Hvor mye samvær er "riktig"?

[multippel]

Jeg forstår godt at du ikke har sympati for moren til barnet.

men - du bør hjelpe kjæresten din til å ikke se ting like svart-hvitt før de skal på samtaler og megling, hvis du støtter ham i slike tanker, skinner det fort igjennom, og jeg tror ikke han eller barnet får den beste løsningen.

Hun ønsket kjærlighet, oppmerksomhet, sex eller nærhet, og visste kanskje at hvis hun ikke pyntet litt på sannheten, ville det ikke blitt noe. Tusenvis av menn har gjort det samme, det er en slem ting å gjøre, men allikevel noe som mange menn du sikkert ser på som ellers ok personer, kan ha gjort i fylla. De er ikke nødvendigvs fulltids monstere for resten av livet på grunn av dette.

Kanskje hun i fylla eller naivitet håpet på full familie-pakke hvis hun ble gravid.

Så ja- hun har tatt valg, men hun har ikke nødvendigvis bevisst og overveid valgt å sitte som alenemor til en måneds gammel baby, og barnefaren hater henne og har ny kjæreste et annet sted. Så fornuftig og enkel er ikke verden.

Sosial- og helsepersonell vil (på grunn av tungtveiende erfaring) sette et kraftig likhetstegn mellom at mor har det bra og babyen har det bra, ikke minst når den en så å si nyfødt.

Hvis alt går på tverke for mors psykiske helse hvis hun ikke får ammet slik hun ville, og må la babyen være lenge borte fra henne, så er det også et problem for babyen.

Det er himmelvid forskjell mellom å pumpe, gi litt erstatning og fire litt på de naturlige instinktene om å være sammen med babyen sin hele tiden, hvis man gjør det av egen fri vilje fordi man skal studere, babyen er hos pappaen/ mors kjæreste, og man er helt trygg på at alt er til det beste - i motsetning til det å få til pumping eller gi opp ammingen fordi situasjonen har blitt så helt annerledes enn man ønsket, og babyen skal være hos et annet par man ikke har noe mye til overs for. Jeg vil tro at helsepersonell vil se på risiko for at mor ikke takter det psykisk på en ok måte.

Så hvis han klarer å formidle at han ser verdien i at ting blir tilrettelagt rundt mors behov for å fullamme, i tillegg til barnets behov for å ammes, så har han mye å vinne på det.

Dette var et godt innlegg!

[laban]

Jeg forstår godt at du ikke har sympati for moren til barnet.

men - du bør hjelpe kjæresten din til å ikke se ting like svart-hvitt før de skal på samtaler og megling, hvis du støtter ham i slike tanker, skinner det fort igjennom, og jeg tror ikke han eller barnet får den beste løsningen.

Hun ønsket kjærlighet, oppmerksomhet, sex eller nærhet, og visste kanskje at hvis hun ikke pyntet litt på sannheten, ville det ikke blitt noe. Tusenvis av menn har gjort det samme, det er en slem ting å gjøre, men allikevel noe som mange menn du sikkert ser på som ellers ok personer, kan ha gjort i fylla. De er ikke nødvendigvs fulltids monstere for resten av livet på grunn av dette.

Kanskje hun i fylla eller naivitet håpet på full familie-pakke hvis hun ble gravid.

Så ja- hun har tatt valg, men hun har ikke nødvendigvis bevisst og overveid valgt å sitte som alenemor til en måneds gammel baby, og barnefaren hater henne og har ny kjæreste et annet sted. Så fornuftig og enkel er ikke verden.

Sosial- og helsepersonell vil (på grunn av tungtveiende erfaring) sette et kraftig likhetstegn mellom at mor har det bra og babyen har det bra, ikke minst når den en så å si nyfødt.

Hvis alt går på tverke for mors psykiske helse hvis hun ikke får ammet slik hun ville, og må la babyen være lenge borte fra henne, så er det også et problem for babyen.

