Erta ut av fotballen, 6 år

[Gjest ikke nå i kveld]

Gutten min på 6 har ikke vært så veldig innstillt på å gå på fotball, men i høst ville han gjerne prøve for alle de andre gjorde det jo. vi gikk til innkjøp av fotballtrøye og sko og greier, og han gledet seg stort de første gangene. Men nå har det blitt litt ugreit, for en eller to av de andre gutta ler av han og er ikke særlig snille.

Greit nok at min sønn nok ikke er like "god" med ballen som dem, men når man er 6 år så bør alle få en sjanse (!!!). Spesielt en av guttene var direkte stygg mot sønnen min, noe jeg selvsagt gav beskjed om at vi ikke godtok.

Resultatet er at nå vil han slutte. Jeg synes det er feil at den som blir bølla med er den som må gå. Jeg synes det er sløvt av treneren å la dette passere. Jeg har i grunn tenkt at jeg skal prøve å motivere han til å forstette,men da følge nøye med på hvordan enkelte av hissigproppenen oppfører seg.

Hva synes dere? Hvordan skal jeg evnt motivere gutten? Bør jeg gjøre det? Hva hvis det fortsetter?

Jeg ble selv plaget på skolen fordi jeg var ballkløne, og det er kanskje derfor dette svir ekstra. Jeg vil ikke at dette skal skje med mine egne barn.

[pekkaline]

Det var rart at treneren ikke gjør mere for å stoppe dette... Jeg opplevde at min sønn ble slått og sparket på etter trening (mens han ventet på meg). Jeg ringte direkte til treneren da vi kom hjem. Han ringte foreldrene til bøllene, og min sønn fikk da en unnskylding pr tlf fra begge guttene. Det skjedde i løpet av en halv time, så jeg er fornøyd med det.

Har du snakket med treneren personlig? Still opp på treningene en stund slik at du ser hva som skjer, ta saken opp med en gang om noe skjer. Foreldrene kommer jo også som oftest å henter barna.

Men ikke tving han videre..............

[Gjest også en mamma]

Han ville jo i utgangspunktet egentlig ikke gå på fotball en gang. Derfor tror jeg først jeg ville snakket med han om det er interessant i det hele tatt.

Hvis han egentlig har lyst nå, så ville jeg sørget for å være tilstede på fotballtreningene, oppnevne meg selv til trener-assistent, og ta tak i slike episoder. Men da ikke bare knyttet til mitt eget barn, men i forhold til alle. Jeg ville selvsagt snakket med treneren om det først, men ikke tatt nei for et svar...

Jeg er enig i at det er galt at den som blir ertet må gå. Hvorvidt dette er sløvt av treneren kan jeg ikke uttale meg om. Det spørs jo hvor mye treneren får med seg. Og jeg må jo si... lignende og verre ting foregår på skolen, i fullt dagslys, med lærere til stede - og de gjør heller ikke en dritt med det. Jeg syns jo at en lærer har større ansvar for det sosiale og at alle skal være med enn en fotballtrener.

[Gjest ikke nå i kveld]

Han ville jo i utgangspunktet egentlig ikke gå på fotball en gang. Derfor tror jeg først jeg ville snakket med han om det er interessant i det hele tatt.

Hvis han egentlig har lyst nå, så ville jeg sørget for å være tilstede på fotballtreningene, oppnevne meg selv til trener-assistent, og ta tak i slike episoder. Men da ikke bare knyttet til mitt eget barn, men i forhold til alle. Jeg ville selvsagt snakket med treneren om det først, men ikke tatt nei for et svar...

Jeg er enig i at det er galt at den som blir ertet må gå. Hvorvidt dette er sløvt av treneren kan jeg ikke uttale meg om. Det spørs jo hvor mye treneren får med seg. Og jeg må jo si... lignende og verre ting foregår på skolen, i fullt dagslys, med lærere til stede - og de gjør heller ikke en dritt med det. Jeg syns jo at en lærer har større ansvar for det sosiale og at alle skal være med enn en fotballtrener.

