Hvor mye samvær er "riktig"?

[Gjest skravert]

Jeg syns jeg så et innlegg her for noen dager siden, hvor jeg syns jeg så barnemoren spørre om noe av det samme?

Men det er slettet nå, tydeligvis.

Noen her inne bør virkelig beskyttes mot seg selv.

Jeg har ingen råd til Persille, men imponeres stadig over alle problemene du stilles ovenfor. Samt din modne måte å håndtere ting på.

[Gjest Geir]

Det er det i utgangspunktet "klin umulig" å svare på.

Men her finner du sikkert endel om tema:

http://www.f2f.no/index.cfm?pageID=362

Men no har eg lest alle innleggene her, og du har fått mange meninger (dette frembringer sjølsagt sterke følelser/meninger hos de fleste), men lite fakta/dokumentasjon som du etterhvert etterspør. (Bortsett fra Atene sin link)

Eg ville anbefalt deg å lese nøye gjennom "fungerte visst ok", "Punky Brewster" og "Atene" sine innlegg, der står det mye klokt sjøl om eg (alltid) er litt uenig med "Atene".

''Er det noen som vet om det finnes noe dokumentasjon på hvor mye samvær far minimum må ha for at det faktisk skal oppleves som samvær med far for barnet og ikke bare en hyggelig ettermiddag med en lekeonkel?''

En seks uker gammel baby er ikkje istand til å oppfatte noe som samvær, og har heller ikkje peiling på hva en "lekeonkel" er, mens mor vil barnet oppfatte som "mat" (overlevelsesinstinkt), trygghet/noe kjent gjennom lukt, hudkontakt osv.

Men eg mener som mange andre her at far bør tidlig inn i barnets hverdag, men at samværene (som fks. beskrevet hos "fungerte visst ok") ikkje forstyrrer den vanlige ammingen, og at de gradvis trappes opp fks. over de første seks mnd. event. 12 mnd.).

Regner med at barnet (mor) vil ha behov for å la barnet ligge over hos noen også den første tiden, og da bør far prioriteres fremfor mormor (som desverre ofte blir prioritert fremfor biologisk far).

''Er minimumskravet på en helg/en ukedag annenhver uke satt av hensyn til barnet eller faren?''

Det er som Atene skriver ikkje et "minimumskrav".

Det barnet (ja, det er "Barnets Behov" som skal ivaretaes i Barneloven) har rett på er "samvær med begge foreldrene" !

http://lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/all/nl-19810408-007.html&43

''En forutsetning til; mor og far er ikke på talefor - så det er utelukket å tilbringe noe tid sammen i det hele tatt, barnet er ca seks uker gammelt.''

Begge/alle (gjennom Barnelova) som har med barn og gjør skal utøve sine handlinger utifra "barnets ønsker og behov", og eg tviler sterkt på att det er i barnets interesse å vokse opp i ei "krigssone".

Nå er realitetene slik at de har ett _felles_barn, enten du, mor, far eller resten av bygda liker det eller ei, min mening er att de har en soleklar _PLIKT_ til å samarbeide om barnets beste!

Mvh

[Persille1365381127]

Nei, det hadde jeg ikke unnet faren til barna mine:), men så er jeg i en annen situasjon. Vanskelig om man ikke stoler på hverandre.

Jeg tenker at enten må det være såpass mye samvær at det gagner både far og barn, at de blir trygge på hverandre, eller kan man like godt la være.

''Jeg tenker at enten må det være såpass mye samvær at det gagner både far og barn, at de blir trygge på hverandre, eller kan man like godt la være.''

Det er min grunntanke også - og det er derfor jeg prøver å finne ut hva det vil si.

[Persille1365381127]

Dette blir nummer 2.

Jeg tenker på det faktum at barnet antagligvis vil få vite hvem faren er uansett....

Nå fikk veldig medfølelse med dette barnet.

Ja, og derfor synes jeg det er viktig å finne ut hva som er mest "riktig" å gjøre her (på sikt) - uavhengig av hva mor og far måtte mene akkurat nå.

[Persille1365381127]

Jeg syns jeg så et innlegg her for noen dager siden, hvor jeg syns jeg så barnemoren spørre om noe av det samme?

Men det er slettet nå, tydeligvis.

Noen her inne bør virkelig beskyttes mot seg selv.

Jeg har ingen råd til Persille, men imponeres stadig over alle problemene du stilles ovenfor. Samt din modne måte å håndtere ting på.

Det er ikke samme mor Men samme problemstilling.

Takk! Det hjelper å høre hyggelig ting selv om det ikke hjelper til å finne løsningen

[Persille1365381127]

Det er det i utgangspunktet "klin umulig" å svare på.

Men her finner du sikkert endel om tema:

http://www.f2f.no/index.cfm?pageID=362

Men no har eg lest alle innleggene her, og du har fått mange meninger (dette frembringer sjølsagt sterke følelser/meninger hos de fleste), men lite fakta/dokumentasjon som du etterhvert etterspør. (Bortsett fra Atene sin link)

Eg ville anbefalt deg å lese nøye gjennom "fungerte visst ok", "Punky Brewster" og "Atene" sine innlegg, der står det mye klokt sjøl om eg (alltid) er litt uenig med "Atene".