Det er himmelvid forskjell mellom å pumpe, gi litt erstatning og fire litt på de naturlige instinktene om å være sammen med babyen sin hele tiden, hvis man gjør det av egen fri vilje fordi man skal studere, babyen er hos pappaen/ mors kjæreste, og man er helt trygg på at alt er til det beste - i motsetning til det å få til pumping eller gi opp ammingen fordi situasjonen har blitt så helt annerledes enn man ønsket, og babyen skal være hos et annet par man ikke har noe mye til overs for. Jeg vil tro at helsepersonell vil se på risiko for at mor ikke takter det psykisk på en ok måte.

Så hvis han klarer å formidle at han ser verdien i at ting blir tilrettelagt rundt mors behov for å fullamme, i tillegg til barnets behov for å ammes, så har han mye å vinne på det.

Et modent innlegg med mye fornuft i

synes

[morsan]

Jeg synes du har fått gode svar fra flere, især fra Atene og fra 'fungerte visst ok', og jeg er helt enig med dem.

[Persille1365381127]

Jeg synes du har fått gode svar fra flere, især fra Atene og fra 'fungerte visst ok', og jeg er helt enig med dem.

Ja - jeg skal undersøke både deres og Froskens tilbakemeldinger.

[Persille1365381127]

''Hun kan ikke føle noe om at jeg er inne i bildet''

Hvem er du som kan fortelle andre hva de kan føle? Hvis hun er såpass irrasjonell som du framstiller henne, tipper jeg at hun føler både det ene og det andre om en hel masse, ikke minst om deg og barnefaren.

Når vi, som i utgangspunktet ikke er fulle av irrasjonelle følelser for deg, får inntrykk av at du styrer i meste laget med noe du ikke har noe med og at du har litt andre ting i fokus enn det nyfødte barnet - tenk da på hvordan den nybakte mammaen (som antakelig har piggene ute allerede) må oppfatte situasjonen.

Enkelte ting i denne saken minner om en såpeserie. Men i RL er det ikke like lett å ordne opp ved hjelp av elegante manusløsninger.

Det er en såpeserie

Og det er klart at han og jeg snakker mye om dette? Det sier seg jo selv. Det føles ikke akkurat behagelig å ikke vite om jeg skal være med på å delt omsorg for et barn til eller ikke?

Og jeg er ikke spesielt komfortabel med at han ikke klarer å finne ut hvordan han vil håndtere dette i det hele tatt, og ser ut til å sette sine egne preferanser foran det jeg mener er det beste for barnet.

Det er ikke dermed sagt at jeg har rett, men jeg synes det er blir feil å ha samvær bare fordi man må f.eks - og ikke fordi man ønsker det selv. Det vil jo etterhvert gå negativt utover barnet.

Så derfor prøver jeg nå å finne noen som faktisk kan noe om dette - som kan fortelle meg noe om hva som er det rette for barnet, uavhengig av hva mor, far, jeg eller dere _mener_. Jeg vil finne noen som vet - som kan hjelpe oss alle litt på vei.

[Gjest fungerte visst ok]

http://www.f2f.no/

Her finnes det kanskje også linker / kompetanse?

[Persille1365381127]

Jeg forstår godt at du ikke har sympati for moren til barnet.

men - du bør hjelpe kjæresten din til å ikke se ting like svart-hvitt før de skal på samtaler og megling, hvis du støtter ham i slike tanker, skinner det fort igjennom, og jeg tror ikke han eller barnet får den beste løsningen.

Hun ønsket kjærlighet, oppmerksomhet, sex eller nærhet, og visste kanskje at hvis hun ikke pyntet litt på sannheten, ville det ikke blitt noe. Tusenvis av menn har gjort det samme, det er en slem ting å gjøre, men allikevel noe som mange menn du sikkert ser på som ellers ok personer, kan ha gjort i fylla. De er ikke nødvendigvs fulltids monstere for resten av livet på grunn av dette.

Kanskje hun i fylla eller naivitet håpet på full familie-pakke hvis hun ble gravid.

Så ja- hun har tatt valg, men hun har ikke nødvendigvis bevisst og overveid valgt å sitte som alenemor til en måneds gammel baby, og barnefaren hater henne og har ny kjæreste et annet sted. Så fornuftig og enkel er ikke verden.