Det siste du sier der er jeg helt enig i. Jeg er sikker på ast det er utrolig mye som lærere ikke "ser" eller vil se....grunnen til at jeg syntes treneren var sløv, er at det var SÅ åpenlyst, og gjentagende, og det gikk kun utover min sønn (den andre gutten visste nok akkurat på hvilke knapper han skulle trykke). Helt umulig å overse. Selv de andre foreldrene som var tilstede reagerte. Men nå har jeg fått tilbakemeldign fra treneren at de har skjerpet inn rutinene. Bare synd hvis det har ødelagt den lille motivasjonen gutten har, det er jop fint å være med på det de andre er med på i fritiden.....

...men ikke for enhver pris, selvsagt. Jeg gidder ikke presse!

[Gjest ikke nå i kveld]

Det var rart at treneren ikke gjør mere for å stoppe dette... Jeg opplevde at min sønn ble slått og sparket på etter trening (mens han ventet på meg). Jeg ringte direkte til treneren da vi kom hjem. Han ringte foreldrene til bøllene, og min sønn fikk da en unnskylding pr tlf fra begge guttene. Det skjedde i løpet av en halv time, så jeg er fornøyd med det.

Har du snakket med treneren personlig? Still opp på treningene en stund slik at du ser hva som skjer, ta saken opp med en gang om noe skjer. Foreldrene kommer jo også som oftest å henter barna.

Men ikke tving han videre..............

Takk for råd! Teneren kontaktet meg noen dager etterpå, og ville gjerne ha med sønnen min igjen. Det var jo hyggelig. Flere andre foreldre har også snakket med meg om det som skjedde, for det var så tydelig at flere så det.

Jeg har ingen planer om å pressa han inn i fotballen igjen. Han får bli med hvios han har lyst. Det jeg lurer på er egentlig: bør jeg prøve å motiovere han, eller bare spørre: har du lyst til å gå?

Han hadde ikke så lyst til å begynne i utgangspunktet....men det er jo fint å være med på det de andre gjør i fritiden. Men ikke for enhver pris.....

[frosken]

Jeg synes du skal motivere ham til å fortsette. Alle unger opplever ubehagelige ting, og da må målsetningen være at man legger det bak seg og gjør et nytt forsøk. Generelt sett så mener jeg at man skal fortsette på de fritidsaktiviteter man har startet på ut sememsteret, såfremt det ikke er helt håpløst å få noe utbytte av aktiviteten. Fotball er en ganske stor del av mange smågutters lek, så nettopp det at han ikke er så god i ballspill er et godt argument for at han bør delta på trening.

I den aktuelle episoden, så får jeg inntrykk av at du sa fra til de guttene som var ekle. Da var det vel ikke nødvendig at også treneren gjorde det?

6 år gamle gutter er ikke akkurat noen verdensmestre på alltid å forstå når de sårer andre. De som erter trenger tilbakemelding på at det ikke godtas, men samtidig må du forsøke å "tøffe sønnen din nok opp" til at han tåler noe.

Håper han etterhvert vil trives bedre med fotballen :-)

[laban]

Takk for råd! Teneren kontaktet meg noen dager etterpå, og ville gjerne ha med sønnen min igjen. Det var jo hyggelig. Flere andre foreldre har også snakket med meg om det som skjedde, for det var så tydelig at flere så det.

Jeg har ingen planer om å pressa han inn i fotballen igjen. Han får bli med hvios han har lyst. Det jeg lurer på er egentlig: bør jeg prøve å motiovere han, eller bare spørre: har du lyst til å gå?

Han hadde ikke så lyst til å begynne i utgangspunktet....men det er jo fint å være med på det de andre gjør i fritiden. Men ikke for enhver pris.....

Har du en gulrot å motivere med, da? Skal de et eller annet i løpet av semesteret - spille kamp mot noen, delta på cup, få diplom, ha juleavslutning eller noe sånt (hør med treneren og ikke lov noe du ikke kan holde)?

