Skilte foreldre belaster skolen. Link.

[PieLill]

Da skulle konferansetimer være et hyggelig avbrekk :-)

Spøk til side - det er vel det som er grunnen til at lærerne IKKE underviser åtte timer per dag? Og ja, jeg har faktisk undervist en hel del, men jeg er ikke utdannet lærer. Derimot har jeg en jobb som er meget krevende og hvor man er ganske kjørt i hodet etter åtte timer, så jeg vet hva det vil si å ha en jobb som tar litt krefter ja. Og enda jobber jeg altså 1820 timer per år. Pluss overtid. Men nå var vel dette litt utenfor tema da. Jeg synes lærerne gjør en flott jobb. Jeg synes de fortjener meget god lønn. Og jeg synes ikke det å bruke tre-fire timer (som vel må være det mer vanlige) ekstra per halvår kan være så mye at det er verdt å ta opp engang. Det kreves litt ekstra i noen jobber, sånn er det bare. Noen barn har den bagasjen at de har ADHD, noen har den bagasjen at det er vanskelig for foreldrene å samarbeide. I begge tilfellene har barna behov for at skolen klarer å takle hvordan livet er for akkurat dem.

Jeg klarer ikke å komme i gang om morgenen. Så da får skolen komme å gjøre barna klar og ta dem med seg. Det er jo ikke barnas feil at jeg er en syvsover. Og viss de skal lære må jo noen få dem avgårde.

Hvor skal grensen gå for at det offentlige nesten automatisk skal overta ansvar foreldrene ikke kan/gidder ta?

mvh

[Gjest Valnøtt]

Jeg klarer ikke å komme i gang om morgenen. Så da får skolen komme å gjøre barna klar og ta dem med seg. Det er jo ikke barnas feil at jeg er en syvsover. Og viss de skal lære må jo noen få dem avgårde.

Hvor skal grensen gå for at det offentlige nesten automatisk skal overta ansvar foreldrene ikke kan/gidder ta?

mvh

En som ikke står opp om morgenen kan skjerpe seg. En som har en vanskelig eks, kan ikke skjerpe denne... Man kan forandre på seg selv, men man kan ikke forandre på andre. Det er derfor man trenger hjelp utenfra noen ganger.

Men ja - hvis et barn har en forelder som konsekvent ikke står opp om morgenen slik at barnet aldri kommer seg på skolen, så vil jo dette etterhvert resultere i melding til barnevernet med påfølgende tiltak, så dette vil jo (ihvertfall i teorien) ende opp med at det offentlige tar ansvar i denne saken også.

[PieLill]

En som ikke står opp om morgenen kan skjerpe seg. En som har en vanskelig eks, kan ikke skjerpe denne... Man kan forandre på seg selv, men man kan ikke forandre på andre. Det er derfor man trenger hjelp utenfra noen ganger.

Men ja - hvis et barn har en forelder som konsekvent ikke står opp om morgenen slik at barnet aldri kommer seg på skolen, så vil jo dette etterhvert resultere i melding til barnevernet med påfølgende tiltak, så dette vil jo (ihvertfall i teorien) ende opp med at det offentlige tar ansvar i denne saken også.

Det er ikke bare snakk om de få som har en totalt umulig eks.

Det er også snakk om de langt flere som ikke tar seg bryet med å samarbeide fordi det er så mye mer bekvemt å heller lempe merarbeid over på andre. Det er dårlig resursbruk å sløse vekk tid på å sy puter under armene på slike foreldre.

Samfunnet bruker store resurser på uengige foreldre. Det er på tide med en debatt om denne resursbruken.

mvh

[frosken]

Det er ikke bare snakk om de få som har en totalt umulig eks.

Det er også snakk om de langt flere som ikke tar seg bryet med å samarbeide fordi det er så mye mer bekvemt å heller lempe merarbeid over på andre. Det er dårlig resursbruk å sløse vekk tid på å sy puter under armene på slike foreldre.

