Hvor mye samvær er "riktig"?

[frosken]

Ja, men det kan jo ikke bli inntil fire timer da? Maks en time?

Eller?

Hjemme i femtiden, hente barnet og ta med hjem - være hjemme til ca syv og så tilbake før sengetid. Litt over en time da. Kanskje det går?

Spedbarn legger seg vel ikke alltid så tidlig? Opplegget forutsetter at de begge er villig til å organisere sin hverdag for å få dette til, slik hun som skrev om et slikt opplegg et annet sted i tråden fortalte om. Åpenbart ikke lett å få til, men imponerende når foreldre klarer å priortere på en slik måte.

[Persille1365381127]

Spedbarn legger seg vel ikke alltid så tidlig? Opplegget forutsetter at de begge er villig til å organisere sin hverdag for å få dette til, slik hun som skrev om et slikt opplegg et annet sted i tråden fortalte om. Åpenbart ikke lett å få til, men imponerende når foreldre klarer å priortere på en slik måte.

Ja, skal legge det frem for ham.

[Gjest også en mamma]

Jeg har lest de fleste innleggene i tråden, men ikke alle. Så kanskje jeg spør om noe som er spurt om før.

Har han skrevet under på farskapet? Har de begge skrevet under på delt foreldreansvar?

For her er det noe jeg ikke forstår. Han er fortvilet og føler seg lurt. Men samtidig vil han ha samvær med barnet? Hvis han ikke ønsket å bli pappa, så trenger han jo ikke det.

Når det gjelder babyer så sier det seg selv at samvær nesten blir meningsløst. En 6 uker gammel baby er ikke i stand til å knytte seg til noen den tilbringer noen timer med i uka. Dessuten sover babyer mye. Det er ikke mange timers våkentid pr. døgn - og det blir litt merkelig hvis den stakkars våkentiden skal deles mellom to foreldre.

Så vidt meg bekjent er det ikke vanlig å starte med såkalt "vanlig samvær" før barnet begynner å nærme seg ett år. Dette er litt avhengig av om mor og far har bodd sammen eller ikke. Hvis foreldrene har bodd sammen og far flytter ut når babyen er 8 mnd så vil det være mer naturlig med samvær med far, enn om far er en "fremmed".

For barnets del mener jeg det beste vil være at far holder seg pent i bakgrunnen de første månedene, til barnet nærmer seg ett år. Hvis de har skrevet under på delt foreldreansvar er tiden da moden for om så å gå til retten for å få samvær. Men å kreve samvær med en liten baby som sover 18 timer i døgnet, slik at det går på bekostning av ammingen? Det er ikke til barnets beste. Det er egoisme, og tankeløshet. Det er ikke farlig for tilknytningen om samvær med far ikke starter før ved 1-års alder. Tenk på barn som adopteres - de er ofte enda større. Og de fleste av dem har ingen problemer med å knytte seg til nye foreldre, så lenge de har hatt en god start i livet med trygge omsorgspersoner de har knyttet seg til. Tenk også på barn som begynner i barnehage - de knytter seg ofte veldig til de ansatte i barnehagen, spesielt de som begynner når de er rundt 1 år.

Av hensyn til samarbeidet og klimaet i forhold til mor tror jeg også det kan være lurt å la henne være litt i fred med babyen. Vise interesse, men holde seg i bakgrunnen og ikke starte med å kreve samvær nå. La henne få "ferskheten" litt på avstand, så kan far ta mer kontakt og initiativ på sikt.

[Persille1365381127]

Jeg har lest de fleste innleggene i tråden, men ikke alle. Så kanskje jeg spør om noe som er spurt om før.

Har han skrevet under på farskapet? Har de begge skrevet under på delt foreldreansvar?

For her er det noe jeg ikke forstår. Han er fortvilet og føler seg lurt. Men samtidig vil han ha samvær med barnet? Hvis han ikke ønsket å bli pappa, så trenger han jo ikke det.