Sosial- og helsepersonell vil (på grunn av tungtveiende erfaring) sette et kraftig likhetstegn mellom at mor har det bra og babyen har det bra, ikke minst når den en så å si nyfødt.

Hvis alt går på tverke for mors psykiske helse hvis hun ikke får ammet slik hun ville, og må la babyen være lenge borte fra henne, så er det også et problem for babyen.

Det er himmelvid forskjell mellom å pumpe, gi litt erstatning og fire litt på de naturlige instinktene om å være sammen med babyen sin hele tiden, hvis man gjør det av egen fri vilje fordi man skal studere, babyen er hos pappaen/ mors kjæreste, og man er helt trygg på at alt er til det beste - i motsetning til det å få til pumping eller gi opp ammingen fordi situasjonen har blitt så helt annerledes enn man ønsket, og babyen skal være hos et annet par man ikke har noe mye til overs for. Jeg vil tro at helsepersonell vil se på risiko for at mor ikke takter det psykisk på en ok måte.

Så hvis han klarer å formidle at han ser verdien i at ting blir tilrettelagt rundt mors behov for å fullamme, i tillegg til barnets behov for å ammes, så har han mye å vinne på det.

Ja, enig i det du skriver - men som sagt ønsker jeg å finne ut hva som er det beste for barnet først, deretter hva som er det beste for mor/far.

Og jeg kan ikke likestille det beste psykisk for mor/far - med at de skal få trumfe gjennom det de vil ellers blir det ukomfortabelt. Noen ganger må man gjøre ting man opplever som kjipt - fordi det kanskje er til det beste for noen andre.

Det betyr kanskje at hun må gi opp noe av tiden sin, og det betyr kanskje at han må holde seg unna inntil videre - jeg vet ikke. Det er det jeg vil finne ut av, hva mener fagpersoner om dette?

[Persille1365381127]

http://www.f2f.no/

Her finnes det kanskje også linker / kompetanse?

Sjekket der - men har ikke medlemsskap.

Takk likevel

[Persille1365381127]

.... Og hvis det som er best for barnet når det er så lite er å tilbringe tid med faren mens moren er der, hva da? Er barnets beste viktigst, eller farens (din??) antipati?

De kan så langt ikke være i samme rom - så da må han holde seg unna inntil barnet kan være alene med ham over noe mer tid enn en time.

Men jeg må innrømme at jeg synes det høres utrolig rart ut at små barn ikke klarer å være borte fra moren sin et døgn uten å glemme dem helt og få tilknytningsproblemer resten av livet.

Vi snakker ikke annenhver uke her - vi snakker samvær som tilfører dem begge (far og barnet) noe mer enn en liten times trilletur.

[Atene]

Hvorfor mener du at omgang med far vil skade barnet?

Hvorfor tillegger du meg meninger jeg aldri har gitt uttrykk for?

[Persille1365381127]

''Nei, mener jeg mener at fars rett ikke skal overses. Og at han ikke skal tvinges til å tilbringe tid med mor for å få treffe barnet sitt.''

Ja, stakkars mann..

Var det spydig ment?

[Atene]

Jeg forstår godt at du ikke har sympati for moren til barnet.

men - du bør hjelpe kjæresten din til å ikke se ting like svart-hvitt før de skal på samtaler og megling, hvis du støtter ham i slike tanker, skinner det fort igjennom, og jeg tror ikke han eller barnet får den beste løsningen.

Hun ønsket kjærlighet, oppmerksomhet, sex eller nærhet, og visste kanskje at hvis hun ikke pyntet litt på sannheten, ville det ikke blitt noe. Tusenvis av menn har gjort det samme, det er en slem ting å gjøre, men allikevel noe som mange menn du sikkert ser på som ellers ok personer, kan ha gjort i fylla. De er ikke nødvendigvs fulltids monstere for resten av livet på grunn av dette.

Kanskje hun i fylla eller naivitet håpet på full familie-pakke hvis hun ble gravid.

Så ja- hun har tatt valg, men hun har ikke nødvendigvis bevisst og overveid valgt å sitte som alenemor til en måneds gammel baby, og barnefaren hater henne og har ny kjæreste et annet sted. Så fornuftig og enkel er ikke verden.