''Er det noen som vet om det finnes noe dokumentasjon på hvor mye samvær far minimum må ha for at det faktisk skal oppleves som samvær med far for barnet og ikke bare en hyggelig ettermiddag med en lekeonkel?''

En seks uker gammel baby er ikkje istand til å oppfatte noe som samvær, og har heller ikkje peiling på hva en "lekeonkel" er, mens mor vil barnet oppfatte som "mat" (overlevelsesinstinkt), trygghet/noe kjent gjennom lukt, hudkontakt osv.

Men eg mener som mange andre her at far bør tidlig inn i barnets hverdag, men at samværene (som fks. beskrevet hos "fungerte visst ok") ikkje forstyrrer den vanlige ammingen, og at de gradvis trappes opp fks. over de første seks mnd. event. 12 mnd.).

Regner med at barnet (mor) vil ha behov for å la barnet ligge over hos noen også den første tiden, og da bør far prioriteres fremfor mormor (som desverre ofte blir prioritert fremfor biologisk far).

''Er minimumskravet på en helg/en ukedag annenhver uke satt av hensyn til barnet eller faren?''

Det er som Atene skriver ikkje et "minimumskrav".

Det barnet (ja, det er "Barnets Behov" som skal ivaretaes i Barneloven) har rett på er "samvær med begge foreldrene" !

http://lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/all/nl-19810408-007.html&43

''En forutsetning til; mor og far er ikke på talefor - så det er utelukket å tilbringe noe tid sammen i det hele tatt, barnet er ca seks uker gammelt.''

Begge/alle (gjennom Barnelova) som har med barn og gjør skal utøve sine handlinger utifra "barnets ønsker og behov", og eg tviler sterkt på att det er i barnets interesse å vokse opp i ei "krigssone".

Nå er realitetene slik at de har ett _felles_barn, enten du, mor, far eller resten av bygda liker det eller ei, min mening er att de har en soleklar _PLIKT_ til å samarbeide om barnets beste!

Mvh

Jeg ventet på at du skulle svare - takk

[Gjest også en mamma]

Jeg gidder ikke legge så veldig mye energi i å fremstå korrekt her inne. Jeg spør om det jeg lurer på - og jeg er ærlig på hva jeg tenker.

Hva du og andre leser av det får bli deres sak - men jeg orker ikke bruke masse tid og krefter på å formulere meg så dere ikke skal tro hva dere antagelig tror uansett.

Det kan jeg godt forstå. Men siden dere allerede er så opptatt av hva samfunnet rundt dere vil si - så tenk på hva de vil si, og hvilke inntrykk dere gir til dem. Hvis - og bare hvis - at dere gir samme inntrykk der som det du har gjort her - så vil nok ganske mange oppfatte det som hevn.

[Gjest også en mamma]

Nei, du misforstår.

JEG vil helst ikke ha noe med verken henne eller barnet å gjøre. Hadde det vært opp til meg hadde han og jeg levd lykkelig videre uten dem.

At han har barn med en annen setter nemlig en stopper for at jeg vil ha barn med ham. Jeg vil ikke ha mine dine og våre barn - det holder med mine og dine.

Men; når han nå har bestemt seg for at han vil gjøre "det rette" - så skal jeg til en viss grad støtte ham i det. Og den eneste måten jeg kan gjøre det på er å prøve å finne noe dokumentasjon det er hold i. At alle mener noe er ikke relevant - jeg vil ha svar fra noen som KAN noe.

Hva du, jeg eller hvermannsen mener om mor, forhold mellom barn/far osv spiller ingen rolle for meg nå - jeg trenger fagdokumentasjon. Noen som faktisk kan og VET noe.

I lang tid var jeg den eneste andre enn ham som visste om dette. Han fortalte ingenting til verken familie eller venner, fordi han ikke visste hva som skulle skje. Nå vet han at hun har skrevet ham opp som far, at det blir tester, møter og gjennomgang - og bygda er ikke større enn at bygdesladderet går fort nok.

Jeg vet ikke om jeg kan leve i et forhold der vi aldri kan bo på samme sted, aldri kan ha en vanlig hverdag sammen, aldri få barn sammen - det har jeg ikke tatt stilling til ennå. Og jeg kan ikke gjøre det heller før jeg vet hva han skal gjøre med sitt liv.

Det vet han ikke før moren til barnet har tatt litt ansvar for situasjonen - og blir villig til å gå i noen form for dialog med ham.

Forholdet mellom han og meg er ikke en barneskoleforelskelse som går over neste uke - og jeg er ikke villig til å gi opp dette forholdet før jeg har mer fakta. Nå er det bare antagelser og synsing fra alle kanter.

Jeg forstår, og jeg beklager hvis jeg har vært kvass mot deg. Det var ikke meningen.

Men når du spør her inne, så får du jo synse-svar. Noe annet kan du ikke regne med. Vil du ha faglig dokumenterte svar, basert på barnepsykologi, så må du kanskje kontakte familievernkontoret, en barnepsykolog eller noen andre som har erfaring med små barn og samværsavtaler. Kanskje PPT kan gi råd?