Når det gjelder babyer så sier det seg selv at samvær nesten blir meningsløst. En 6 uker gammel baby er ikke i stand til å knytte seg til noen den tilbringer noen timer med i uka. Dessuten sover babyer mye. Det er ikke mange timers våkentid pr. døgn - og det blir litt merkelig hvis den stakkars våkentiden skal deles mellom to foreldre.

Så vidt meg bekjent er det ikke vanlig å starte med såkalt "vanlig samvær" før barnet begynner å nærme seg ett år. Dette er litt avhengig av om mor og far har bodd sammen eller ikke. Hvis foreldrene har bodd sammen og far flytter ut når babyen er 8 mnd så vil det være mer naturlig med samvær med far, enn om far er en "fremmed".

For barnets del mener jeg det beste vil være at far holder seg pent i bakgrunnen de første månedene, til barnet nærmer seg ett år. Hvis de har skrevet under på delt foreldreansvar er tiden da moden for om så å gå til retten for å få samvær. Men å kreve samvær med en liten baby som sover 18 timer i døgnet, slik at det går på bekostning av ammingen? Det er ikke til barnets beste. Det er egoisme, og tankeløshet. Det er ikke farlig for tilknytningen om samvær med far ikke starter før ved 1-års alder. Tenk på barn som adopteres - de er ofte enda større. Og de fleste av dem har ingen problemer med å knytte seg til nye foreldre, så lenge de har hatt en god start i livet med trygge omsorgspersoner de har knyttet seg til. Tenk også på barn som begynner i barnehage - de knytter seg ofte veldig til de ansatte i barnehagen, spesielt de som begynner når de er rundt 1 år.

Av hensyn til samarbeidet og klimaet i forhold til mor tror jeg også det kan være lurt å la henne være litt i fred med babyen. Vise interesse, men holde seg i bakgrunnen og ikke starte med å kreve samvær nå. La henne få "ferskheten" litt på avstand, så kan far ta mer kontakt og initiativ på sikt.

''Har han skrevet under på farskapet? Har de begge skrevet under på delt foreldreansvar?''

Nei, det har han ikke. Det er ikke tatt dna-tester ennå. Og det blir ikke delt foreldreansvar ettersom de ikke har bodd sammen - da tilfaller det mor alene automatisk, om hun ikke initerer noe annet - og det kommer hun ikke til å gjøre.

''For her er det noe jeg ikke forstår. Han er fortvilet og føler seg lurt. Men samtidig vil han ha samvær med barnet? Hvis han ikke ønsket å bli pappa, så trenger han jo ikke det.''

Det er av hensyn til barnet - og til hva samfunnet sier om ham. Han skjønner at det er en uskyldig tredjepart, og nettopp fordi moren er som hun er - så trenger kanskje barnet at noen som har litt mer omgang med virkeligheten er der for henne.

Og iom at han er ført opp som far i alle dokumenter - så kan han selvfølgelig velge å holde seg helt unna, men det vil føre til at han både må betale, at "alle andre" ser ned på ham - og barnet kanskje vil stille spørsmål senere til den manglende deltagelsen hans. Da nytter det ikke å svare "moren din var dust så jeg gadd ikke" - kort fortalt.

''Det er ikke mange timers våkentid pr. døgn - og det blir litt merkelig hvis den stakkars våkentiden skal deles mellom to foreldre.''

Men det må de være instilt på begge to. Mor kan ikke frarøve barnet sitt tid med far bare fordi det er liten tid.

''For barnets del mener jeg det beste vil være at far holder seg pent i bakgrunnen de første månedene, til barnet nærmer seg ett år.''

Det kan godt hende - men det er det jeg prøver å få svar på da, hva mener fagfolket om dette?

'' Hvis de har skrevet under på delt foreldreansvar er tiden da moden for om så å gå til retten for å få samvær.''

