Hvor mye samvær er "riktig"?

[Gjest Wita]

Nei, jeg gjorde ikke det - ikke spor av blod noe sted. Det var bare satans vondt - så jeg ikke klarte å stå oppreist, jeg måtte gå foroverbøyd hele tiden.

Det kan godt hende jeg stresser, men jeg klarer ikke uten videre la dette ligge. Og jeg orker ikke tenke, lure, spørre, grave og ikke vite lenger - nå må jeg finne noen som kan noe, som kan gi oss noen ordentlige svar.

Jeg vil vite om jeg skal fortsette i dette forholdet eller ikke, om jeg skal involvere meg mer eller trekke meg ut - og det vet jeg ikke når jeg ikke vet hva som skjer.

Men kjære, snille, søte deg. Dere treffes bare hver helg. Dere har knapt nok det man kan kalle et ordentlig forhold. Hvis du liker mannen, så gir du han tid. Kos dere, gå ut å spis, gå på kino, elsk, bli kjent med han.

Du tar jo kvelertak på forholdet, før det i det hele tatt har kommet i gang.Hva er vitsen? Tror du damen blir mer samarbeidsvillig av dette? Jeg tror damen blir mer fandenivolsk enn samarbeidsvillig. Du må bruke litt kvinnelist. Du kommer ingen vei med dette. Hvis damen nå er ute etter å ødelegge for dere så tror jeg hun greier det, ved at du bidrar mer enn godt nok selv.

[Gjest Wita]

''Ville du sendt ditt lille barn avgårde med en fremmed, og bare vinket ha det? Ville du ment at det var greit å droppe ammingen etter seks uker?''

Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene.

Hun har jo tross alt valgt denne situasjonen selv - og dessverre går hennes egoisme nå utover en mann og et barn.

"Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene"

Nei, men spiler det noen rolle nå om det var barnets beste du var ute etter?

[Glimtipper]

Jeg vet at du har rett i alt du sier

Men fra å tenke rasjonelt til å handle rasjonelt er det ganske lang avstand.

Det ville sikkert vært lurt om jeg bare gjorde slutt, lot han drive med sitt og jeg mitt - så kan vi snakkes om et halvt år når vi vet noe mer. Men det går jo ikke.... Jeg vil ikke....

Det hadde vært fint om noen hadde dn fasit og en oppskrift

Og så er jeg så utrolig glad for at du opplever henne på samme måte som meg - da er det ikke jeg som er gal....

Jeg kan ikke annet enn å sende over klemmer og gode tanker. Dette går over, som alt annet.

[Persille1365381127]

Men kjære, snille, søte deg. Dere treffes bare hver helg. Dere har knapt nok det man kan kalle et ordentlig forhold. Hvis du liker mannen, så gir du han tid. Kos dere, gå ut å spis, gå på kino, elsk, bli kjent med han.

Du tar jo kvelertak på forholdet, før det i det hele tatt har kommet i gang.Hva er vitsen? Tror du damen blir mer samarbeidsvillig av dette? Jeg tror damen blir mer fandenivolsk enn samarbeidsvillig. Du må bruke litt kvinnelist. Du kommer ingen vei med dette. Hvis damen nå er ute etter å ødelegge for dere så tror jeg hun greier det, ved at du bidrar mer enn godt nok selv.

'Men kjære, snille, søte deg. Dere treffes bare hver helg. Dere har knapt nok det man kan kalle et ordentlig forhold.''

Det var vel å trekke det litt langt? For det første treffes vi oftere enn det - for det andre synes jeg ikke man kan si at alle ukependlere f.eks ikke er i ordentlige forhold.

''Hvis du liker mannen, så gir du han tid. Kos dere, gå ut å spis, gå på kino, elsk, bli kjent med han. Du tar jo kvelertak på forholdet, før det i det hele tatt har kommet i gang.Hva er vitsen?''

Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg vil ikke involvere meg i noe forhold jeg ikke ser noen fremtid i - det er vel ikke så vanskelig å forstå? Jeg gidder ikke ha kjæreste bare fordi jeg ikke vil være alene - det skal være med målet om at det skal bli noe mer enn det.

''Tror du damen blir mer samarbeidsvillig av dette?''

Damen? Som han hadde sex med én gang i romjulen? Skal hun samarbeide mer eller mindre utifra hvordan hans forhold til meg fungerer? Det er faktisk ikke opp til henne å avgjøre. De har aldri hatt noe forhold, de kommer aldri til å få noe forhold - og om han har et forhold eller ikke avgjør ikke hva han mener om henne.

Vårt forhold har faktisk ført til at han har moderert synet på henne litt - ikke bare hatet henne så sterkt som han gjorde i begynnelsen.

''Jeg tror damen blir mer fandenivolsk enn samarbeidsvillig. Du må bruke litt kvinnelist. Du kommer ingen vei med dette.''

Han snakker med meg - jeg har ikke mer å si. Jeg snakker med ham - han har heller ikke mer å si. Men; vi ønsker å finne noe fakta om saken, noe som kan bidra til at vi tenker klarere enn det vi gjør nå, legger følelser til side - og finner løsninger basert på fakta.

''Hvis damen nå er ute etter å ødelegge for dere så tror jeg hun greier det, ved at du bidrar mer enn godt nok selv.''

Det kan godt hende jeg ødelegger - jeg vet at jeg ikke vil involvere meg i et forhold som ikke har noen fremtid. Så om det er ødeleggende, så er det min skyld.

[Persille1365381127]

Jeg kan ikke annet enn å sende over klemmer og gode tanker. Dette går over, som alt annet.

Takk

[Persille1365381127]

"Jeg hadde ikke lurt noen for å bli gravid - og satt et barn til verden på de premissene"

Nei, men spiler det noen rolle nå om det var barnets beste du var ute etter?

Ja - faktisk.

[Gjest Valnøtt]

Takk

De jeg snakker med dette i RL sier som oftest at de ikke hadde orket, de hadde trukket seg ut av forholdet så fort de fikk vite dette. Så innimellom føler jeg at jeg gjør noe bra, selv om det her inne stort sett fører til kjeft

Vi har det vel alle sånn at vi tenker noen tanker som ikke egner seg helt fritt luftet i nærmiljøet. Her inne kan man derimot diskutere det man tenker innerst inne fordi man er anonym. Og det tror jeg kan være veldig nyttig iblant når man står i situasjoner som samfunnet ikke egentlig har noen gode stanardløsninger på feks. Jeg synes du virker reflektert. Det er ikke rart at du er drittlei av moren til barnet, hun har helt sikkert laget utrolig mye leven og vondt for dere.

På den annen side - hvis man tenker knallhardt på barnet, så må man ta mange kameler på tvers også. Det er prisen faren betaler for å sikre at barnet faktisk får del i den ressursen det er å ha en pappa som virker. Jeg tror dere kan få god hjelp fra familievernkontoret. Dessuten bør kanskje faren vurdere å be om delt foreldreansvar. Da har han krav på å ta del i alle avgjørelser av betydning for barnet sitt. Han får det ikke automatisk hvis ikke moren signerer, men jeg tror ikke det skal all verden til å få det i retten. Dermed vil kanskje moren signere på dette hvis hun forstår at det bærer den veien? Samvær har barnet krav på uansett. Det er jo ikke egentlig sånn at det er samværsforeldrene som har krav på samvær. Det er barnet sin rettighet å se faren sin.

Jeg håper dere får det til. Om noen uker, når moren er sliten nok etter nattevandringene alene og lengter ut en tur, så er hun kanskje også mer villig til å overlate barnet til faren hvis man ikke har brent alle broer innen den tid.

