Hvor mye samvær er "riktig"?

[Persille1365381127]

jeg tenker etter å ha lest litt her inne at vi som får servert en slik problemstilling kanskje trenger litt tid for å absorbere og forstå alle delene ved dette.

Det jeg lurer på er om moren er avvisende til at faren på noe tidspunkt skal ha kontakt med barnet?

Jeg tenker at som forelder så vil han uansett spille en annenfiolin i et slikt scenario som her. Men at som du selv sa var viktig for han, det at barnet har kjennskap til faren sin og vet hvem han er og får ett forhold til han vil være det som blir oppgaven fremover.

Jeg ville satt ned noen punkter i forhold til hva som er viktig i saken og forsøkt å få det formiddlet på en eller annen arena med megling.

Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far.

Så langt det lar seg gjøre så må man prøve å skyve antipatien tilside tror jeg, og bare se kaldt og praktisk på det hele, for å dempe konflikten.

Jeg vil bare si at jeg forstår at dette er komplekst og at jeg syns det er forståelig at du også er sint på moren pga handlemåten.

En ting er å bli gravid, det er noe som kunne sees forbi. En annen ting er å trenere alt videre samarbeid for å få til gode løsninger samtidig som hun trekker han inn i saken.

Her trengs nok en god posjon diplomatisk talent og også ydmykhet:-)

''Det jeg lurer på er om moren er avvisende til at faren på noe tidspunkt skal ha kontakt med barnet?''

Først var hun ikke det, ikke da hun fortalte at hun var gravid. Men så reagerte han som en mann reagerer når det kommer en dame man har hatt sex med én gang og sier at hun skal ha barn - han ble fortvilet, sint, oppgitt, frustrert - og ville selvfølgelig ikke ha barn. Han ville hun skulle ta abort - hun ville ikke det.

Så holder han seg unna, hun formidler informasjon innimellom, om ultralyd, tilstand, kjønn, dato osv.

Så i sommer endret hun HELT holdning. Hun endret til at han var slem, ond, hadde lurt henne, behandlet henne dårlig, drittsekk, farlig, truende - og det endte til slutt med at han ikke kunne få treffe barnet ettersom han da kom til å drepe det....

Alt dette uten at han har hatt noe dialog eller kommunikasjon med henne - annet enn å spørre "hva vil du", "hvordan ser du for deg at vi skal løse dette".

Jeg har ikke klart å holde meg like rolig som han, jeg har forbannet henne opp og ned og i mente ettersom hun også har angrepet meg som mor og kritisert det - men sjelden til ham, aldri utenfor huset - og stort sett KUN til min nærmeste venninde.

Så jeg beundrer at han har klart å forholde seg så rolig som det han har gjort - på tross av hennes sprell.

Men det har også ført til at han ikke ønsker å initiere noe samarbeid, dialog eller annet med henne - som gjør at han fysisk må treffe henne, med unntak av familievernkontoret.

Slik jeg ser det (HELT subjektivt) har hun tenkt at han var et kupp, et barn ville "fange" ham - og idyllen hun hadde sett for seg kom ikke. Det gjorde derimot jeg, og det ødela alle planene hennes om et rosa liv i skyene med ham, barnet og hans familiegård. Sånn omtrent....

''Jeg tenker at som forelder så vil han uansett spille en annenfiolin i et slikt scenario som her. Men at som du selv sa var viktig for han, det at barnet har kjennskap til faren sin og vet hvem han er og får ett forhold til han vil være det som blir oppgaven fremover.''

Det vet han.

''Jeg ville satt ned noen punkter i forhold til hva som er viktig i saken og forsøkt å få det formiddlet på en eller annen arena med megling.''

Og det er de punktene vi prøver å finne nå. Hva er det viktige for barnet? Hva er det rette?

''Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far.''

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv. Hun sier også at han ikke har noen rettigheter, at han aldri skal treffe barnet, og at hun er vokst opp uten far - så det er ikke noe problem. Hun sier også at hun ikke vil ha pengene hans, og hans arguementer om at han også har rettigheter fortelles for døve ører. Det siste var at hun skulle anmelde både ham og meg om vi sa det igjen....

Hun søkte meg opp på Facebook og sendte meg melding etter melding om hvor dårlig mor jeg er, hvor dårlig han er, hvor mye han har lurt henne - osv. Selv om jeg ikke svarte ga hun seg ikke.

''Så langt det lar seg gjøre så må man prøve å skyve antipatien tilside tror jeg, og bare se kaldt og praktisk på det hele, for å dempe konflikten.''

Det tror nok jeg også - men jeg vet ikke hvordan man skal gjøre det når det er så mye følelser som dette involvert. Spesielt fordi det handler om et barn. For alt vi vet kan det handler om det eneste barnet han noen gang vil få - og da er det bittert å ikke få bli kjent med det bare fordi moren er helt fjern.

Jeg vil bare si at jeg forstår at dette er komplekst og at jeg syns det er forståelig at du også er sint på moren pga handlemåten.

En ting er å bli gravid, det er noe som kunne sees forbi. En annen ting er å trenere alt videre samarbeid for å få til gode løsninger samtidig som hun trekker han inn i saken.

Her trengs nok en god posjon diplomatisk talent og også ydmykhet:-)

[Persille1365381127]

Jeg aner ikke hva som egentlig er riktig, men hvis jeg hadde vært mor i dette tilfelle, vet jeg med meg selv at jeg ikke hadde greid å overlate babyen til noen andre før spebarnsperioden er over.

Men det er bare fordi jeg liker best å ha kontrollen selv og ville hatt problemer med å stole på andre enn meg selv.

Hvordan skal en som bare ser barnet av og til greie å "lese" babyen når det gråter?

Det er nok bare jeg som har et litt stort kontrollbehov.

Jeg vet ikke hva som er best, men magefølelsen sier at det er best å vente med samvær til spebarnsperioden er over.

Jeg er enig med deg - og jeg tenker det samme.

Men; hun kan ikke få tenke det - for det betyr at han ikke få bli kjent med barnet sitt, og at han ikke får treffe barnet sitt før det er ferdig med å være spedbarn. Det ville du ikke unnet faren til barna dine?