Det blir ikke et alternativ uansett - da blir det ikke noe. Om hun nekter og gjør alt for å forhindre det, så blir det ikke noe samvær. Da har hun tatt et valg på vegne av barnet som han ikke ønsker å sloss mot. For det første orker han ikke for sin egen del - for det andre mener han at barnet da har det bedre hos henne alene, enn dratt mellom dem.

''Men å kreve samvær med en liten baby som sover 18 timer i døgnet, slik at det går på bekostning av ammingen?''

Det blir mellom amminger da i så fall vil jeg tro - som de andre her har skrevet.

''Det er ikke til barnets beste. Det er egoisme, og tankeløshet.''

Akkurat det velger å ikke kommentere uytterligere - ettersom jeg mener egoismen og tankeløsheten i denne saken er plassert et HELT annet sted.

''Av hensyn til samarbeidet og klimaet i forhold til mor tror jeg også det kan være lurt å la henne være litt i fred med babyen. Vise interesse, men holde seg i bakgrunnen og ikke starte med å kreve samvær nå. La henne få "ferskheten" litt på avstand, så kan far ta mer kontakt og initiativ på sikt''

Det blir nok ikke et alternativ. Han er ikke interessert i å sette livet sitt på hold i et år eller to bare for å vente og se hva hun tenker om dette. Hun har hatt ni måneder til å tenke på hvordan hun vil løse det valget hun har tatt - og han har dessverre måttet slite med usikkerheten like lenge.

Dette handler ikke bare om mor og barn. Det handler også om en mann som har fått et ganske alvorlig valg tredd nedover livet sitt, som har et eget forhold han ønsker å få til å fungere, som har andre hensyn å ta i tillegg.

Jeg er ikke interessert i mors velvære i det hele tatt - hun har tatt et valg på vegne av mange andre, og må dessverre håndtere det. Han (og jeg) er interessert i å finne ut hvordan man løser dette best for barnet, ikke noe mer enn det.

[Gjest også en mamma]

''Har han skrevet under på farskapet? Har de begge skrevet under på delt foreldreansvar?''

Nei, det har han ikke. Det er ikke tatt dna-tester ennå. Og det blir ikke delt foreldreansvar ettersom de ikke har bodd sammen - da tilfaller det mor alene automatisk, om hun ikke initerer noe annet - og det kommer hun ikke til å gjøre.

''For her er det noe jeg ikke forstår. Han er fortvilet og føler seg lurt. Men samtidig vil han ha samvær med barnet? Hvis han ikke ønsket å bli pappa, så trenger han jo ikke det.''

Det er av hensyn til barnet - og til hva samfunnet sier om ham. Han skjønner at det er en uskyldig tredjepart, og nettopp fordi moren er som hun er - så trenger kanskje barnet at noen som har litt mer omgang med virkeligheten er der for henne.

Og iom at han er ført opp som far i alle dokumenter - så kan han selvfølgelig velge å holde seg helt unna, men det vil føre til at han både må betale, at "alle andre" ser ned på ham - og barnet kanskje vil stille spørsmål senere til den manglende deltagelsen hans. Da nytter det ikke å svare "moren din var dust så jeg gadd ikke" - kort fortalt.

''Det er ikke mange timers våkentid pr. døgn - og det blir litt merkelig hvis den stakkars våkentiden skal deles mellom to foreldre.''

Men det må de være instilt på begge to. Mor kan ikke frarøve barnet sitt tid med far bare fordi det er liten tid.

''For barnets del mener jeg det beste vil være at far holder seg pent i bakgrunnen de første månedene, til barnet nærmer seg ett år.''

Det kan godt hende - men det er det jeg prøver å få svar på da, hva mener fagfolket om dette?

'' Hvis de har skrevet under på delt foreldreansvar er tiden da moden for om så å gå til retten for å få samvær.''