Samfunnet bruker store resurser på uengige foreldre. Det er på tide med en debatt om denne resursbruken.

mvh

Jeg synes det har vært nyttig at problemstillingen om ressursbruk i skolen har kommet frem; ikke primært fordi jeg bekymrer meg for lærnes arbeidssituasjon, men fordi jeg bekymrer meg for de barna som lever i krigssoner mellom foreldre .

Jeg tror at en del foreldre har en bakgrunnshistorie som mer eller mindre umuliggjør samarbeide dem i mellom såfremt ikke noen "setter seg på dem" inntil de gjenfinner sin modenhet (og hos noen er det heller ingen modenhet å "gjenfinne" dessverre). Når en del av de foreldrene dette gjelder i tillegg har valgt delt bosted for sine barn, så er jeg dypt bekymret for hvordan det går med disse barna på litt lengre sikt.

Jeg håper at det vil bli en økt debatt rundt hva som kan gjøre i forhold til slike situasjoner. Hva kan gjøres for å sikre at barna det gjelder skal slippe å leve midt i slike konflikter? Jeg tror ikke at det er mulig med gode løsninger i alle tilfeller, men skulle allikevel håpe at noen kommer frem til modeller som er egnet til å bedre situasjonen for noen.,..

[PieLill]

Jeg synes det har vært nyttig at problemstillingen om ressursbruk i skolen har kommet frem; ikke primært fordi jeg bekymrer meg for lærnes arbeidssituasjon, men fordi jeg bekymrer meg for de barna som lever i krigssoner mellom foreldre .

Jeg tror at en del foreldre har en bakgrunnshistorie som mer eller mindre umuliggjør samarbeide dem i mellom såfremt ikke noen "setter seg på dem" inntil de gjenfinner sin modenhet (og hos noen er det heller ingen modenhet å "gjenfinne" dessverre). Når en del av de foreldrene dette gjelder i tillegg har valgt delt bosted for sine barn, så er jeg dypt bekymret for hvordan det går med disse barna på litt lengre sikt.

Jeg håper at det vil bli en økt debatt rundt hva som kan gjøre i forhold til slike situasjoner. Hva kan gjøres for å sikre at barna det gjelder skal slippe å leve midt i slike konflikter? Jeg tror ikke at det er mulig med gode løsninger i alle tilfeller, men skulle allikevel håpe at noen kommer frem til modeller som er egnet til å bedre situasjonen for noen.,..

Kjenner en som måtte ha to konfirmasjonsselskap fordi den ene forelderen nektet å komme i selskap sammen med den andre. (Her var det på ingen måte snakk om vold eller overgrep av noen som helst art. Kun en voksen som aldri hadde blitt voksen.)

Stakkars konfirmant.

Men med voksne med en så manglende grad av modenhet, var det kanskje like greit med to selskap i stedet for å feire konfirmasjon i en krigssone.

På enkelte områder er det nesten synd at man ikke har mulighet til å tvinge folk.

mvh

[Gjest Valnøtt]

Kjenner en som måtte ha to konfirmasjonsselskap fordi den ene forelderen nektet å komme i selskap sammen med den andre. (Her var det på ingen måte snakk om vold eller overgrep av noen som helst art. Kun en voksen som aldri hadde blitt voksen.)

Stakkars konfirmant.

Men med voksne med en så manglende grad av modenhet, var det kanskje like greit med to selskap i stedet for å feire konfirmasjon i en krigssone.

På enkelte områder er det nesten synd at man ikke har mulighet til å tvinge folk.

mvh

Stakkars liten. Jeg ser problemet for dette barnet. Og tenker på mine egne og vet ikke hvordan verden ser ut når de blir så store at de skal konfirmeres eller giftes. Vi får se, kanskje finnes det en løsning da som ikke er så lett å få øye på nå.

[tonie]

''(Nå får jeg sikkert en haug med lærere på nakken).''

Jeg betviler ikke at de har tøffe ta og lite betalt, og ferieperiodene skal ikke brukes mot dem, men jeg er enig med deg - tenk så herlig å ha all den ferien, da.

Jeg kjenner noen lærere som 'i all fortrolighet' innrømmer at dette er et stort gode.