Det er vel ikke all verden som skjer siden de er så små, men min erfaring tilsier at det er bedre å motivere med denslags ("vet du at alle får diplom før jul?") enn bare sånt som har med selve aktiviteten eller prinsipper å gjøre.

[Gjest også en mamma]

Jeg synes du skal motivere ham til å fortsette. Alle unger opplever ubehagelige ting, og da må målsetningen være at man legger det bak seg og gjør et nytt forsøk. Generelt sett så mener jeg at man skal fortsette på de fritidsaktiviteter man har startet på ut sememsteret, såfremt det ikke er helt håpløst å få noe utbytte av aktiviteten. Fotball er en ganske stor del av mange smågutters lek, så nettopp det at han ikke er så god i ballspill er et godt argument for at han bør delta på trening.

I den aktuelle episoden, så får jeg inntrykk av at du sa fra til de guttene som var ekle. Da var det vel ikke nødvendig at også treneren gjorde det?

6 år gamle gutter er ikke akkurat noen verdensmestre på alltid å forstå når de sårer andre. De som erter trenger tilbakemelding på at det ikke godtas, men samtidig må du forsøke å "tøffe sønnen din nok opp" til at han tåler noe.

Håper han etterhvert vil trives bedre med fotballen :-)

Jeg reagerte litt på det du skrev. For det første - det er ikke alle som liker fotball. Og her hadde jo gutten egentlig ikke hatt lyst, men ble med bare fordi "alle andre" gjorde det. Det kan da ikke være noe poeng å presse ungene til aktiviteter de ikke liker - uansett årsak?

For det andre - "tøffe opp sønnen" - hva i all verden er det? Jeg har selv en noe sart 6-åring, og hvordan i all verden skal vi "tøffe han opp"? Kan man ikke godta at barn har ulik personlighet - noen er tøffere enn andre - og noen er mer hårsåre? Skal alt være på "de tøffes" premisser?

Jeg trodde at "store gutter gråter ikke" var historie.

[Gjest Pås]

Jeg merker at jeg bare MÅ være trenerens advokat her. Det ER ikke lett å være trener, du har sannelig mange roller å fylle: som trener, megler, trøster, oppdrager, sykepleier osv., osv. Dersom denne treneren var alene på trening denne kvelden, synes jeg faktisk mest synd på ham. Kanskje det trengs flere? Kanskje du kan melde deg? Det er ikke de store foballkunnskapene son kreves, dersom du greier å flytte kjegler og dele ut gule vester, kan den treneren som vet mest om fotball ta den biten.

De fleste ledere og trener er frivillige foreldre, det betyr at de bruker av sin fritid for å prøve å skape noe postivt for egne og andres barn. Jeg synes det blir fryktelig urettferdig om det blir krøll på treningen og en stakkar trener står igjen som ansvarlig.

Understreker selvsagt at mobbing og erting ikke skal tolereres, men at en trener som gjerne er alene med 15-20 6-åringer ikke kan få med seg alt, ei heller kan han avbryte treningen for 18 andre dersom en gutte erter en annen. Det MÅ noen annen ta seg av!

Lykke til!

mvh

[frosken]

Jeg reagerte litt på det du skrev. For det første - det er ikke alle som liker fotball. Og her hadde jo gutten egentlig ikke hatt lyst, men ble med bare fordi "alle andre" gjorde det. Det kan da ikke være noe poeng å presse ungene til aktiviteter de ikke liker - uansett årsak?

For det andre - "tøffe opp sønnen" - hva i all verden er det? Jeg har selv en noe sart 6-åring, og hvordan i all verden skal vi "tøffe han opp"? Kan man ikke godta at barn har ulik personlighet - noen er tøffere enn andre - og noen er mer hårsåre? Skal alt være på "de tøffes" premisser?

Jeg trodde at "store gutter gråter ikke" var historie.

