Sviger trollet...

[Gjest Lotus78]

Tok meg friheten å prøve å lage avsnitt i innlegget.

Ikke et nytt problem...Men nå er det mitt problem.. Svigerforeldrene mine er fra en annen planet tror jeg..De er forferdelige humør syke! Den ene dagen slenger de på tlf røret,den andre dagen kommer de smilende.. Ingenting skal snakkes om,og tro meg,jeg har prøvd..Det endte med at de var smøblide en stund,men livredde for å si noe...De vil aldri være barnevakt,noe som hadde vært helt greit,om de ikke passet min svigerinnes barn..Han finner de stadig på ting med,men spør aldri våre!*grrr* Før var vi der ganske ofte,men da stemmningen var så dårlig,har vi trappet ned.(de krangler mye,hakker i ett sett...)Det går jo utover ungene også.

Nå er resultatet at de mener vi skyver dem ut av ungenes liv..Men spør aldri om noe som angår ungene,eller oss.De viser ingen interesse for våre liv.Så lysten til å fortelle dem noe er borte.Så hva gjør man??Ikke vil jeg utsette ungene for den sure stemningen for mye,og ikke vil jeg at de skal miste kontakten helt heller....Ungene gidder heller aldri fortelle dem noe..Med jevne mellom rom lager de krangler..Spesielt ved spes annledninger..Dåp,bursdag ovs..

Innviterte dem hit til jul,enda det ikke var "vårt" år.Svaret jeg da fikk var:"tror du vi gidder sitte alene i jula eller?"Det var jo en selvfølge at de skulle til oss..

De skjelte også min mann ut ang vår datters bursdag.De hadde nemlig bestilt tur den dagen,og mente vi kunne vente med å feire 3uker..Men da skulle min mann jobbe,så det passet ikke..da fikk vi høre at vi kun gjorde dette for å være stygg med de.Og det gjorde vi ikke,men valgte den helga,da det passet for oss.og alle de andre gjestene som kom langveis fra. Og da vi inviterte de på et lite selskap før de reiste,var de så vidt de ville komme.Og kake skulle de ikke ha,for de skulle spise middag.Snakk om takknemlighet.. Sukk..Ble langt dette,men noen som har noen råd?Det spiser oss opp..

– mors2

[Gjest mors2]

Tok meg friheten å prøve å lage avsnitt i innlegget.

Ikke et nytt problem...Men nå er det mitt problem.. Svigerforeldrene mine er fra en annen planet tror jeg..De er forferdelige humør syke! Den ene dagen slenger de på tlf røret,den andre dagen kommer de smilende.. Ingenting skal snakkes om,og tro meg,jeg har prøvd..Det endte med at de var smøblide en stund,men livredde for å si noe...De vil aldri være barnevakt,noe som hadde vært helt greit,om de ikke passet min svigerinnes barn..Han finner de stadig på ting med,men spør aldri våre!*grrr* Før var vi der ganske ofte,men da stemmningen var så dårlig,har vi trappet ned.(de krangler mye,hakker i ett sett...)Det går jo utover ungene også.

Nå er resultatet at de mener vi skyver dem ut av ungenes liv..Men spør aldri om noe som angår ungene,eller oss.De viser ingen interesse for våre liv.Så lysten til å fortelle dem noe er borte.Så hva gjør man??Ikke vil jeg utsette ungene for den sure stemningen for mye,og ikke vil jeg at de skal miste kontakten helt heller....Ungene gidder heller aldri fortelle dem noe..Med jevne mellom rom lager de krangler..Spesielt ved spes annledninger..Dåp,bursdag ovs..

Innviterte dem hit til jul,enda det ikke var "vårt" år.Svaret jeg da fikk var:"tror du vi gidder sitte alene i jula eller?"Det var jo en selvfølge at de skulle til oss..

De skjelte også min mann ut ang vår datters bursdag.De hadde nemlig bestilt tur den dagen,og mente vi kunne vente med å feire 3uker..Men da skulle min mann jobbe,så det passet ikke..da fikk vi høre at vi kun gjorde dette for å være stygg med de.Og det gjorde vi ikke,men valgte den helga,da det passet for oss.og alle de andre gjestene som kom langveis fra. Og da vi inviterte de på et lite selskap før de reiste,var de så vidt de ville komme.Og kake skulle de ikke ha,for de skulle spise middag.Snakk om takknemlighet.. Sukk..Ble langt dette,men noen som har noen råd?Det spiser oss opp..

