Pappa`n og minstejenta

[Gjest Anonym for anledningen]

Hei, jeg har en datter på fire og et halvt år som er veldig mammadalt. Det har hun vært siden hun ble født. Jeg har det problemet at når jeg går av gårde, for eksempel for å hente en av de andre barna, så opplever jeg flere ganger at hun har slått seg vrang, gått ut uten å si fra eller gjemt seg. Hun nekter å bli stelt av ham osv. Dette skjer selvsagt ikke hver gang, men det skjer litt for ofte. Nå i dag, overtrett som hun var klokken 21, da jeg kom hjem, kom han fortvilet mot meg og sa at hun hadde gjemt seg. Hun kom frem da jeg ropte på henne. Jeg blir fed-up, og tenker at dette er hans oppgave å takle. Jeg sier at han får stelle henne, og tar meg av de to andre. Hun slår seg vrang, og har nå grått i sammenheng siden ti på ni, det vil si i 40 minutter. Jeg forsøker å si til ham uten å gripe inn at han bare må legge henne (da tenker jeg med makt), men han har nå forsøkt å få en døtrøtt fireåring til å samarbeide gjennom 40 minutter uten å lykkes. Jeg er rasende, og tenker at dette ikke er helt etter oppskriften på hvordan man takler en fireåring. Hva skulle jeg gjort? Og han...?

Nå gikk jeg nettopp inn og sa at han måtte legge henne uansett, om så med tvang. Man kan ikke diskutere med en hysterisk, overtrett fireåring.

Råd? Jeg er fortvilet!

[Lillemus]

Jeg synes du skal ta henne nå i kveld, det er alt for sent å begynne å forhandle med henne nå. Men i morra f.eks. snakker dere rolig om saken, at hun er alt for stor til å tøyse slik nå, at hun skal høre etter når pappa snakker til henne og være grei jente også når han skal legge henne for natta. Hvis hun er grei og følger opp avtalen så blir det klistremerke kanskje?

[Gjest togli]

Lag en skikkelig avtale mellom dere. Du og pappaen må være helt klare på at når dere har avtalt at _han_ skal legge henne, så skal han fullføre det også. Datteren deres er ei klok jente. Hun skjønner at hun kan manipulere dere og hun skjønner at dere blir fortvilet over situasjonen ;-)

Gjør en avtale med datteren deres at i kveld er det pappa som skal legge henne, og at sånn blir det! La pappaen ta hovedansvaret for legging ofte, helt fram til jenta forstår at hun ikke har innflytelse over hvem som skal legge henne.

[Gjest Anonym for anledningen]

Jeg synes du skal ta henne nå i kveld, det er alt for sent å begynne å forhandle med henne nå. Men i morra f.eks. snakker dere rolig om saken, at hun er alt for stor til å tøyse slik nå, at hun skal høre etter når pappa snakker til henne og være grei jente også når han skal legge henne for natta. Hvis hun er grei og følger opp avtalen så blir det klistremerke kanskje?

Da jeg gikk inn siste gangen var jeg veldig sint på ham, og formidlet tydelig at man ikke forhandler med en overrtett, gråtende og lett hysterisk fireåring. Man legger dem, om så med tvang (dvs tar av klær uten at de vil osv..). Da gjorde han det, og jeg kunne overta, slik jeg hadde lovet henne, ved å synge og kose på sengen. Men jeg synes det er stressende å gå og være redd for at hun slår seg vrang og vite at jeg ofte må bidra til å legge henne, selv om jeg kommer hjem lenge over sendetid. Og jeg får hjertet i halsen når jeg blir møtt av en papp i døren som sier at hun har tukket av, klokken er litt før ni og det er bekmørkt ute... Ikke veldig harmonisk, og det gjør noe med meg...

Synes pappa`n er nødt til å finne ut av dette selv. Det er ingen løsning at jeg tar over når jeg kommer hjem, for da vinner hun på et vis. Hva tenker dere?