Det hadde nok vært best om hun ikke hadde ført han opp som far, og det er nesten så jeg ønsker for dere alle at DNA-prøven sier at han IKKE er far til barnet. Jeg forstår frustrasjonen til både deg og barnefar. Riktignok forsto jeg ikke helt hvorfor du ikke eventuelt kan bo sammen med han og få barn med han, selv om dette barnet skulle vise seg å være hans.

Jeg mener likevel at det ikke er samfunnets dom som er viktig. Det er meningsløst å kjempe til seg et samvær når konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt - det blir jo bare barnet det går utover.

Veldig mye av dette syns jeg dessuten går på sunn fornuft. Samvær med en sovende baby er ikke av hensyn til babyen. Samvær som går på bekostning av ammingen er ikke til barnets beste. Barn tar ikke skade av å ikke kjenne sitt biologiske opphav. I dette tilfellet ville nok barnet til og med kjent han (jeg var ikke klar over at forholdene var så små at alle kjenner alle der), selv om barnet ikke har samvær.

Jeg har en god venninne som har eneansvaret for sine to barn, fordi barnefaren ikke var interessert. De hadde til og med bodd sammen i noen år. Så en dag bare flyttet han. Senere har han giftet seg og fått nye barn - og han har ingen kontakt med sine to barn fra første forhold. Det var sårt for barna i starten, de var vel 3 og 6 da han forsvant ut av livene deres. Men de hadde kjent han! Bodd sammen med han. Han var jo pappaen deres. Likevel - etter noen år fikk de en stefar. Og selv om han aldri blir pappa, og de kaller han med fornavn, så har han jo erstattet den faren som ikke brydde seg.

Og så har jeg en annen venninne som må gå rettens vei for å få eneansvaret for sine barn, fordi faren er voldelig og psykisk ustabil. Foreldrene samarbeider over hode ikke, og min venninne er redd barnefaren. Hennes eldste er 8 år. Klart det blir tøft å få bare korte samvær med pappa, under overvåkning av barnevernet. Men likevel er det til barnas beste - i dette tilfellet.

Jeg mener fortsatt at frykten for samfunnets fordømmelse handler om fars beste, og til en viss grad fars kjærestes beste. Ikke om barnets beste.

[Persille1365381127]

Jeg forstår, og jeg beklager hvis jeg har vært kvass mot deg. Det var ikke meningen.

Men når du spør her inne, så får du jo synse-svar. Noe annet kan du ikke regne med. Vil du ha faglig dokumenterte svar, basert på barnepsykologi, så må du kanskje kontakte familievernkontoret, en barnepsykolog eller noen andre som har erfaring med små barn og samværsavtaler. Kanskje PPT kan gi råd?

Det hadde nok vært best om hun ikke hadde ført han opp som far, og det er nesten så jeg ønsker for dere alle at DNA-prøven sier at han IKKE er far til barnet. Jeg forstår frustrasjonen til både deg og barnefar. Riktignok forsto jeg ikke helt hvorfor du ikke eventuelt kan bo sammen med han og få barn med han, selv om dette barnet skulle vise seg å være hans.

Jeg mener likevel at det ikke er samfunnets dom som er viktig. Det er meningsløst å kjempe til seg et samvær når konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt - det blir jo bare barnet det går utover.

Veldig mye av dette syns jeg dessuten går på sunn fornuft. Samvær med en sovende baby er ikke av hensyn til babyen. Samvær som går på bekostning av ammingen er ikke til barnets beste. Barn tar ikke skade av å ikke kjenne sitt biologiske opphav. I dette tilfellet ville nok barnet til og med kjent han (jeg var ikke klar over at forholdene var så små at alle kjenner alle der), selv om barnet ikke har samvær.

Jeg har en god venninne som har eneansvaret for sine to barn, fordi barnefaren ikke var interessert. De hadde til og med bodd sammen i noen år. Så en dag bare flyttet han. Senere har han giftet seg og fått nye barn - og han har ingen kontakt med sine to barn fra første forhold. Det var sårt for barna i starten, de var vel 3 og 6 da han forsvant ut av livene deres. Men de hadde kjent han! Bodd sammen med han. Han var jo pappaen deres. Likevel - etter noen år fikk de en stefar. Og selv om han aldri blir pappa, og de kaller han med fornavn, så har han jo erstattet den faren som ikke brydde seg.

Og så har jeg en annen venninne som må gå rettens vei for å få eneansvaret for sine barn, fordi faren er voldelig og psykisk ustabil. Foreldrene samarbeider over hode ikke, og min venninne er redd barnefaren. Hennes eldste er 8 år. Klart det blir tøft å få bare korte samvær med pappa, under overvåkning av barnevernet. Men likevel er det til barnas beste - i dette tilfellet.

Jeg mener fortsatt at frykten for samfunnets fordømmelse handler om fars beste, og til en viss grad fars kjærestes beste. Ikke om barnets beste.