Jeg mener det er viktig å lære barn at det er normalt at man av og til opplever ting som ikke er så hyggelig. Det er lov å bli lei seg, men forhåpentligvis vil det gå bedre neste gang. Det er akkurat som når man velter på sykkelen; man slutter ikke å sykle selv om det gjorde vondt den gangen man veltet.

Det samme gjelder med erting; alle vil oppleve å bli ertet, og den beste strategien er å ikke bry seg om det.

Vi skal godta at barn er forskjellige, men overbeskyttelse tror jeg fort vil kunne gjøre livet vanskelig for et barn.

Det er selvfølgelig ikke nødvendig å spille fotball, men å slutte fordi noen ikke var så greie, vil fort oppleves som en form for nederlag. Dessuten vil faktisk det å trene fotball, øke sannsynligheten for at man kan like å delta i ballspill i skolegården osv.

Jeg mener ikke at man skal tvinge en unge til å fortsette på treningen, men jeg ville brukt ganske mye energi på å forsøke å motivere til ikke å gi opp.

[multippel]

Jeg tror jeg ville forsøkt å motivere han om du tror det er viktig. Mine sønner har ikke spilt fotball, fordi de ikke har hatt lyst. Jeg har av og til tenkt at det kanskje var dumt at jeg ikke oppmuntret mer til det da de var såpass små. Mange steder er fotball veldig viktig sosialt sett.

Dessuten tror jeg det kan være viktig på sett og vis å lære at man "slår seg, men står opp igjen" om du forstår.

[pekkaline]

Takk for råd! Teneren kontaktet meg noen dager etterpå, og ville gjerne ha med sønnen min igjen. Det var jo hyggelig. Flere andre foreldre har også snakket med meg om det som skjedde, for det var så tydelig at flere så det.

Jeg har ingen planer om å pressa han inn i fotballen igjen. Han får bli med hvios han har lyst. Det jeg lurer på er egentlig: bør jeg prøve å motiovere han, eller bare spørre: har du lyst til å gå?

Han hadde ikke så lyst til å begynne i utgangspunktet....men det er jo fint å være med på det de andre gjør i fritiden. Men ikke for enhver pris.....

Du bør nok spørre han om han vil. Nå er han bare seks år enda, men du vil oppleve at han skifter idrett mere enn en gang. Kanskje vil han noe annet nå også tilbake til fotballen senere igjen? Jeg har vært litt bestemt på at de kunne prøve der de hadde lyst, men etter et par ganger burde de ha bestemt seg for om de ville videre. Jeg har også gjort det slik at de ikke kan være med på alt. Det har gått litt frem og tilbake mellom taek wondo og forball med guttene mine.

Fint at treneren tok kontakt! Lytt til din sønn. Lykke til videre

[Gjest ikke nå i kveld]

Jeg merker at jeg bare MÅ være trenerens advokat her. Det ER ikke lett å være trener, du har sannelig mange roller å fylle: som trener, megler, trøster, oppdrager, sykepleier osv., osv. Dersom denne treneren var alene på trening denne kvelden, synes jeg faktisk mest synd på ham. Kanskje det trengs flere? Kanskje du kan melde deg? Det er ikke de store foballkunnskapene son kreves, dersom du greier å flytte kjegler og dele ut gule vester, kan den treneren som vet mest om fotball ta den biten.

De fleste ledere og trener er frivillige foreldre, det betyr at de bruker av sin fritid for å prøve å skape noe postivt for egne og andres barn. Jeg synes det blir fryktelig urettferdig om det blir krøll på treningen og en stakkar trener står igjen som ansvarlig.

Understreker selvsagt at mobbing og erting ikke skal tolereres, men at en trener som gjerne er alene med 15-20 6-åringer ikke kan få med seg alt, ei heller kan han avbryte treningen for 18 andre dersom en gutte erter en annen. Det MÅ noen annen ta seg av!