Hun har jo valgt å få barn med denne mannen... Tross alt... Det betyr at hun må svelge flere kameler når det gjelder ting som dette enn for oss som har fått barn med en som er/var glad i oss.

[Persille1365381127]

Dumt.. Men har du prøvd å ringe til Aline?

Synd hvis ikke de som faktisk kan noe om tilknytning vil dele sin kunnskap...

Jeg kan forresten spørre en venninne av meg som er ganske godt inne i dette fagfeltet og høre hva hun tenker ut i fra tilknytningsproblematikken. Det er noen dager før jeg treffer henne, men skal gi deg en tilbakemelding i etterkant

Supert, tusen takk

Nei, jeg har ikke forsøkt å ringe dem - har ikke hatt ork til å snakke med noen om det de siste dagene. Det er lettere å skrive - da hører dere ikke hva jeg føler

[Persille1365381127]

Svarer ikke fyren i et blad eller flere? Foreldre&Barn eller noe sånn? Send det dit, slik at latsekken får betalt for å svare.

Takk for tips

[Persille1365381127]

''Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.''

Ingen prevensjonsmetode er 100% sikker, så det å bli uplanlagt gravid kan skje den aller beste, med mindre man er helt avholdende.

Hun har innrømmet å ha lurt ham.

[Gjest prust]

''Det jeg lurer på er om moren er avvisende til at faren på noe tidspunkt skal ha kontakt med barnet?''

Først var hun ikke det, ikke da hun fortalte at hun var gravid. Men så reagerte han som en mann reagerer når det kommer en dame man har hatt sex med én gang og sier at hun skal ha barn - han ble fortvilet, sint, oppgitt, frustrert - og ville selvfølgelig ikke ha barn. Han ville hun skulle ta abort - hun ville ikke det.

Så holder han seg unna, hun formidler informasjon innimellom, om ultralyd, tilstand, kjønn, dato osv.

Så i sommer endret hun HELT holdning. Hun endret til at han var slem, ond, hadde lurt henne, behandlet henne dårlig, drittsekk, farlig, truende - og det endte til slutt med at han ikke kunne få treffe barnet ettersom han da kom til å drepe det....

Alt dette uten at han har hatt noe dialog eller kommunikasjon med henne - annet enn å spørre "hva vil du", "hvordan ser du for deg at vi skal løse dette".

Jeg har ikke klart å holde meg like rolig som han, jeg har forbannet henne opp og ned og i mente ettersom hun også har angrepet meg som mor og kritisert det - men sjelden til ham, aldri utenfor huset - og stort sett KUN til min nærmeste venninde.

Så jeg beundrer at han har klart å forholde seg så rolig som det han har gjort - på tross av hennes sprell.

Men det har også ført til at han ikke ønsker å initiere noe samarbeid, dialog eller annet med henne - som gjør at han fysisk må treffe henne, med unntak av familievernkontoret.

Slik jeg ser det (HELT subjektivt) har hun tenkt at han var et kupp, et barn ville "fange" ham - og idyllen hun hadde sett for seg kom ikke. Det gjorde derimot jeg, og det ødela alle planene hennes om et rosa liv i skyene med ham, barnet og hans familiegård. Sånn omtrent....

''Jeg tenker at som forelder så vil han uansett spille en annenfiolin i et slikt scenario som her. Men at som du selv sa var viktig for han, det at barnet har kjennskap til faren sin og vet hvem han er og får ett forhold til han vil være det som blir oppgaven fremover.''

Det vet han.

''Jeg ville satt ned noen punkter i forhold til hva som er viktig i saken og forsøkt å få det formiddlet på en eller annen arena med megling.''

Og det er de punktene vi prøver å finne nå. Hva er det viktige for barnet? Hva er det rette?

''Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far.''

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv. Hun sier også at han ikke har noen rettigheter, at han aldri skal treffe barnet, og at hun er vokst opp uten far - så det er ikke noe problem. Hun sier også at hun ikke vil ha pengene hans, og hans arguementer om at han også har rettigheter fortelles for døve ører. Det siste var at hun skulle anmelde både ham og meg om vi sa det igjen....

Hun søkte meg opp på Facebook og sendte meg melding etter melding om hvor dårlig mor jeg er, hvor dårlig han er, hvor mye han har lurt henne - osv. Selv om jeg ikke svarte ga hun seg ikke.

''Så langt det lar seg gjøre så må man prøve å skyve antipatien tilside tror jeg, og bare se kaldt og praktisk på det hele, for å dempe konflikten.''

Det tror nok jeg også - men jeg vet ikke hvordan man skal gjøre det når det er så mye følelser som dette involvert. Spesielt fordi det handler om et barn. For alt vi vet kan det handler om det eneste barnet han noen gang vil få - og da er det bittert å ikke få bli kjent med det bare fordi moren er helt fjern.

Jeg vil bare si at jeg forstår at dette er komplekst og at jeg syns det er forståelig at du også er sint på moren pga handlemåten.

En ting er å bli gravid, det er noe som kunne sees forbi. En annen ting er å trenere alt videre samarbeid for å få til gode løsninger samtidig som hun trekker han inn i saken.

Her trengs nok en god posjon diplomatisk talent og også ydmykhet:-)

Hei Persille! Vil bare si at jeg har lest det aller meste av tråden her i går og i dag - og skjønner at dere har en vanskelig situasjon. Skjønner at dere vil det beste for både far og barn.

Har ikke så mange råd å komme med - men et eksempel fra egen familie. Et familiemedlem var gift og hadde ett barn. De ble separert, men hadde samleie etter separasjonen - og hun ble gravid (til alt overmål med tvillinger!). Hun hadde i separasjonsfasen også hatt et annet forhold, så det var uklart hvem som var faren.

Tvillingene ble født, og det ble tatt dna-test. Han jeg kjenner, var faren. Husker ikke hvordan de gjorde det mens barna var babyer, men i alle fall fra rundt ettårs alderen hadde ham dem på "vanlig måte" - dvs en gang i uka og annenhver helg. Eldstebarnet var jo da selvsagt også med.