[Gjest Anonym for anledningen]

Lag en skikkelig avtale mellom dere. Du og pappaen må være helt klare på at når dere har avtalt at _han_ skal legge henne, så skal han fullføre det også. Datteren deres er ei klok jente. Hun skjønner at hun kan manipulere dere og hun skjønner at dere blir fortvilet over situasjonen ;-)

Gjør en avtale med datteren deres at i kveld er det pappa som skal legge henne, og at sånn blir det! La pappaen ta hovedansvaret for legging ofte, helt fram til jenta forstår at hun ikke har innflytelse over hvem som skal legge henne.

Mener du manipulasjonen er å gjemme seg og vente til jeg kommer...?

[Lillemus]

Da jeg gikk inn siste gangen var jeg veldig sint på ham, og formidlet tydelig at man ikke forhandler med en overrtett, gråtende og lett hysterisk fireåring. Man legger dem, om så med tvang (dvs tar av klær uten at de vil osv..). Da gjorde han det, og jeg kunne overta, slik jeg hadde lovet henne, ved å synge og kose på sengen. Men jeg synes det er stressende å gå og være redd for at hun slår seg vrang og vite at jeg ofte må bidra til å legge henne, selv om jeg kommer hjem lenge over sendetid. Og jeg får hjertet i halsen når jeg blir møtt av en papp i døren som sier at hun har tukket av, klokken er litt før ni og det er bekmørkt ute... Ikke veldig harmonisk, og det gjør noe med meg...

Synes pappa`n er nødt til å finne ut av dette selv. Det er ingen løsning at jeg tar over når jeg kommer hjem, for da vinner hun på et vis. Hva tenker dere?

Stukket av? Hvor drar hun da? Ut eller gjemmer hun seg inne i huset?

Det høres for meg ut som om hun rett og slett ikke har noe særlig respekt for faren sin...

[Liliaceae]

Pappaen må bli mye mer tydelig overfor jenta at det er HAN som er sjefen.

Hun bør jo også venne seg til at han legger henne når du er hjemme også, slik at hun ser at pappa er like mye tilstede og kan gi henne mat, foreta kveldsstell osv selv om mamma er hjemme. Ikke automatikk at det er mamma som tar det!

Og helt enig med deg, man forhandler ikke med en fireåring om ting som legging, tannpuss ol. Da må han gjøre det med makt om nødvendig, og ikke la seg manipulere eller spilles ut på sidelinjen.

Ta også en prat med jenta for hun er stor nok til å forstå hva hun holder på med. Kanskje pappa kan friste med en koselig lesestund eller noe annet hun liker før hun skal slukke lyset? Gjøre det attraktivt at pappa skal legge?

[Gjest Anonym for anledningen]

Stukket av? Hvor drar hun da? Ut eller gjemmer hun seg inne i huset?

Det høres for meg ut som om hun rett og slett ikke har noe særlig respekt for faren sin...

Hun har gjemt seg et sted i huset som regel. Det har hendt at hun har forsøkt å gå etter meg, men er da i nærheten av huset et sted (og nærområdet er ganske trygt). Har funnet henne innen en radius av 50 meter fra huset, men det er stressende nok å lete etter henne. Og jeg forsøker å forklare ham at det er hans problem om han ikke klarer å ha fokus nok på hvor hun er/går, og ikke er det hyggelig når naboen forteller at hun kommer vandrende og ringer på uten av vi vet.. Men det har jo ikke skjedd maange ganger, da. Men for ofte likevel. Og så stresser det de eldre barna og oss voksen..

Er det helt normalt at en unge gjør dette...?

[Gjest Blikkboks]

Stukket av? Hvor drar hun da? Ut eller gjemmer hun seg inne i huset?

Det høres for meg ut som om hun rett og slett ikke har noe særlig respekt for faren sin...

eller kanskje er redd. ikke for han, men for at mamman ikke er der?

Uansett, støtter jeg ditt første innlegg, om at å ta over, og ta ett "familieråd" på det i rolige omgivelser.

