Skilte foreldre belaster skolen. Link.

[pekkaline]

Kan de ikke heller sende referat av møtet til den parten som ikke får komme? At de bytter annenhvert år kanskje?

[Gjest mor til snorre]

Du vet nok ikke hva du snakker om:-) Unnskyld om jeg virker arrogant. Men med den erfaringen jeg har i livet så kjenner jeg meg nesten sint over en slik uttalelse. Min eks har samvær en gang i mnd under tilsyn. Barna trenger kontakt med han selv om han ikke akkurat er kvalifisert som forelder. Barn kan få ganske merkelige ideer om den fraværende forelderen hvis det ikke er noe kontakt. Så så kategorisk som du er her er jeg svært uening i.

Jeg leste noe du hadde skrevet om at barn bør bestemme sjøl om samvær og at din datter gjorde det, derfor ante jeg ikke noe om tilsyn og greier..

Beklager..

[Gjest takknemlig for at lærerne vil]

Jeg er veldig uenig i at det finnes situasjoner der samarbeid er skadelig for barna. I såfall er samvær med den ene av foreldrene også skadelig og bør avvikles.

Hvis barna skal være sammen med begge foreldre, skal foreldrene samarbeide, mener jeg.

Du tar feil. Det er mulig å skille mellom forholdet mellom foreldrene, og mellom foreldre og barn. Barn kan trenge og ha godt av samvær med far selv om han behandler mor dårlig.

Livet er ikke svart/hvitt. Far burde selvfølgelig forstå at det han gjør skader barna også, men det at han ikke gjør det betyr ikke at han ikke har noe positivt å tilføre dem.

[PieLill]

Joda. Samtidig så er det en avveing om man skal brette ut hele familiehistorien på skolen også for å få denne "spesialscervisen".

Jeg har vært nødt til å informere skolen da min eks har besøks og kontaktforbud ikke bare ovenfor meg men også ovenfor alle barna. Han kom til skolen og direkte kidnappet min yngste sønn ved flere andledninger. Dette måtte jeg si ifra om.

Jeg føler vel egentlig at det er han som belaster og ikke jeg i dette tilfellet.

Men jeg valgte i mange år å ikke si noe til skolen. Jeg var redd for stigmatisering av barna.

Poenget er at det er ikke alltid enkle løsninger.

Men enig i at i de aller fleste tilfeller så er det ikke slike forhold som ligger bak, og at det blir unødvendig mye arbeid for skolen.

Jeg er enig i det du skriver om det du har erfart.

Samtidig synes jeg det er for enkelt å bare belaste andre med sin egen uenighet.

Med en bli-enig-eller-betal-ordning ville man måttet vurdere behovet for å skjerme privatlivet opp mot sin økonomi. Totalt sett tror jeg en slik ordning ville kommet flest elever til gode.

mvh

[multippel]

Jeg leste noe du hadde skrevet om at barn bør bestemme sjøl om samvær og at din datter gjorde det, derfor ante jeg ikke noe om tilsyn og greier..

Beklager..

.-) Det er ikke lett selvsagt å forklare hele situasjonen i hver eneste tråd og heller ingen hensikt.

Joda jeg lar min datter bestemme sitt samvær med sin far i byen selv. Hun får ikke overnatte hos han. men at de møtes og snakkes legger jeg meg ikke opp i (selv om jeg kunne hvis jeg ville ha stoppet det. Han har faktisk besøks og kontaktforbud. Men dette er ingen krig for meg, Det er noe som har vært helt nødvendig for å få stabilitet rundt familien. Det er heller ikke en nerve i min kropp som tørster etter hevn, selv om man sikkert kan bli tillagt slike ting av utenforstående, men så var heller ikke hensikten med mine kommentarer å snakke om meg selv, men å si at det er mange forskjellige situasjoner.) så lenge jeg ikke har mistanke om at det ikke bra for henne. Eller at hun trenger hjelp til å få satt grenser for seg selv. De møtes og drikker kaffe. Hun er nesten aldri til helgesamvær med sin far, for det har hun ikke lyst til.