''Riktignok forsto jeg ikke helt hvorfor du ikke eventuelt kan bo sammen med han og få barn med han, selv om dette barnet skulle vise seg å være hans. ''

Fordi jeg bor i Oslo med mitt barn, og faren hennes bor her. Vi har et veldig godt forhold, og vi er enige om at vi ikke skal flytte så langt fra hverandre at det blir problemer med, eller begrenset samvær.

Han bor 12 mil unna, moren til barnet hans og hele hans familie bor også der.

Om han flytter hit begrenser det samværet hans i stor grad - det er faktisk ikke mulig å gjennomføre er samvært som flere andre her har beskrevet når det tar to timer å kjøre én vei.

Og jeg mener ikke hva bygda mener om han eller meg - det er det ingen av oss som egentlig bryr oss om. Jeg kjenner få/ingen der - og de som kjenner ham har støttet ham i han fortvilelse og sagt at ikke vet hva de hadde gjort selv.

Overraskende få har sagt at han "selvfølgelig må ta ansvar" og ha samvær osv. De fleste sier noe negativt om moren - og at de ikke hadde giddet/orket engasjere seg i henne fordi hun er som hun er.

Men jeg er opptatt av barnet. Nå moren sier så mye negativt om faren - er det bare et spørsmål om tid før barnet får høre det igjen enten fra andre barn, eller overhører voksne. Om han er tilstede, så vil kanskje det begrense seg noe.

Så er det det med at barnet kanskje ikke vil føle at det er barnet faren ikke vil treffe - men at han og moren ikke er venner.

Han vil gjerne ta hensyn til meg i sine avgjørelser - men jeg har sagt at han må velge som jeg hadde gjort om jeg måtte velge mellom barnet mitt og ham - barnet er viktigere. Det er ikke ønskelig å komme dit, og jeg håper vi klarer å unngå det - men OM det skjer, så må han i mine øyne velge barnet.

[Persille1365381127]

Det kan jeg godt forstå. Men siden dere allerede er så opptatt av hva samfunnet rundt dere vil si - så tenk på hva de vil si, og hvilke inntrykk dere gir til dem. Hvis - og bare hvis - at dere gir samme inntrykk der som det du har gjort her - så vil nok ganske mange oppfatte det som hevn.

Hva han og jeg diskuterer og utveksler av følelser hjemme - er ikke det samme som vi uttaler i offentligheten.

Jeg tror ikke at folk sier det samme i RL som vi skriver her - vi er mer politisk korrekte enn som så. Det er en jo en grunn til at vi er "anonyme"?

Og selv i betente saker så må vi klare å tillegge hverandre et snev av sunn fornuft når det gjelder differansen mellom det vi skriver her - og det vi agerer i offentligheten.

[Gjest Zoë]

Bare et lite innspill, jeg vet ikke om du synes dette er relevant. Jeg har en kamerat som ble far på omtrent samme måten. Hun fortalte om barnet etter det var født, han visste ingen ting (heller ikke mors navn!). Jeg vet ikke hvor mye samvær han hadde de første årene, men de bodde i samme by. Senere flyttet faren utenlands, og etablerte seg og fikk nye barn. Moren etablerte seg også raskt etter fødselen, og datteren har fått en stefar hun "alltid" har bodd med som selvfølgelig fungerer som far, og har søsken. Min kamerat ser sin datter toppen to ganger i året når han er i Norge på besøk, og sender ellers jule- og bursdagspresang. Nå er hun ca. ti år. Forholdet til datteren har blitt vanskeligere og vanskeligere fordi hun idealiserer ham enormt, lengter etter å se ham, tror han er en stor helt som gjør fantastiske ting i utlandet (uten henne). Møtene dem imellom blir alltid en enorm nedtur for henne, (men hun fantaserer de om til glamorøse opplevelser) og han har alltid dårlig samvittighet. Stefaren er opp gjennom årene blitt mer og mer sjalu på heltestatusen biofaren så ufortjent har fått, og ønsker ikke biofar noe mer velkommen inn i deres liv, så ferier ol er det vanskelig at hun skal få dra på alene. De kjenner hverandre heller ikke så godt, så det er ikke naturlig at hun plutselig skulle dra på ferie til utlandet med en "fremmed" familie.

Min kamerat sier han egentlig kunne ønske de ikke hadde kontakt, det er greit at han betaler bidrag og vet at hun har det bra i en normal familie. Han er usikker på hva som hadde vært best for jenta. For sin egen del ville han ønsket å ikke hatt kontakt (synd å si det, men sant). Men hvordan barnet hadde følt det hvis ikke de hadde møttes i det hele tatt er jo umulig å vite. Hadde han blitt en enda mer myteomspunnet fantasihelt, ville hun sluppet å lengte etter en far hun ikke kjenner, ville hun savnet han enda mer? Hun føler seg jo (med rette) ikke prioritert av far, de som må kompansere for det er mor og stefar, hjelper disse møtene eller ikke? Hvordan dette blir når hun blir voksen kan man jo heller ikke vite.

