besteforeldre

[maisnuppa]

Hei!

Dette er sikkert et luksusproblem, kanskje ikke et problem i det hele tatt..men jeg velger å høre hva andre syns.

Jeg og min samboer har ei herlig lita tulle på 4 mnd som vi elsker over alt på jord.Dette er det første barnebarnet til mine foreldre, og de er helt tussete..noen ganger kanskje litt for mye..De legger seg oppi det meste som jeg/vi foretar oss.Når de besøker oss og jenta vår er trøtt og jeg sier at nå skal hun legge seg, så blåser de det bare bort.Mener jeg at de lar hun stå for mye, og at hun bør hvile beina litt, eller ikke sitte så mye pga ryggen, sier de at de har da vært foreldre de og, og at de vet.Skulle tro at vi fikk denne jenta for de og ikke for oss...Alt det jeg mener er bare tull, og de spøker ofte med at dette vet ikke mamma, mamma bare slurver osv..Det kan virke som om de tror jeg fortsatt er ei lita jente jeg og..og det kan jo såre litt for en nybakt mamma..Igår var det det at jeg ikke hadde begynt med grøt og det måtte jeg da gjøre snart..Har prøvd å prate med de om dette, men det er et veldig ømt og sårt tema, så nå prater de ikke med meg om dagen.De er også skuffa over at jeg eller samboer tar jenta på vårt fang når hun gråter.De mener at de må få roe ungen også, selvom jenta roer seg best hos mamman og pappan sin..Dette er ikke lett og gjør meg lei meg..Hva syns andre? overreagerer jeg? hva bør jeg gjøre?

[Åsemor]

Oioi, dette er ikke bare lett.

For det første er de statlige anbefalingene ikke annen mat enn pupp før 6 mnd, så det kan du jo slå i bordet med.

Ellers er det veldig fristende og enkelt å foreslå at du bør begrense kontakten med de en periode (f.eks 2 timer per uke er nok besteforeldre-kontakt!) men det er ikke så enkelt å si fra til egne foreldre om.

Men det er DU som er mammaen, og jeg mener at ofte er det mor som vet best. Når du ser at babyen er trøtt eller sliten, så er det du som er ekspert på tegnene babyen gir til omgivelsene.

Jeg har en 2-åring som er mye tydeligere enn en baby på dette, men hvis hun sier "nei, ikke gjør det" til bestemor, om f.eks kiling, så tar hun faktisk ikke "hintet". (Vel, det er jo mer direkte tale...) Så jeg tror nok ikke dette er noe som går over av seg selv hvis du bare føyer deg og lar det være som det er.

Det kan nok være litt hardt for noen besteforeldre når de må innse at de ikke har blitt foreldre på nytt, og ikke kan bestemme og dille like mye som de skulle ønske.

[morsan]

Det høres slitsomt ut å ha foreldre som nærmest umyndiggjør deg som mor! Jeg synes ikke du overreagerer, basert på det du skriver.

Enkelte ganger her på DOL når folk foreteller om irettesettelse av mormor/farmfor så har jeg tenkt at de kan være litt storsinnet og faktisk være glade for at besteforeldrene bryr seg. Men det går selvsagt en grense, og den har ihvertfall gått når man sier at "dette vet ikke mamma" osv.

[morsan]

Oioi, dette er ikke bare lett.

For det første er de statlige anbefalingene ikke annen mat enn pupp før 6 mnd, så det kan du jo slå i bordet med.

Ellers er det veldig fristende og enkelt å foreslå at du bør begrense kontakten med de en periode (f.eks 2 timer per uke er nok besteforeldre-kontakt!) men det er ikke så enkelt å si fra til egne foreldre om.

Men det er DU som er mammaen, og jeg mener at ofte er det mor som vet best. Når du ser at babyen er trøtt eller sliten, så er det du som er ekspert på tegnene babyen gir til omgivelsene.

Jeg har en 2-åring som er mye tydeligere enn en baby på dette, men hvis hun sier "nei, ikke gjør det" til bestemor, om f.eks kiling, så tar hun faktisk ikke "hintet". (Vel, det er jo mer direkte tale...) Så jeg tror nok ikke dette er noe som går over av seg selv hvis du bare føyer deg og lar det være som det er.

Det kan nok være litt hardt for noen besteforeldre når de må innse at de ikke har blitt foreldre på nytt, og ikke kan bestemme og dille like mye som de skulle ønske.

''men hvis hun sier "nei, ikke gjør det" til bestemor, om f.eks kiling, så tar hun faktisk ikke "hintet". (Vel, det er jo mer direkte tale...)''