At en viser en klar irritasjon over den andre forelder, gjør jo bare saken værre.

Skal skrive svar til trådstarter nå, men ville bare si at jeg syns ditt svar var veldig godt.

MVH

[Gjest Anonym for anledningen]

Pappaen må bli mye mer tydelig overfor jenta at det er HAN som er sjefen.

Hun bør jo også venne seg til at han legger henne når du er hjemme også, slik at hun ser at pappa er like mye tilstede og kan gi henne mat, foreta kveldsstell osv selv om mamma er hjemme. Ikke automatikk at det er mamma som tar det!

Og helt enig med deg, man forhandler ikke med en fireåring om ting som legging, tannpuss ol. Da må han gjøre det med makt om nødvendig, og ikke la seg manipulere eller spilles ut på sidelinjen.

Ta også en prat med jenta for hun er stor nok til å forstå hva hun holder på med. Kanskje pappa kan friste med en koselig lesestund eller noe annet hun liker før hun skal slukke lyset? Gjøre det attraktivt at pappa skal legge?

Nettopp. Jeg er veldig tydelig, men han kan være ganske utydelig og ikke så flink i grensesettting. Han er en nydelig pappa og gir barna mye positiv oppmerksomhet, men jeg synes han kommer til kort på grensesetting/fokus/tenke konsekvenser i forhold til hvordan å takle vanskelige situasjoner. Derfor blir jeg opprørt over dette, for jeg opplever at det begrenser mitt liv også. Jeg opplever det stressende. Han sier jeg bare skal gå, og oftere og oftere gjør jeg det, men friheten har en høy pris for meg om jeg opplever situasjoner som dette for ofte...

[Lillemus]

Hun har gjemt seg et sted i huset som regel. Det har hendt at hun har forsøkt å gå etter meg, men er da i nærheten av huset et sted (og nærområdet er ganske trygt). Har funnet henne innen en radius av 50 meter fra huset, men det er stressende nok å lete etter henne. Og jeg forsøker å forklare ham at det er hans problem om han ikke klarer å ha fokus nok på hvor hun er/går, og ikke er det hyggelig når naboen forteller at hun kommer vandrende og ringer på uten av vi vet.. Men det har jo ikke skjedd maange ganger, da. Men for ofte likevel. Og så stresser det de eldre barna og oss voksen..

Er det helt normalt at en unge gjør dette...?

Mine barn fikk ikke lov til å ferdes fritt når de var så små nei. Og om jenta faktisk går ut for å se etter deg når du ikke er hjemme så er det to ting som faller meg inn:

1. Du må gi klar beskjed til henne når du går så hun vet at du er ute

og

2. pappan må skjerpe seg skikkelig og følge med hvor jenta er! Han høres litt slapp og tafatt ut?

[Gjest Anonym for anledningen]

eller kanskje er redd. ikke for han, men for at mamman ikke er der?

Uansett, støtter jeg ditt første innlegg, om at å ta over, og ta ett "familieråd" på det i rolige omgivelser.

At en viser en klar irritasjon over den andre forelder, gjør jo bare saken værre.

Skal skrive svar til trådstarter nå, men ville bare si at jeg syns ditt svar var veldig godt.

MVH

Jeg ser jo at det blir bare tull når jeg viser irritasjon over ham. Jeg blir bare så fed-up. Dette har jeg opplevd for ofte nå, og jeg opplever ham så tafatt når han ikke kalrer å ta et oppgjør med slik negativ adferd.

Men jeg støtter også din kommentar om at hun kanskje er redd for å miste meg. For jeg luer hele tiden på m det er trass eller reell frykt for å miste meg. Hun blir så klamrete, og var ganske hysterisk i kveld, og jeg blir så opgitt over at han ikke klarer å skape seg en posisjon ved siden av meg, i alle fall slik at jeg kan gå ut en time rundt legging uten at det blir drama. (Poenget er at det skjer ofte nok til ågi meg utrygghet, men det vanligste er rtoss alt at det går rolig for seg og at han legger henne om jeg er ute. Men jeg vet jo ikke hvordan det er når jeg kommer hjem, da... ) Men jeg blir altså ikke irritert på henne, men på faren.