Jeg tviler på at det hadde vært mulig å få særlig mange til å bli lærere uten den ferien. Det må være en forferdilig slitsom jobb! :/

[morsan]

Det er ikke bare snakk om de få som har en totalt umulig eks.

Det er også snakk om de langt flere som ikke tar seg bryet med å samarbeide fordi det er så mye mer bekvemt å heller lempe merarbeid over på andre. Det er dårlig resursbruk å sløse vekk tid på å sy puter under armene på slike foreldre.

Samfunnet bruker store resurser på uengige foreldre. Det er på tide med en debatt om denne resursbruken.

mvh

''Det er også snakk om de langt flere som ikke tar seg bryet med å samarbeide fordi det er så mye mer bekvemt å heller lempe merarbeid over på andre. ''

Forhåpentligvis skjerper en del av disse seg bare på grunn av avisoppslagene i det siste. :-)

[multippel]

Det høres utrolig kjent ut. Jeg snakket med _alle_ om hva jeg kunne gjøre, og alle, politi, familievern, barnevern osv sa at jeg var nødt til å sende avgårde ungene inntil deg dagen da han gjør dem noe. Han lager livet utrolig surt for dem, men ikke surt nok fpreløpig til at vi blir kvitt det samværet... Jeg treffer ham heller ikke. Ikke under noen omstendighet. Dukker han opp noe sted, så reiser ungene og jeg derfra med en gang. Men fordi jeg rett og slett ikke orker å forklare alle og enhver hva som er problemet, så er det mange som synes jeg virker ganske vrien. Det får de imidlertid tenke hva de vil om. Sist fikk vi separat konferanse, og jeg gjorde det krystallklart at i all fremtid vil de enten gjennomføre to konferanser, eller én med han som ungene ikke bor hos.

Det er utrolig slitsomt å ha det slik.

egentlig er jeg en ganske rommslig og fleksibel person. I mitt tillfelle har jeg vært nødt til å holde grensene stramt. Selv skulle jeg ønske at jeg kunne ringe faren til barna mine og økt samværet betydelig. Dessverre går ikke dette av to grunner. han tar ikke godt nok vare på de. Han bruker enhver konrakt med meg til å manipulere og lage konflikter.

Jeg har lært en masse om dette. Også om meg selv. Men jeg tar meg ofte i å tenke: Bare han hadde kunnet være slik og slik, da kunne vi ha samarbeidet fint. Slike tanker er bare selvplaging.

Jeg tror ikke folk som ikke har opplevd slike ting kan forstå hvor belastende sånt er. Du høres kjempetøff ut som har klarer å holde grensen slik. Jeg klarte det ikke i mange år. Og den var den eneste irettesettelsen jeg fikk i retten også. At jeg hadde vært for svak og tillat for mye samvær.

Barna ønsker imidlertid mer samvær og det er slitsomt det også. Jeg må hele tiden vurdere for meg selv om jeg gjør det rette for dem. Jeg tror jeg gjør det rette, men kan ikke være helt sikker. Hver gang han er søt og gjør morsomme ting med barna tar jeg meg i å tenke at kanskje jeg har tatt feil, kanskje er jeg for streng, for siden og bli skuffa igjen.

[Gjest GA]

HVA??? Jobber de ikke fullt arbeidsår? Vi andre jobber faktisk 1820 timers år. Pluss evt overtid som ikke begynner å dukke opp som ekstra lønn før vi har jobbet disse 1820 timene.

Hvor mange uker regner du et arbedsår da, og hvor mange timer i uka i hva slags jobb?

I kontorjobben min i kommunen jobber jeg 37,5 timers uker i full stilling. Så må man trekke fra helligdager etc. som påske, jul, nyttår, pinse, himmelsprett etc etc. tilsammen er vel det ca 8 dager. (1,5 uker) Så har jeg 5 ukers ferie. Da blir det igjen ca 45,5 uker. Det gir et arbeidsår på 1706,25 timer. Det er ikke så forferdelig langt unna det lærerene har som sitt årsverk. Og de få timene unner jeg dem virkelig.