Min mann hadde et utrolig godt forhold til bestemforen sin, men forteller at han syntes det var grusomt når hun liksom skulle holde han fast og tvangskose, mens han tydelig ønsket seg fri;-)

[Åsemor]

''men hvis hun sier "nei, ikke gjør det" til bestemor, om f.eks kiling, så tar hun faktisk ikke "hintet". (Vel, det er jo mer direkte tale...)''

Min mann hadde et utrolig godt forhold til bestemforen sin, men forteller at han syntes det var grusomt når hun liksom skulle holde han fast og tvangskose, mens han tydelig ønsket seg fri;-)

Jepp, helt forferdelig. Jeg har nå begynt å "ta side", ikke bare for å irritere svigermor, men også for å lære jenta mi at hennes grenser er det hun som bestemmer over selv. Så jeg kan si "nå tror jeg ikke bestemor hørte at du ikke ville mer, så da må du kanskje si det en gang til".

[Gjest rullekanin]

Ikke enkelt... Jeg ville blitt meget oppgitt om noen umyndiggjorde meg som mor på den måten. Jeg syns du skal si fra i klartekst hvordan du/dere vil ha det. Det er dere som bestemmer hvordan dere vil oppdra barnet og oppdragelsen i dag er annerledes enn for 20 - 30 år siden.Vi har aldri hatt store problemer med dette heldigvis. men ett og annet er det jo alltids og innimellom kan det tenkes at det kommer noe glupt fra besteforeldrene også.

Jeg syns ikke det er noe godt råd å begrense samværet, hjelpes så kaldt og trist, men sett dere ned, bit tennene sammen og si fra på en fin måte hvordan dere opplever dette. Si at du rett og slett blir lei deg og at dere vil bestemme hvordan dere vil ha det.

Lykke til!

[Lillemus]

Du bør sette foten ned og gi dem beskjed om at de har hatt sin tur som foreldre, nå er det din tur og det er du og mannen din som bestemmer hva som skal gjøres, ikke besteforeldrene. Sure blir de muligens, men det tåler de bare de får tenkt seg litt om. )

[Glimtipper]

Jeg har en flott mamma, som jeg kan be om råd og støtte meg til. Om jeg lurer på noe angående sønnen min, så spør jeg ofte henne hvordan hun gjør det.

Men det hender at hun tråkker litt over mine grenser og det er viktig for meg at det er jeg som bestemmer når jeg vil ha råd eller ikke. To år etter fødselen, så har hun godtatt at det er jeg som vet best angående mitt barn. For eksempel har vi hatt problemer med spisingen, fordi han blir så lett distrahert. Hun reagerte på at jeg satte han ved spisebordet og ikke satt sammen med han når han skulle spise kveldsmat. Da satte hun seg ved siden av han, noe som gjorde at han hyyyylte. Det er fordi han er trøtt og faktisk helst vil være i fred mens han spiser dagens siste brødskive. Dette vet jeg. Noen slike episoder gjør at hun overlater kontrollen til meg.

Andre ganger må jeg si noe rett ut. Da hjelper det å være vennlig. I stedet for å kommentere på alt maset direkte, sier jeg: "Synes du X er et fint barn? Ser han sunn og frisk ut? Er han i godt humør?". Det synes hun selvfølgelig. Da smiler jeg og sier: "Han er godt tatt vare på. Vi klarer oss fint, vi."

Du må sette grenser. Men vis at du er takknemlig for det de gjør for dere, for de ønsker nok bare å hjelpe

[pekkaline]

''Alt det jeg mener er bare tull, og de spøker ofte med at dette vet ikke mamma, mamma bare slurver osv''

Huff så nedverdigende....

Jeg ble satt tilbake i tid nå gitt. Min svigermor kunne ringe flere ganger om dagen de første 5-6mnd, for å høre om det gikk greit. (!) Det ble så mye at jeg virkelig følte at hun ikke trodde jeg kunne mestre barn. Jeg var faktisk 25år Det endte med at min mann måtte snakke i klartekst om at dette ønsket vi ikke, vi kunne heller spørre eller gi beskjed om det skulle være noe.

Etter det så var alt bare en fornøyelse. Hun er glad i barnebarna sine og hun er blitt som ei god venninne. Hun bryr seg om oss alle, og det er bare en godgod følelse.

Det kan bli slik for dere også dersom de får servert problemet på en grei måte. Si at dere er takknemlige for at de bryr seg, men også for at dere må få lov å prøve (og feile?) slik som alle nye foreldre må gjøre. Og at dere er heldige som har slike besteforeldre til barnet som dere kan spørre om råd mm. Si at dere spør dersom det er noe dere lurer på, og at dere gjør så godt dere kan.

Lykke til!

