Tempo på spising av kveldsmat...

[Mirabell]

De lærer tidlig å hale ut tiden før leggetid, ja )

Jeg ville advart henne om at hvis hun ikke ble ferdig snart, så ble det tannpuss og legging uten å få spist opp alt. Hvis hun drøyer på tross av advarsel, så gjør du alvor av trusselen. Det blir antagelig første og siste gangen...

[morsan]

''samtidig vil hun gjerne prompe litt, snakke om prompen, le litt av prompen, ''

LOL!!!!

[Gjest også en mamma]

He, he! :-) Morsom frøken du har!

Da mine var på den alderen der så gikk det heller ikke fort. Det hender forsåvidt fortsatt at ting tar tid, men ikke så ille lenger. Heldigvis! :-)

Det som har fungert hos oss har vært å finne på ting med maten for å få det til å gå fortere. Legge brødbitene på rekke, for eksempel, og la barnet spidde en og en med gaffelen. Da blir de straks mer fokusert på selve maten og glemmer å hale ut tiden.

Ellers så har det lett for å bli konstante påminnelser. "Nå må du spise". "Mat i munnen". Og til en viss grad putte mat i munnen på ungen når det går for sakte.

Og så må jeg jo si - hos oss fungerte det IKKE med å spise og se på TV samtidig. Da glemte de ikke bare å putte mat i munnen, de glemte også å tygge og svelge, og kunne sitte med samme brødbit i munnen i 10 minutter i slengen. :-)

Det har heller ikke fungert så godt for oss å forlate bordet og la barna sitte alene, da ble det bare tull. Men det har noen ganger fungert greit at vi voksne ikke sitter ved bordet, men pusler rundt på kjøkkenet med andre ting. Akkurat det hjelper på to måter: for det første får ikke ungen respons på alt sitt tull, og det blir mindre interessant å diskutere hver en promp. Og for det andre blir ikke vi voksne så utålmodige når vi har noe fornuftig å henge fingrene i. :-)

[Gjest også en mamma]

He, he! :-) Morsom frøken du har!

Da mine var på den alderen der så gikk det heller ikke fort. Det hender forsåvidt fortsatt at ting tar tid, men ikke så ille lenger. Heldigvis! :-)

Det som har fungert hos oss har vært å finne på ting med maten for å få det til å gå fortere. Legge brødbitene på rekke, for eksempel, og la barnet spidde en og en med gaffelen. Da blir de straks mer fokusert på selve maten og glemmer å hale ut tiden.

Ellers så har det lett for å bli konstante påminnelser. "Nå må du spise". "Mat i munnen". Og til en viss grad putte mat i munnen på ungen når det går for sakte.

Og så må jeg jo si - hos oss fungerte det IKKE med å spise og se på TV samtidig. Da glemte de ikke bare å putte mat i munnen, de glemte også å tygge og svelge, og kunne sitte med samme brødbit i munnen i 10 minutter i slengen. :-)

Det har heller ikke fungert så godt for oss å forlate bordet og la barna sitte alene, da ble det bare tull. Men det har noen ganger fungert greit at vi voksne ikke sitter ved bordet, men pusler rundt på kjøkkenet med andre ting. Akkurat det hjelper på to måter: for det første får ikke ungen respons på alt sitt tull, og det blir mindre interessant å diskutere hver en promp. Og for det andre blir ikke vi voksne så utålmodige når vi har noe fornuftig å henge fingrene i. :-)

Ja, og så glemte jeg jo selve klassikeren hos oss! Lokke med yoghurt eller frukt etter maten - da går det unna! :-)