[Gjest Wita]

'Men kjære, snille, søte deg. Dere treffes bare hver helg. Dere har knapt nok det man kan kalle et ordentlig forhold.''

Det var vel å trekke det litt langt? For det første treffes vi oftere enn det - for det andre synes jeg ikke man kan si at alle ukependlere f.eks ikke er i ordentlige forhold.

''Hvis du liker mannen, så gir du han tid. Kos dere, gå ut å spis, gå på kino, elsk, bli kjent med han. Du tar jo kvelertak på forholdet, før det i det hele tatt har kommet i gang.Hva er vitsen?''

Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg vil ikke involvere meg i noe forhold jeg ikke ser noen fremtid i - det er vel ikke så vanskelig å forstå? Jeg gidder ikke ha kjæreste bare fordi jeg ikke vil være alene - det skal være med målet om at det skal bli noe mer enn det.

''Tror du damen blir mer samarbeidsvillig av dette?''

Damen? Som han hadde sex med én gang i romjulen? Skal hun samarbeide mer eller mindre utifra hvordan hans forhold til meg fungerer? Det er faktisk ikke opp til henne å avgjøre. De har aldri hatt noe forhold, de kommer aldri til å få noe forhold - og om han har et forhold eller ikke avgjør ikke hva han mener om henne.

Vårt forhold har faktisk ført til at han har moderert synet på henne litt - ikke bare hatet henne så sterkt som han gjorde i begynnelsen.

''Jeg tror damen blir mer fandenivolsk enn samarbeidsvillig. Du må bruke litt kvinnelist. Du kommer ingen vei med dette.''

Han snakker med meg - jeg har ikke mer å si. Jeg snakker med ham - han har heller ikke mer å si. Men; vi ønsker å finne noe fakta om saken, noe som kan bidra til at vi tenker klarere enn det vi gjør nå, legger følelser til side - og finner løsninger basert på fakta.

''Hvis damen nå er ute etter å ødelegge for dere så tror jeg hun greier det, ved at du bidrar mer enn godt nok selv.''

Det kan godt hende jeg ødelegger - jeg vet at jeg ikke vil involvere meg i et forhold som ikke har noen fremtid. Så om det er ødeleggende, så er det min skyld.

"Hvis damen nå er ute etter å ødelegge for dere så tror jeg hun greier det, ved at du bidrar mer enn godt nok selv.'' Det kan godt hende jeg ødelegger - jeg vet at jeg ikke vil involvere meg i et forhold som ikke har noen fremtid. Så om det er ødeleggende, så er det min skyld."

Når jeg sier du bidrar til å ødelegge, så er det ved tanke på at du sier kjæresten din tar det roligere enn deg. Det er ikke sikkert at det hadde vært så dumt av deg også å ta det litt roligere.

Du sier damen har lurt kjæresten din til å tro hun brukte prevensjon.

Du sier damen skriver mye stygt om deg på facebook.Du sier hun vil ødelegge forholdet mellom dere. Du har allerede skjønt hva slags dame dere har å kjempe i mot. Ikke verdens mest modne jente, ikke samarbeidsvillig, ute av stand til bruke fornuft. Kort sagt et ganske håpløst tilfelle.

Så kommer spørsmålene: Hvordan behandler man sånne folk? Hvordan opptre NÅ for å få til de beste løsningene for fremtiden?

Det er helt åpenbart at dette barnet trenger sin far. Far virker å være den mest voksne av dere alle tre i denne situasjonen. Han forholder seg rolig, mens damene sloss rundt han. Stakkars mann, han må bli sliten av dette.

Man kommer ingen vei ved å legge seg på samme nivå ovenfor slike folk.

Dere vil komme lengst ved å legge stridsøksen ned, la damen få ro med babyen. La henne bare drite seg ut på facebook. Alle normalt inteligente folk gjennomskuer sånt, så dere kan bare ta det helt med ro.