[Mrs. Wallace]

Jepp, helt forferdelig. Jeg har nå begynt å "ta side", ikke bare for å irritere svigermor, men også for å lære jenta mi at hennes grenser er det hun som bestemmer over selv. Så jeg kan si "nå tror jeg ikke bestemor hørte at du ikke ville mer, så da må du kanskje si det en gang til".

Kjempebra, Åsemor. Det er viktig å backe opp jenta, sånn at hun føler at hennes opplevelse av situasjonen teller.

[Gjest forstår jeg godt]

Hvis det er totalt "brudd" mellom dere, ville jeg tatt kontakt, og sagt hvorfor du ble lei deg (at du faktisk bryr deg veldig om hva de sier, og derfor tar det inn over deg når de sier at du ikke vet ditt barns beste).

At du velger å følge de anbefalingene som myndighetene gir (mht vaksinasjon, når begynne med fast føde osv), og at de kan drive lobbyvirksomhet mot myndighetene hvis de er virkelig uenige i disse og mener disse skader en hel generasjon nordmenn.

Pakk det inn i dyp og ekte takknemlighet over at de bryr seg og vil være sammen med dere.

Og ja, det kan tenkes at babyen godt kan roe seg / trøstes av besteforeldrene også, hvis hun ofte er sammen med dem. Jeg kan forstå de føler seg litt umyndiggjort de også, hvis de er mye sammen med henne, men allikevel ike får holde henne når hun gråter.

Bruk gjerne slike hendelser til å møtes litt på midten.

Pick your fights, hvis de skal la være å kommentere ting, må du også klare å overse ting du egentlig ikke tror er så farlig (at hun står eller sitter noen minutter lenger enn du ellers ville gjort). Prøv heller å avlede, finn på noe annet, i stedetfor å si direkte at de skal stoppe med det de driver med.

[Gjest EvyM]

Hadde "problem" med svigermor som feks mente at jeg UMULIG kunne ha nok melk til barnet selv - måtte jo gi erstatning må vite.

Heldigvis for meg så la babyene mine utrolig godt på seg og ble trillrunde på morsmelk - så den bet ikke på psyken min bare på humøret

[Orio]

Er det dine foreldres første barnebarn? De er nok rammet av "bestemor-symdromet", ingenting er bra nok for det lille gullet. Prøv å huske at det er det som ligger bak, ikke manglende tiltro til dine evner som mor. Hadde de kunnet ville de tatt ned månen og gitt til henne.

Det begynner vel å bli noen år siden foreldrene dine hadde små barn? Nå er det du som har barn, du som er på helsestasjonen og får råd, du som har kontakt med andre småbarnsmødre og kan utveksle erfaringer med dem. Og på de årene som er gått siden du selv var baby har nok anbefalingene endret seg en del, og foreldrene dine husker nok heller ikke nøyaktig når du begynte å få grøt, f.eks. Nå anbefales det vel å fullamme til barnet er seks måneder, så hvis du har nok melk er det ingen grunn til å begynne med grøt.

Kan du prøve å si at du har fått beskjed fra helsestasjonen at barn ikke skal stå/sitte så mye før de er litt større? At de helst skal komme seg opp i stående/sittende stilling selv først? (Hvis det er det som er riktig.) Kanskje du og moren din kan ta en "mimrerunde", hvordan var det da jeg var baby? Hva var riktig da? Tenk så mye ting har forandret seg?

Jeg kan skjønne at det er sårt for besteforeldrene hvis de aldri får sjansen til å trøste henne når hun gråter. Tar dere over med en gang hun begynner å gråte? Hvis hun ligger i senga/for seg selv når hun begynner å gråte, får besteforeldrene da sjansen til å ta henne opp og prøve å roe henne? Etter hvert vil det jo være en fordel for dere også hvis dere vet at hun roer seg greit hos besteforeldrene, det kan jo hende dere trenger barnevakt en gang i blant. Tenk så deilig det må være hvis dere går på kino og vet at hun har det bra, at bestemor eller bestefar fint klarer å roe henne ned hvis hun begynner å gråte? I stedet for å sitte med dårlig samvittighet fordi hun kanskje gråter, og det bare er dere som kan roe henne ned. Og det er jo en fordel for henne også at det er flere voksne hun føler seg trygg på og som stiller opp for henne.

[Orio]

Jepp, helt forferdelig. Jeg har nå begynt å "ta side", ikke bare for å irritere svigermor, men også for å lære jenta mi at hennes grenser er det hun som bestemmer over selv. Så jeg kan si "nå tror jeg ikke bestemor hørte at du ikke ville mer, så da må du kanskje si det en gang til".

En veldig fin måte å si det på.

[Gjest Elextra]

Det beste er antakelig å forsøke å overhøre det de sier, og til en viss grad jatte med, mens du gjør ting på DIN måte.