Tror ikke dette var til så mye hjelp for deg, men dessverre vet man ingen ting om framtiden. Hvis din kjæreste ønsker hyppig og god kontakt med barnet sitt, er han(dere) bundet til valg av bosted for de neste tyve årene. Hvis moren flytter må dere flytte osv. Alle ferier og høytider må avtales med henne. Er det verdt det? Jeg tror du ikke får så gode svar her fordi ingen kan vite hva som er det beste for akkurat dette barnet. Vil h*n savne en far i framtiden? Og hvem savner man mest, han man har et nært forhold til og ser ofte, eller han man ser sjelden?

[Persille1365381127]

Bare et lite innspill, jeg vet ikke om du synes dette er relevant. Jeg har en kamerat som ble far på omtrent samme måten. Hun fortalte om barnet etter det var født, han visste ingen ting (heller ikke mors navn!). Jeg vet ikke hvor mye samvær han hadde de første årene, men de bodde i samme by. Senere flyttet faren utenlands, og etablerte seg og fikk nye barn. Moren etablerte seg også raskt etter fødselen, og datteren har fått en stefar hun "alltid" har bodd med som selvfølgelig fungerer som far, og har søsken. Min kamerat ser sin datter toppen to ganger i året når han er i Norge på besøk, og sender ellers jule- og bursdagspresang. Nå er hun ca. ti år. Forholdet til datteren har blitt vanskeligere og vanskeligere fordi hun idealiserer ham enormt, lengter etter å se ham, tror han er en stor helt som gjør fantastiske ting i utlandet (uten henne). Møtene dem imellom blir alltid en enorm nedtur for henne, (men hun fantaserer de om til glamorøse opplevelser) og han har alltid dårlig samvittighet. Stefaren er opp gjennom årene blitt mer og mer sjalu på heltestatusen biofaren så ufortjent har fått, og ønsker ikke biofar noe mer velkommen inn i deres liv, så ferier ol er det vanskelig at hun skal få dra på alene. De kjenner hverandre heller ikke så godt, så det er ikke naturlig at hun plutselig skulle dra på ferie til utlandet med en "fremmed" familie.

Min kamerat sier han egentlig kunne ønske de ikke hadde kontakt, det er greit at han betaler bidrag og vet at hun har det bra i en normal familie. Han er usikker på hva som hadde vært best for jenta. For sin egen del ville han ønsket å ikke hatt kontakt (synd å si det, men sant). Men hvordan barnet hadde følt det hvis ikke de hadde møttes i det hele tatt er jo umulig å vite. Hadde han blitt en enda mer myteomspunnet fantasihelt, ville hun sluppet å lengte etter en far hun ikke kjenner, ville hun savnet han enda mer? Hun føler seg jo (med rette) ikke prioritert av far, de som må kompansere for det er mor og stefar, hjelper disse møtene eller ikke? Hvordan dette blir når hun blir voksen kan man jo heller ikke vite.

Tror ikke dette var til så mye hjelp for deg, men dessverre vet man ingen ting om framtiden. Hvis din kjæreste ønsker hyppig og god kontakt med barnet sitt, er han(dere) bundet til valg av bosted for de neste tyve årene. Hvis moren flytter må dere flytte osv. Alle ferier og høytider må avtales med henne. Er det verdt det? Jeg tror du ikke får så gode svar her fordi ingen kan vite hva som er det beste for akkurat dette barnet. Vil h*n savne en far i framtiden? Og hvem savner man mest, han man har et nært forhold til og ser ofte, eller han man ser sjelden?

Tvert imot var dette til veldig god hjelp

Du stiller flere av de samme spørsmålene jeg har stilt - og som din venn vil han heller _egentlig_ ikke.

Man kan ikke gjøre annet enn å respektere det. Et barn unnfanget på den måten, og at far ikke føler noen tilknytning betyr ikke at han er en dårlig mann. Et barn unnfanget med en kvinne han er glad i - blir noe helt annet.

Og menn knytter seg ikke like mye til et barn gjennom graviditeten som en kvinne gjør - og når han i tillegg da ikke har noen omgang eller kontakt med mor, så må han starte på begynnelsen første gang han ser barnet.

Nei, jeg vet ikke....

Det som har hjulpet er at flere faktisk foreslår at han skal holde seg unna når premissene er som de er - da er vi ikke helt abnormale.

[Glimtipper]

''Riktignok forsto jeg ikke helt hvorfor du ikke eventuelt kan bo sammen med han og få barn med han, selv om dette barnet skulle vise seg å være hans. ''

Fordi jeg bor i Oslo med mitt barn, og faren hennes bor her. Vi har et veldig godt forhold, og vi er enige om at vi ikke skal flytte så langt fra hverandre at det blir problemer med, eller begrenset samvær.

Han bor 12 mil unna, moren til barnet hans og hele hans familie bor også der.

Om han flytter hit begrenser det samværet hans i stor grad - det er faktisk ikke mulig å gjennomføre er samvært som flere andre her har beskrevet når det tar to timer å kjøre én vei.