Disse barna hår fått et veldig godt og nært forhold til sin far. I perioder var det minimalt av samarbeid mellom mor og far - men pappa-samværet tror jeg de holdt på det meste av tiden.

Jeg skal spørre, når jeg får anledning, om hvordan de gjorde det da barna var babyer.

Øsnker dere lykke til!

[multippel]

''Det jeg lurer på er om moren er avvisende til at faren på noe tidspunkt skal ha kontakt med barnet?''

Først var hun ikke det, ikke da hun fortalte at hun var gravid. Men så reagerte han som en mann reagerer når det kommer en dame man har hatt sex med én gang og sier at hun skal ha barn - han ble fortvilet, sint, oppgitt, frustrert - og ville selvfølgelig ikke ha barn. Han ville hun skulle ta abort - hun ville ikke det.

Så holder han seg unna, hun formidler informasjon innimellom, om ultralyd, tilstand, kjønn, dato osv.

Så i sommer endret hun HELT holdning. Hun endret til at han var slem, ond, hadde lurt henne, behandlet henne dårlig, drittsekk, farlig, truende - og det endte til slutt med at han ikke kunne få treffe barnet ettersom han da kom til å drepe det....

Alt dette uten at han har hatt noe dialog eller kommunikasjon med henne - annet enn å spørre "hva vil du", "hvordan ser du for deg at vi skal løse dette".

Jeg har ikke klart å holde meg like rolig som han, jeg har forbannet henne opp og ned og i mente ettersom hun også har angrepet meg som mor og kritisert det - men sjelden til ham, aldri utenfor huset - og stort sett KUN til min nærmeste venninde.

Så jeg beundrer at han har klart å forholde seg så rolig som det han har gjort - på tross av hennes sprell.

Men det har også ført til at han ikke ønsker å initiere noe samarbeid, dialog eller annet med henne - som gjør at han fysisk må treffe henne, med unntak av familievernkontoret.

Slik jeg ser det (HELT subjektivt) har hun tenkt at han var et kupp, et barn ville "fange" ham - og idyllen hun hadde sett for seg kom ikke. Det gjorde derimot jeg, og det ødela alle planene hennes om et rosa liv i skyene med ham, barnet og hans familiegård. Sånn omtrent....

''Jeg tenker at som forelder så vil han uansett spille en annenfiolin i et slikt scenario som her. Men at som du selv sa var viktig for han, det at barnet har kjennskap til faren sin og vet hvem han er og får ett forhold til han vil være det som blir oppgaven fremover.''

Det vet han.

''Jeg ville satt ned noen punkter i forhold til hva som er viktig i saken og forsøkt å få det formiddlet på en eller annen arena med megling.''

Og det er de punktene vi prøver å finne nå. Hva er det viktige for barnet? Hva er det rette?

''Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far.''

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv. Hun sier også at han ikke har noen rettigheter, at han aldri skal treffe barnet, og at hun er vokst opp uten far - så det er ikke noe problem. Hun sier også at hun ikke vil ha pengene hans, og hans arguementer om at han også har rettigheter fortelles for døve ører. Det siste var at hun skulle anmelde både ham og meg om vi sa det igjen....

Hun søkte meg opp på Facebook og sendte meg melding etter melding om hvor dårlig mor jeg er, hvor dårlig han er, hvor mye han har lurt henne - osv. Selv om jeg ikke svarte ga hun seg ikke.

''Så langt det lar seg gjøre så må man prøve å skyve antipatien tilside tror jeg, og bare se kaldt og praktisk på det hele, for å dempe konflikten.''

Det tror nok jeg også - men jeg vet ikke hvordan man skal gjøre det når det er så mye følelser som dette involvert. Spesielt fordi det handler om et barn. For alt vi vet kan det handler om det eneste barnet han noen gang vil få - og da er det bittert å ikke få bli kjent med det bare fordi moren er helt fjern.

Jeg vil bare si at jeg forstår at dette er komplekst og at jeg syns det er forståelig at du også er sint på moren pga handlemåten.

En ting er å bli gravid, det er noe som kunne sees forbi. En annen ting er å trenere alt videre samarbeid for å få til gode løsninger samtidig som hun trekker han inn i saken.

Her trengs nok en god posjon diplomatisk talent og også ydmykhet:-)

Om ikke situasjonen er slik at denne kvinnen er helt "ute" så må det kunne la seg gjøre å lage noen bindene avtaler for hvordan samarbeidet bør fungere. Hvis man bestemmer seg for at det er best å vente til barnet nærmer seg ca ett år, er ferdig med ammingen osv, så kan man gradvis øke samværet fra da av.

Jeg tenker det vil være viktig for din mann å vite at en slik avtale er der så han vet om han skal ha en rolle som far eller ei. Samtidig syns jeg argumentet om at biologisk opphav er viktig for barnet både er snt og viktig. Det tror jeg absolutt er sant. Det er jo nok av historier om adopterte som oppsøker sitt biologiske opphav nettopp fordi det føles viktig. Dessuten er det en viktig resuss for barnet at det har to foreldre å støtte seg til, også når barnet er voksent. Disse argumentene syns jeg er absolutt noe som bør tillegges vekt. Rent jussmessig så tror jeg at en avtale kan gjennomføres. man trenger ikke rettsak. Ofte foregår dette ved at to advokater forhandler dette frem. Det behøver slettes ikke være så dramatisk det.

Når det er så mange følelser inne i bildet så vil det å ha tredjepart til stede for å veilede samtalen være helt nødvendig vil jeg tro.

Jeg vil nok også tenke at man kan f.eks tilby et samarbeid også nå mens barnet er lite, men at siden det er så spent imellom foreldrene at det kanskje beste er å vente litt? Jeg vet ikke.

[Gjest også en mamma]

''Men hva med han selv? Hva vil han?''

Han ville ikke ha barn - og hvertfall ikke med henne. Først bestemte han seg for å holde seg helt unna dem begge - men så har samvittigheten tatt overhånd nå, fordi "alle" sier at det er et uskyldig barn involvert som trenger en far.