Og jeg vedder på at hvis dere kjører en helt annen stil, later som hun er luft for dere, så vil mor til barnet etterlyse far etthvert og tvinge han til samvær. Dermed har dere fått det som dere vil.

[løvinne71]

Tvert imot var dette til veldig god hjelp

Du stiller flere av de samme spørsmålene jeg har stilt - og som din venn vil han heller _egentlig_ ikke.

Man kan ikke gjøre annet enn å respektere det. Et barn unnfanget på den måten, og at far ikke føler noen tilknytning betyr ikke at han er en dårlig mann. Et barn unnfanget med en kvinne han er glad i - blir noe helt annet.

Og menn knytter seg ikke like mye til et barn gjennom graviditeten som en kvinne gjør - og når han i tillegg da ikke har noen omgang eller kontakt med mor, så må han starte på begynnelsen første gang han ser barnet.

Nei, jeg vet ikke....

Det som har hjulpet er at flere faktisk foreslår at han skal holde seg unna når premissene er som de er - da er vi ikke helt abnormale.

Jeg har ikke lest alle innleggende her, så jeg vet ikke om noen har sagt det samme

som meg.

Jeg har heller ikke direkte svar på det du spør om, men ønsker bare å

si hva jeg tenker om saken.

På nåværende tidspunkt høres det jo ut til å ha liten hensikt å innføre en samværsordning uansett.

Moren er uvillig til kontakt og samarbeid, han er usikker på sine ønsker om farsrollen, og barnet er for lite til å ha noe utbytte av samværet.

Utifra disse omstendighetene tror jeg det er like greit å legge hele problemstillingen på is en periode, og inntil videre la moren

ha omsorgen alene som hun ønsker.

Sålenge han vedkjenner seg farskapet, vil han allikevel beholde sin rett/mulighet til å evt. inngå en samværordning på et senere tidspunkt. Og siden barnet nettopp er født, haster det jo egentlig ikke med å ta denne avgjørelsen.

Om han ikke er så mye tilstede i barnets liv de første 2-3 årene, så betyr ikke dette at han forspiller sine sjanser til å være en viktig farsfigur senere.

Han kan gi uttrykk ovenfor barnets mor at han respekterer hennes avgjørelse om å ikke ha samvær for øyeblikket. Men si at han allikevel ønsker retten til å følge barnet opp, og evt søke samvær på et senere tidspunkt når barnet blir eldre.

Da unngår han en konflikt som kanskje forværrer den nåværende situasjonen, og holder samtidig muligheten åpen for at ting kan endres i fremtiden.

Ved å ta tiden til hjelp, får betente følelser og konflikter tid til å roe seg.

Og alle parter får tid til å fordøye den nye situasjonen, og tenkt igjennom hva de ønsker, og hva som er det beste for barnet.

Kanskje barnets mor erfarer at alenemortilværelsen er såpass slitsom at det hadde

vært fint med litt avlastning fra far? Og dermed blir mere vennlig innstillt?

Og kanskje barnefaren blir mere fortrolig med tanken på at han har et barn,

og får et bedre grunnlag for å avgjøre hvordan han ønsker å spille farsrollen?

Siden disse foreldrene ikke har hatt noe forhold til hverandre, så blir det kanskje mere naturlig å vente med kontakt og samarbeid på et tidspunkt hvor barnet begynner å spørre selv, heller enn å "tvinge" det igjennom fra begynneslen av?

Eller kanskje viser det seg at det ikke blir naturlig å ha noen konrtakt i det hele tatt?

[morsan]

"Hvis damen nå er ute etter å ødelegge for dere så tror jeg hun greier det, ved at du bidrar mer enn godt nok selv.'' Det kan godt hende jeg ødelegger - jeg vet at jeg ikke vil involvere meg i et forhold som ikke har noen fremtid. Så om det er ødeleggende, så er det min skyld."