Det blir ikke et alternativ uansett - da blir det ikke noe. Om hun nekter og gjør alt for å forhindre det, så blir det ikke noe samvær. Da har hun tatt et valg på vegne av barnet som han ikke ønsker å sloss mot. For det første orker han ikke for sin egen del - for det andre mener han at barnet da har det bedre hos henne alene, enn dratt mellom dem.

''Men å kreve samvær med en liten baby som sover 18 timer i døgnet, slik at det går på bekostning av ammingen?''

Det blir mellom amminger da i så fall vil jeg tro - som de andre her har skrevet.

''Det er ikke til barnets beste. Det er egoisme, og tankeløshet.''

Akkurat det velger å ikke kommentere uytterligere - ettersom jeg mener egoismen og tankeløsheten i denne saken er plassert et HELT annet sted.

''Av hensyn til samarbeidet og klimaet i forhold til mor tror jeg også det kan være lurt å la henne være litt i fred med babyen. Vise interesse, men holde seg i bakgrunnen og ikke starte med å kreve samvær nå. La henne få "ferskheten" litt på avstand, så kan far ta mer kontakt og initiativ på sikt''

Det blir nok ikke et alternativ. Han er ikke interessert i å sette livet sitt på hold i et år eller to bare for å vente og se hva hun tenker om dette. Hun har hatt ni måneder til å tenke på hvordan hun vil løse det valget hun har tatt - og han har dessverre måttet slite med usikkerheten like lenge.

Dette handler ikke bare om mor og barn. Det handler også om en mann som har fått et ganske alvorlig valg tredd nedover livet sitt, som har et eget forhold han ønsker å få til å fungere, som har andre hensyn å ta i tillegg.

Jeg er ikke interessert i mors velvære i det hele tatt - hun har tatt et valg på vegne av mange andre, og må dessverre håndtere det. Han (og jeg) er interessert i å finne ut hvordan man løser dette best for barnet, ikke noe mer enn det.

At det foreligger egoisme på den andre siden utelukker jo ikke at også far kan opptre egoistisk. Du skriver at han gjør dette av hensyn til barnet og av hensyn til hva andre vil mene om han hvis han ikke har kontakt med barnet sitt.

Men hva med han selv? Hva vil han? Jeg syns jo at argumentet om samfunnets syn er uinteressant. Han burde ikke lage baluba for seg selv, for barnet, for barnets mor, for deg og sikker mange andre - bare for å slippe kritikk fra andre.

Hensynet til barnet? Mange barn vokser opp med en forelder, eller med en steforelder. Så lenge barnet aldri har kjent han vil det jo ikke føles som et svik heller. Kanskje vil barnet lure når det blir eldre, men da kan man jo også ta tak i det da. Helt ærlig tror jeg det beste for BARNET i denne saken (siden mor og far ikke kan snakke sammen eller være i samme rom) at far trekker seg ut, totalt. Hvem av dem har bedt om DNA-test?

Hvis jeg oppfatter deg riktig så er det ikke, og vil ikke bli, skrevet papirer om delt foreldreansvar. Da vil jo han som far egentlig være helt avhengig av at mor går med på samvær. I såfall ser jeg dette som et tapt slag... Hun er ikke interessert. Den eneste måten han kan få samvær på er ved å gå til retten.

Barnet har ikke noe forhold til far, og vil heller ikke savne å kjenne et biologisk opphav som han aldri har kjent. Barnet vil få andre voksen-personer å forholde seg til. Barnet har ikke noe utbytte av samvær med far - 6 uker gammel. Det er kanskje på tide å innse at dette er noe far gjør for sin egen del - fordi han tror at alle andre vil se ned på han hvis han ikke gjør det. Han gjør det ikke fordi han har noe forhold til barnet han aldri har møtt, og han gjør det heller ikke for barnets del. Hvis noe gjør han det for "samfunnets" del, og kanskje litt for å ta hevn over mor.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har ikke lest hele tråden, så kanskje gjentar jeg noe andre har sagt før.

