Pappa`n og minstejenta

[PieLill]

Du og faren har et _felles_ ansvar for dette. Det nytter ikke at du blir sint og bare skylder på ham. Dessuten tygger du opp hans selvtillit på den måten. Mange menn kan bli svært frustrerte og motløse av en kjeftete frue når de ikke er på høyden med situasjonen fra før.

Ting blir på denne måten pga en uheldig kombinasjon i kemien mellom barnet og den enkelte av foreldrene, samt kjemien mellom foreldrene.

Du må vise faren full tillit. Både med og uten barnet til stedet. Din misstillit er destruktiv. Si ting som "Men det gjør da pappa minst like bra som meg.... Det der er pappa mye flinkere enn meg til... Det må du spørre pappa om... Har pappa gitt deg lov til dette?... Dette får vi spørre pappa om når han kommer... Gjør som pappa sier... Dette må jeg diskutere med pappa først..."

Legg vekt på i alt du sier og gjør å styrke pappas status som kompetent voksen og autoritetsperson. Skryt av pappa overfor ungene ved enhver anledning det er naturlig. "Å så deilig: Pappa har fylt bensin på bilen. Han er så flink å huske slik.... Det var en herlig middag pappa har laget. Så grei pappa er som,... Det der er pappa veldig flink til... Det vet pappa veldig mye om.... Så fint pappa har støvsuget...."

Er pappa til stedet, takker du ham for små og store bidrag. Helst så barna kan høre det.

Ikke overdriv. Det blir bare kunstig. Men det er mye i hverdagen vi kan vise at vi verdsetter hverandre for.

Du og faren trenger å bli enige om en del kjøreregler dere imellom. Vær sikker på at det ikke er du som dikterer dem. Da følger han uansett ikke opp. En av kjørereglene må være at du lar han gjøre ting på sin måte og _aldri_ kritiserer eller korrigerer ham foran ungene.

Om du tar en times hyl, sutring og forsinkelse med knusende ro, vil det smitte over på resten av familien, både store og små.

Faren må ta sin praktiske bit og ikke bli hjelpeløs og passiv over en ungen som hyler etter mamma. Du på din side må ta en stor del av ansvaret for å styrke pappas posisjon i familien. Du må også vise ham den type tillit og beundring som bygger ham opp.

mvh

[multippel]

Jeg tror det er viktig å finne ut av om et er utrygghet, ja. Synes i så fall det er rart. Hun er en veldig trygg unge med sterk vilje. Hun er vesentlig vanskeligere å sette grenser for enn de andre jeg har, men hun har ingen diagnose, altså. I barnehagen er hun grei. Mange venner, godt likt osv. Gode tilbakemeldinger derfra,selv om hun innimellom prøver grenser. Men hun er stri når hun slår seg vrang! Det møter både jeg, pappa`n, besteforeldre eller andre. men heldigvis samarbeider hun mest, da..

men hun kan jo være utrygg likevel. barn blir jo utrygge når foreldrene samarbeider så dårlig som jeg nå har vært inne på... Og når vi snakker og snakker og snakker.... Vet ikke, jeg. Synes liksom at vi finner ut av situasjoner, men savner at han gjør slutninger fra et typetilfelle til et annet, og generelt blir en flinkere, vennligere oppdrager..

KJenner jeg er nedestemt nå, ja. takk for at du tok deg tid!

Kan det ha sammenheng med at pappan føler seg utrygg og at det smitter over på barnet?

Jeg tror ofte at når barn tester grenser så er det også for å få bekreftet at de har trygge voksne mennesker rundt seg som viser de at de "vet best". Hvis far, eller dynamikken mellom dere også viser barnet at far ikke "vet" så må hun kanskje "undersøke" dette. Jeg bare tenker høyt:-)

Jeg leste en bok av Jesper Juul som jeg syns sier mye fornuftig som het:"ditt kompetente barn" Hensikten med boka var å vise at når barnet gir uttrykk for noe så er det ett språk som kanskje ikke alltid er så direkte. Barn kan jo ikke gi velformulerte forklaringer på hva som oppleves som galt. Derfor må de voksne kanskje bli mer bevisst på hva de faktisk sier.