[Lillemus]

Hun har gjemt seg et sted i huset som regel. Det har hendt at hun har forsøkt å gå etter meg, men er da i nærheten av huset et sted (og nærområdet er ganske trygt). Har funnet henne innen en radius av 50 meter fra huset, men det er stressende nok å lete etter henne. Og jeg forsøker å forklare ham at det er hans problem om han ikke klarer å ha fokus nok på hvor hun er/går, og ikke er det hyggelig når naboen forteller at hun kommer vandrende og ringer på uten av vi vet.. Men det har jo ikke skjedd maange ganger, da. Men for ofte likevel. Og så stresser det de eldre barna og oss voksen..

Er det helt normalt at en unge gjør dette...?

Ta en skikkelig prat med jenta når dere er våkne og opplagte alle sammen. Fortell henne at det er slitsomt og ikke noe koselig når hun oppfører seg sånn og spør henne hva hun mener pappa kan gjøre så det blir koselig at det er han som legger henne. Kommer hun med forslag som er helt hinsides så får dere prøve å komme med noen motforslag som er noe roligere og mer gjennomførbare. ) Fokuser gjerne på at hun er så stor jente nå og at det bare småunger som holder på med sånt tøys.

[Gjest Blikkboks]

Hei kjære deg!

Super vannskelig situasjon å komme opp i, vi har hatt en kort periode hvor vi opplevde noe tilsvarende, og er superglad for å få snudd trenden.

For å ta i dag først. Jeg tror (bare min personlige mening selvsagt) det beste er at du tar over i dag. Om ikke du gjør det, så MÅ du i alle fall ikke vise barnet ditt at du er irritert på pappan. Da fyrer du jo bare oppunder, det hun allerede er. For hun er jo nå også utrolig sur på han, og hun vil føle at du og henne er på parti mot han.

I morgen, snakker dere sammen. Avtaler hvordan ting er, og forteller hva som er lov, og hva som ikke er lov. Det er viktig at deres barn føler om ikke annet, at hun får være litt med på og sette opp reglene. De må være få og korte. Gjerne med noe belønning, og å kunne miste ett privilegium/premie om ikke reglene følges. (Vi sliter med dette selv altså, og syns dette er supervanskelig i perioder, men så er det veldig lett igjen. det går litt opp og ned).

Det aller, aller viktigste er å spille på lag som foreldre. DET syns jeg er supervannskelig noen ganger selv.

Og dere må få sikkerhetslås på døren, så hun ikke kan stikke av.

Uff..... Det finnes jo ikke noe fasitsvar på dette.

Det som slo meg, er om hun kan føle seg engstelig når du ikke er i nærheten. Har du tatt opp dette med barnehagen? Di har sikkert noen gode råd.

Vennlig hilsen

[Mista nikket]

Da jeg gikk inn siste gangen var jeg veldig sint på ham, og formidlet tydelig at man ikke forhandler med en overrtett, gråtende og lett hysterisk fireåring. Man legger dem, om så med tvang (dvs tar av klær uten at de vil osv..). Da gjorde han det, og jeg kunne overta, slik jeg hadde lovet henne, ved å synge og kose på sengen. Men jeg synes det er stressende å gå og være redd for at hun slår seg vrang og vite at jeg ofte må bidra til å legge henne, selv om jeg kommer hjem lenge over sendetid. Og jeg får hjertet i halsen når jeg blir møtt av en papp i døren som sier at hun har tukket av, klokken er litt før ni og det er bekmørkt ute... Ikke veldig harmonisk, og det gjør noe med meg...

Synes pappa`n er nødt til å finne ut av dette selv. Det er ingen løsning at jeg tar over når jeg kommer hjem, for da vinner hun på et vis. Hva tenker dere?