Når jeg sier du bidrar til å ødelegge, så er det ved tanke på at du sier kjæresten din tar det roligere enn deg. Det er ikke sikkert at det hadde vært så dumt av deg også å ta det litt roligere.

Du sier damen har lurt kjæresten din til å tro hun brukte prevensjon.

Du sier damen skriver mye stygt om deg på facebook.Du sier hun vil ødelegge forholdet mellom dere. Du har allerede skjønt hva slags dame dere har å kjempe i mot. Ikke verdens mest modne jente, ikke samarbeidsvillig, ute av stand til bruke fornuft. Kort sagt et ganske håpløst tilfelle.

Så kommer spørsmålene: Hvordan behandler man sånne folk? Hvordan opptre NÅ for å få til de beste løsningene for fremtiden?

Det er helt åpenbart at dette barnet trenger sin far. Far virker å være den mest voksne av dere alle tre i denne situasjonen. Han forholder seg rolig, mens damene sloss rundt han. Stakkars mann, han må bli sliten av dette.

Man kommer ingen vei ved å legge seg på samme nivå ovenfor slike folk.

Dere vil komme lengst ved å legge stridsøksen ned, la damen få ro med babyen. La henne bare drite seg ut på facebook. Alle normalt inteligente folk gjennomskuer sånt, så dere kan bare ta det helt med ro.

Og jeg vedder på at hvis dere kjører en helt annen stil, later som hun er luft for dere, så vil mor til barnet etterlyse far etthvert og tvinge han til samvær. Dermed har dere fått det som dere vil.

''Så kommer spørsmålene: Hvordan behandler man sånne folk? ''

En ting som ihvertfall er sikkert, er at det sjelden nytter å snakke rasjonelt til irrasjonelle folk....

[Persille1365381127]

"Hvis damen nå er ute etter å ødelegge for dere så tror jeg hun greier det, ved at du bidrar mer enn godt nok selv.'' Det kan godt hende jeg ødelegger - jeg vet at jeg ikke vil involvere meg i et forhold som ikke har noen fremtid. Så om det er ødeleggende, så er det min skyld."

Når jeg sier du bidrar til å ødelegge, så er det ved tanke på at du sier kjæresten din tar det roligere enn deg. Det er ikke sikkert at det hadde vært så dumt av deg også å ta det litt roligere.

Du sier damen har lurt kjæresten din til å tro hun brukte prevensjon.

Du sier damen skriver mye stygt om deg på facebook.Du sier hun vil ødelegge forholdet mellom dere. Du har allerede skjønt hva slags dame dere har å kjempe i mot. Ikke verdens mest modne jente, ikke samarbeidsvillig, ute av stand til bruke fornuft. Kort sagt et ganske håpløst tilfelle.

Så kommer spørsmålene: Hvordan behandler man sånne folk? Hvordan opptre NÅ for å få til de beste løsningene for fremtiden?

Det er helt åpenbart at dette barnet trenger sin far. Far virker å være den mest voksne av dere alle tre i denne situasjonen. Han forholder seg rolig, mens damene sloss rundt han. Stakkars mann, han må bli sliten av dette.

Man kommer ingen vei ved å legge seg på samme nivå ovenfor slike folk.

Dere vil komme lengst ved å legge stridsøksen ned, la damen få ro med babyen. La henne bare drite seg ut på facebook. Alle normalt inteligente folk gjennomskuer sånt, så dere kan bare ta det helt med ro.

Og jeg vedder på at hvis dere kjører en helt annen stil, later som hun er luft for dere, så vil mor til barnet etterlyse far etthvert og tvinge han til samvær. Dermed har dere fått det som dere vil.

Jeg skriver at JEG ønsker å finne ut av ting - og så sier du at han er den mest voksne av oss tre og damene rundt ham sloss??

Jeg har ikke gjort noenting! HUN kontaktet meg, HUN skrev dritt meg på nettet, HUN skriver dritt om meg til ham, HUN skriver dritt om ham til ham og alle andre - det er HUN som gjør alt faktisk.