Han kom med et eksempel:

Far og mor som leverer i barnehagen. Når far levrte var alt greit. Når mor leverte så var det skrik og jammer. En første konklusjon kan være: Barnet er mer knyttet til mor. jesper Juul sin forklaring var at mor ikke var klar for barnehagen. Hun uttrykkte overfor barnet stor usikkerhet og barnet reagerte egentlig for å ta vare på mor. Barnet senset at noe var "galt". Jeg syns det var et interessant eksempel.

Men dette er bare høyt tenkning:-)

[Gjest Anonym for anledningen]

Du og faren har et _felles_ ansvar for dette. Det nytter ikke at du blir sint og bare skylder på ham. Dessuten tygger du opp hans selvtillit på den måten. Mange menn kan bli svært frustrerte og motløse av en kjeftete frue når de ikke er på høyden med situasjonen fra før.

Ting blir på denne måten pga en uheldig kombinasjon i kemien mellom barnet og den enkelte av foreldrene, samt kjemien mellom foreldrene.

Du må vise faren full tillit. Både med og uten barnet til stedet. Din misstillit er destruktiv. Si ting som "Men det gjør da pappa minst like bra som meg.... Det der er pappa mye flinkere enn meg til... Det må du spørre pappa om... Har pappa gitt deg lov til dette?... Dette får vi spørre pappa om når han kommer... Gjør som pappa sier... Dette må jeg diskutere med pappa først..."

Legg vekt på i alt du sier og gjør å styrke pappas status som kompetent voksen og autoritetsperson. Skryt av pappa overfor ungene ved enhver anledning det er naturlig. "Å så deilig: Pappa har fylt bensin på bilen. Han er så flink å huske slik.... Det var en herlig middag pappa har laget. Så grei pappa er som,... Det der er pappa veldig flink til... Det vet pappa veldig mye om.... Så fint pappa har støvsuget...."

Er pappa til stedet, takker du ham for små og store bidrag. Helst så barna kan høre det.

Ikke overdriv. Det blir bare kunstig. Men det er mye i hverdagen vi kan vise at vi verdsetter hverandre for.

Du og faren trenger å bli enige om en del kjøreregler dere imellom. Vær sikker på at det ikke er du som dikterer dem. Da følger han uansett ikke opp. En av kjørereglene må være at du lar han gjøre ting på sin måte og _aldri_ kritiserer eller korrigerer ham foran ungene.

Om du tar en times hyl, sutring og forsinkelse med knusende ro, vil det smitte over på resten av familien, både store og små.

Faren må ta sin praktiske bit og ikke bli hjelpeløs og passiv over en ungen som hyler etter mamma. Du på din side må ta en stor del av ansvaret for å styrke pappas posisjon i familien. Du må også vise ham den type tillit og beundring som bygger ham opp.

mvh

Du er inne på noe her.Selvsagt er jeg klar over at jeg ideeelt sett burde avholdt meg, men han har værtl itt i overkant tafattog passiv over tid, og jeg har blitt sliten og lei. Jeg blir derfor irritert i stedet for å bygge ham opp. Men jeg tror likevel ikke løsningen er å gi opp forholdet, for jeg tror det også er veldig tøft. Men det røyner vel på nå...

[Gjest Anonym for anledningen]

Kan det ha sammenheng med at pappan føler seg utrygg og at det smitter over på barnet?

Jeg tror ofte at når barn tester grenser så er det også for å få bekreftet at de har trygge voksne mennesker rundt seg som viser de at de "vet best". Hvis far, eller dynamikken mellom dere også viser barnet at far ikke "vet" så må hun kanskje "undersøke" dette. Jeg bare tenker høyt:-)

Jeg leste en bok av Jesper Juul som jeg syns sier mye fornuftig som het:"ditt kompetente barn" Hensikten med boka var å vise at når barnet gir uttrykk for noe så er det ett språk som kanskje ikke alltid er så direkte. Barn kan jo ikke gi velformulerte forklaringer på hva som oppleves som galt. Derfor må de voksne kanskje bli mer bevisst på hva de faktisk sier.