''Hvem av dem har bedt om DNA-test?''

Det har han gjort. Han vil jo ikke gå inn og gjøre dette om han ikke er faren. Hun mener han er det - og han tror det er sannsynlig at han er det. Men resultatene foreligger ikke ennå.

''Hvis jeg oppfatter deg riktig så er det ikke, og vil ikke bli, skrevet papirer om delt foreldreansvar. Da vil jo han som far egentlig være helt avhengig av at mor går med på samvær. I såfall ser jeg dette som et tapt slag... Hun er ikke interessert. Den eneste måten han kan få samvær på er ved å gå til retten. ''

Han har samværsrett uansett om hun har foreldreansvaret. Far har rettigheter uansett.

''Barnet har ikke noe forhold til far, og vil heller ikke savne å kjenne et biologisk opphav som han aldri har kjent.''

Det er jo det vi ikke vet da?

''Barnet vil få andre voksen-personer å forholde seg til. Barnet har ikke noe utbytte av samvær med far - 6 uker gammel. Det er kanskje på tide å innse at dette er noe far gjør for sin egen del - fordi han tror at alle andre vil se ned på han hvis han ikke gjør det. Han gjør det ikke fordi han har noe forhold til barnet han aldri har møtt, og han gjør det heller ikke for barnets del.''

Han gjør det ikke for seg selv - han vil jo helst ikke. Men han forstår at han må. Om du søker opp mitt nick og ser andre innlegg jeg har skrevet i denne saken - så vil du se at alle her inne også mener han må gjøre det. Enkelte gikk faktisk så langt som å si at de hadde gjort det slutt med ham om de var meg - fordi han ikke så ut til å ville gjøre noe. Og uansett hva du mener, det er ikke så lett å leve med "samfunnets fordømmelse" over seg.

''Hvis noe gjør han det for "samfunnets" del, og kanskje litt for å ta hevn over mor.''

Utrolig nok vil han ikke hevne seg. Han gjør minst mulig for å provosere henne, har ikke tatt igjen på noen av hennes angrep, og ligger lavt i forhold til alt. Det er en grunn til at jeg gjør alt arbeidet for å finne ut hva som er det rette å gjøre her - og ikke han. Han vil jo bare gjemme seg og glemme alt. Jeg vil heller ikke provosere henne eller hevne meg - selv om jeg ikke har noe behov for å ta hensyn til henne heller. Hun har tatt noen valg hun må stå for - dessverre for både barnet og faren.

Jeg tror egentlig at verken du eller han ser helt klart i denne saken. (Ikke mor heller, men det er en helt annen sak).

Jeg skjønner at du prøve å hjelpe han og finne ut hva som er riktig å gjøre. Men jeg tror du går litt for langt, for å være ærlig. På ett eller annet tidspunkt har det blitt viktig for deg at han skal ha kontakt med barnet sitt - hvis det er hans barn. Du nekter å ta hensyn til mors følelser - for du har ikke noe til overs for henne.

Jeg kan ikke annet enn undre meg over hvorfor dette er så viktig for deg. Her virker det nesten som om du har tatt kontrollen, mens han vil gjemme seg og glemme, som du skriver. Jeg har ikke personlig erfaring med barn og delt omsorg, men alle jeg kjenner som har det er krystallklare på EN ting: det at den enes nye kjæreste skal blande seg borti, det er selve oppskriften på å mislykkes.

Du ser tingene KUN fra hans side, og du virker som om DU er sint på hun som er mor til barnet. Hva er hensikten med å kjøre dette løpet som dere kjører nå? Å unngå samfunnets fordømmelse? Men hva tror du dere oppnår? Hvis ikke mor frivillig gir samvær, så må barnefar gå rettens vei. Og frivillighet er vel utelukket, når mor og far ikke kan snakke sammen, og du er jo en utenforstående.

Jeg tror ikke at det familievernkontor eller den domstol finnes som vil bestemme at en 6 ukers gammel baby skal ha samvær med far. De vil ikke gjøre noe som helst før barnet blir større. Så hva er det dere egentlig vil med dette? Bare lage bråk for mor?

Greit, hun har gjort noen underlige valg, og dere går ikke overens med henne. Men hun har altså ikke krevd farskapstest, og hun har ikke bedt han om noe som helst i forhold til babyen. Da har hun jo også valgt å ta hele ansvaret alene.

På sikt tror jeg det er bedre for barnet å ha om så bare en forelder, eller en bio-forelder og en ste-forelder, enn å ha to bio-foreldre som ikke kan være i samme rom. Det er umulig å skåne barnet mot konflikten som er så tydelig.

Og for øvrig: jeg er overbevist om at det finnes mange fedre rundt omkring som ikke vet at de er fedre. Mange barn vokser opp uten å kjenne sin bio-pappa. Og jeg er overbevist om at det viktigste for barnet er å ha omsorgspersoner som har omsorg og kjærlighet i bøtter og spann for barnet, enn på død og liv å kjenne sitt biologiske opphav.

[morsan]

''Det jeg lurer på er om moren er avvisende til at faren på noe tidspunkt skal ha kontakt med barnet?''

Først var hun ikke det, ikke da hun fortalte at hun var gravid. Men så reagerte han som en mann reagerer når det kommer en dame man har hatt sex med én gang og sier at hun skal ha barn - han ble fortvilet, sint, oppgitt, frustrert - og ville selvfølgelig ikke ha barn. Han ville hun skulle ta abort - hun ville ikke det.

Så holder han seg unna, hun formidler informasjon innimellom, om ultralyd, tilstand, kjønn, dato osv.

Så i sommer endret hun HELT holdning. Hun endret til at han var slem, ond, hadde lurt henne, behandlet henne dårlig, drittsekk, farlig, truende - og det endte til slutt med at han ikke kunne få treffe barnet ettersom han da kom til å drepe det....

Alt dette uten at han har hatt noe dialog eller kommunikasjon med henne - annet enn å spørre "hva vil du", "hvordan ser du for deg at vi skal løse dette".