– mors2

hehe,helt topp!!Takker!!

[Hugmee]

sukk...Tenk a andre også har det sånn..Eller har hatt..

Vi har nå begrenset besøkene,og det er herlig...Fælt å si sånn,men føler det..

Jeg synes bare det er så trist for ungene...Hadde det ikke vært for de,hadde jeg aldri hatt kontakt med de...

Ja det er ingen lett avgjørelse. Men samtidig så hvertfall jeg at barna og ble usikre av det som foregikk - jeg sa en ting og besteforeldrene sa at jeg tok feil og ga de f.eks ting de er allergisk mot å spise. Og fortalte ungene at de måtte skjule det for mamma (meg) siden jeg var så streng. Det var vel den episoden som fikk det til å klikke hos meg til slutt - kanskje ikke så alvorlig alene, men oppå alt det andre var det nok.

Barna treffer de nå sjeldent og da alltid sammen med begge oss foreldre. De har tilbudt seg å være barnevakt flere ganger, men det kjenner jeg at jeg ikke klarer, så jeg har svart bestemt nei hver gang.

Å bryte kontakten er nok vondt, men desverre noen ganger nødvendig. Mannen min var veldig deprimert i en periode pga dette og sykemeldt. Vi kom frem til at vi var nødt til å prioritere oss som kjernefamilie forran alt annet. Dette tærte så på alle at jeg tror det hadde endt med skillsmisse om vi ikke hadde funnet noen løsning. Så det er hvertfall mitt råd til deg - sett din egen familie (mann og barn) forran alt annet - og de som ikke skjønner at det er viktig får bare være så fornermet de vil Når man har valgt å lage en liten familie må man også gjøre det man kan for at alle skal ha det best mulig.

Skjønner desverre så altfor godt hvor vondt dette er for dere og ønsker deg all lykke og masse mot på veien for å få til den løsningen som er best for dere!!

[Gjest mors2]

Ja det er ingen lett avgjørelse. Men samtidig så hvertfall jeg at barna og ble usikre av det som foregikk - jeg sa en ting og besteforeldrene sa at jeg tok feil og ga de f.eks ting de er allergisk mot å spise. Og fortalte ungene at de måtte skjule det for mamma (meg) siden jeg var så streng. Det var vel den episoden som fikk det til å klikke hos meg til slutt - kanskje ikke så alvorlig alene, men oppå alt det andre var det nok.

Barna treffer de nå sjeldent og da alltid sammen med begge oss foreldre. De har tilbudt seg å være barnevakt flere ganger, men det kjenner jeg at jeg ikke klarer, så jeg har svart bestemt nei hver gang.

Å bryte kontakten er nok vondt, men desverre noen ganger nødvendig. Mannen min var veldig deprimert i en periode pga dette og sykemeldt. Vi kom frem til at vi var nødt til å prioritere oss som kjernefamilie forran alt annet. Dette tærte så på alle at jeg tror det hadde endt med skillsmisse om vi ikke hadde funnet noen løsning. Så det er hvertfall mitt råd til deg - sett din egen familie (mann og barn) forran alt annet - og de som ikke skjønner at det er viktig får bare være så fornermet de vil Når man har valgt å lage en liten familie må man også gjøre det man kan for at alle skal ha det best mulig.

Skjønner desverre så altfor godt hvor vondt dette er for dere og ønsker deg all lykke og masse mot på veien for å få til den løsningen som er best for dere!!

TUSEN TAKK!!!

Akkurat sånn er det hos oss også!!De respekterer ingenting...Kjenner meg igjen i deet du skriver om disse små tingene,som blir så stooore...Merker at jeg kanskje irriterer meg over bagateller,men oppå alt blir det så mye større..

Min mann er også veldig lei seg,det går utover hele familien vår dette!Det er et samtale emne hver dag,og det er vi lei av..

Ungene her merker det ogå.De kommentere når svigers er på godt humør,og det synes jeg er ille..

