skremt av utvekslingshemmede(kanskje feil skreve

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Synes du det ikke er en viss forskjell på å bli engstlig ved roping og det å reagere ved å se en rullestolbruker?

Jeg har lært meg at Norge er ganske uensartet. Les hvordan det er der Dorthe bor. Det finnes også mange som bor helt anderledes. Ikke alle barn som er ofte eksponert for funksjonshemmede.

Da jeg vokste opp, kjente jeg verken alkoholikere, skilte eller nynorskbrukere før jeg kom i tenårene.

[Gjest prust]

nå ble jeg faktisk utrolig skuffet over att folk tror jeg skriver tull...problemet er att hun blir usikker,redd og begynner og gråte.vi har snakket med henne om det men hun har ikke noe svar på hvorfor hun er redd.vil si att jenta er oppegående og smart på alle områder.går ilag med de fleste barn og voksne.

tenkte kanskje noen hadde noen råd til oss om hvordan vi håndterer det.

spørs om jeg gidder og spørre om noe mer her inne,,melder meg heller ut

Ikke ta deg nær av at en person her svarer deg slik. Du kjenner jenta di, og du ønsker å endre dette. Kjemepbra!

Synes frosken sitt forslag om å besøke noen på sykehjem var et godt forslag! Der er det mange i rullestol og med rullator, noen skelver og noen snakker kanskje litt rart... Dere kan kanksje låne bøker på biblioteket om det å være annerledes, og snakke om dette hjemme, og forklare henne at folk er ulike.

[Gjest tøys og tull]

Du kunne kanskje ha valgt et annet nick i denne tråden?

Jo, ser den. Ble litt fanget av først å oppfatte spørsmålet som et tulleinnlegg (har aldri sett noen så store barn som har reagert sånn overhodet, og når problemstillingen blant annet var at jenta er redd for å se en rullestol eller en manglende arm ble jeg litt paff), og så lese innlegget til Dorthe rett etterpå som tydelig oppfattet det akkurat sånn også, og så gikk det litt fort i svingene.

Nicket hadde ikke sammenheng med svaret.

[Gjest tøys og tull]

Jeg har lært meg at Norge er ganske uensartet. Les hvordan det er der Dorthe bor. Det finnes også mange som bor helt anderledes. Ikke alle barn som er ofte eksponert for funksjonshemmede.

Da jeg vokste opp, kjente jeg verken alkoholikere, skilte eller nynorskbrukere før jeg kom i tenårene.

Der ble jeg tatt på senga gitt, jeg hadde ikke trodd at noen aldri ser en rullestolbruker eller en med et psykisk handicap idag, Her jeg bor er det feks bare å ta seg en tur på kjøpesenteret så er det stadig grupper med støttekontakter og "annerledes" mennesker ute på tur. Skulle godt gjøres at mitt barn hadde klart å la være å se annerledes mennesker i hvertfall.

Men jeg tar selvkritikk og har nå lært at noen ikke har et sånt "fargerikt" nærområde, og at barna dermed kan bli engstelige.

[Dorthe]

Ja, jeg tror det har mye med hvordan en bor, og hvem en er vant til å se daglig. Da jeg var barn, kjente jeg vel ingen i rullestol, heller ingen psykisk utvikingshemmede (med unntak av han gutten vi besøkte et par-tre ganger - de bodde langt fra oss) - men jeg var vant til hørselshemmede, siden foreldrene mine var audiopedagoger.

Her vi bor nå, er det flere i nabolaget som bruker rullestol, og to døve barn, men jeg vet ikke om noen som er psykisk utviklingshemmet. Det er heller INGEN på skolen vår med fremmedkulturell bakgrunn. Dette gir jo barna et skjevt bilde av virkeligheten for byen og landet generelt, og det er viktig at vi foreldre og andre som har med barna å gjøre prøver å kompensere for den skjevheten ved å fortelle og inkludere der det er mulig.

Jeg pleier å si at noen kan ikke synge, noen kan ikke lage mat og noen kan ikke gå/se/høre og at ingen kan alt ;o) Det funker veldig bra på unger.