Jeg har ikke klart å holde meg like rolig som han, jeg har forbannet henne opp og ned og i mente ettersom hun også har angrepet meg som mor og kritisert det - men sjelden til ham, aldri utenfor huset - og stort sett KUN til min nærmeste venninde.

Så jeg beundrer at han har klart å forholde seg så rolig som det han har gjort - på tross av hennes sprell.

Men det har også ført til at han ikke ønsker å initiere noe samarbeid, dialog eller annet med henne - som gjør at han fysisk må treffe henne, med unntak av familievernkontoret.

Slik jeg ser det (HELT subjektivt) har hun tenkt at han var et kupp, et barn ville "fange" ham - og idyllen hun hadde sett for seg kom ikke. Det gjorde derimot jeg, og det ødela alle planene hennes om et rosa liv i skyene med ham, barnet og hans familiegård. Sånn omtrent....

''Jeg tenker at som forelder så vil han uansett spille en annenfiolin i et slikt scenario som her. Men at som du selv sa var viktig for han, det at barnet har kjennskap til faren sin og vet hvem han er og får ett forhold til han vil være det som blir oppgaven fremover.''

Det vet han.

''Jeg ville satt ned noen punkter i forhold til hva som er viktig i saken og forsøkt å få det formiddlet på en eller annen arena med megling.''

Og det er de punktene vi prøver å finne nå. Hva er det viktige for barnet? Hva er det rette?

''Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far.''

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv. Hun sier også at han ikke har noen rettigheter, at han aldri skal treffe barnet, og at hun er vokst opp uten far - så det er ikke noe problem. Hun sier også at hun ikke vil ha pengene hans, og hans arguementer om at han også har rettigheter fortelles for døve ører. Det siste var at hun skulle anmelde både ham og meg om vi sa det igjen....

Hun søkte meg opp på Facebook og sendte meg melding etter melding om hvor dårlig mor jeg er, hvor dårlig han er, hvor mye han har lurt henne - osv. Selv om jeg ikke svarte ga hun seg ikke.

''Så langt det lar seg gjøre så må man prøve å skyve antipatien tilside tror jeg, og bare se kaldt og praktisk på det hele, for å dempe konflikten.''

Det tror nok jeg også - men jeg vet ikke hvordan man skal gjøre det når det er så mye følelser som dette involvert. Spesielt fordi det handler om et barn. For alt vi vet kan det handler om det eneste barnet han noen gang vil få - og da er det bittert å ikke få bli kjent med det bare fordi moren er helt fjern.

Jeg vil bare si at jeg forstår at dette er komplekst og at jeg syns det er forståelig at du også er sint på moren pga handlemåten.

En ting er å bli gravid, det er noe som kunne sees forbi. En annen ting er å trenere alt videre samarbeid for å få til gode løsninger samtidig som hun trekker han inn i saken.

Her trengs nok en god posjon diplomatisk talent og også ydmykhet:-)

'' hun også har angrepet meg som mor og kritisert det''

Skjønner svært godt at dette irriterer deg veldig!

'' "Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far."

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv.''

Jeg synes _alltid_ det er riktig at offentlige registre er korrekte og fullstendige, og at det ikke bør være opp til den enkelte mor (/far) å bestemme at det skal stå "far ukjent".

[multippel]

'' hun også har angrepet meg som mor og kritisert det''

Skjønner svært godt at dette irriterer deg veldig!

'' "Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far."

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv.''

Jeg synes _alltid_ det er riktig at offentlige registre er korrekte og fullstendige, og at det ikke bør være opp til den enkelte mor (/far) å bestemme at det skal stå "far ukjent".

Det har du rett i morsan! Jeg tenkte ikke langt nok. Men jeg fikk liksom ikke taket på kommunikasjonen her. Det høres litt ut som man vil, ikke vil, at faren skal innvolveres. Men selvfølgelig, vet man hvem faren er så bør navnet føres opp.

[morsan]

Det har du rett i morsan! Jeg tenkte ikke langt nok. Men jeg fikk liksom ikke taket på kommunikasjonen her. Det høres litt ut som man vil, ikke vil, at faren skal innvolveres. Men selvfølgelig, vet man hvem faren er så bør navnet føres opp.

:-)

Ja, det er en forvirrende og kompleks sak, og jeg priser meg lykkelig over at dette bare er noe jeg må forholde meg til som leser av Persilles innlegg!

[multippel]

Jeg tror egentlig at verken du eller han ser helt klart i denne saken. (Ikke mor heller, men det er en helt annen sak).

Jeg skjønner at du prøve å hjelpe han og finne ut hva som er riktig å gjøre. Men jeg tror du går litt for langt, for å være ærlig. På ett eller annet tidspunkt har det blitt viktig for deg at han skal ha kontakt med barnet sitt - hvis det er hans barn. Du nekter å ta hensyn til mors følelser - for du har ikke noe til overs for henne.

Jeg kan ikke annet enn undre meg over hvorfor dette er så viktig for deg. Her virker det nesten som om du har tatt kontrollen, mens han vil gjemme seg og glemme, som du skriver. Jeg har ikke personlig erfaring med barn og delt omsorg, men alle jeg kjenner som har det er krystallklare på EN ting: det at den enes nye kjæreste skal blande seg borti, det er selve oppskriften på å mislykkes.

Du ser tingene KUN fra hans side, og du virker som om DU er sint på hun som er mor til barnet. Hva er hensikten med å kjøre dette løpet som dere kjører nå? Å unngå samfunnets fordømmelse? Men hva tror du dere oppnår? Hvis ikke mor frivillig gir samvær, så må barnefar gå rettens vei. Og frivillighet er vel utelukket, når mor og far ikke kan snakke sammen, og du er jo en utenforstående.

Jeg tror ikke at det familievernkontor eller den domstol finnes som vil bestemme at en 6 ukers gammel baby skal ha samvær med far. De vil ikke gjøre noe som helst før barnet blir større. Så hva er det dere egentlig vil med dette? Bare lage bråk for mor?

Greit, hun har gjort noen underlige valg, og dere går ikke overens med henne. Men hun har altså ikke krevd farskapstest, og hun har ikke bedt han om noe som helst i forhold til babyen. Da har hun jo også valgt å ta hele ansvaret alene.