Jeg tror nok det beste for barnet vil være at det ser far ganske ofte - med bare noen få dagers mellomrom. På grunn av amming og tilknytning til mor som er sterkere for et spebarn, vil det ikke være lurt at samværet varer for lenge i starten - kanskje far tar med barnet ut og triller en tur, kanskje far passer barnet noen timer e.l. Etterhvert som det begynner med annen mat enn fra mor, kan lengden økes noe, ogetterhvert trapper man opp til et normalt samvær med ovrnatting. Dette mener jeg vil være best for barnet at skjer gradvis.

Om ungen bare ser far annehver helg i starten, er forsøket dødfødt - han kommer til å starte på nytt som en fremmed hver gang. Han bør se ungen i korte perioder to ganger i uken, kanskje mer.

Å starte opp en endelig samværsform med annenhver helg nå, vil gjøre ungen mer skade enn nytte. Men å droppe alt samvær nå vil også gjøre skade. Jeg er helt sikker på at familievernkontoret kan hjelpe til å sette opp avtaler som vil være til barnets beste i sånne tilfeller.

Og en ting til - barnet vil være meget sterkt knyttet til sin mor. Dermed bør det tas noe hensyn til henne også, om man liker henne aldri så dårlig. Fordi det vil være viktig for barnet...

[Gjest Valnøtt]

Takk

Du er jo faktisk en av de få som har lest alt.... Jeg orker bare ikke utbrodere alt her - det blir så mye å forklare, og så lett gjenkjennelig om hun eller hennes venninder er her.

En ting til - skjønner nå at du er farens kjæreste, og at du dermed engasjerer deg for å hjelpe ham til å ta vare på et lite barn som kanskje er hans? Det synes jeg er veldig flott. Det er sjelden skadelig for barn å ha mange som bryr seg om at det har bra. :-)

[Gjest Valnøtt]

''En forutsetning til; mor og far er ikke på talefor - så det er utelukket å tilbringe noe tid sammen i det hele tatt, barnet er ca seks uker gammelt.''

Hvis mor og far er voksne mennesker klarer de da å være i nærheten av hverandre når det er til barnets beste. Det får da være måte på til barnsligheter...

Snakk for deg selv, det er ikke alle som har liv der alt er enkelt. Noen ganger går det ikke å samarbeide.

[Atene]

Jeg vet lite om hva som er best for barnet her, bortsett fra hva jeg har hørt fra fagpersonell. Det stemmer overens med hva de fleste andre har foreslått.

Jeg ville bare påpeke at Persille ikke har noen hevnmotiver i forhold til denne saken. Vi har snakket om dette før og hun hadde kun barnets beste i tankene, selv om hun selvfølgelig har sympati med kjærestens følelser. Det er naturlig at hun er opptatt av hans rettigheter.

Følte behov for å forsvare henne litt her

Jeg tror heller ikke hun har noen hevnmotiver.

Men det kan av og til virke sånn. Det er derfor jeg sier det. Hun bør tenke gjennom hvordan hun fremstår, for det vil ikke være bra for noen om hun oppfattes som hevngjerrig.

[Persille1365381127]

At det foreligger egoisme på den andre siden utelukker jo ikke at også far kan opptre egoistisk. Du skriver at han gjør dette av hensyn til barnet og av hensyn til hva andre vil mene om han hvis han ikke har kontakt med barnet sitt.

Men hva med han selv? Hva vil han? Jeg syns jo at argumentet om samfunnets syn er uinteressant. Han burde ikke lage baluba for seg selv, for barnet, for barnets mor, for deg og sikker mange andre - bare for å slippe kritikk fra andre.

Hensynet til barnet? Mange barn vokser opp med en forelder, eller med en steforelder. Så lenge barnet aldri har kjent han vil det jo ikke føles som et svik heller. Kanskje vil barnet lure når det blir eldre, men da kan man jo også ta tak i det da. Helt ærlig tror jeg det beste for BARNET i denne saken (siden mor og far ikke kan snakke sammen eller være i samme rom) at far trekker seg ut, totalt. Hvem av dem har bedt om DNA-test?