Sosial- og helsepersonell vil (på grunn av tungtveiende erfaring) sette et kraftig likhetstegn mellom at mor har det bra og babyen har det bra, ikke minst når den en så å si nyfødt.

Hvis alt går på tverke for mors psykiske helse hvis hun ikke får ammet slik hun ville, og må la babyen være lenge borte fra henne, så er det også et problem for babyen.

Det er himmelvid forskjell mellom å pumpe, gi litt erstatning og fire litt på de naturlige instinktene om å være sammen med babyen sin hele tiden, hvis man gjør det av egen fri vilje fordi man skal studere, babyen er hos pappaen/ mors kjæreste, og man er helt trygg på at alt er til det beste - i motsetning til det å få til pumping eller gi opp ammingen fordi situasjonen har blitt så helt annerledes enn man ønsket, og babyen skal være hos et annet par man ikke har noe mye til overs for. Jeg vil tro at helsepersonell vil se på risiko for at mor ikke takter det psykisk på en ok måte.

Så hvis han klarer å formidle at han ser verdien i at ting blir tilrettelagt rundt mors behov for å fullamme, i tillegg til barnets behov for å ammes, så har han mye å vinne på det.

Jeg har vært en tur ut. Underveis tenkte jeg å skrive dette når jeg kom tilbake, men ser at du kom meg i forkjøpet.

Jeg er helt enig.

[Gjest fungerte visst ok]

Ja, enig i det du skriver - men som sagt ønsker jeg å finne ut hva som er det beste for barnet først, deretter hva som er det beste for mor/far.

Og jeg kan ikke likestille det beste psykisk for mor/far - med at de skal få trumfe gjennom det de vil ellers blir det ukomfortabelt. Noen ganger må man gjøre ting man opplever som kjipt - fordi det kanskje er til det beste for noen andre.

Det betyr kanskje at hun må gi opp noe av tiden sin, og det betyr kanskje at han må holde seg unna inntil videre - jeg vet ikke. Det er det jeg vil finne ut av, hva mener fagpersoner om dette?

Enig i mye du sier.

Som i eksempelet jeg viste til et annet sted, så måtte begge gi avkall på mange goder, blant annet så måtte barnets mor være mye i nærheten, slik at pappaen fikk noen timer sammen med barnet mellom to ammemåltider. Hun kunne ikke dra bort / bo hos familie andre steder osv i dette året, hvor hun eller som alenemor hadde både tid og lyst til dette.

men det var nok et lettere "offer" å godta, ikke minst for de som hjalp dem å megle, enn om hun skulle ofret tryggheten rundt å gi babyen sin det beste (nærhet og fullamming).

Dessuten ga de omtrent like mye begge to, begge måtte finne seg i at dette året styrte barnet og samværssystemet hele tiden deres.

Siden fikk de mye igjen for dette, begge følte seg helt trygge når barnet skulle bo en uke hos den andre, og de fikk mer fleksibilitet enn mange aleneforeldre kan drømme om.

[Persille1365381127]

Det høres utrolig barnslig ut spør du meg!

Er hun sint på faren til barnet sitt pga at hun ble gravid av denne engangsnatten? Skulle hun egentlig ønske at de var familie?

Jeg håper at det er mulig å få til en dialog og en løsning.

Hvis dette kommer opp i retten er jeg redd faren stiller meget svakt.

Jeg vil tro at samværsordninger for så små barn krever faktisk omfattende samarbeid.

Er det ikke mulig for faren å møte moren i det hele tatt? Eller for moren å møte faren?

Tenker en får tenke litt strategisk her, for i det minste å sikre ett samarbeid på ett senere tidspunkt, slik at man ikke ødelegger alt sammen.

Selv om det er surt å svelge tror jeg faktisk at om moren er så vrang som jeg får inntrykket av her, så kan det tenkes at det beste for barnet er å bli skånet for konflikten.

Kan det løses på en grei måte er jo det det aller beste.

Hva vil far? Er det viktig for han eller er det rettigheter som er det viktige her?

''Det høres utrolig barnslig ut spør du meg!''