Slike forhold er så komplekse og så mange ting å tenke på at det blir umulig å gjengi her ordentlig.

Men det forstår du sikkert:-)

[PieLill]

Jeg er veldig uenig i at det finnes situasjoner der samarbeid er skadelig for barna. I såfall er samvær med den ene av foreldrene også skadelig og bør avvikles.

Hvis barna skal være sammen med begge foreldre, skal foreldrene samarbeide, mener jeg.

Jeg mener det bør være grenser for hvor mye skade den ene forelderen kan påføre den andre, uten å miste all rett til samvære og innflytelse over barna. I dag går ikke en gang en automatisk grense ved drap.

En person som f.eks. utøver vold mot sin samlivspartner bør anses å ha svekket sin totale troverdighet og pålitelithet.

Barn har et langt større behov for stabile og trygge omsorgspersoner enn kontakt med vidløftige biologiske foreldre. Mange barn er adopterte. Men vi hører da aldri en voldsom problematisering omkring manglende kontakt med biologiske foreldre.

mvh

[multippel]

Du tar feil. Det er mulig å skille mellom forholdet mellom foreldrene, og mellom foreldre og barn. Barn kan trenge og ha godt av samvær med far selv om han behandler mor dårlig.

Livet er ikke svart/hvitt. Far burde selvfølgelig forstå at det han gjør skader barna også, men det at han ikke gjør det betyr ikke at han ikke har noe positivt å tilføre dem.

Det var veldig godt svart. Bedre enn jeg klarte selv:-)

[Gjest mor til snorre]

Jeg mener det bør være grenser for hvor mye skade den ene forelderen kan påføre den andre, uten å miste all rett til samvære og innflytelse over barna. I dag går ikke en gang en automatisk grense ved drap.

En person som f.eks. utøver vold mot sin samlivspartner bør anses å ha svekket sin totale troverdighet og pålitelithet.

Barn har et langt større behov for stabile og trygge omsorgspersoner enn kontakt med vidløftige biologiske foreldre. Mange barn er adopterte. Men vi hører da aldri en voldsom problematisering omkring manglende kontakt med biologiske foreldre.

mvh

Dette var jeg veldig enig i!

[PieLill]

Jeg ser problemet, og takker lærerne til barna mine pent hver gang de er villige til å gjøre dette.

Men aldri i verden om jeg setter meg ned på foreldresamtale, ofte med barnet tilstede, med en mann som truer med å drepe meg. Det er vel ikke nødvendigvis så greit for barnet heller, å være med på et møte med foreldre som samarbeider dårlig.

Det er sikkert greit å si "det er bare å samarbeide", for den som aldri har vært i situasjonen.

I de fleste tilfeller har vold og/eller drapstrusler ingen ting med samarbeidsproblemene å gjøre.

Jeg er ganske sikker på at et flertall som ikke klarer å samarbeide, ville klart det om de måtte betale 700,- kroner per påbegynte ekstra halvtime læreren bruker på dobbeltarbeid.

Men for noen er behovet for å ikke møtes helt reelt. Slik du påpeker.

Spørsmålet er hvor mye resurser foreldre som ikke oppfører seg som voksne skal få lov å stjele fra egne og andres barn.

mvh

[PieLill]

Kan de ikke heller sende referat av møtet til den parten som ikke får komme? At de bytter annenhvert år kanskje?

Foreldrene får informere hverandre.

Referat er også tidkrevende arbeid.

mvh

[multippel]

Jeg er enig i det du skriver om det du har erfart.

Samtidig synes jeg det er for enkelt å bare belaste andre med sin egen uenighet.

Med en bli-enig-eller-betal-ordning ville man måttet vurdere behovet for å skjerme privatlivet opp mot sin økonomi. Totalt sett tror jeg en slik ordning ville kommet flest elever til gode.

mvh

Jeg forstår tankegangen din.