[Gjest Shira :o)]

Jeg pleier å si at noen kan ikke synge, noen kan ikke lage mat og noen kan ikke gå/se/høre og at ingen kan alt ;o) Det funker veldig bra på unger.

''Jeg pleier å si at noen kan ikke synge, noen kan ikke lage mat og noen kan ikke gå/se/høre og at ingen kan alt ;o) Det funker veldig bra på unger.''

Slik sier jeg det også, men jeg slenger ofte på at noen har mye fregner, andre ikke. Kan muligens ha noe med at jeg har svært mange av dem om sommeren ;o)

[Mrs. Wallace]

Kanskje det er fordelen med å bo midt i byen. I vårt boligkompleks har vi 8 rullestolbrukere og 3 multihandikapede barn så ungene er vant med at de er forskjellige, akkurat som de er vant til at alle har forskjellig hudfarge i alle nyanser fra svart til hvit. Her er over 100 leiligheter da.

Det tror jeg har mer med saken å gjøre, ja. Og så er jo unger forskjellige av natur, også, akkurat som voksne. Noen er mer engstelige enn andre. Men det har garantert _mye_ å si at de er vant til å treffe og se mennesker med forskjellige typer utseende, atferd osv.

[Dorthe]

Jeg har lært meg at Norge er ganske uensartet. Les hvordan det er der Dorthe bor. Det finnes også mange som bor helt anderledes. Ikke alle barn som er ofte eksponert for funksjonshemmede.

Da jeg vokste opp, kjente jeg verken alkoholikere, skilte eller nynorskbrukere før jeg kom i tenårene.

Men det var i gamle dager ;o)

Da stengte man folk inne og jeg hadde heller aldri sett slike ting. Forresten så fantes ikke uterullestoler for 50 år siden, ikke for 40 år siden heller. De lette utestolene kom ikke før for 25 år siden så egentlig kan man ikke sammenligne det med i dag )

[Mrs. Wallace]

Jeg har lært meg at Norge er ganske uensartet. Les hvordan det er der Dorthe bor. Det finnes også mange som bor helt anderledes. Ikke alle barn som er ofte eksponert for funksjonshemmede.

Da jeg vokste opp, kjente jeg verken alkoholikere, skilte eller nynorskbrukere før jeg kom i tenårene.

Hehehe, det høres ut som min oppvekst. Ungene mine får heldigvis del av en litt annen virkelighet her vi bor.

[Dorthe]

[quote name=Shira )' timestamp='1194211289' post='3711388]

''Jeg pleier å si at noen kan ikke synge, noen kan ikke lage mat og noen kan ikke gå/se/høre og at ingen kan alt ;o) Det funker veldig bra på unger.''

Slik sier jeg det også, men jeg slenger ofte på at noen har mye fregner, andre ikke. Kan muligens ha noe med at jeg har svært mange av dem om sommeren ;o)

Mine fregner er borte så de har jeg glemt ;o)

[Dorthe]

Det tror jeg har mer med saken å gjøre, ja. Og så er jo unger forskjellige av natur, også, akkurat som voksne. Noen er mer engstelige enn andre. Men det har garantert _mye_ å si at de er vant til å treffe og se mennesker med forskjellige typer utseende, atferd osv.

Jeg må si at jeg fremdeles er overbevist om at det finnes minst like mange funksjonhemmede på landet som i byen )

[frosken]

Jeg har lært meg at Norge er ganske uensartet. Les hvordan det er der Dorthe bor. Det finnes også mange som bor helt anderledes. Ikke alle barn som er ofte eksponert for funksjonshemmede.

Da jeg vokste opp, kjente jeg verken alkoholikere, skilte eller nynorskbrukere før jeg kom i tenårene.

Det største sjokket må ha vært nynorskbrukerne...*s*

Enig i det er store forskjeller på hvor vanlig det vil være for barn å ha blitt eksponert for "annerledeshet".

[frosken]

Jeg må si at jeg fremdeles er overbevist om at det finnes minst like mange funksjonhemmede på landet som i byen )

Jammen, der det er færre mennesker totalt sett, Dorthe, vil det jo også være færre funksjonshemmede.