[Gjest Valnøtt]

Det er utrolig slitsomt å ha det slik.

egentlig er jeg en ganske rommslig og fleksibel person. I mitt tillfelle har jeg vært nødt til å holde grensene stramt. Selv skulle jeg ønske at jeg kunne ringe faren til barna mine og økt samværet betydelig. Dessverre går ikke dette av to grunner. han tar ikke godt nok vare på de. Han bruker enhver konrakt med meg til å manipulere og lage konflikter.

Jeg har lært en masse om dette. Også om meg selv. Men jeg tar meg ofte i å tenke: Bare han hadde kunnet være slik og slik, da kunne vi ha samarbeidet fint. Slike tanker er bare selvplaging.

Jeg tror ikke folk som ikke har opplevd slike ting kan forstå hvor belastende sånt er. Du høres kjempetøff ut som har klarer å holde grensen slik. Jeg klarte det ikke i mange år. Og den var den eneste irettesettelsen jeg fikk i retten også. At jeg hadde vært for svak og tillat for mye samvær.

Barna ønsker imidlertid mer samvær og det er slitsomt det også. Jeg må hele tiden vurdere for meg selv om jeg gjør det rette for dem. Jeg tror jeg gjør det rette, men kan ikke være helt sikker. Hver gang han er søt og gjør morsomme ting med barna tar jeg meg i å tenke at kanskje jeg har tatt feil, kanskje er jeg for streng, for siden og bli skuffa igjen.

Jeg har gått en laaaaang vei for å innse at dette dyret med pels, fire bein, hale og bjeffelyder faktisk er den hunden det kan minne om. (Med risiko for å høres respektløs ut :-))

Men når jeg først har erkjent at han er helt håpløs så er det sjelden det går lenge mellom hver gang han bekrefter det selv også. Eneste grunnen til at han har en samværsavtale er at politiet sa at dersom han kidnapper ungene (han truet med det), og vi ikke har noen samværsavtale, kommer de ikke til å gripe inn siden de ikke har noen dokumentasjon på at ungene skulle vært hos meg...

Man blir vel litt rar i forhold til vanlige folk etter å ha holdt på med sånt som dette en stund. Og jeg skjønner jo egentlig godt at det er mange som ikke skjønner dette. Men jeg skulle _virkelig_ ønske folk ikke var så kjappe til å gjøre seg opp meninger uten å egentlig vite hva de snakker om.

Heldigvis har jeg fått en fantastisk hjelp underveis fra familievern, krisesenter og flere, så jeg har ikke følt meg alene. Det hjelper ganske mye når man har vært i en verden hvor ingen skjønner hva man snakker om og alle synes man er kranglete - også kommer dte noen og skjønner akkurat hva man snakker om, og kan attpåtil si at dette er helt normalt for sånne situasjoner. Det er nok den beste trøsten jeg har fått i mitt liv, tror jeg :-)

[Gjest Valnøtt]

Det jeg reagerer på er automatikken som blir i støtten i form av penger og merarbeid pga samlivsbrudd. Og et stadig sterkere krav om at omverdenen skal innrette seg etter foreldreskapt kaos. Samt den manglende debatten omkring dette.

Samlivsbrudd handler i stor grad om valg man tar.

Det blir helt feil at man automatisk skal kunne kreve ekstra resurser pga samlivsbrudd, når man må bukke og skrape for alt mulig annet.

Samlivsbrudd omfatter langt flere enn de som over kortere eller lengre tid ikke er i inntektsgivende arbeid. Så om noen hadde våget å regne på det, ville man kanskje funnet ut at de totale samfunnsmessige kostnadene er ganske lik dem man betaler for sykdom/arbeidsuførhet.

mvh

Jeg synes ikke man skal trenge å bukke og skrape for noe sånn jevnt over. Men jeg blir veldig såret, sint og lei meg når du og mange andre slenger ut utrykk som "foreldreskapt kaos" og får det til å høres ut som om den situasjonen jeg og flere er i, kunne vi knipset vekk hvis vi bare hadde giddet å ta oss sammen. Jeg har lagt ned et enormt stykke arbeid i å overleve ekteskapet mitt. Og fordi jeg har barn kommer jeg aldri helt fri. For å fungere som mor, som menneske og som arbeidstaker, trenger jeg hjelp en gang i blant. Blant annet til å få til ting for ungene mine som feks foreldresamtaler.