Du har rett,man må pprioritere sin egen lille famile.Det er godt andre også mener det!!

[PieLill]

Har nå lest hele innlegget med avsnitt.

;-)

Ikke enkelt det der.

Du ber om råd, så jeg forsøker meg på noen enkeltområder.

For det første til tiende. Ikke gidd å sammenligne det forholdet dere (du, din mann og barna) har med dem med noen andre. Drit i hva svigerinner får. For det første er det alltid mye du ikke vet. For det andre vil man alltid komme bedre ut av det med noen personer enn med andre. Også innen en familie. Så det er ikke så merkelig om noen foreldre kommer bedre ut av det med enkelte av sine (sviger)barn enn andre av dem.

Dessuten... Slik missunnelse er helt og fullstendig bortkastet og uproduktiv. Og ikke spesielt modent heller. Den forandrer ikke på noe annet enn dine egne følelser i negativ rettning.

Du har ingen krav hos dine svigerforeldre. De står helt fritt i hvordan de bruker sin tid og sine penger. De er voksne og selvstendige og det er du også. Det eneste du kan legge deg opp i er om de driver en forskjellsbehandling som blir åpenbar for barnebarna. Akkurat det har dere rett til å kreve at de ikke gjør. Sæprivilegier for barnebarn får de gi "i smug".

På samme måte har de ingen rettigheter eller krav hos dere. Så ikke forsvar dere som om de hadde det. Ikke bruk tid og krefter på å forklarte og rettferdiggjøre deres valg overfor dem. Bruk en bestemt faktatone. "Vi synes det er best. / Vi har bestemt oss for." Ikke forsvar, argumenter eller forklar. Det er slik det er og ferdig med det. Kommer det innvendigner og bebreidelser sier dere bare med et dårlig skult smil. "Nå har vi bestemt oss for å gjøre det slik."

Kan hende går de å beklager seg til tjukke slekta, men etter hvert gir de opp og dere får fred. Det kan også hende de etter hvert respekterer avgjørelsene deres mer når de merker at dere er trygge på dem, også overfor dem.

Gjør det dere kan for å ikke vikles inn i noen av deres konflikter eller la dere manipuleres til å velge side. Baktal aldri og bryt tvert av all baktalelse de måtte komme med: "Jeg vil ikke diskutere noen som ikke er til stedet og kan forsvare seg. / Jeg vil ikke høre på at du kritiserer xxx mens h*n er til stedet." På kort sikt kan de bli sure, på lang sikt skaper det fred og kanskje respekt.

Legg forventningene til null så blir alle pluss en positiv overraskelse. Ha følelsesmessig distanse. Finn andre kilder for anerkjennelse og nærhet.

Ikke gi utløp for frustrasjon så barna hører det. Men om de gjør noe som sårer barna eller gjør noe som barna åpenbart må skjønne er galt, skal det ikke sopes under teppe. Man skal være rettferdig mot barn om det så er Kongen som har tråkket på dem eller gjort noe galt. Rett er alltid rett og galt er alltid galt. Men man kan vise barna konstuktive og romslige måter å takle det på.

mvh

[PieLill]

Synes det virker som du/dere også er litt vanskelige jeg.

Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet om besteforeldre er tilstede selv om barna skal legges, hvorfor er det så viktig å måtte være alene ved leggerutiner. Hvorfor kan ikke besteforeldre ta del i det?

Hvis mine barns besteforeldre er på besøk ved leggetid, er det gjerne de som tar seg av å lese for barna på senga. Koselig det, både for gammel og ung.

Det kommer helt an på hvilke besteforeldre og hvilke barn man har med å gjøre.

Dessuten må det være lov å si at akkurat nå passer det ikke.

mvh

[PieLill]

Fikk svart deg litt kort,men takk for gode råd!!

Må innrømme jeg kjenner det irriterer meg visst vi skulle ringe de å spør hva som skjer i deres liv,når de aldri spør oss..Sikkert barnslig trass,men...

Dessuten skjer det ingenting i deres liv nesten..Trist men sant..Svigermor sitter å venter på svigerfar hver dag,så spiser de middag,og ser på tv resten av dagen..De har kun et vennepar..Tror ikke det er så mange som orker de rett og slett..