Og jeg mener ikke hva bygda mener om han eller meg - det er det ingen av oss som egentlig bryr oss om. Jeg kjenner få/ingen der - og de som kjenner ham har støttet ham i han fortvilelse og sagt at ikke vet hva de hadde gjort selv.

Overraskende få har sagt at han "selvfølgelig må ta ansvar" og ha samvær osv. De fleste sier noe negativt om moren - og at de ikke hadde giddet/orket engasjere seg i henne fordi hun er som hun er.

Men jeg er opptatt av barnet. Nå moren sier så mye negativt om faren - er det bare et spørsmål om tid før barnet får høre det igjen enten fra andre barn, eller overhører voksne. Om han er tilstede, så vil kanskje det begrense seg noe.

Så er det det med at barnet kanskje ikke vil føle at det er barnet faren ikke vil treffe - men at han og moren ikke er venner.

Han vil gjerne ta hensyn til meg i sine avgjørelser - men jeg har sagt at han må velge som jeg hadde gjort om jeg måtte velge mellom barnet mitt og ham - barnet er viktigere. Det er ikke ønskelig å komme dit, og jeg håper vi klarer å unngå det - men OM det skjer, så må han i mine øyne velge barnet.

Uff, du har det ikke så lett nå. Jeg får vondt av deg i denne situasjonen.

Jeg forstår at situasjonen er vanskelig, jeg forstår også din motstand mot å involvere deg i dine/mine/våre barn. Vet jammen meg ikke om jeg hadde orket selv, selv om alle geografiske forutsetninger var tilstede. Håper dere får svar på dette snart og løst eventuelt samvær, så dere ikke svever i uvisshet lenger.

Hvis du vil snakke litt eller møtes en dag, så tror jeg du har nummeret mitt

[Persille1365381127]

Uff, du har det ikke så lett nå. Jeg får vondt av deg i denne situasjonen.

Jeg forstår at situasjonen er vanskelig, jeg forstår også din motstand mot å involvere deg i dine/mine/våre barn. Vet jammen meg ikke om jeg hadde orket selv, selv om alle geografiske forutsetninger var tilstede. Håper dere får svar på dette snart og løst eventuelt samvær, så dere ikke svever i uvisshet lenger.

Hvis du vil snakke litt eller møtes en dag, så tror jeg du har nummeret mitt

Det har jeg! Er på msn også

Vi har jo en felles bekjent som snart kommer til Oslo, første helgen i desember - så da må vi uansett få til en kaffe

Vi får nok ikke noe svar med det første. Han får vite om han får komme til samtale på familivernkontoret på tirsdag, og da regner jeg i så fall med han får tid samme uke eller uken etter.

Og så kommer det vel inkallinger til tester og samtaler hos fylkestrygdekontoret om noen uker - så da skal det ordnes.

Mye av hverdagen vår domineres av dette frem til jul i hvertfall - kanskje vi får noen svar etter det. Jeg for min del sliter med å vente, og med å holde ut - så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Tråkker vann med å finne informasjon som er dokumentert for å få noen knagger å henge ting på.

[Glimtipper]

Det har jeg! Er på msn også

Vi har jo en felles bekjent som snart kommer til Oslo, første helgen i desember - så da må vi uansett få til en kaffe

Vi får nok ikke noe svar med det første. Han får vite om han får komme til samtale på familivernkontoret på tirsdag, og da regner jeg i så fall med han får tid samme uke eller uken etter.

Og så kommer det vel inkallinger til tester og samtaler hos fylkestrygdekontoret om noen uker - så da skal det ordnes.

Mye av hverdagen vår domineres av dette frem til jul i hvertfall - kanskje vi får noen svar etter det. Jeg for min del sliter med å vente, og med å holde ut - så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Tråkker vann med å finne informasjon som er dokumentert for å få noen knagger å henge ting på.

Ja, det har vi Gleder meg veldig til det.

Du takler problemer på samme måte som meg: Lete opp så mye faktainformasjon som mulig. Det hjelper for å holde følelsene litt i sjakk og tvinger fram de rasjonelle tankene.

Det blir tungt de neste månedene. Et litt frekt spørsmål... Er han verdt det?

Jeg har forøvrig ny MSN adresse, jeg skal sende den til deg og vår felles venninne på mail når jeg husker det

[Persille1365381127]

Ja, det har vi Gleder meg veldig til det.

Du takler problemer på samme måte som meg: Lete opp så mye faktainformasjon som mulig. Det hjelper for å holde følelsene litt i sjakk og tvinger fram de rasjonelle tankene.

Det blir tungt de neste månedene. Et litt frekt spørsmål... Er han verdt det?

Jeg har forøvrig ny MSN adresse, jeg skal sende den til deg og vår felles venninne på mail når jeg husker det

Gjør det

Verdt det? Vet ikke. Saken er at jeg liker ham veldig godt, jeg ønsker at vi skal få det til - og han mener det samme. Men vi får aldri tid til å ha en hverdag fordi vi bare treffes i helgene.

Og når vi treffes bare to dager - så skal vi ha det hyggelig. Men så får jeg ikke det helt til, jeg har behov for å snakke om dette - og om fremtiden. Men dette er forferdelig destruerende - og fremtiden kan vi ikke snakke om for vi vet ikke om den i det hele tatt er gjennomførbar.