Det er litt drøyt når jeg da skal føle at jeg ødelegger motivasjonen for halvparten av lærerne rundt omkring med vrangheten min.

Og jeg synes ikke man skal sette opp et barn med adhd sopm et barn med "reelt behov for ekstra innsats fra læreren, i motsetning til et barn med mor som er voldsutsatt fra far. Begge disse barna trenger litt ekstra hjelp fra skolen, og begge burde få det. Det ene gjennom tilpasset undervisning, det andre gjennom at det gjøres mulig for mor (i mitt tilfelle) å følge opp barnet uten å utsettes for nye overgrep fra far til barnet.

Angående timetall per år, så sakset jeg det fra personalhåndboka på jobben min. Ser jo at tallet ikke stemmer helt, så jeg har sendt mail til lønningskontoret for å spørre hvorfor det er så høyt hos oss :-)

[multippel]

Jeg synes det har vært nyttig at problemstillingen om ressursbruk i skolen har kommet frem; ikke primært fordi jeg bekymrer meg for lærnes arbeidssituasjon, men fordi jeg bekymrer meg for de barna som lever i krigssoner mellom foreldre .

Jeg tror at en del foreldre har en bakgrunnshistorie som mer eller mindre umuliggjør samarbeide dem i mellom såfremt ikke noen "setter seg på dem" inntil de gjenfinner sin modenhet (og hos noen er det heller ingen modenhet å "gjenfinne" dessverre). Når en del av de foreldrene dette gjelder i tillegg har valgt delt bosted for sine barn, så er jeg dypt bekymret for hvordan det går med disse barna på litt lengre sikt.

Jeg håper at det vil bli en økt debatt rundt hva som kan gjøre i forhold til slike situasjoner. Hva kan gjøres for å sikre at barna det gjelder skal slippe å leve midt i slike konflikter? Jeg tror ikke at det er mulig med gode løsninger i alle tilfeller, men skulle allikevel håpe at noen kommer frem til modeller som er egnet til å bedre situasjonen for noen.,..

Godt innlegg og riktig fokus spør du meg:-) Nemlig barna!

[lonelyP]

Ja, det var litt kjapt skrevet det innlegget jeg laget her - blir litt engasjert :-)

Jo, jeg mener at det gjerne er slik at den som nekter å møte sammen med eksen som blir oppfattet som vanskelig. Men jeg tror grunnen til at man nekter å møte sammen med eksen gjerne kan være oppførsel fra eksen's side. I slike situasjoner blir det å straffe den som nekter å treffe eksen, totalt skivebom.

Og hvem skal avgjøre hvem i de enkelte tilfellene om det er den som nekter felles konferanser som er vanskelig å ha med å gjøre, eller om det er den andre parten som er den som ikke oppfører seg slik man burde? Dette blir ikke helt enkelt å rydde opp i tror jeg.

Jeg tror det vil være det beste for barnet der hvor mor og far ikke klarer å ha felles konferanser, at barnet slipper å eksponeres for at foreldrene skal treffe hverandre i en slik setting med barnet til stede.

I sånne tilfeller som du nevner så mor og far rett og slett komme til en enighet om at de møter hver sin gang. Etter min mening blir det hvertfall litt kravstort å forvente at alle andre (skole, idrettslag etc. etc.) skal tilpasse seg foreldre med slike problemer. Hvem som skal avgjøre hvem som er vanskelig??? Ingen. Men det går an å kreve betalt for en ekstra konferanse time, så for foreldre seg i mellom greie å bli enig om hva som er rettferdig fordeling eller ikke. Beklager, men det er faktisk ikke andre sitt problem dette her. Litt stygt å si kanskje, for du føler nok at din situasjon ikke er så bra og heller ikke selvvalgt. Men verden er ikke alltid rettferdig.