(og det skjønner jeg godt..)

Takk for at du tok deg tid til å skrive din historie,skal foreslå terapi for han!Men han er vel egentlig klar for å kutte snart..Trist..

''Må innrømme jeg kjenner det irriterer meg visst vi skulle ringe de å spør hva som skjer i deres liv,når de aldri spør oss.''

Ikke tenk riktig, rettferdig eller jevnbyrdig. Tenk strategi og redelighet. Det er det dere må være stategiske, ryddige og redelige. Da er det lite å angripe dere for. Og dere får mer kontroll over situasjonen. Enkelte ganger er det lurest å pakke følelsene innerst inne i en kinesisk eske.

mvh

[PieLill]

Takk,takk..Vi har foreslått å være mer sammen ute,men det var så vanskelig..Fikk da høre at de ikke er noen natur mennesker,og det er tung for svigermor å ut å gå...(hun er rett over 50år...)Så det var ikke aktuelt..

Ang forskjell behandling,er det et ømt tema for de..de mener vi har "skyvd" dem ut pga av at de ikke er barnevakt..Har avvist det,men det tror de ikke på..Vi har sagt at vi klart savner barnevakt,men respekterer at de ikke vil.Men synes jo at det burde være likt for alle ungene..Tror rett og slett ikke at vi tør nevne det noe mer...

Oa ang bursdagen,min mann sa jo at det ikke stemte at vi gjorde det for å være stygge med de.Men han er så irriterende høflig.. ;0) Sist vi fikk høre det var en dag de ringte å ville på besøk,men passet ikke.Samme regla igjen,vi var så stygge med ovs...Da sa min mann at de ikke kunne forvente at det alltid passet,men fikk da høre at det aldri passet.Og da hadde vi vært sammen med de 2 ganger den uka!!!!

(mer enn nok syns vi!!!)

det er så frustrerende...

Sky alle slike diskusjoner med dem som pesten!

Ikke krev noe av dem. Ikke før regnskap for hva de gir dere kontra andre. Og ikke forsvar deres egne valg.

Sjalusi-hvem-er-mest-sviktet-konkurranser får utelukkende fram den mest umodne gøra i oss alle.

mvh

[Gjest mors2]

Har nå lest hele innlegget med avsnitt.

;-)

Ikke enkelt det der.

Du ber om råd, så jeg forsøker meg på noen enkeltområder.

For det første til tiende. Ikke gidd å sammenligne det forholdet dere (du, din mann og barna) har med dem med noen andre. Drit i hva svigerinner får. For det første er det alltid mye du ikke vet. For det andre vil man alltid komme bedre ut av det med noen personer enn med andre. Også innen en familie. Så det er ikke så merkelig om noen foreldre kommer bedre ut av det med enkelte av sine (sviger)barn enn andre av dem.

Dessuten... Slik missunnelse er helt og fullstendig bortkastet og uproduktiv. Og ikke spesielt modent heller. Den forandrer ikke på noe annet enn dine egne følelser i negativ rettning.

Du har ingen krav hos dine svigerforeldre. De står helt fritt i hvordan de bruker sin tid og sine penger. De er voksne og selvstendige og det er du også. Det eneste du kan legge deg opp i er om de driver en forskjellsbehandling som blir åpenbar for barnebarna. Akkurat det har dere rett til å kreve at de ikke gjør. Sæprivilegier for barnebarn får de gi "i smug".

På samme måte har de ingen rettigheter eller krav hos dere. Så ikke forsvar dere som om de hadde det. Ikke bruk tid og krefter på å forklarte og rettferdiggjøre deres valg overfor dem. Bruk en bestemt faktatone. "Vi synes det er best. / Vi har bestemt oss for." Ikke forsvar, argumenter eller forklar. Det er slik det er og ferdig med det. Kommer det innvendigner og bebreidelser sier dere bare med et dårlig skult smil. "Nå har vi bestemt oss for å gjøre det slik."

Kan hende går de å beklager seg til tjukke slekta, men etter hvert gir de opp og dere får fred. Det kan også hende de etter hvert respekterer avgjørelsene deres mer når de merker at dere er trygge på dem, også overfor dem.