Forøvrig er det relativt mange rullestolbrukere som velger å bosette seg i byer.

[PieLill]

Synd du har fått noen så totalt usaklige svar. Håper du kan få så mange fornuftige svar at det oppveier det negative.

Min første tanke er at det kanskje er det uberegnelige hun reagerer på, både hva lyder og adferd angår. Høye rop kan være skremmende og ubehagelig, spesielt om man skvetter lett og/eller er lydfølsom. Enkelte barn kan som voksne være sensitive på lyd som andre er det på lukt. Skarpe lyder kan for noen utløse/forverre hodepine/migrene.

Særlig en del psykisk utviklingshemmede kan ha en adferd som man vanligvis ville tolket til noe helt annet. Dette kan selvsagt skremme en 8-åring.

Hun kan også ha hatt negative erfaringer med en som hadde et eller annet handicap og oppførte seg svært ugreit. Om hennes første erfaring/inntrykk av handicap/annerledeshet var negativ, er det jo ikke så merkelig om ting blir sauset sammen på en uheldig og egentlig usaklig måte. Voksne som har langt større muligheter til å resonere, kan jo også reagere slik.

Kan hende har det ikke så mye hensikt å analysere årsaken i fillebiter. Fobier har ikke mye med logikk å gjøre. Ofte har det ikke så mye hensikt å fortelle en vettskremt unge at det ikke er noe å være redd for. Derimot kan det være greit å forklare på en hverdagslig måte hvorfor folk er og gjør som de er uten å fokusere så mye på hvor vidt man bør være redd.

Synes det er viktig at jenta ikke bebreides for å være fordomsfull eller et eller annet usaklig. Hun er redd. Det bør ikke være mer forbudt for et barn å være redd menn i rullestol enn menn med skjegg. Hennes frykt blir verre om den behandles som et ulovlig tabu.

Jeg tror jeg ville begynt med film eller bøker der handicapet ikke er så voldsomt problematisert, men har mer en birolle. Det kan kanskje bidra til å normalisere tingene og få dem i et mer avslappet perspektiv.

Anne Cath Vestly, tror jeg har skrevet en eller flere bøker som blant annet handler om en gutt som bruker rullestol. Husker ikke tittelen, men biblioteket kan helt sikkert svare.

En del av de nyere episodene av Kim Possible har med en ung gutt med en råkul rullestol som er skikkelig hitek.

Biblioteket har sikkert flere tips.

Det hadde vært god medisin om dere kunne alliert dere med en trygg og moden voksen som har en eller flere av de "atributtene" som skremmer din datter. En person som kunne møte jentas frykt uten å bli hårsår. Utstyr gjerne vedkommende med yndlingsgodteriet, noen klistremerker eller noen andre småting som jenta vil sette pris på. Barn lar seg lett sjarmere av noen som tryller fram små overraskelser fra lommen.

Har/gjør "tilvenningspersonen" noe spesielt som jenta liker, f.eks. musikk, en fllm, en hund, tegne, spille data. Positive kontaktpunkt bør etterstrebes. Noe som gjør opplevelsen litt ekstra hyggelig.

Blir dere skikkelig desperate, så ring handicapforbundet å spør om de har noen å "låne ut".

Det er kanskje ikke så veldig mye som skal til for å snu jentas assosiasjonsbilde og følelser. Kunsten blir å finne de riktige nøklene.

Lykke til!

mvh

[Lillemus]

Synd du har fått noen så totalt usaklige svar. Håper du kan få så mange fornuftige svar at det oppveier det negative.

Min første tanke er at det kanskje er det uberegnelige hun reagerer på, både hva lyder og adferd angår. Høye rop kan være skremmende og ubehagelig, spesielt om man skvetter lett og/eller er lydfølsom. Enkelte barn kan som voksne være sensitive på lyd som andre er det på lukt. Skarpe lyder kan for noen utløse/forverre hodepine/migrene.

Særlig en del psykisk utviklingshemmede kan ha en adferd som man vanligvis ville tolket til noe helt annet. Dette kan selvsagt skremme en 8-åring.