Hvis jeg oppfatter deg riktig så er det ikke, og vil ikke bli, skrevet papirer om delt foreldreansvar. Da vil jo han som far egentlig være helt avhengig av at mor går med på samvær. I såfall ser jeg dette som et tapt slag... Hun er ikke interessert. Den eneste måten han kan få samvær på er ved å gå til retten.

Barnet har ikke noe forhold til far, og vil heller ikke savne å kjenne et biologisk opphav som han aldri har kjent. Barnet vil få andre voksen-personer å forholde seg til. Barnet har ikke noe utbytte av samvær med far - 6 uker gammel. Det er kanskje på tide å innse at dette er noe far gjør for sin egen del - fordi han tror at alle andre vil se ned på han hvis han ikke gjør det. Han gjør det ikke fordi han har noe forhold til barnet han aldri har møtt, og han gjør det heller ikke for barnets del. Hvis noe gjør han det for "samfunnets" del, og kanskje litt for å ta hevn over mor.

''Men hva med han selv? Hva vil han?''

Han ville ikke ha barn - og hvertfall ikke med henne. Først bestemte han seg for å holde seg helt unna dem begge - men så har samvittigheten tatt overhånd nå, fordi "alle" sier at det er et uskyldig barn involvert som trenger en far.

''Hvem av dem har bedt om DNA-test?''

Det har han gjort. Han vil jo ikke gå inn og gjøre dette om han ikke er faren. Hun mener han er det - og han tror det er sannsynlig at han er det. Men resultatene foreligger ikke ennå.

''Hvis jeg oppfatter deg riktig så er det ikke, og vil ikke bli, skrevet papirer om delt foreldreansvar. Da vil jo han som far egentlig være helt avhengig av at mor går med på samvær. I såfall ser jeg dette som et tapt slag... Hun er ikke interessert. Den eneste måten han kan få samvær på er ved å gå til retten. ''

Han har samværsrett uansett om hun har foreldreansvaret. Far har rettigheter uansett.

''Barnet har ikke noe forhold til far, og vil heller ikke savne å kjenne et biologisk opphav som han aldri har kjent.''

Det er jo det vi ikke vet da?

''Barnet vil få andre voksen-personer å forholde seg til. Barnet har ikke noe utbytte av samvær med far - 6 uker gammel. Det er kanskje på tide å innse at dette er noe far gjør for sin egen del - fordi han tror at alle andre vil se ned på han hvis han ikke gjør det. Han gjør det ikke fordi han har noe forhold til barnet han aldri har møtt, og han gjør det heller ikke for barnets del.''

Han gjør det ikke for seg selv - han vil jo helst ikke. Men han forstår at han må. Om du søker opp mitt nick og ser andre innlegg jeg har skrevet i denne saken - så vil du se at alle her inne også mener han må gjøre det. Enkelte gikk faktisk så langt som å si at de hadde gjort det slutt med ham om de var meg - fordi han ikke så ut til å ville gjøre noe. Og uansett hva du mener, det er ikke så lett å leve med "samfunnets fordømmelse" over seg.

''Hvis noe gjør han det for "samfunnets" del, og kanskje litt for å ta hevn over mor.''

Utrolig nok vil han ikke hevne seg. Han gjør minst mulig for å provosere henne, har ikke tatt igjen på noen av hennes angrep, og ligger lavt i forhold til alt. Det er en grunn til at jeg gjør alt arbeidet for å finne ut hva som er det rette å gjøre her - og ikke han. Han vil jo bare gjemme seg og glemme alt. Jeg vil heller ikke provosere henne eller hevne meg - selv om jeg ikke har noe behov for å ta hensyn til henne heller. Hun har tatt noen valg hun må stå for - dessverre for både barnet og faren.