I mine øyne er hele denne saken helt tragisk. Noen har tatt noen utrolig egoistiske valg som nå går utover et uskyldig barn.

''Er hun sint på faren til barnet sitt pga at hun ble gravid av denne engangsnatten? Skulle hun egentlig ønske at de var familie?''

Vet ikke. Det var jo hun som løy om prevansjon, og ikke gjorde noe med det etterpå (angrepille) - og hun er gammel nok (31) til å vite at man blir gravid av ubeskyttet sex.

''Er det ikke mulig for faren å møte moren i det hele tatt? Eller for moren å møte faren?''

Hittil har det endt i full konflikt hver gang. Han er fortvilet over at han er overkjørt og at noen andre har tatt styringen over hans liv - og over å ha blitt lurt. Hun mener han ikke kan få treffe barnet, for da kommer han til å drepe det - siden han ønsket abort fra første stund.

Det er jo ren idioti selvfølgelig... Og hun "truer" med å ringe moren hans og fortelle tullete ting, har diktet historier om hvor forferdelig han har behandlet henne til venner, bekjente - type "hele bygda". Så han har et svært anstrengt forhold til henne naturlig nok.

Det kan godt hende hun så for seg drømmefamilien - men da skyldes det noe hun har diktet i sitt eget hode, og ikke noe han har gitt inntrykk av at kunne skje. Og det er selvfølgelig ikke noe jeg har bare fra ham - jeg har undersøkt sannhetsgehalten i det som har blitt meg fortalte både av ham og henne.

''Tenker en får tenke litt strategisk her, for i det minste å sikre ett samarbeid på ett senere tidspunkt, slik at man ikke ødelegger alt sammen.''

Det tenker jeg også - men jeg vet ikke helt hvordan det er lurest å gripe det an.

''Selv om det er surt å svelge tror jeg faktisk at om moren er så vrang som jeg får inntrykket av her, så kan det tenkes at det beste for barnet er å bli skånet for konflikten.''

Det har han selvfølgelig tenkt på - og det er jeg enig med dere begge i. Men han er litt "redd" for samfunnets fordømmelse om man kan bruke det uttrykket, om han tar det valget. Og hva han da skal svaret barnet om det en dag dukker opp på døren og ber om svar på hvorfor.

''Hva vil far? Er det viktig for han eller er det rettigheter som er det viktige her?''

Det klarer han ikke sortere helt. Rettighetene betyr ingenting for ham, han tenker på hva han vil ifht hva som er best for barnet, og hva samfunnet forventer av ham.

Hadde han kunnet velge hadde han bare fortrengt hele saken - men det går jo ikke.

[AAA]

De kan så langt ikke være i samme rom - så da må han holde seg unna inntil barnet kan være alene med ham over noe mer tid enn en time.

Men jeg må innrømme at jeg synes det høres utrolig rart ut at små barn ikke klarer å være borte fra moren sin et døgn uten å glemme dem helt og få tilknytningsproblemer resten av livet.

Vi snakker ikke annenhver uke her - vi snakker samvær som tilfører dem begge (far og barnet) noe mer enn en liten times trilletur.

Deter da ingen som har sagt at pappaen ikke kan ha barnet alene - på sikt. Men fra der til å gå rett fra å ikke kjenne pappaen til å være alene sammen med ham, over tid, for et så lite barn som ikke er moden nok til å forstå dette med tidsperspektiv, er det jo et stykke.

[Atene]

Jeg har vært ute en tur. Underveis tenkte jeg litt.

Jeg tror deg når du sier at det er barnets beste du spør etter. Men da bør du ikke få alle piggene ut hvis noen påpeker at det kan være en annen løsning enn den dere ønsker. Det er relativt stor enighet i fagmiljøer om det de fleste har svart her. Det jeg sier om tilknytning, har jeg primært fra en nær venninne som er psykiater, og det meste jeg har lest om saken bekrefter det.

Det kjæresten din må finne ut, er hva han vil. Vil han være i fred for ansvaret? Vil han hevne seg? Eller vil han ta best mulig vare på barnet sitt? Dette er nemlig ikke forenlige ønsker.