[lonelyP]

Joda, men det at man iblant må jobbe litt utover det forventede tror jeg er vanlig i nesten alle jobber. Og det jeg prøver å si er at det ikke er de ekstremt store arbeidsmengdene det er snakk om. Dersom det er helt umulig for læreren, vil jeg foreslå at denne isteden tilbyr hver av foreldrene halve den avsatte tiden. Enten at foreldrene tar annenhver gang, eller halve tiden hver. De mest sentrale tingene burde man klare å gå raskt over på et kvarter hvis man er effektiv.

Et kvarter går kanskje greit for helt normale barn uten behov for ekstra oppfølging. Men så er det dem som faktisk krever litt mer av en lærer og foreldre da... Da blir nok 15 minutter litt i knappeste laget.

[lonelyP]

På vår skole legges disse timene i tidsrommet 14 -17. Så det er like mye foreldrene som må ta fri fra jobben som lærerne fra familien.

Dette er ikke et innlegg i debatten, bare en saksopplysning.

Hmmm.... Læreren har nesten 30 elever å følge opp... i en klasse. Foreldre har stort sett mellom 1 og 2 barn å følge opp. Det burde være enkel hoderegning å finne ut hvem som ofrer mest av sin tid.

[Gjest Valnøtt]

Et kvarter går kanskje greit for helt normale barn uten behov for ekstra oppfølging. Men så er det dem som faktisk krever litt mer av en lærer og foreldre da... Da blir nok 15 minutter litt i knappeste laget.

Joda, men hvis det ikke er mulig å få læreren til å finne den ekstra tiden, så må man klare seg med mindre :-(

[Gjest Valnøtt]

I sånne tilfeller som du nevner så mor og far rett og slett komme til en enighet om at de møter hver sin gang. Etter min mening blir det hvertfall litt kravstort å forvente at alle andre (skole, idrettslag etc. etc.) skal tilpasse seg foreldre med slike problemer. Hvem som skal avgjøre hvem som er vanskelig??? Ingen. Men det går an å kreve betalt for en ekstra konferanse time, så for foreldre seg i mellom greie å bli enig om hva som er rettferdig fordeling eller ikke. Beklager, men det er faktisk ikke andre sitt problem dette her. Litt stygt å si kanskje, for du føler nok at din situasjon ikke er så bra og heller ikke selvvalgt. Men verden er ikke alltid rettferdig.

OK. La oss konkretisere:

Min eksmann og jeg kan ikke komme sammen. Jeg er redd ham etter mange år med overgrep, har vært gjennom en tøff skilsmisse og fått orden på tilværelsen fordi han ikke lenger er en del av den. Jeg vil ikke treffe ham. Han synes ikek det er noe problem å treffe meg, og insisterer på felles konferanse. Hvem av oss skal komme, synes du? Og hvem skal betale kostnaden ved ekstra tidbruk hos lærer?

At han og jeg skal bli enige, går ikke. Han synes ikke vi har noe problem, han ønsker jo å komme sammen for å posisjonere seg i forhold til meg igjen.

Jeg har ikke skriftlig at han oppfører seg slik, jeg kan ikke bevis dette, og naturlig nok, nekter han å bekrefte realitetene. Barna bor hos meg, men han insisterer på å komme på konferansetimene.

Så... Hvem skal bli hjemme, og hvem skal avgjøre hvem som skal bli hjemme?

Mitt eneste alternativ er da å selv avstå fra konferanse, det er det eneste jeg selv kan avgjøre. Da får ikke læreren snakket med den av oss osm faktisk tar vare på barna og følger opp skolen. Er dette en grei løsning synes du?

å få oss til å snakke sammen er ikke anbefalt bl.a fra familievernkontoret, politi m.fl, så å tro at vi da kan sette oss ned og bli enige i denne saken er å tro på nissen.

Heldigvis ser skolen hos oss problemet, og gir separate konferanser slik at ungene får den oppfølgingen de skal. De har nemlig ikke anledning til å nekte faren å komme til konferanse, så for at de skal få hatt en konferanse med mening i, må de først gjennomføre en konferanse med ham, så han får "sitt".