[Persille1365381127]

Jeg tror heller ikke hun har noen hevnmotiver.

Men det kan av og til virke sånn. Det er derfor jeg sier det. Hun bør tenke gjennom hvordan hun fremstår, for det vil ikke være bra for noen om hun oppfattes som hevngjerrig.

Jeg gidder ikke legge så veldig mye energi i å fremstå korrekt her inne. Jeg spør om det jeg lurer på - og jeg er ærlig på hva jeg tenker.

Hva du og andre leser av det får bli deres sak - men jeg orker ikke bruke masse tid og krefter på å formulere meg så dere ikke skal tro hva dere antagelig tror uansett.

[Persille1365381127]

En ting til - skjønner nå at du er farens kjæreste, og at du dermed engasjerer deg for å hjelpe ham til å ta vare på et lite barn som kanskje er hans? Det synes jeg er veldig flott. Det er sjelden skadelig for barn å ha mange som bryr seg om at det har bra. :-)

Takk

De jeg snakker med dette i RL sier som oftest at de ikke hadde orket, de hadde trukket seg ut av forholdet så fort de fikk vite dette. Så innimellom føler jeg at jeg gjør noe bra, selv om det her inne stort sett fører til kjeft

[Gjest Elextra]

Jeg har ikke lest hele tråden, så kanskje gjentar jeg noe andre har sagt før.

Jeg tror nok det beste for barnet vil være at det ser far ganske ofte - med bare noen få dagers mellomrom. På grunn av amming og tilknytning til mor som er sterkere for et spebarn, vil det ikke være lurt at samværet varer for lenge i starten - kanskje far tar med barnet ut og triller en tur, kanskje far passer barnet noen timer e.l. Etterhvert som det begynner med annen mat enn fra mor, kan lengden økes noe, ogetterhvert trapper man opp til et normalt samvær med ovrnatting. Dette mener jeg vil være best for barnet at skjer gradvis.

Om ungen bare ser far annehver helg i starten, er forsøket dødfødt - han kommer til å starte på nytt som en fremmed hver gang. Han bør se ungen i korte perioder to ganger i uken, kanskje mer.

Å starte opp en endelig samværsform med annenhver helg nå, vil gjøre ungen mer skade enn nytte. Men å droppe alt samvær nå vil også gjøre skade. Jeg er helt sikker på at familievernkontoret kan hjelpe til å sette opp avtaler som vil være til barnets beste i sånne tilfeller.

Og en ting til - barnet vil være meget sterkt knyttet til sin mor. Dermed bør det tas noe hensyn til henne også, om man liker henne aldri så dårlig. Fordi det vil være viktig for barnet...

Enig.

[Gjest Elextra]

''Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?''

Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.

Hun har jo tross alt valgt denne situasjonen selv - og dessverre går hennes egoisme nå utover en mann og et barn.

''Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.''

Ingen prevensjonsmetode er 100% sikker, så det å bli uplanlagt gravid kan skje den aller beste, med mindre man er helt avholdende.

[multippel]

Takk

De jeg snakker med dette i RL sier som oftest at de ikke hadde orket, de hadde trukket seg ut av forholdet så fort de fikk vite dette. Så innimellom føler jeg at jeg gjør noe bra, selv om det her inne stort sett fører til kjeft

jeg tenker etter å ha lest litt her inne at vi som får servert en slik problemstilling kanskje trenger litt tid for å absorbere og forstå alle delene ved dette.

Det jeg lurer på er om moren er avvisende til at faren på noe tidspunkt skal ha kontakt med barnet?

Jeg tenker at som forelder så vil han uansett spille en annenfiolin i et slikt scenario som her. Men at som du selv sa var viktig for han, det at barnet har kjennskap til faren sin og vet hvem han er og får ett forhold til han vil være det som blir oppgaven fremover.

