instinktene om å være sammen med babyen sin hele tiden, hvis man gjør det av egen fri vilje fordi man skal studere, babyen er hos pappaen/ mors kjæreste, og man er helt trygg på at alt er til det beste - i motsetning til det å få til pumping eller gi opp ammingen fordi situasjonen har blitt så helt annerledes enn man ønsket, og babyen skal være hos et annet par man ikke har noe mye til overs for. Jeg vil tro at helsepersonell vil se på risiko for at mor ikke takter det psykisk på en ok måte.

Så hvis han klarer å formidle at han ser verdien i at ting blir tilrettelagt rundt mors behov for å fullamme, i tillegg til barnets behov for å ammes, så har han mye å vinne på det.

[AAA]

Nei, mener jeg mener at fars rett ikke skal overses. Og at han ikke skal tvinges til å tilbringe tid med mor for å få treffe barnet sitt.

.... Og hvis det som er best for barnet når det er så lite er å tilbringe tid med faren mens moren er der, hva da? Er barnets beste viktigst, eller farens (din??) antipati?

[multippel]

Nei, ingen dialog mellom dem - hun har ikke engang fortalt at barnet er født, jeg så det på Facebook....

Og der har hun btw ikke omtalt ham særlig pent, heller ikke i lokalmiljøet - eller på andre områder. Hun har strukket seg langt for å være kjip mot ham - noe jeg ikke skjønner når dette faktisk er en situasjon hun har valgt.

Det høres utrolig barnslig ut spør du meg!

Er hun sint på faren til barnet sitt pga at hun ble gravid av denne engangsnatten? Skulle hun egentlig ønske at de var familie?

Jeg håper at det er mulig å få til en dialog og en løsning.

Hvis dette kommer opp i retten er jeg redd faren stiller meget svakt.

Jeg vil tro at samværsordninger for så små barn krever faktisk omfattende samarbeid.

Er det ikke mulig for faren å møte moren i det hele tatt? Eller for moren å møte faren?

Tenker en får tenke litt strategisk her, for i det minste å sikre ett samarbeid på ett senere tidspunkt, slik at man ikke ødelegger alt sammen.

Selv om det er surt å svelge tror jeg faktisk at om moren er så vrang som jeg får inntrykket av her, så kan det tenkes at det beste for barnet er å bli skånet for konflikten.

Kan det løses på en grei måte er jo det det aller beste.

Hva vil far? Er det viktig for han eller er det rettigheter som er det viktige her?