Jeg sitter pent stille og holder kjeft, tar ikke igjen på noen måte - og hører på alt han har å si. Og om du visste hva det krevde - så hadde du ikke skrevet det du har gjort her nå!!! Bare det å la være å kommentere at noen offentlig henger meg ut som en dårlig mor burde si sitt!

Men å forvente at jeg ikke skal tenkte på dette, eller gjøre mine egne undersøkelser - det er å trekke det for langt.

Jeg har svart på de spørsmålene jeg har gjort, og jeg har svart hva jeg TENKER - det er IKKE det samme som at jeg konsekvent agerer etter hvordan jeg tenker. Hadde jeg gjort det hadde jo ingenting av dette vært et problem, verken for han eller meg.

Vær så grei å hold deg for god til å analysere hva jeg faktisk gjør - når jeg ikke har skrevet noe sted at jeg gjør noenting. Ja, jeg har snakket med ham utallige timer om dette. Ja, jeg har ment noe, ja - jeg har støttet ham i de tingene jeg er enig i, eller sagt min mening dersom jeg ikke var enig. Noe annet kan jeg ikke gjøre.

Men å si at jeg kveler ham fordi JEG ikke vil være i et forhold uten fremtid - det er å trekke det vel langt. Jeg må få lov til å bestemme over eget liv selv om han har et problem - det er ikke dermed sagt jeg presser ham til å løse det problemet nå, men for egen del trenger jeg mer informasjon før jeg kan ta stilling til hva jeg skal gjøre.

[Gjest Geir]

Jeg ventet på at du skulle svare - takk

:-)

[Gjest Wita]

Jeg skriver at JEG ønsker å finne ut av ting - og så sier du at han er den mest voksne av oss tre og damene rundt ham sloss??

Jeg har ikke gjort noenting! HUN kontaktet meg, HUN skrev dritt meg på nettet, HUN skriver dritt om meg til ham, HUN skriver dritt om ham til ham og alle andre - det er HUN som gjør alt faktisk.

Jeg sitter pent stille og holder kjeft, tar ikke igjen på noen måte - og hører på alt han har å si. Og om du visste hva det krevde - så hadde du ikke skrevet det du har gjort her nå!!! Bare det å la være å kommentere at noen offentlig henger meg ut som en dårlig mor burde si sitt!

Men å forvente at jeg ikke skal tenkte på dette, eller gjøre mine egne undersøkelser - det er å trekke det for langt.

Jeg har svart på de spørsmålene jeg har gjort, og jeg har svart hva jeg TENKER - det er IKKE det samme som at jeg konsekvent agerer etter hvordan jeg tenker. Hadde jeg gjort det hadde jo ingenting av dette vært et problem, verken for han eller meg.

Vær så grei å hold deg for god til å analysere hva jeg faktisk gjør - når jeg ikke har skrevet noe sted at jeg gjør noenting. Ja, jeg har snakket med ham utallige timer om dette. Ja, jeg har ment noe, ja - jeg har støttet ham i de tingene jeg er enig i, eller sagt min mening dersom jeg ikke var enig. Noe annet kan jeg ikke gjøre.

Men å si at jeg kveler ham fordi JEG ikke vil være i et forhold uten fremtid - det er å trekke det vel langt. Jeg må få lov til å bestemme over eget liv selv om han har et problem - det er ikke dermed sagt jeg presser ham til å løse det problemet nå, men for egen del trenger jeg mer informasjon før jeg kan ta stilling til hva jeg skal gjøre.

Jeg har fått inntrykk av du er noe kampvillig og hvis inntrykket jeg har fått her ikke stemmer med virkeligheten, ber jeg så masse om unnskyldning:-)

[Gjest Wita]

''Så kommer spørsmålene: Hvordan behandler man sånne folk? ''

En ting som ihvertfall er sikkert, er at det sjelden nytter å snakke rasjonelt til irrasjonelle folk....