Men det er faktisk ikke så rent liten andel av norges barn som lever under fattigdomsgrensa. Hvis det skulle kostet 100 for gjenglemt matpakke så kunne det blitt seriøst alvorlig for mange foreldre.

Men nå er det ikke sikkert at det er så ille med foreldresamarbeidet i hele landet heller da. Første gang jeg har hørt om at skolen blir overbelastet med dette.

[multippel]

Jeg mener det bør være grenser for hvor mye skade den ene forelderen kan påføre den andre, uten å miste all rett til samvære og innflytelse over barna. I dag går ikke en gang en automatisk grense ved drap.

En person som f.eks. utøver vold mot sin samlivspartner bør anses å ha svekket sin totale troverdighet og pålitelithet.

Barn har et langt større behov for stabile og trygge omsorgspersoner enn kontakt med vidløftige biologiske foreldre. Mange barn er adopterte. Men vi hører da aldri en voldsom problematisering omkring manglende kontakt med biologiske foreldre.

mvh

Nå er det slik at også foreldre som har vært voldelige mot sin partner og har tilført mye skade mot familien også er hele mennesker. Så forholdene blir svært komplekse. I slike tilfeller så er det selvsagt barna man skal hensyn til og ikke foreldrenes rett til samvær. Forskning viser at det kan være bedre med lite samvær enn ingenting. Barna kan ellers få ett urealistisk forhold til den andre forelderen. Dessuten så er det nå engang slik at det er ikke mor og far som bestemmer dette alene. man har lover og regler som bestemmer samværet. I slike alvorlig tilfeller som jeg representerer så ligger det en dom som har bestemt at slik skal det være.

[PieLill]

Jeg forstår tankegangen din.

Men det er faktisk ikke så rent liten andel av norges barn som lever under fattigdomsgrensa. Hvis det skulle kostet 100 for gjenglemt matpakke så kunne det blitt seriøst alvorlig for mange foreldre.

Men nå er det ikke sikkert at det er så ille med foreldresamarbeidet i hele landet heller da. Første gang jeg har hørt om at skolen blir overbelastet med dette.

Det ville nok blitt ramaskrik om skolen innførte slike betalingsordninger. Men om de gjorde det, burde det være lov å bruke skjønn.

På en forelder med grei økonomi, men noe slurvete rutiner, ville nok en regning på 500,- kroner etter en slapp uke, virke svært utdannende.

Poenget er at enkelte kan trenge en bevisstgjøring på den merbelastning og det merarbeid de påfører andre.

Vi har flere ganger kjørt ens ærende med matpakke fordi vi vet at en sulten unge er et problem for både lærer og medelever. Pluss at barnet slett ikke har det godt. Men akkurat dette barnet er en ekstremutgave på området.

mvh

[multippel]

Det ville nok blitt ramaskrik om skolen innførte slike betalingsordninger. Men om de gjorde det, burde det være lov å bruke skjønn.

På en forelder med grei økonomi, men noe slurvete rutiner, ville nok en regning på 500,- kroner etter en slapp uke, virke svært utdannende.

Poenget er at enkelte kan trenge en bevisstgjøring på den merbelastning og det merarbeid de påfører andre.

Vi har flere ganger kjørt ens ærende med matpakke fordi vi vet at en sulten unge er et problem for både lærer og medelever. Pluss at barnet slett ikke har det godt. Men akkurat dette barnet er en ekstremutgave på området.

mvh

Jeg glemmer aldri matpakka til min minste gutt:-) For der gjør jeg det for han. Derimot min mellomste på 14 år. Han glemmer matpakke hele tiden. Jeg blir så frustrert. men tenker det blir for dumt om jeg skal gjøre det for han. Men jeg står faktisk og peker på matpakken hver morgen:-) Hvis jeg ikke følger med helt til matpakken er i sekken så har han glemt det to sekunder etterpå.