Hun kan også ha hatt negative erfaringer med en som hadde et eller annet handicap og oppførte seg svært ugreit. Om hennes første erfaring/inntrykk av handicap/annerledeshet var negativ, er det jo ikke så merkelig om ting blir sauset sammen på en uheldig og egentlig usaklig måte. Voksne som har langt større muligheter til å resonere, kan jo også reagere slik.

Kan hende har det ikke så mye hensikt å analysere årsaken i fillebiter. Fobier har ikke mye med logikk å gjøre. Ofte har det ikke så mye hensikt å fortelle en vettskremt unge at det ikke er noe å være redd for. Derimot kan det være greit å forklare på en hverdagslig måte hvorfor folk er og gjør som de er uten å fokusere så mye på hvor vidt man bør være redd.

Synes det er viktig at jenta ikke bebreides for å være fordomsfull eller et eller annet usaklig. Hun er redd. Det bør ikke være mer forbudt for et barn å være redd menn i rullestol enn menn med skjegg. Hennes frykt blir verre om den behandles som et ulovlig tabu.

Jeg tror jeg ville begynt med film eller bøker der handicapet ikke er så voldsomt problematisert, men har mer en birolle. Det kan kanskje bidra til å normalisere tingene og få dem i et mer avslappet perspektiv.

Anne Cath Vestly, tror jeg har skrevet en eller flere bøker som blant annet handler om en gutt som bruker rullestol. Husker ikke tittelen, men biblioteket kan helt sikkert svare.

En del av de nyere episodene av Kim Possible har med en ung gutt med en råkul rullestol som er skikkelig hitek.

Biblioteket har sikkert flere tips.

Det hadde vært god medisin om dere kunne alliert dere med en trygg og moden voksen som har en eller flere av de "atributtene" som skremmer din datter. En person som kunne møte jentas frykt uten å bli hårsår. Utstyr gjerne vedkommende med yndlingsgodteriet, noen klistremerker eller noen andre småting som jenta vil sette pris på. Barn lar seg lett sjarmere av noen som tryller fram små overraskelser fra lommen.

Har/gjør "tilvenningspersonen" noe spesielt som jenta liker, f.eks. musikk, en fllm, en hund, tegne, spille data. Positive kontaktpunkt bør etterstrebes. Noe som gjør opplevelsen litt ekstra hyggelig.

Blir dere skikkelig desperate, så ring handicapforbundet å spør om de har noen å "låne ut".

Det er kanskje ikke så veldig mye som skal til for å snu jentas assosiasjonsbilde og følelser. Kunsten blir å finne de riktige nøklene.

Lykke til!

mvh

Bokserien du tenker på av Anne-Cath. Vestly er bøkene om Kaos, der hans kamerat Bjørnar sitter i rullestol.

Det finnes flere barnebøker om temaet ja. )

[PieLill]

Det er ikke normalt at en åtteårig jente reagerer sånn. Hadde _kanskje_ gått på det hvis det dreide seg om en ettåring som ble skremt av et høyt brøl, men at en åtteåring blir redd av en manglende fot tror jeg ikke så mye på.

Enten har hun et problem og bør få hjelp innen helsevesenet, eller så har du et problem som poster et tulleinnlegg.

Ha en fin kveld :-)

Dette er noe av det mest usaklige jeg har lest her på DOL det siste året.

En elendig måte å ønske folke en god kveld på.

Ikke rart om den som skriver et oppriktig innlegg blir drittsur over slik nedrakking og sludder.

mvh

[Dorthe]

Jammen, der det er færre mennesker totalt sett, Dorthe, vil det jo også være færre funksjonshemmede.

Forøvrig er det relativt mange rullestolbrukere som velger å bosette seg i byer.

Jeg er ikke helt enig med deg for folk stikker fra byen pga HMS og manglende hjelp i Oslo. Dessuten er det endel som bygger eget hus fordi det er vanskelig å finne tilrettelagt bolig i Oslo.

Det er fordeler og ulemper med de fleste plasser men det er vel bare i Oslo at hms bruker to år på søknadene sine )

[PieLill]

Jeg må si at jeg fremdeles er overbevist om at det finnes minst like mange funksjonhemmede på landet som i byen )

Men det finnes da mange flere mennesker i byen enn på landet.