Så jeg er inne i en vurderingsprosess da. Hvor jeg prøver å skille ham fra alt det andre som foregår rundt oss. Jeg prøver å få til noen anledninger der situasjonen og alle tankene ikke ødelegger for at han og jeg skal fungere som normale par gjør.

Vi har vært gjennom veldig mye veldig tidlig i forholdet - og ikke hatt noe tid til å være som normale nyforelskede er, eller å bare ha normal hverdag å forholde seg til.

Så jeg vet ikke.... Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det heller. Og jeg har hvertfall ikke lyst til å gi ham opp for noe han ikke kan noe for - og i tillegg da (det burde ikke være relevant, men det er det) la henne få tilfredsstillelsen av å ha klart å ødelegge både for ham, meg og oss.

Du så jo hva hun skrev....

[Glimtipper]

Gjør det

Verdt det? Vet ikke. Saken er at jeg liker ham veldig godt, jeg ønsker at vi skal få det til - og han mener det samme. Men vi får aldri tid til å ha en hverdag fordi vi bare treffes i helgene.

Og når vi treffes bare to dager - så skal vi ha det hyggelig. Men så får jeg ikke det helt til, jeg har behov for å snakke om dette - og om fremtiden. Men dette er forferdelig destruerende - og fremtiden kan vi ikke snakke om for vi vet ikke om den i det hele tatt er gjennomførbar.

Så jeg er inne i en vurderingsprosess da. Hvor jeg prøver å skille ham fra alt det andre som foregår rundt oss. Jeg prøver å få til noen anledninger der situasjonen og alle tankene ikke ødelegger for at han og jeg skal fungere som normale par gjør.

Vi har vært gjennom veldig mye veldig tidlig i forholdet - og ikke hatt noe tid til å være som normale nyforelskede er, eller å bare ha normal hverdag å forholde seg til.

Så jeg vet ikke.... Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det heller. Og jeg har hvertfall ikke lyst til å gi ham opp for noe han ikke kan noe for - og i tillegg da (det burde ikke være relevant, men det er det) la henne få tilfredsstillelsen av å ha klart å ødelegge både for ham, meg og oss.

Du så jo hva hun skrev....

Jeg skjønner veldig den "faen heller" tanken, om at hun absolutt ikke burde få lov å ødelegge deres nåværende eller framtidige forhold. Og ja, jeg så hva hun skrev, jeg er fremdeles sjokkert. Mest bekymret er jeg for barnet, siden kvinnen framstår som både mindre sosialt intelligent og direkte ondskapsfull i denne situasjonen. Jeg håper hun klarer å ta vare på barnet.

Dette er jo også en vurdering, som du har nevnt selv. Det kan være dette barnet rett og slett kommer til å trenge pappaen sin i oppveksten.

Det er svært vanskelig å få et forhold til å fungere med slike utfordringer og når dere ser hverandre så lite. Men jeg synes ikke du skal være alt for opptatt av at dere må ha det hyggelig den lille tiden dere har, for denne situasjonen er høyst reell. Du har vært der for han, han må også være der for deg når dere nå har er partnere.

Behovet ditt for å snakke om framtiden må nok allikevel settes på vent, som du selv innser. Noe av det verste som finnes er å leve i usikkerhet, men da gjelder det å tenke framover. Selv pleier jeg å sette en dato hvor jeg vet en vanskelig situasjon mest sannsynlig vil ha fått en løsning. Så forteller jeg meg selv at det er lite jeg kan gjøre før denne tiden har gått. Vanskelig å gjøre for oss som er vant til å fikse og ordne opp, men det kan være høyst nødvendig akkurat nå.

Og husk at du ikke skylder noen noe som helst. Det er snakk om din og Billas framtid, like mye som han og hans barns.

[Gjest Wita]

Nei, du misforstår.

JEG vil helst ikke ha noe med verken henne eller barnet å gjøre. Hadde det vært opp til meg hadde han og jeg levd lykkelig videre uten dem.

At han har barn med en annen setter nemlig en stopper for at jeg vil ha barn med ham. Jeg vil ikke ha mine dine og våre barn - det holder med mine og dine.

Men; når han nå har bestemt seg for at han vil gjøre "det rette" - så skal jeg til en viss grad støtte ham i det. Og den eneste måten jeg kan gjøre det på er å prøve å finne noe dokumentasjon det er hold i. At alle mener noe er ikke relevant - jeg vil ha svar fra noen som KAN noe.

Hva du, jeg eller hvermannsen mener om mor, forhold mellom barn/far osv spiller ingen rolle for meg nå - jeg trenger fagdokumentasjon. Noen som faktisk kan og VET noe.

I lang tid var jeg den eneste andre enn ham som visste om dette. Han fortalte ingenting til verken familie eller venner, fordi han ikke visste hva som skulle skje. Nå vet han at hun har skrevet ham opp som far, at det blir tester, møter og gjennomgang - og bygda er ikke større enn at bygdesladderet går fort nok.