Lykke til!

mvh

Treneren var ikke alene. Det var veldig oversiktig og slett ikke for mange barn (6-7 på den gruppa), og det var så åpenlys erting at de andre foreldrene reagerte (men ikke treneren). Gutten min ble lei seg. Jeg har ingen ambisjoner om hverken å "tøffe han opp" (for et trist uttykk!) eller å overbeskytte. Ser ikke sammenhengen her. Men så har jeg som nevnt selv blitt mobbet på skolen selv fordi jeg har ballskrekk.....så det er nok ekstra sårt derfor.

Mente ikke å kritisere treneren egentlig, men synes det er rart at han ikke foretok seg noen ting. Men nå har de skjerpet inn rutinene, så jeg regner med vi prøver igjen neste gang.

[PieLill]

Treneren var ikke alene. Det var veldig oversiktig og slett ikke for mange barn (6-7 på den gruppa), og det var så åpenlys erting at de andre foreldrene reagerte (men ikke treneren). Gutten min ble lei seg. Jeg har ingen ambisjoner om hverken å "tøffe han opp" (for et trist uttykk!) eller å overbeskytte. Ser ikke sammenhengen her. Men så har jeg som nevnt selv blitt mobbet på skolen selv fordi jeg har ballskrekk.....så det er nok ekstra sårt derfor.

Mente ikke å kritisere treneren egentlig, men synes det er rart at han ikke foretok seg noen ting. Men nå har de skjerpet inn rutinene, så jeg regner med vi prøver igjen neste gang.

Ikke alle er like flinke å kjøre mange kanaler.

Holder man på med en ting, gi en instruks f.eks., er det ikke sikkert man ser de andre tingene.

Om mange foreldre sitter å ser på, burde de jo heller støtte treneren ved å gripe inn. Det kan de i kraft av sin voksne autoritet.

Men om du ikke tar dette opp med treneren på en konstruktiv og oppmuntrende måte, synes jeg ikke du har noe å klage over i forhold til treneren.

mvh

[PieLill]

Det er en vanskelig grensegang.

De fleste fotballag her en eller to som er grådig gode, men også utrivelige i kjeften. Slikt må jobbes med.

Litt synd om gutte lærer seg å stikke halen mellom beina straks ting blir litt ugreit. Slike ting vil han støte på i ulike varianter gjennom hele livet. Kanskje han har større utbytte av å reise seg og riste av seg støvet.

Samtidig bør slik plaging tas hardt i. For det første er det råtten oppførsel og moral. For det andre er det destruktivt for laget. Man vinner ved å gjøre hverandre gode og gi positive tilbakemeldinger til hverandre. Å rakke ned på lagkammerater er som å skåre selvmål med vilje. Det bør guttene innprentes først som sist og hele veien.

Om du ikke tar dette opp med treneren, gir du heller ikke treneren noen mulighet til å ordne opp.

mvh

[PieLill]

Jeg reagerte litt på det du skrev. For det første - det er ikke alle som liker fotball. Og her hadde jo gutten egentlig ikke hatt lyst, men ble med bare fordi "alle andre" gjorde det. Det kan da ikke være noe poeng å presse ungene til aktiviteter de ikke liker - uansett årsak?

For det andre - "tøffe opp sønnen" - hva i all verden er det? Jeg har selv en noe sart 6-åring, og hvordan i all verden skal vi "tøffe han opp"? Kan man ikke godta at barn har ulik personlighet - noen er tøffere enn andre - og noen er mer hårsåre? Skal alt være på "de tøffes" premisser?

Jeg trodde at "store gutter gråter ikke" var historie.

Selvsagt skal vi hjelpe våre barn til fornuftige måter å takle sin sårbarhet på.

En av tingene det er livsviktig å lære seg, er å reise seg igjen når man har ramlet, uten å bruke for mye tid på å tenke på hvor kiipt det er. Det gjelder enten man snublet, eller noen spente bein på en. Slikt har ingen ting å gjøre med at gutter ikke gråter, men at de som vil noe som helst ikke lar seg stoppe.

Særlig for sårbare barn er det viktig å lære seg å ikke trekke seg hver gang noe blir vondt. Hvilken krok vil de ikke ende opp i da.