Hvis jeg glemte matpakka da jeg var liten så gikk jeg sulten. Det kan være grei læring for barna det også. Jeg tenker at da jeg var liten så hadde jeg ansvar for ganske mye. Kanskje for mye. Men det at barn i dag ikke har ansvar for noe som helst lenger heller ikke er bra. Matpakke, lekser, osv. Jeg sto opp fra jeg var 6 år av meg selv. Smurte matpakke, tok ansvar for lekser som jeg kanskje ikke alltid gjorde, men det var mitt ansvar, fulgte med på klokka osv. Mine barn er ikke i nærheten av å klare alt dette selv.

Tenker ikke at det var så bra da slik det var da jeg var liten. men tenker at en mellomting her må være bra:-) Så nå dekker jeg opp til frokost og barna må smøre matpakkene selv!

[PieLill]

Nå er det slik at også foreldre som har vært voldelige mot sin partner og har tilført mye skade mot familien også er hele mennesker. Så forholdene blir svært komplekse. I slike tilfeller så er det selvsagt barna man skal hensyn til og ikke foreldrenes rett til samvær. Forskning viser at det kan være bedre med lite samvær enn ingenting. Barna kan ellers få ett urealistisk forhold til den andre forelderen. Dessuten så er det nå engang slik at det er ikke mor og far som bestemmer dette alene. man har lover og regler som bestemmer samværet. I slike alvorlig tilfeller som jeg representerer så ligger det en dom som har bestemt at slik skal det være.

Jeg er hjertens enig i de prinsippene du beskriver.

Men jeg synes ikke lovverket ivaretar barnas behov på en god måte.

Barn som f.eks. har sett at far har skamslått mor og (hel)søsken, kan likevel bli tvunget til vanlige helgebesøk hos denne faren. Til tross for at faren er ilagt besøksforbud i forhold til både mor og søsken.

For noen år siden kjørte en mann med vilje på sin sin partner som hadde deres baby i vognen. Moren ble drept, babyen kvestet for livet. Denne mannen krevde i etterkant sine rettigheter som far, og man måtte kjempe i retten for å stanse det. Kvalmt.

Samvær er i alt for stor grad en forelderrett og en barneplik i stedet for at det er motsatt.

mvh

[Glimtipper]

Du tar feil. Det er mulig å skille mellom forholdet mellom foreldrene, og mellom foreldre og barn. Barn kan trenge og ha godt av samvær med far selv om han behandler mor dårlig.

Livet er ikke svart/hvitt. Far burde selvfølgelig forstå at det han gjør skader barna også, men det at han ikke gjør det betyr ikke at han ikke har noe positivt å tilføre dem.

Helt enig med deg på det.

Min mor levde i et voldelig ekteskap med en mann som var utro og de kommuniserte særdeles dårlig etter skilsmissen, noe som var helt naturlig. Men jeg trenger pappaen min for det, jeg. Vi har et veldig godt og nært forhold.

[Gjest takknemlig for at lærerne vil]

Helt enig med deg på det.

Min mor levde i et voldelig ekteskap med en mann som var utro og de kommuniserte særdeles dårlig etter skilsmissen, noe som var helt naturlig. Men jeg trenger pappaen min for det, jeg. Vi har et veldig godt og nært forhold.

Beroligende å høre. For som jeg har fortalt deg, er ikke dette alltid like lett.

[PieLill]

Jeg glemmer aldri matpakka til min minste gutt:-) For der gjør jeg det for han. Derimot min mellomste på 14 år. Han glemmer matpakke hele tiden. Jeg blir så frustrert. men tenker det blir for dumt om jeg skal gjøre det for han. Men jeg står faktisk og peker på matpakken hver morgen:-) Hvis jeg ikke følger med helt til matpakken er i sekken så har han glemt det to sekunder etterpå.

Hvis jeg glemte matpakka da jeg var liten så gikk jeg sulten. Det kan være grei læring for barna det også. Jeg tenker at da jeg var liten så hadde jeg ansvar for ganske mye. Kanskje for mye. Men det at barn i dag ikke har ansvar for noe som helst lenger heller ikke er bra. Matpakke, lekser, osv. Jeg sto opp fra jeg var 6 år av meg selv. Smurte matpakke, tok ansvar for lekser som jeg kanskje ikke alltid gjorde, men det var mitt ansvar, fulgte med på klokka osv. Mine barn er ikke i nærheten av å klare alt dette selv.