På sikt tror jeg det er bedre for barnet å ha om så bare en forelder, eller en bio-forelder og en ste-forelder, enn å ha to bio-foreldre som ikke kan være i samme rom. Det er umulig å skåne barnet mot konflikten som er så tydelig.

Og for øvrig: jeg er overbevist om at det finnes mange fedre rundt omkring som ikke vet at de er fedre. Mange barn vokser opp uten å kjenne sin bio-pappa. Og jeg er overbevist om at det viktigste for barnet er å ha omsorgspersoner som har omsorg og kjærlighet i bøtter og spann for barnet, enn på død og liv å kjenne sitt biologiske opphav.

Jeg får en følelse av at dette blir litt komplekst også fordi disse tydligvis bor i samme bygd. Jeg tenker at dette barnet vil vokse opp rett under nesen på sin biologiske far,jeg vet jo ikke, men det er det bildet jeg får i hodet.

Dessuten så er det for mange viktig med biologisk opphav.

Men samtidig så er jeg enig med deg i at om man ikke klarer å skaffe seg ett minimum av samarbeidklima, så er det kanskje best for barnet at det ikke er noe samvær.

En kompleks sak det der.

[Persille1365381127]

Jeg tror egentlig at verken du eller han ser helt klart i denne saken. (Ikke mor heller, men det er en helt annen sak).

Jeg skjønner at du prøve å hjelpe han og finne ut hva som er riktig å gjøre. Men jeg tror du går litt for langt, for å være ærlig. På ett eller annet tidspunkt har det blitt viktig for deg at han skal ha kontakt med barnet sitt - hvis det er hans barn. Du nekter å ta hensyn til mors følelser - for du har ikke noe til overs for henne.

Jeg kan ikke annet enn undre meg over hvorfor dette er så viktig for deg. Her virker det nesten som om du har tatt kontrollen, mens han vil gjemme seg og glemme, som du skriver. Jeg har ikke personlig erfaring med barn og delt omsorg, men alle jeg kjenner som har det er krystallklare på EN ting: det at den enes nye kjæreste skal blande seg borti, det er selve oppskriften på å mislykkes.

Du ser tingene KUN fra hans side, og du virker som om DU er sint på hun som er mor til barnet. Hva er hensikten med å kjøre dette løpet som dere kjører nå? Å unngå samfunnets fordømmelse? Men hva tror du dere oppnår? Hvis ikke mor frivillig gir samvær, så må barnefar gå rettens vei. Og frivillighet er vel utelukket, når mor og far ikke kan snakke sammen, og du er jo en utenforstående.

Jeg tror ikke at det familievernkontor eller den domstol finnes som vil bestemme at en 6 ukers gammel baby skal ha samvær med far. De vil ikke gjøre noe som helst før barnet blir større. Så hva er det dere egentlig vil med dette? Bare lage bråk for mor?

Greit, hun har gjort noen underlige valg, og dere går ikke overens med henne. Men hun har altså ikke krevd farskapstest, og hun har ikke bedt han om noe som helst i forhold til babyen. Da har hun jo også valgt å ta hele ansvaret alene.

På sikt tror jeg det er bedre for barnet å ha om så bare en forelder, eller en bio-forelder og en ste-forelder, enn å ha to bio-foreldre som ikke kan være i samme rom. Det er umulig å skåne barnet mot konflikten som er så tydelig.

Og for øvrig: jeg er overbevist om at det finnes mange fedre rundt omkring som ikke vet at de er fedre. Mange barn vokser opp uten å kjenne sin bio-pappa. Og jeg er overbevist om at det viktigste for barnet er å ha omsorgspersoner som har omsorg og kjærlighet i bøtter og spann for barnet, enn på død og liv å kjenne sitt biologiske opphav.

Nei, du misforstår.

JEG vil helst ikke ha noe med verken henne eller barnet å gjøre. Hadde det vært opp til meg hadde han og jeg levd lykkelig videre uten dem.

At han har barn med en annen setter nemlig en stopper for at jeg vil ha barn med ham. Jeg vil ikke ha mine dine og våre barn - det holder med mine og dine.

Men; når han nå har bestemt seg for at han vil gjøre "det rette" - så skal jeg til en viss grad støtte ham i det. Og den eneste måten jeg kan gjøre det på er å prøve å finne noe dokumentasjon det er hold i. At alle mener noe er ikke relevant - jeg vil ha svar fra noen som KAN noe.

Hva du, jeg eller hvermannsen mener om mor, forhold mellom barn/far osv spiller ingen rolle for meg nå - jeg trenger fagdokumentasjon. Noen som faktisk kan og VET noe.

I lang tid var jeg den eneste andre enn ham som visste om dette. Han fortalte ingenting til verken familie eller venner, fordi han ikke visste hva som skulle skje. Nå vet han at hun har skrevet ham opp som far, at det blir tester, møter og gjennomgang - og bygda er ikke større enn at bygdesladderet går fort nok.

Jeg vet ikke om jeg kan leve i et forhold der vi aldri kan bo på samme sted, aldri kan ha en vanlig hverdag sammen, aldri få barn sammen - det har jeg ikke tatt stilling til ennå. Og jeg kan ikke gjøre det heller før jeg vet hva han skal gjøre med sitt liv.

Det vet han ikke før moren til barnet har tatt litt ansvar for situasjonen - og blir villig til å gå i noen form for dialog med ham.

Forholdet mellom han og meg er ikke en barneskoleforelskelse som går over neste uke - og jeg er ikke villig til å gi opp dette forholdet før jeg har mer fakta. Nå er det bare antagelser og synsing fra alle kanter.

[Persille1365381127]

Jeg får en følelse av at dette blir litt komplekst også fordi disse tydligvis bor i samme bygd. Jeg tenker at dette barnet vil vokse opp rett under nesen på sin biologiske far,jeg vet jo ikke, men det er det bildet jeg får i hodet.

Dessuten så er det for mange viktig med biologisk opphav.