Vi kan og skal ikke forandre våre barns personlighet. Men vi gjør dem en bjørnetjeneste om vi ikke hjelper dem å sette proposjoner. Å lære seg at visse ting er ikke verdt å bry seg om. Andre ting er umulig å ikke bry seg om, men de skal likevel ikke få skvise en ut.

Det er å tøffe opp barna, slik jeg ser det. Det er en sunn og livsviktig øvelse. Vondt er vondt, men ikke nødvendigvis en katastrofe man må flykte fra. Vi lever dessverre i en verden der man også må kunne skjule sin sårbarhet iblant.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt skal vi hjelpe våre barn til fornuftige måter å takle sin sårbarhet på.

En av tingene det er livsviktig å lære seg, er å reise seg igjen når man har ramlet, uten å bruke for mye tid på å tenke på hvor kiipt det er. Det gjelder enten man snublet, eller noen spente bein på en. Slikt har ingen ting å gjøre med at gutter ikke gråter, men at de som vil noe som helst ikke lar seg stoppe.

Særlig for sårbare barn er det viktig å lære seg å ikke trekke seg hver gang noe blir vondt. Hvilken krok vil de ikke ende opp i da.

Vi kan og skal ikke forandre våre barns personlighet. Men vi gjør dem en bjørnetjeneste om vi ikke hjelper dem å sette proposjoner. Å lære seg at visse ting er ikke verdt å bry seg om. Andre ting er umulig å ikke bry seg om, men de skal likevel ikke få skvise en ut.

Det er å tøffe opp barna, slik jeg ser det. Det er en sunn og livsviktig øvelse. Vondt er vondt, men ikke nødvendigvis en katastrofe man må flykte fra. Vi lever dessverre i en verden der man også må kunne skjule sin sårbarhet iblant.

mvh

Meget fornuftig sagt.

Det er viktig for svært mange at de blir "tøffet opp" litt.

[Gjest også en mamma]

Meget fornuftig sagt.

Det er viktig for svært mange at de blir "tøffet opp" litt.

Men hvordan gjør man det i praksis? Det handler jo om at noen mennesker (barn) er mer sårbare enn andre - det er jo deres personlighet. Mer nærtagende om du vil. Jeg har en som er temmelig nærtagende, og som i tillegg er en snill og omsorgsfull type som vil at alle skal ha det bra. Hvordan skal vi lære han å være "slem" og godta at andre er "slemme"? For han, som er 6 år, er det nemlig "slemt" det handler om.

[Gjest Geir]

Kjenner igjen problemstillingen, vår sønn gav seg med fotball etter ganske kort tid når han var en 6-7 år gammel.

Begrunnelsen var att han var "den dårligste på laget", og da det manifisterte seg i å sitte mere på benken enn de andre så fikk han jo ett bevis på det.

Men det verste var når han hadde fått seg nytt slalåmutstyr og mor meldte han på kurs for å lære å bli bedre, og han kom hjem etter den første treningen med beskjed fra _treneren_ om at han måtte slutte forde han "ikkje var god nok" !!!

Så det finnes mange idioter innen idretten desverre.

[frosken]

Kjenner igjen problemstillingen, vår sønn gav seg med fotball etter ganske kort tid når han var en 6-7 år gammel.

Begrunnelsen var att han var "den dårligste på laget", og da det manifisterte seg i å sitte mere på benken enn de andre så fikk han jo ett bevis på det.

Men det verste var når han hadde fått seg nytt slalåmutstyr og mor meldte han på kurs for å lære å bli bedre, og han kom hjem etter den første treningen med beskjed fra _treneren_ om at han måtte slutte forde han "ikkje var god nok" !!!

Så det finnes mange idioter innen idretten desverre.

Jeg liker de trenerne som sørger for at alle spillerne spiller nøyaktig like mange minutter i kampene.

(Har forøvrig observert spillere som har kommet ut på sidelinja med klar beskjed om at nå orker de ikke å spille lenger...*s*)