Tenker ikke at det var så bra da slik det var da jeg var liten. men tenker at en mellomting her må være bra:-) Så nå dekker jeg opp til frokost og barna må smøre matpakkene selv!

Akkurat med dette barnet er en glemt matpakke en for høy pris for omgivelsene å betale for læring. Ungen går fullstendig av hengslene. Men h*n begynner heldigvis å se sammenhengen selv.

Nå er det fortsatt en stund til h*n er 14.

Ikke enkelt det å finne en god balanse mellom selvstendighet, avhengighet og tilknyttning for det enkelte barn.

mvh

[pekkaline]

Foreldrene får informere hverandre.

Referat er også tidkrevende arbeid.

mvh

De får vel lønn for dette? Det er en utvikling som skolen eller staten må ta med seg. Jeg synes at det blir feil å lage enda flere problemer for disse skilte foreldrene. De har nok sitt å stri med fra før vil jeg tro.

Hvis skolen tar opp dette med de skilte, så er det kanskje flere av dem som kan vurdere om det faktisk kan gå an å komme på samme foreldrekonferanse. De som absoutt ikke kan, får staten betale for....i form av lønn til læreren.

[multippel]

Jeg er hjertens enig i de prinsippene du beskriver.

Men jeg synes ikke lovverket ivaretar barnas behov på en god måte.

Barn som f.eks. har sett at far har skamslått mor og (hel)søsken, kan likevel bli tvunget til vanlige helgebesøk hos denne faren. Til tross for at faren er ilagt besøksforbud i forhold til både mor og søsken.

For noen år siden kjørte en mann med vilje på sin sin partner som hadde deres baby i vognen. Moren ble drept, babyen kvestet for livet. Denne mannen krevde i etterkant sine rettigheter som far, og man måtte kjempe i retten for å stanse det. Kvalmt.

Samvær er i alt for stor grad en forelderrett og en barneplik i stedet for at det er motsatt.

mvh

Vel den saken med moren som ble drept og bebyen har jeg lest om i avisa, og virker jo bare helt sprø.

Når det gjelder andre tilfeller så er det ikke min erfaring at man ikke kan få stoppet samvær som er til skade for barna. Men det at f.eks far har vært voldelig mot mor bedømmes som noe annet enn fars evne som far. Så det er hvordan forholdene er hos far (det er jo som oftes menn som er voldelige da, selv om det mottsatte sikkert også kan være tilfelle) som skal bedømmes. Min eks har f.eksempel aldri slått sine egne barn, han har slått meg, og de to eldste har sett på. Det forvirrende i slike saker er at mannen også faktisk kan ha gode foreldre egenskaper på sett og vis. Han kan lytte, snakke og gjøre kreative ting med barna sine. men han kan ikke ta vare på de. Han holdt seg ikke rusfri, han holdt ikke måltider, han hadde ikke leggetider og lot de være oppe til langt på natt, han klarte ikke vaske huset osv. Han kan være svært manipulerende ingen stakkars liten fyr dette her. Samtidig som han også har gode egenskaper og barna er glad i han. Det kan bli kjempekomplekst å vurdere slike saker. Mennesker er jo ikke laget i papp. og slike pappfigurer som mediene lager eksisterer ikke.

Men om du har rett i at retten bestemmer at barn skal være i samværsordninger som er skadelig for dem så er det forferdelig. Det er nok litt opp til dommeren også.

Dommeren i vår sak var bestefar og opptatt av barnabarna sine.

Dessuten mente min eks at jeg var svært borgelig:-) Noe som i dommerens ører hørtes fint ut tror jeg. Jeg er ikke svært borgelig, og det at jeg ble beskyldt for det sier bare om hvor langt på siden min eks er i forhold til samfunnet og hva som aksepteres.

jaja....fikk litt mange assosiasjoner her jeg nå:-)