Men samtidig så er jeg enig med deg i at om man ikke klarer å skaffe seg ett minimum av samarbeidklima, så er det kanskje best for barnet at det ikke er noe samvær.

En kompleks sak det der.

''Jeg får en følelse av at dette blir litt komplekst også fordi disse tydligvis bor i samme bygd. Jeg tenker at dette barnet vil vokse opp rett under nesen på sin biologiske far,jeg vet jo ikke, men det er det bildet jeg får i hodet.''

Ikke bare bor de i samme bygd, men tanter/onkler, nevøer og nieser - og ikke minst besteforeldre bor også der.

De er alle informert om saken. Alle vet hvem moren er. Alle kommer til å vite hvem datteren er. Barna skal nok ikke gå på samme skole - men alle på skolen vet hvem far, besteforeldre og familie er.

Hvordan skal han da holde seg unna dette uten at "alle andre" skal mene noe om det?

''Dessuten så er det for mange viktig med biologisk opphav.''

Tydeligvis for moren iom at hun har ført ham opp som far. Ellers hadde hun ikke gjort det.

''Men samtidig så er jeg enig med deg i at om man ikke klarer å skaffe seg ett minimum av samarbeidklima, så er det kanskje best for barnet at det ikke er noe samvær.''

Og det er der min oppfatning er akkurat nå. Når hun er så motvillig som det hun er - så er det kanskje like greit å la det være.

[Persille1365381127]

'' hun også har angrepet meg som mor og kritisert det''

Skjønner svært godt at dette irriterer deg veldig!

'' "Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far."

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv.''

Jeg synes _alltid_ det er riktig at offentlige registre er korrekte og fullstendige, og at det ikke bør være opp til den enkelte mor (/far) å bestemme at det skal stå "far ukjent".

Forsåvidt enig - men om hun er så bestemt på at han ikke skal få delta, så er jo faktisk hennes sterkest middel å ikke føre ham opp heller.

[Persille1365381127]

Hei Persille! Vil bare si at jeg har lest det aller meste av tråden her i går og i dag - og skjønner at dere har en vanskelig situasjon. Skjønner at dere vil det beste for både far og barn.

Har ikke så mange råd å komme med - men et eksempel fra egen familie. Et familiemedlem var gift og hadde ett barn. De ble separert, men hadde samleie etter separasjonen - og hun ble gravid (til alt overmål med tvillinger!). Hun hadde i separasjonsfasen også hatt et annet forhold, så det var uklart hvem som var faren.

Tvillingene ble født, og det ble tatt dna-test. Han jeg kjenner, var faren. Husker ikke hvordan de gjorde det mens barna var babyer, men i alle fall fra rundt ettårs alderen hadde ham dem på "vanlig måte" - dvs en gang i uka og annenhver helg. Eldstebarnet var jo da selvsagt også med.

Disse barna hår fått et veldig godt og nært forhold til sin far. I perioder var det minimalt av samarbeid mellom mor og far - men pappa-samværet tror jeg de holdt på det meste av tiden.

Jeg skal spørre, når jeg får anledning, om hvordan de gjorde det da barna var babyer.

Øsnker dere lykke til!

Supert Prust - tusen takk

[multippel]

''Jeg får en følelse av at dette blir litt komplekst også fordi disse tydligvis bor i samme bygd. Jeg tenker at dette barnet vil vokse opp rett under nesen på sin biologiske far,jeg vet jo ikke, men det er det bildet jeg får i hodet.''

Ikke bare bor de i samme bygd, men tanter/onkler, nevøer og nieser - og ikke minst besteforeldre bor også der.

De er alle informert om saken. Alle vet hvem moren er. Alle kommer til å vite hvem datteren er. Barna skal nok ikke gå på samme skole - men alle på skolen vet hvem far, besteforeldre og familie er.

Hvordan skal han da holde seg unna dette uten at "alle andre" skal mene noe om det?

''Dessuten så er det for mange viktig med biologisk opphav.''

Tydeligvis for moren iom at hun har ført ham opp som far. Ellers hadde hun ikke gjort det.

''Men samtidig så er jeg enig med deg i at om man ikke klarer å skaffe seg ett minimum av samarbeidklima, så er det kanskje best for barnet at det ikke er noe samvær.''

Og det er der min oppfatning er akkurat nå. Når hun er så motvillig som det hun er - så er det kanskje like greit å la det være.

huffa meg Persille.

Nå fikk jeg frysninger!

Håper dere får til en ordning som er fornuftig og at det er mulig for begge parter i saken og legge ting som har vært bak seg. Sette en strek rett og slett. Men det er kanskje en ønskedrøm?

Men det faktum at dere bor i samme bygd, at farskapet er kjent, osv er faktisk enda ett argument for å få til en fornuftig ordning.

Kanskje være enig i at man venter til barnet er eldre.

Jeg håper virkelig at dere får til en ordning som vil fungere.

[multippel]

''Jeg får en følelse av at dette blir litt komplekst også fordi disse tydligvis bor i samme bygd. Jeg tenker at dette barnet vil vokse opp rett under nesen på sin biologiske far,jeg vet jo ikke, men det er det bildet jeg får i hodet.''

Ikke bare bor de i samme bygd, men tanter/onkler, nevøer og nieser - og ikke minst besteforeldre bor også der.

De er alle informert om saken. Alle vet hvem moren er. Alle kommer til å vite hvem datteren er. Barna skal nok ikke gå på samme skole - men alle på skolen vet hvem far, besteforeldre og familie er.

Hvordan skal han da holde seg unna dette uten at "alle andre" skal mene noe om det?

''Dessuten så er det for mange viktig med biologisk opphav.''

Tydeligvis for moren iom at hun har ført ham opp som far. Ellers hadde hun ikke gjort det.

''Men samtidig så er jeg enig med deg i at om man ikke klarer å skaffe seg ett minimum av samarbeidklima, så er det kanskje best for barnet at det ikke er noe samvær.''

Og det er der min oppfatning er akkurat nå. Når hun er så motvillig som det hun er - så er det kanskje like greit å la det være.

Dette blir nummer 2.

Jeg tenker på det faktum at barnet antagligvis vil få vite hvem faren er uansett....