Hvis han bestemmer seg for å være så god far som han kan, slik situasjonen er, må dere regne med mye kamelsvelging. Da må dere fullstendig glemme alle tanker om hevn. Og alle tanker av typen "det er hennes egen feil, så det får hun tåle". Som det ble påpekt lenger ned, så vil mors psykiske helse være viktig for barnet. Og det vil bli sett på som svært negativt hvis dere gjør noe som kan ramme henne. Det lar seg ikke forene å være en aktiv, deltagende far, samtidig som han motarbeider mor.

Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere om hun har god grunn til å handle som hun gjør, eller om hun bare er ondsinnet og full av hevntanker. Det har nemlig ikke noe å si for hva dere skal gjøre, hvis han bestemmer seg for å være far. Gjort er gjort, og kan ikke gjøres om igjen. At hun burde inkludert ham mer, kan godt hende. Men hun gjør nå en gang ikke det. Dere har ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av situasjonen slik den er. Å presse gjennom en dårlig løsning for barnet med begrunnelsen at "det er hennes feil", er ikke bare dårlig gjort mot barnet, det vil slå tilbake på dere også.

Nei, det er ikke rettferdig. Ingen har sagt at livet er rettferdig.

[multippel]

''Det høres utrolig barnslig ut spør du meg!''

I mine øyne er hele denne saken helt tragisk. Noen har tatt noen utrolig egoistiske valg som nå går utover et uskyldig barn.

''Er hun sint på faren til barnet sitt pga at hun ble gravid av denne engangsnatten? Skulle hun egentlig ønske at de var familie?''

Vet ikke. Det var jo hun som løy om prevansjon, og ikke gjorde noe med det etterpå (angrepille) - og hun er gammel nok (31) til å vite at man blir gravid av ubeskyttet sex.

''Er det ikke mulig for faren å møte moren i det hele tatt? Eller for moren å møte faren?''

Hittil har det endt i full konflikt hver gang. Han er fortvilet over at han er overkjørt og at noen andre har tatt styringen over hans liv - og over å ha blitt lurt. Hun mener han ikke kan få treffe barnet, for da kommer han til å drepe det - siden han ønsket abort fra første stund.

Det er jo ren idioti selvfølgelig... Og hun "truer" med å ringe moren hans og fortelle tullete ting, har diktet historier om hvor forferdelig han har behandlet henne til venner, bekjente - type "hele bygda". Så han har et svært anstrengt forhold til henne naturlig nok.

Det kan godt hende hun så for seg drømmefamilien - men da skyldes det noe hun har diktet i sitt eget hode, og ikke noe han har gitt inntrykk av at kunne skje. Og det er selvfølgelig ikke noe jeg har bare fra ham - jeg har undersøkt sannhetsgehalten i det som har blitt meg fortalte både av ham og henne.

''Tenker en får tenke litt strategisk her, for i det minste å sikre ett samarbeid på ett senere tidspunkt, slik at man ikke ødelegger alt sammen.''

Det tenker jeg også - men jeg vet ikke helt hvordan det er lurest å gripe det an.

''Selv om det er surt å svelge tror jeg faktisk at om moren er så vrang som jeg får inntrykket av her, så kan det tenkes at det beste for barnet er å bli skånet for konflikten.''

Det har han selvfølgelig tenkt på - og det er jeg enig med dere begge i. Men han er litt "redd" for samfunnets fordømmelse om man kan bruke det uttrykket, om han tar det valget. Og hva han da skal svaret barnet om det en dag dukker opp på døren og ber om svar på hvorfor.

''Hva vil far? Er det viktig for han eller er det rettigheter som er det viktige her?''

Det klarer han ikke sortere helt. Rettighetene betyr ingenting for ham, han tenker på hva han vil ifht hva som er best for barnet, og hva samfunnet forventer av ham.

Hadde han kunnet velge hadde han bare fortrengt hele saken - men det går jo ikke.

Høres vanskelig ut.

Jeg forstår dilemma! Og at det kanskje kan føles som at man må stå opp og kjempe litt for barnet sitt.

Jeg tror barn har i de fleste tilfeller, desverre finnes det unntak, men i de fleste tilfeller det best med to foreldre.