Da jeg gikk inn siste gangen var jeg veldig sint på ham, og formidlet tydelig at man ikke forhandler med en overrtett, gråtende og lett hysterisk fireåring.

hvis du formidlet dette så 4-åringen hørte det, så underminerte du faren.

[Gjest Anonym for anledningen]

Hei kjære deg!

Super vannskelig situasjon å komme opp i, vi har hatt en kort periode hvor vi opplevde noe tilsvarende, og er superglad for å få snudd trenden.

For å ta i dag først. Jeg tror (bare min personlige mening selvsagt) det beste er at du tar over i dag. Om ikke du gjør det, så MÅ du i alle fall ikke vise barnet ditt at du er irritert på pappan. Da fyrer du jo bare oppunder, det hun allerede er. For hun er jo nå også utrolig sur på han, og hun vil føle at du og henne er på parti mot han.

I morgen, snakker dere sammen. Avtaler hvordan ting er, og forteller hva som er lov, og hva som ikke er lov. Det er viktig at deres barn føler om ikke annet, at hun får være litt med på og sette opp reglene. De må være få og korte. Gjerne med noe belønning, og å kunne miste ett privilegium/premie om ikke reglene følges. (Vi sliter med dette selv altså, og syns dette er supervanskelig i perioder, men så er det veldig lett igjen. det går litt opp og ned).

Det aller, aller viktigste er å spille på lag som foreldre. DET syns jeg er supervannskelig noen ganger selv.

Og dere må få sikkerhetslås på døren, så hun ikke kan stikke av.

Uff..... Det finnes jo ikke noe fasitsvar på dette.

Det som slo meg, er om hun kan føle seg engstelig når du ikke er i nærheten. Har du tatt opp dette med barnehagen? Di har sikkert noen gode råd.

Vennlig hilsen

Hei og takk for svar. Jeg ser jeg gjorde en tabbe. Hun hørte meg si at jeg hentet, men jeg tok ikke skikkelig avskjed med/formidlet ikke tydelig at jeg skulle gå til henne. Det gjorde jeg vel ikke, klok av skade, for hun vil da absolutt være med i alle fall en av to ganger. Og da passet det ikke.Jeg var bevisst borte i nærmereen time, og håpet hun var klar til legging da jeg kom hjem. Jeg skjønner jeg er nødt til å ta kampen om at jeg skal gå uten henne _før_ jeg går, ikke etter at jeg kommer hjem.

Jeg har snakket litt om dette i barnehagen. Hun er i utgangspunktet en grei og harmonisk jente, men kan være litt lu, og prøver ut grenser....

Jeg innser, og innså da jeg var i situasjonen, at jeg ikke taklet dette helt topp, men er veldig opprørt over mannen min. Jeg tenker hovedansvaret ligger hos ham, og tenker ikke mange positive tanker rundt ham når jeg opplever dette....

Hun holder nok på å slutte å løpe av gårde, og må tenke i trappen om hun springer eller gjemmer seg så vi blir redde.Merker det hjelper... Men jeg synes det er litt rart at hun er så klamrende på meg.. Jeg har et veldig godt og nærtforhold til henne,men kan ikke være eneste omsorgsperson hun godtar...

[Gjest Anonym for anledningen]

Mine barn fikk ikke lov til å ferdes fritt når de var så små nei. Og om jenta faktisk går ut for å se etter deg når du ikke er hjemme så er det to ting som faller meg inn:

1. Du må gi klar beskjed til henne når du går så hun vet at du er ute

og

2. pappan må skjerpe seg skikkelig og følge med hvor jenta er! Han høres litt slapp og tafatt ut?

1. Jeg innser jeg burde gitt klarer beskjed til henne. Hun fikk med seg at jeg skulle gå, men rakk kanskje ikke å områ seg før jeg gikk.

2. Men jeg synes også at pappa`n er tafatt. Derfor blir jeg etterhvert sint på ham, og da blir jo ting bare verre! Han synes jeg ikke leverer et rettferdig bil deav situasjonen siden jeg ikke skriver at han også hadde et eldre abrn å ta vare på mens jeg var borte, men jeg synes ikke det burde være et problem å takle begge, selv om hun var sint over at jeg hadde gått...