Gjør det dere kan for å ikke vikles inn i noen av deres konflikter eller la dere manipuleres til å velge side. Baktal aldri og bryt tvert av all baktalelse de måtte komme med: "Jeg vil ikke diskutere noen som ikke er til stedet og kan forsvare seg. / Jeg vil ikke høre på at du kritiserer xxx mens h*n er til stedet." På kort sikt kan de bli sure, på lang sikt skaper det fred og kanskje respekt.

Legg forventningene til null så blir alle pluss en positiv overraskelse. Ha følelsesmessig distanse. Finn andre kilder for anerkjennelse og nærhet.

Ikke gi utløp for frustrasjon så barna hører det. Men om de gjør noe som sårer barna eller gjør noe som barna åpenbart må skjønne er galt, skal det ikke sopes under teppe. Man skal være rettferdig mot barn om det så er Kongen som har tråkket på dem eller gjort noe galt. Rett er alltid rett og galt er alltid galt. Men man kan vise barna konstuktive og romslige måter å takle det på.

mvh

Hei igjen!takk for innspill!!Og gode råd.

Ang misunnelse på min svigerinne,føler jeg ikke at det stemer helt.grunnen til at vi reagerer på hva deres UNGER får,ikke av materielle ting,men opplevelser og overnatting,er at våre unger reagerer og spør om dette..Hva sier man til to små som lurer på hvorfor fetteren kan overnatte,men ikke de??

De begynner å bli så store nå at de ser forskjellene mye bedre selv.

Vi er ganske flinke til å ikke snakke om dette forann ungene,men så er unger veldig flinke til å ense stemmning...

[Gjest mors2]

''Må innrømme jeg kjenner det irriterer meg visst vi skulle ringe de å spør hva som skjer i deres liv,når de aldri spør oss.''

Ikke tenk riktig, rettferdig eller jevnbyrdig. Tenk strategi og redelighet. Det er det dere må være stategiske, ryddige og redelige. Da er det lite å angripe dere for. Og dere får mer kontroll over situasjonen. Enkelte ganger er det lurest å pakke følelsene innerst inne i en kinesisk eske.

mvh

hehe,helt sikkert!!

Men du så vanskelig av og til!! ;0)

[PieLill]

Ja det er ingen lett avgjørelse. Men samtidig så hvertfall jeg at barna og ble usikre av det som foregikk - jeg sa en ting og besteforeldrene sa at jeg tok feil og ga de f.eks ting de er allergisk mot å spise. Og fortalte ungene at de måtte skjule det for mamma (meg) siden jeg var så streng. Det var vel den episoden som fikk det til å klikke hos meg til slutt - kanskje ikke så alvorlig alene, men oppå alt det andre var det nok.

Barna treffer de nå sjeldent og da alltid sammen med begge oss foreldre. De har tilbudt seg å være barnevakt flere ganger, men det kjenner jeg at jeg ikke klarer, så jeg har svart bestemt nei hver gang.

Å bryte kontakten er nok vondt, men desverre noen ganger nødvendig. Mannen min var veldig deprimert i en periode pga dette og sykemeldt. Vi kom frem til at vi var nødt til å prioritere oss som kjernefamilie forran alt annet. Dette tærte så på alle at jeg tror det hadde endt med skillsmisse om vi ikke hadde funnet noen løsning. Så det er hvertfall mitt råd til deg - sett din egen familie (mann og barn) forran alt annet - og de som ikke skjønner at det er viktig får bare være så fornermet de vil Når man har valgt å lage en liten familie må man også gjøre det man kan for at alle skal ha det best mulig.

Skjønner desverre så altfor godt hvor vondt dette er for dere og ønsker deg all lykke og masse mot på veien for å få til den løsningen som er best for dere!!

''Og fortalte ungene at de måtte skjule det for mamma (meg) siden jeg var så streng.''

Å underminere foreldrenes dømmekraft og autoritet er noe av det mest pill rotne, ilojale og skadelige man kan gjøre mot et barn. Jeg synes det du beskriver er hårreisende og svært alvorlig.

mvh

[Gjest mors2]

''Og fortalte ungene at de måtte skjule det for mamma (meg) siden jeg var så streng.''