Han kom med et eksempel:

Far og mor som leverer i barnehagen. Når far levrte var alt greit. Når mor leverte så var det skrik og jammer. En første konklusjon kan være: Barnet er mer knyttet til mor. jesper Juul sin forklaring var at mor ikke var klar for barnehagen. Hun uttrykkte overfor barnet stor usikkerhet og barnet reagerte egentlig for å ta vare på mor. Barnet senset at noe var "galt". Jeg syns det var et interessant eksempel.

Men dette er bare høyt tenkning:-)

Hei, jeg tror du er inne på viktige ting. Han er absolutt usikker og litt utrygg når ting som dette oppstår, og da blir han prøvet. Men dagen etter gikk alt dette greit. han sa i morges at han ønsket å legge dem alene en stund fremover, og det er et godt initiativ...

[PieLill]

Du er inne på noe her.Selvsagt er jeg klar over at jeg ideeelt sett burde avholdt meg, men han har værtl itt i overkant tafattog passiv over tid, og jeg har blitt sliten og lei. Jeg blir derfor irritert i stedet for å bygge ham opp. Men jeg tror likevel ikke løsningen er å gi opp forholdet, for jeg tror det også er veldig tøft. Men det røyner vel på nå...

Ens kjæres passivitet er ikke enkelt å håndtere, særlig ikke om man selv er en person som foretrekker vei i vellinga uten unødige forsinkelser.

Feilen man ofte gjør når man blir frustrert, er å gjøre de tingene som kan synes berettigede og rettferdige, men som like fullt virker stikk mot sin hensikt. Er man møkk lei og frustrert, blir man ofte en elendig strateg.

Når jeg ser alle de praktiske og følelsesmessige komplikasjoner et brudd innebærer, motiverer det meg sterkt til å heller jobbe steinhardt for å få det aller beste ut av det jeg har.

Iblant lurer jeg på om vi vet litt for mye om hvordan vi skal ende et forhold og litt for lite om hvordan vi skal få det til å funke.

Mange av de som jobber med samlivsrådgivning og megling er selv skilte, så hvilke råd får man da derfra.

mvh

[Gjest Anonym for anledningen]

Ens kjæres passivitet er ikke enkelt å håndtere, særlig ikke om man selv er en person som foretrekker vei i vellinga uten unødige forsinkelser.

Feilen man ofte gjør når man blir frustrert, er å gjøre de tingene som kan synes berettigede og rettferdige, men som like fullt virker stikk mot sin hensikt. Er man møkk lei og frustrert, blir man ofte en elendig strateg.

Når jeg ser alle de praktiske og følelsesmessige komplikasjoner et brudd innebærer, motiverer det meg sterkt til å heller jobbe steinhardt for å få det aller beste ut av det jeg har.

Iblant lurer jeg på om vi vet litt for mye om hvordan vi skal ende et forhold og litt for lite om hvordan vi skal få det til å funke.

Mange av de som jobber med samlivsrådgivning og megling er selv skilte, så hvilke råd får man da derfra.

mvh

Sånn tenker jeg også. Vi har faktisk vært hos samlivsterapeuter for noen år siden, og de var begge skilte. Ikke så overraskende at denne holdningen skinte litt igjennom, og det ble jeg ikke så oppmuntret av. Men jeg tror på å jobbe stenhardt for å få forholdet til å fungere, for det er minst like komplisert å splitte opp. Ikke minst for barna, som er mitt hovedansvar nå. Og jeg er gift med en fin fyr, tross alt. Men på noen områder er det altså litt tøft. Men han leser denne tråden uten å gå ut av sitt gode skinn, så vin finner vel en vei... Takk for svar!

[PieLill]

Sånn tenker jeg også. Vi har faktisk vært hos samlivsterapeuter for noen år siden, og de var begge skilte. Ikke så overraskende at denne holdningen skinte litt igjennom, og det ble jeg ikke så oppmuntret av. Men jeg tror på å jobbe stenhardt for å få forholdet til å fungere, for det er minst like komplisert å splitte opp. Ikke minst for barna, som er mitt hovedansvar nå. Og jeg er gift med en fin fyr, tross alt. Men på noen områder er det altså litt tøft. Men han leser denne tråden uten å gå ut av sitt gode skinn, så vin finner vel en vei... Takk for svar!

Der det er vilje, er det som regel også en farbar vei.

;-)

Lykke til!

mvh