Jeg vet ikke om jeg kan leve i et forhold der vi aldri kan bo på samme sted, aldri kan ha en vanlig hverdag sammen, aldri få barn sammen - det har jeg ikke tatt stilling til ennå. Og jeg kan ikke gjøre det heller før jeg vet hva han skal gjøre med sitt liv.

Det vet han ikke før moren til barnet har tatt litt ansvar for situasjonen - og blir villig til å gå i noen form for dialog med ham.

Forholdet mellom han og meg er ikke en barneskoleforelskelse som går over neste uke - og jeg er ikke villig til å gi opp dette forholdet før jeg har mer fakta. Nå er det bare antagelser og synsing fra alle kanter.

Nå må du passe på deg selv så du ikke får magesår igjen. Du stresser og overdramatiserer litt mye, tror jeg. Hvis du tar det litt med ro, tror jeg ting faller litt plass etterhvert. Jo mindre kampvilje dere viser, jo mer samarbeidsvillig vil damen bli etterhvert. Ikke akkurat nå tror jeg.Å sloss med en bitter dame, er meningsløst. Dessuten er dette helt nytt for henne og det siste hun vil er å gi fra seg babyen nå før hun selv har blitt ordentlig kjent med den.

Apropo magesår. Spyttet du blod da du hadde magesår? Jeg spør fordi jeg er bekymret for en jeg kjenner. Han fikk høre at det var en utposning på spiserøret, men har bare fått hyppigere og hyppigere magesmerter.

[Persille1365381127]

Nå må du passe på deg selv så du ikke får magesår igjen. Du stresser og overdramatiserer litt mye, tror jeg. Hvis du tar det litt med ro, tror jeg ting faller litt plass etterhvert. Jo mindre kampvilje dere viser, jo mer samarbeidsvillig vil damen bli etterhvert. Ikke akkurat nå tror jeg.Å sloss med en bitter dame, er meningsløst. Dessuten er dette helt nytt for henne og det siste hun vil er å gi fra seg babyen nå før hun selv har blitt ordentlig kjent med den.

Apropo magesår. Spyttet du blod da du hadde magesår? Jeg spør fordi jeg er bekymret for en jeg kjenner. Han fikk høre at det var en utposning på spiserøret, men har bare fått hyppigere og hyppigere magesmerter.

Nei, jeg gjorde ikke det - ikke spor av blod noe sted. Det var bare satans vondt - så jeg ikke klarte å stå oppreist, jeg måtte gå foroverbøyd hele tiden.

Det kan godt hende jeg stresser, men jeg klarer ikke uten videre la dette ligge. Og jeg orker ikke tenke, lure, spørre, grave og ikke vite lenger - nå må jeg finne noen som kan noe, som kan gi oss noen ordentlige svar.

Jeg vil vite om jeg skal fortsette i dette forholdet eller ikke, om jeg skal involvere meg mer eller trekke meg ut - og det vet jeg ikke når jeg ikke vet hva som skjer.

[Persille1365381127]

Jeg skjønner veldig den "faen heller" tanken, om at hun absolutt ikke burde få lov å ødelegge deres nåværende eller framtidige forhold. Og ja, jeg så hva hun skrev, jeg er fremdeles sjokkert. Mest bekymret er jeg for barnet, siden kvinnen framstår som både mindre sosialt intelligent og direkte ondskapsfull i denne situasjonen. Jeg håper hun klarer å ta vare på barnet.

Dette er jo også en vurdering, som du har nevnt selv. Det kan være dette barnet rett og slett kommer til å trenge pappaen sin i oppveksten.

Det er svært vanskelig å få et forhold til å fungere med slike utfordringer og når dere ser hverandre så lite. Men jeg synes ikke du skal være alt for opptatt av at dere må ha det hyggelig den lille tiden dere har, for denne situasjonen er høyst reell. Du har vært der for han, han må også være der for deg når dere nå har er partnere.

Behovet ditt for å snakke om framtiden må nok allikevel settes på vent, som du selv innser. Noe av det verste som finnes er å leve i usikkerhet, men da gjelder det å tenke framover. Selv pleier jeg å sette en dato hvor jeg vet en vanskelig situasjon mest sannsynlig vil ha fått en løsning. Så forteller jeg meg selv at det er lite jeg kan gjøre før denne tiden har gått. Vanskelig å gjøre for oss som er vant til å fikse og ordne opp, men det kan være høyst nødvendig akkurat nå.

Og husk at du ikke skylder noen noe som helst. Det er snakk om din og Billas framtid, like mye som han og hans barns.

Jeg vet at du har rett i alt du sier

Men fra å tenke rasjonelt til å handle rasjonelt er det ganske lang avstand.

Det ville sikkert vært lurt om jeg bare gjorde slutt, lot han drive med sitt og jeg mitt - så kan vi snakkes om et halvt år når vi vet noe mer. Men det går jo ikke.... Jeg vil ikke....

Det hadde vært fint om noen hadde dn fasit og en oppskrift

Og så er jeg så utrolig glad for at du opplever henne på samme måte som meg - da er det ikke jeg som er gal....