Bor du i en by støter du ikke bare på flere rullestolbrukere du støter på langt flere syklister, joggere, slentrere, somlere, skatebordere, kyssere osv.

For bevegelseshemmede som ikke har bil, er nok byen klart å foretrekke fremfor landsbygda. Litt uvanlig at rullestolbrukere velger å bli bønder, selv om noen også gjør det.

mvh

[Gjest klaymen]

Boka "Kaos og Bjørnar" av Anne Cath Vestly handler om en gutt i rullestol.

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=22857&rom=AK

Boka "Klart jeg kan av Linda Lillevik" handler om en jente med Downs syndrom

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=106508&rom=AK

[smekka]

Synd du har fått noen så totalt usaklige svar. Håper du kan få så mange fornuftige svar at det oppveier det negative.

Min første tanke er at det kanskje er det uberegnelige hun reagerer på, både hva lyder og adferd angår. Høye rop kan være skremmende og ubehagelig, spesielt om man skvetter lett og/eller er lydfølsom. Enkelte barn kan som voksne være sensitive på lyd som andre er det på lukt. Skarpe lyder kan for noen utløse/forverre hodepine/migrene.

Særlig en del psykisk utviklingshemmede kan ha en adferd som man vanligvis ville tolket til noe helt annet. Dette kan selvsagt skremme en 8-åring.

Hun kan også ha hatt negative erfaringer med en som hadde et eller annet handicap og oppførte seg svært ugreit. Om hennes første erfaring/inntrykk av handicap/annerledeshet var negativ, er det jo ikke så merkelig om ting blir sauset sammen på en uheldig og egentlig usaklig måte. Voksne som har langt større muligheter til å resonere, kan jo også reagere slik.

Kan hende har det ikke så mye hensikt å analysere årsaken i fillebiter. Fobier har ikke mye med logikk å gjøre. Ofte har det ikke så mye hensikt å fortelle en vettskremt unge at det ikke er noe å være redd for. Derimot kan det være greit å forklare på en hverdagslig måte hvorfor folk er og gjør som de er uten å fokusere så mye på hvor vidt man bør være redd.

Synes det er viktig at jenta ikke bebreides for å være fordomsfull eller et eller annet usaklig. Hun er redd. Det bør ikke være mer forbudt for et barn å være redd menn i rullestol enn menn med skjegg. Hennes frykt blir verre om den behandles som et ulovlig tabu.

Jeg tror jeg ville begynt med film eller bøker der handicapet ikke er så voldsomt problematisert, men har mer en birolle. Det kan kanskje bidra til å normalisere tingene og få dem i et mer avslappet perspektiv.

Anne Cath Vestly, tror jeg har skrevet en eller flere bøker som blant annet handler om en gutt som bruker rullestol. Husker ikke tittelen, men biblioteket kan helt sikkert svare.

En del av de nyere episodene av Kim Possible har med en ung gutt med en råkul rullestol som er skikkelig hitek.

Biblioteket har sikkert flere tips.

Det hadde vært god medisin om dere kunne alliert dere med en trygg og moden voksen som har en eller flere av de "atributtene" som skremmer din datter. En person som kunne møte jentas frykt uten å bli hårsår. Utstyr gjerne vedkommende med yndlingsgodteriet, noen klistremerker eller noen andre småting som jenta vil sette pris på. Barn lar seg lett sjarmere av noen som tryller fram små overraskelser fra lommen.

Har/gjør "tilvenningspersonen" noe spesielt som jenta liker, f.eks. musikk, en fllm, en hund, tegne, spille data. Positive kontaktpunkt bør etterstrebes. Noe som gjør opplevelsen litt ekstra hyggelig.

Blir dere skikkelig desperate, så ring handicapforbundet å spør om de har noen å "låne ut".

Det er kanskje ikke så veldig mye som skal til for å snu jentas assosiasjonsbilde og følelser. Kunsten blir å finne de riktige nøklene.

Lykke til!

mvh

Du er så flink. Kan du komme hjem til meg og være i et skap f.eks sånn at jeg kan ta deg frem ved behov?!