Jeg tror jeg ville forsøkt familieterapi. Ikke selvsagt for å få til en gjenforening. Jeg forstår at han er din samboer? Men for å finne ut om det er mulig med noen løsninger. Er det hennes første barn? Det kan knytte seg masse usikkerhet og utrygghet til det første barnet tror jeg. Så det å få kommet til bunns i det praktiske her og hva som vil bli bra tenker jeg er viktig.

Ingen enkel situasjon nei!

[mariaflyfly]

Men hva med barnets tilknytning til far da?

Med unntak av maten så er de vel likestilte omsorgspersoner - er de ikke? Og hun kan både pumpe, i tillegg til at ingen har dødd av litt erstatning.

''Men hva med barnets tilknytning til far da?''

Den kommer dessverre i annen rekke i og med at det er en biologisk forskjell på mor og far.

''Med unntak av maten så er de vel likestilte omsorgspersoner - er de ikke? Og hun kan både pumpe, i tillegg til at ingen har dødd av litt erstatning.''

Jeg skal love deg at ingen i verden skulle komme og be meg gi barnet mitt erstatning så lenge jeg ammet! Morsmelk er og blir det beste for barnet. Amming er også MYE mer enn bare mat for barnet.

Og det er for lettvint å si at det bare er å pumpe - ingen av mine to barn har noen gang tatt flaske. Og tro meg - det skorta ikke på å prøve å venne dem til det.

[mariaflyfly]

Nei, mener jeg mener at fars rett ikke skal overses. Og at han ikke skal tvinges til å tilbringe tid med mor for å få treffe barnet sitt.

For meg virker ikke det som om du tenker på barnets beste, men på å flagge rettighetene til kjæresten din. Beklager.

[mariaflyfly]

Jeg forstår godt at du ikke har sympati for moren til barnet.

men - du bør hjelpe kjæresten din til å ikke se ting like svart-hvitt før de skal på samtaler og megling, hvis du støtter ham i slike tanker, skinner det fort igjennom, og jeg tror ikke han eller barnet får den beste løsningen.

Hun ønsket kjærlighet, oppmerksomhet, sex eller nærhet, og visste kanskje at hvis hun ikke pyntet litt på sannheten, ville det ikke blitt noe. Tusenvis av menn har gjort det samme, det er en slem ting å gjøre, men allikevel noe som mange menn du sikkert ser på som ellers ok personer, kan ha gjort i fylla. De er ikke nødvendigvs fulltids monstere for resten av livet på grunn av dette.

Kanskje hun i fylla eller naivitet håpet på full familie-pakke hvis hun ble gravid.

Så ja- hun har tatt valg, men hun har ikke nødvendigvis bevisst og overveid valgt å sitte som alenemor til en måneds gammel baby, og barnefaren hater henne og har ny kjæreste et annet sted. Så fornuftig og enkel er ikke verden.

Sosial- og helsepersonell vil (på grunn av tungtveiende erfaring) sette et kraftig likhetstegn mellom at mor har det bra og babyen har det bra, ikke minst når den en så å si nyfødt.

Hvis alt går på tverke for mors psykiske helse hvis hun ikke får ammet slik hun ville, og må la babyen være lenge borte fra henne, så er det også et problem for babyen.

Det er himmelvid forskjell mellom å pumpe, gi litt erstatning og fire litt på de naturlige instinktene om å være sammen med babyen sin hele tiden, hvis man gjør det av egen fri vilje fordi man skal studere, babyen er hos pappaen/ mors kjæreste, og man er helt trygg på at alt er til det beste - i motsetning til det å få til pumping eller gi opp ammingen fordi situasjonen har blitt så helt annerledes enn man ønsket, og babyen skal være hos et annet par man ikke har noe mye til overs for. Jeg vil tro at helsepersonell vil se på risiko for at mor ikke takter det psykisk på en ok måte.

Så hvis han klarer å formidle at han ser verdien i at ting blir tilrettelagt rundt mors behov for å fullamme, i tillegg til barnets behov for å ammes, så har han mye å vinne på det.

Veldig bra svar.