Nei, det nytter ikke.

[mariaflyfly]

''Jeg får en følelse av at dette blir litt komplekst også fordi disse tydligvis bor i samme bygd. Jeg tenker at dette barnet vil vokse opp rett under nesen på sin biologiske far,jeg vet jo ikke, men det er det bildet jeg får i hodet.''

Ikke bare bor de i samme bygd, men tanter/onkler, nevøer og nieser - og ikke minst besteforeldre bor også der.

De er alle informert om saken. Alle vet hvem moren er. Alle kommer til å vite hvem datteren er. Barna skal nok ikke gå på samme skole - men alle på skolen vet hvem far, besteforeldre og familie er.

Hvordan skal han da holde seg unna dette uten at "alle andre" skal mene noe om det?

''Dessuten så er det for mange viktig med biologisk opphav.''

Tydeligvis for moren iom at hun har ført ham opp som far. Ellers hadde hun ikke gjort det.

''Men samtidig så er jeg enig med deg i at om man ikke klarer å skaffe seg ett minimum av samarbeidklima, så er det kanskje best for barnet at det ikke er noe samvær.''

Og det er der min oppfatning er akkurat nå. Når hun er så motvillig som det hun er - så er det kanskje like greit å la det være.

Jeg har lest hele tråden nå, og skjønner at saken er langt mer kompleks og vanskelig enn slik du framstilte den først.

Jeg tror jeg tok feil da jeg sa du først og fremst er ute etter å flagge kjæresten din sine rettigheter og ikke tenker på barnets beste. Jeg ber om unnskyldning for det.

Når du skriver om saken, virker det som om du blir provosert (noe som ikke er det minste rart) og dermed tror jeg du framstår mer på hugget enn du kanskje egentlig er.

Hilsen

[Persille1365381127]

Jeg har lest hele tråden nå, og skjønner at saken er langt mer kompleks og vanskelig enn slik du framstilte den først.

Jeg tror jeg tok feil da jeg sa du først og fremst er ute etter å flagge kjæresten din sine rettigheter og ikke tenker på barnets beste. Jeg ber om unnskyldning for det.

Når du skriver om saken, virker det som om du blir provosert (noe som ikke er det minste rart) og dermed tror jeg du framstår mer på hugget enn du kanskje egentlig er.

Hilsen

Jeg blir provosert av alle som tillegger meg meninger jeg ikke har skrevet.

Samtidig kan jeg godt innrømme at jeg ikke har én god tanke om dette mennesket - basert på måten hun har oppført seg på, IKKE fordi hun har barn med kjæresten min.

Men nå prøver jeg faktisk å komme til en løsning som er til det beste for barnet - og som jeg kan presentere for bedre halvdel, uten at han føler seg verken overkjørt og tilsidesatt - eller at det kreves for mye av ham.

Det skal ikke være lett

[tzatziki1365380058]

Det er en såpeserie

Og det er klart at han og jeg snakker mye om dette? Det sier seg jo selv. Det føles ikke akkurat behagelig å ikke vite om jeg skal være med på å delt omsorg for et barn til eller ikke?

Og jeg er ikke spesielt komfortabel med at han ikke klarer å finne ut hvordan han vil håndtere dette i det hele tatt, og ser ut til å sette sine egne preferanser foran det jeg mener er det beste for barnet.

Det er ikke dermed sagt at jeg har rett, men jeg synes det er blir feil å ha samvær bare fordi man må f.eks - og ikke fordi man ønsker det selv. Det vil jo etterhvert gå negativt utover barnet.

Så derfor prøver jeg nå å finne noen som faktisk kan noe om dette - som kan fortelle meg noe om hva som er det rette for barnet, uavhengig av hva mor, far, jeg eller dere _mener_. Jeg vil finne noen som vet - som kan hjelpe oss alle litt på vei.