Mener ikke å hugge hodet av deg, da. Vil bare påpeke at verden ikke er sånn at man bare kan bestemme at man "bare får bli enige". Det er ikke alltid det går.

[lonelyP]

OK. La oss konkretisere:

Min eksmann og jeg kan ikke komme sammen. Jeg er redd ham etter mange år med overgrep, har vært gjennom en tøff skilsmisse og fått orden på tilværelsen fordi han ikke lenger er en del av den. Jeg vil ikke treffe ham. Han synes ikek det er noe problem å treffe meg, og insisterer på felles konferanse. Hvem av oss skal komme, synes du? Og hvem skal betale kostnaden ved ekstra tidbruk hos lærer?

At han og jeg skal bli enige, går ikke. Han synes ikke vi har noe problem, han ønsker jo å komme sammen for å posisjonere seg i forhold til meg igjen.

Jeg har ikke skriftlig at han oppfører seg slik, jeg kan ikke bevis dette, og naturlig nok, nekter han å bekrefte realitetene. Barna bor hos meg, men han insisterer på å komme på konferansetimene.

Så... Hvem skal bli hjemme, og hvem skal avgjøre hvem som skal bli hjemme?

Mitt eneste alternativ er da å selv avstå fra konferanse, det er det eneste jeg selv kan avgjøre. Da får ikke læreren snakket med den av oss osm faktisk tar vare på barna og følger opp skolen. Er dette en grei løsning synes du?

å få oss til å snakke sammen er ikke anbefalt bl.a fra familievernkontoret, politi m.fl, så å tro at vi da kan sette oss ned og bli enige i denne saken er å tro på nissen.

Heldigvis ser skolen hos oss problemet, og gir separate konferanser slik at ungene får den oppfølgingen de skal. De har nemlig ikke anledning til å nekte faren å komme til konferanse, så for at de skal få hatt en konferanse med mening i, må de først gjennomføre en konferanse med ham, så han får "sitt".

Mener ikke å hugge hodet av deg, da. Vil bare påpeke at verden ikke er sånn at man bare kan bestemme at man "bare får bli enige". Det er ikke alltid det går.

Men så ber du meg avgjøre... noe jeg absolutt ikke kommer til å gjøre. Ditt liv er ditt liv, jeg kjenner det i alt for liten grad til å si noen ting om noen ting. Jeg uttaler meg på generelt grunnlag. Men med både familievernkontoret og politi i ryggen burde du jo være rimelig godt dekket.

Sånn ellers, generelt sett, synes jeg det er bra at også en far følger opp sine barns utdanning.

[Gjest Valnøtt]

Men så ber du meg avgjøre... noe jeg absolutt ikke kommer til å gjøre. Ditt liv er ditt liv, jeg kjenner det i alt for liten grad til å si noen ting om noen ting. Jeg uttaler meg på generelt grunnlag. Men med både familievernkontoret og politi i ryggen burde du jo være rimelig godt dekket.

Sånn ellers, generelt sett, synes jeg det er bra at også en far følger opp sine barns utdanning.

Nei, jeg vil jo selvsagt ikek at du skal avgjøre. det jeg prøver å si er at det er ikke alltid det å si "dere får bare bli enige" virker. Noen ganger er ikke enighet noen opsjon, dessverre.

Jeg får jo separate konferanser, så jeg har ikke dette problemet. Det jeg reagerer på i denne tråden er at jeg får en sterk følelse av at jeg er barnslig som ikke stiller samtidig med eksen, og at mitt barnslige trass for å slippe å møte ham, er direkte årsak til at feks adhd barn, og andre med problemer lider på grunn av at jeg er teit.

Det jeg prøver å si er at jeg for det første nekter å tro at problemet er så stort at sånne som meg ødelegger hele gleden med jobben for de aller fleste lærere. Og at noen ganger har man svært gode grunner for å ikke ha felles konferansetimer, og da bør man få det. Kostnaden er ikke så stor at landet ikke har råd til dette, det er jeg overbevist om :-)