Nå fikk veldig medfølelse med dette barnet.

[Gjest Wita]

Jeg er enig med deg - og jeg tenker det samme.

Men; hun kan ikke få tenke det - for det betyr at han ikke få bli kjent med barnet sitt, og at han ikke får treffe barnet sitt før det er ferdig med å være spedbarn. Det ville du ikke unnet faren til barna dine?

Hun har jo valgt å få barn med denne mannen... Tross alt... Det betyr at hun må svelge flere kameler når det gjelder ting som dette enn for oss som har fått barn med en som er/var glad i oss.

Nei, det hadde jeg ikke unnet faren til barna mine:), men så er jeg i en annen situasjon. Vanskelig om man ikke stoler på hverandre.

Jeg tenker at enten må det være såpass mye samvær at det gagner både far og barn, at de blir trygge på hverandre, eller kan man like godt la være.

[multippel]

''Det jeg lurer på er om moren er avvisende til at faren på noe tidspunkt skal ha kontakt med barnet?''

Først var hun ikke det, ikke da hun fortalte at hun var gravid. Men så reagerte han som en mann reagerer når det kommer en dame man har hatt sex med én gang og sier at hun skal ha barn - han ble fortvilet, sint, oppgitt, frustrert - og ville selvfølgelig ikke ha barn. Han ville hun skulle ta abort - hun ville ikke det.

Så holder han seg unna, hun formidler informasjon innimellom, om ultralyd, tilstand, kjønn, dato osv.

Så i sommer endret hun HELT holdning. Hun endret til at han var slem, ond, hadde lurt henne, behandlet henne dårlig, drittsekk, farlig, truende - og det endte til slutt med at han ikke kunne få treffe barnet ettersom han da kom til å drepe det....

Alt dette uten at han har hatt noe dialog eller kommunikasjon med henne - annet enn å spørre "hva vil du", "hvordan ser du for deg at vi skal løse dette".

Jeg har ikke klart å holde meg like rolig som han, jeg har forbannet henne opp og ned og i mente ettersom hun også har angrepet meg som mor og kritisert det - men sjelden til ham, aldri utenfor huset - og stort sett KUN til min nærmeste venninde.

Så jeg beundrer at han har klart å forholde seg så rolig som det han har gjort - på tross av hennes sprell.

Men det har også ført til at han ikke ønsker å initiere noe samarbeid, dialog eller annet med henne - som gjør at han fysisk må treffe henne, med unntak av familievernkontoret.

Slik jeg ser det (HELT subjektivt) har hun tenkt at han var et kupp, et barn ville "fange" ham - og idyllen hun hadde sett for seg kom ikke. Det gjorde derimot jeg, og det ødela alle planene hennes om et rosa liv i skyene med ham, barnet og hans familiegård. Sånn omtrent....

''Jeg tenker at som forelder så vil han uansett spille en annenfiolin i et slikt scenario som her. Men at som du selv sa var viktig for han, det at barnet har kjennskap til faren sin og vet hvem han er og får ett forhold til han vil være det som blir oppgaven fremover.''

Det vet han.

''Jeg ville satt ned noen punkter i forhold til hva som er viktig i saken og forsøkt å få det formiddlet på en eller annen arena med megling.''

Og det er de punktene vi prøver å finne nå. Hva er det viktige for barnet? Hva er det rette?

''Jeg forstår ikke hvorfor moren, om hun ikke ønsker at far skal delta utover å betale da skriver opp hans navn som far.''

DET spørsmålet har jeg stilt både meg og ham MANGE ganger. Hun sier det er fordi barnet skal slippe å måtte finne ut av det selv senere - tester osv. Hun sier også at han ikke har noen rettigheter, at han aldri skal treffe barnet, og at hun er vokst opp uten far - så det er ikke noe problem. Hun sier også at hun ikke vil ha pengene hans, og hans arguementer om at han også har rettigheter fortelles for døve ører. Det siste var at hun skulle anmelde både ham og meg om vi sa det igjen....

Hun søkte meg opp på Facebook og sendte meg melding etter melding om hvor dårlig mor jeg er, hvor dårlig han er, hvor mye han har lurt henne - osv. Selv om jeg ikke svarte ga hun seg ikke.

''Så langt det lar seg gjøre så må man prøve å skyve antipatien tilside tror jeg, og bare se kaldt og praktisk på det hele, for å dempe konflikten.''

Det tror nok jeg også - men jeg vet ikke hvordan man skal gjøre det når det er så mye følelser som dette involvert. Spesielt fordi det handler om et barn. For alt vi vet kan det handler om det eneste barnet han noen gang vil få - og da er det bittert å ikke få bli kjent med det bare fordi moren er helt fjern.

Jeg vil bare si at jeg forstår at dette er komplekst og at jeg syns det er forståelig at du også er sint på moren pga handlemåten.

En ting er å bli gravid, det er noe som kunne sees forbi. En annen ting er å trenere alt videre samarbeid for å få til gode løsninger samtidig som hun trekker han inn i saken.

Her trengs nok en god posjon diplomatisk talent og også ydmykhet:-)

Jeg tipper du er lei hele saken nå:-) men jeg fikk lyst til å forsøke å sette ned noen punkter.

1. Barnet vil med stor sannynlighet få vite hvem faren er, h*n vil vokse opp med sin far i nærmiljøet og det vil med stor sannsylighet medføre problemer for h*n dersom h*n vil føle seg avvist av faren eller at faren blir noe forbudt fra morens side.

2. Biologisk opphav kan være viktig for mange å kjenne.

3. Barnet har rett til å få bli kjent med sin far og kunne ha et forhold til han.

4. Faren vil ha en rolle og kunne være en resuss i barnets oppvekst men også i tilværelsen som voksen. Barnet får større familie, besteforeldre, etc og det å ha familie utover bare morens familie er en resuss i seg selv.

5. Faren vil gjerne få lov til å være far og kunne ta sitt ansvar i forhold til barnets utvikling og vekst.

6.. (min vurdering:-)) man venter til barnet er eldere og innfører gradvis samvær etter ca 1 års alder.