''Det er ikke dermed sagt at jeg har rett, men jeg synes det er blir feil å ha samvær bare fordi man må f.eks - og ikke fordi man ønsker det selv. Det vil jo etterhvert gå negativt utover barnet.''

Jeg har ikke lest hele tråden, bare så det er sagt. Men jeg tror at de fleste som har samvær med barn ender opp med å bli glade i barnet, enten det er ens biologiske eller ikke. Barn har en tendens til å vekke varme følelser i folk, spesielt de barna man faktisk får sjansen til å se en del.

Og i de tilfellene folk har "tvunget seg" til å ha samvær med biologiske barn som de ikke i utgangspunktet har ønsket seg, så er det flere solskinnshistoier enn det motsatte å vise til, tror jeg. Så selv om kjæresten din i utgangspunktet ikke ønsker samvær, så tviler jeg på at det ender sånn at det blir negativt for barnet på sikt. Forutsatt at kjæresten er en normalt oppegående fyr, og det vil jeg absolutt tro at han er

Lykke til!

[tzatziki1365380058]

Jeg forstår godt at du ikke har sympati for moren til barnet.

men - du bør hjelpe kjæresten din til å ikke se ting like svart-hvitt før de skal på samtaler og megling, hvis du støtter ham i slike tanker, skinner det fort igjennom, og jeg tror ikke han eller barnet får den beste løsningen.

Hun ønsket kjærlighet, oppmerksomhet, sex eller nærhet, og visste kanskje at hvis hun ikke pyntet litt på sannheten, ville det ikke blitt noe. Tusenvis av menn har gjort det samme, det er en slem ting å gjøre, men allikevel noe som mange menn du sikkert ser på som ellers ok personer, kan ha gjort i fylla. De er ikke nødvendigvs fulltids monstere for resten av livet på grunn av dette.

Kanskje hun i fylla eller naivitet håpet på full familie-pakke hvis hun ble gravid.

Så ja- hun har tatt valg, men hun har ikke nødvendigvis bevisst og overveid valgt å sitte som alenemor til en måneds gammel baby, og barnefaren hater henne og har ny kjæreste et annet sted. Så fornuftig og enkel er ikke verden.

Sosial- og helsepersonell vil (på grunn av tungtveiende erfaring) sette et kraftig likhetstegn mellom at mor har det bra og babyen har det bra, ikke minst når den en så å si nyfødt.

Hvis alt går på tverke for mors psykiske helse hvis hun ikke får ammet slik hun ville, og må la babyen være lenge borte fra henne, så er det også et problem for babyen.

Det er himmelvid forskjell mellom å pumpe, gi litt erstatning og fire litt på de naturlige instinktene om å være sammen med babyen sin hele tiden, hvis man gjør det av egen fri vilje fordi man skal studere, babyen er hos pappaen/ mors kjæreste, og man er helt trygg på at alt er til det beste - i motsetning til det å få til pumping eller gi opp ammingen fordi situasjonen har blitt så helt annerledes enn man ønsket, og babyen skal være hos et annet par man ikke har noe mye til overs for. Jeg vil tro at helsepersonell vil se på risiko for at mor ikke takter det psykisk på en ok måte.

Så hvis han klarer å formidle at han ser verdien i at ting blir tilrettelagt rundt mors behov for å fullamme, i tillegg til barnets behov for å ammes, så har han mye å vinne på det.

Å, du er klok!

Dessuten mener jeg at ingen mann kan påstå å bli "lurt" til å bli pappa. Han ville ikke ta ansvar sjøl å bruke kondom, så enkelt er det. Vil man ikke bli forelder, får man sørge for prevensjon selv - spesielt når man har tilfeldig sex med noen.

Ja, hun oppførte seg som en drittsekk, men HAN har ansvar for situasjonen han havnet i, like fullt.

I det hele tatt går det ikke an å skylde på andre dersom man er eldre enn 14....