Jeg ville satt ned noen punkter i forhold til hva som er viktig i saken og forsøkt å få det formiddlet på en eller annen arena med megling.

Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far.

Så langt det lar seg gjøre så må man prøve å skyve antipatien tilside tror jeg, og bare se kaldt og praktisk på det hele, for å dempe konflikten.

Jeg vil bare si at jeg forstår at dette er komplekst og at jeg syns det er forståelig at du også er sint på moren pga handlemåten.

En ting er å bli gravid, det er noe som kunne sees forbi. En annen ting er å trenere alt videre samarbeid for å få til gode løsninger samtidig som hun trekker han inn i saken.

Her trengs nok en god posjon diplomatisk talent og også ydmykhet:-)

[Gjest Wita]

Jeg aner ikke hva som egentlig er riktig, men hvis jeg hadde vært mor i dette tilfelle, vet jeg med meg selv at jeg ikke hadde greid å overlate babyen til noen andre før spebarnsperioden er over.

Men det er bare fordi jeg liker best å ha kontrollen selv og ville hatt problemer med å stole på andre enn meg selv.

Hvordan skal en som bare ser barnet av og til greie å "lese" babyen når det gråter?

Det er nok bare jeg som har et litt stort kontrollbehov.

Jeg vet ikke hva som er best, men magefølelsen sier at det er best å vente med samvær til spebarnsperioden er over.

[Persille1365381127]

Send en mail til Stein Erik Ulvund og spør ham. Han har forsket på spedbarn og barns oppvekst, og vil kanskje være villig til å gi en kvalifisert uttalelse. Han jobber ved pedagogisk forskningsinstitutt ved Uio, og mailadressen ser ut til å være [email protected] . Jeg "liker ikke" alltid Ulvund når han fremstår i mediene (pipestemmen hans er slitsom), men mener han faglig sett er svært solid. Hvis du formulerer ditt spørsmål omtrent som du har gjort i denne tråden, ser jeg for meg at han svarer deg.

Jeg oppfatter spørsmålet ditt som et seriøst forsøk på å nærme seg en vanskelig situasjon på en ryddig måte. Håper partene kommer frem til gode løsninger.

Hei

Jeg har dessverre ikke kapasitet til å involvere meg i denne saken.

Mvh Stein Erik Ulvund

[mariaflyfly]

Hei

Jeg har dessverre ikke kapasitet til å involvere meg i denne saken.

Mvh Stein Erik Ulvund

Svarer ikke fyren i et blad eller flere? Foreldre&Barn eller noe sånn? Send det dit, slik at latsekken får betalt for å svare.

[multippel]

Ja, men det kan jo ikke bli inntil fire timer da? Maks en time?

Eller?

Hjemme i femtiden, hente barnet og ta med hjem - være hjemme til ca syv og så tilbake før sengetid. Litt over en time da. Kanskje det går?

Spedbarn legger seg ofte ikke før 22 til 23 på kvelden. De har sin egen rytme og er våken masse om natten ofte også for å få mat, samtidig som de sover mye på dagen. Samtidig så er det ett faktum, tror jeg, at spedbarn trenger tilgang på mor så lenge de er så små. en ting er at amming også er nærhet og kommunikasjon, en annen ting r at de små kroppene vokser og må justere melkemengden. Derfor får ammende mødre slike rykk der barnet en periode må ammed hyppig for å få melkemengden opp på det nivået deres størrelse krever.

[frosken]

Hei

Jeg har dessverre ikke kapasitet til å involvere meg i denne saken.

Mvh Stein Erik Ulvund

Dumt.. Men har du prøvd å ringe til Aline?

Synd hvis ikke de som faktisk kan noe om tilknytning vil dele sin kunnskap...

Jeg kan forresten spørre en venninne av meg som er ganske godt inne i dette fagfeltet og høre hva hun tenker ut i fra tilknytningsproblematikken. Det er noen dager før jeg treffer henne, men skal gi deg en tilbakemelding i etterkant