[Lillemus]

1. Jeg innser jeg burde gitt klarer beskjed til henne. Hun fikk med seg at jeg skulle gå, men rakk kanskje ikke å områ seg før jeg gikk.

2. Men jeg synes også at pappa`n er tafatt. Derfor blir jeg etterhvert sint på ham, og da blir jo ting bare verre! Han synes jeg ikke leverer et rettferdig bil deav situasjonen siden jeg ikke skriver at han også hadde et eldre abrn å ta vare på mens jeg var borte, men jeg synes ikke det burde være et problem å takle begge, selv om hun var sint over at jeg hadde gått...

Hvor gammelt er det andre barnet da? Det er ikke så vanskelig å holde styr på to unger når den yngste er såpass stor, ikke når det er ens egne i alle fall. Han høres definitivt bare mer og mer tafatt ut.

[Gjest Anonym for anledningen]

Da jeg gikk inn siste gangen var jeg veldig sint på ham, og formidlet tydelig at man ikke forhandler med en overrtett, gråtende og lett hysterisk fireåring.

hvis du formidlet dette så 4-åringen hørte det, så underminerte du faren.

Selvfølgelig har du helt rett i det. Det har jeg ikke problemer med å se, og ser det også i situasjonen. Men jeg har rett og slett problemer med å besinne meg, jeg synes han takler endel situasjoner helt bort i natten, og reagerer dessverre litt for ofte slik.. Ikke bra ikke bra. Merker jeg ser hvor ille det er når jeg skriver...

[Gjest Blikkboks]

Hei og takk for svar. Jeg ser jeg gjorde en tabbe. Hun hørte meg si at jeg hentet, men jeg tok ikke skikkelig avskjed med/formidlet ikke tydelig at jeg skulle gå til henne. Det gjorde jeg vel ikke, klok av skade, for hun vil da absolutt være med i alle fall en av to ganger. Og da passet det ikke.Jeg var bevisst borte i nærmereen time, og håpet hun var klar til legging da jeg kom hjem. Jeg skjønner jeg er nødt til å ta kampen om at jeg skal gå uten henne _før_ jeg går, ikke etter at jeg kommer hjem.

Jeg har snakket litt om dette i barnehagen. Hun er i utgangspunktet en grei og harmonisk jente, men kan være litt lu, og prøver ut grenser....

Jeg innser, og innså da jeg var i situasjonen, at jeg ikke taklet dette helt topp, men er veldig opprørt over mannen min. Jeg tenker hovedansvaret ligger hos ham, og tenker ikke mange positive tanker rundt ham når jeg opplever dette....

Hun holder nok på å slutte å løpe av gårde, og må tenke i trappen om hun springer eller gjemmer seg så vi blir redde.Merker det hjelper... Men jeg synes det er litt rart at hun er så klamrende på meg.. Jeg har et veldig godt og nærtforhold til henne,men kan ikke være eneste omsorgsperson hun godtar...

Jeg håper ikke du tror at jeg er noen supermamma, som aldri sier eller gjør noen gale ting, altså. For det er jeg virkelig ikke.

Mannen min og jeg har hatt mange samtaler om akuratt dette, om å unergrave hverandre. Vi var dessverre veldig gode på det en stund. Men det hjalp at vi ble beviste på dette.

For deres del, håper jeg dere klarer å finne ut hvorfor hun "kaprer" deg med hud og hår. Om det ligger utrygghet, eller kun makt bak det.

Hos oss var det fireåringen som ville bestemme, tror jeg helt klart. Men gutten vår, ble sur, gjemte seg i barnehagen, og slo seg helt vrang, om ikke det var jeg som hentet.

Som skrevet fikk vi snudd dette, og takk og lov, nå i ettertid ser jeg fler som har det sånn, så det ligger vel litt i barns natur vil jeg tro.

Har det roet seg hos dere nå?