Å underminere foreldrenes dømmekraft og autoritet er noe av det mest pill rotne, ilojale og skadelige man kan gjøre mot et barn. Jeg synes det du beskriver er hårreisende og svært alvorlig.

mvh

helt enig!!

[PieLill]

Hei igjen!takk for innspill!!Og gode råd.

Ang misunnelse på min svigerinne,føler jeg ikke at det stemer helt.grunnen til at vi reagerer på hva deres UNGER får,ikke av materielle ting,men opplevelser og overnatting,er at våre unger reagerer og spør om dette..Hva sier man til to små som lurer på hvorfor fetteren kan overnatte,men ikke de??

De begynner å bli så store nå at de ser forskjellene mye bedre selv.

Vi er ganske flinke til å ikke snakke om dette forann ungene,men så er unger veldig flinke til å ense stemmning...

Missunnelse behøver ikke handle om materielle ting. Men jeg er helt enig i at besteforeldrene burde skjult denne forskjellsbehandlingen.

Om barna er store nok til å kunne forstå det må man rett og slett bare forklare for dem at det ikke alltid er at voksne oppfører seg rettferdig. Og da får man finne andre måter å skaffe seg de kjekke tingene på. (Ting er også ting man gjør sammen.)

Det er langt bedre å finne andre kilder enn å tigge om rettferdighet.

Å takle forskjellsbehandling og urettferdighet på en konstruktiv måte, er god læring for barna. Ikke fordi man alltid skal finne seg i alt. Men det man ikke kan gjøre noe med, er det like godt å la være å gjøre.

mvh

[PieLill]

hehe,helt sikkert!!

Men du så vanskelig av og til!! ;0)

Mye lettere å fortelle andre at de bør gjøre det.

Men tenk på så mye sinne du har bitt tennene sammen over og så mye adrenalin du har pumpet ut i blodet. Og dem som egentlig burde følt seg ille, bryr seg ikke katta...

;-)

mvh

[Gjest mors2]

Missunnelse behøver ikke handle om materielle ting. Men jeg er helt enig i at besteforeldrene burde skjult denne forskjellsbehandlingen.

Om barna er store nok til å kunne forstå det må man rett og slett bare forklare for dem at det ikke alltid er at voksne oppfører seg rettferdig. Og da får man finne andre måter å skaffe seg de kjekke tingene på. (Ting er også ting man gjør sammen.)

Det er langt bedre å finne andre kilder enn å tigge om rettferdighet.

Å takle forskjellsbehandling og urettferdighet på en konstruktiv måte, er god læring for barna. Ikke fordi man alltid skal finne seg i alt. Men det man ikke kan gjøre noe med, er det like godt å la være å gjøre.

mvh

Det er sant det.Er bare så vondt å se mine små lide under dette...

Men det var en smart setning å si til ungene!!Det skal jeg si neste gang!!!

Takk!!

[Gjest mors2]

Mye lettere å fortelle andre at de bør gjøre det.

Men tenk på så mye sinne du har bitt tennene sammen over og så mye adrenalin du har pumpet ut i blodet. Og dem som egentlig burde følt seg ille, bryr seg ikke katta...

;-)

mvh

he,he,det har du helt rett i!!Egentlig dumy å bruke energi på sånt...Men... ;0)

[PieLill]

Det er sant det.Er bare så vondt å se mine små lide under dette...

Men det var en smart setning å si til ungene!!Det skal jeg si neste gang!!!

Takk!!

Jo, det er fryktelig trist. Og det kjennes ofte så meningsløst og unødig.

Man barn er så smarte at de skjønner ting skurrer som bare pokker, selv om de ikke helt klarer å definere alle aspektenene ved det. Derfor tror jeg det er langt bedre å gi ungene rene ord for pengene og bekrefte deres opplevelser framfor å være lite troverdige skuespillere.

Jeg har ved noen anledninger ikke bare støttet barna i deres opplevelser av urett, men også føyd til nye momenter i analysen av situasjonen og grunner for hvorfor noe ble helt feil. Voksne er ikke hellige kuer som barn ikke kan bli skuffet over og kritisere.

Min erfaring er at når barna opplever denne støtten og oppryddningen i hva som er rett og galt, blir det langt lettere å få dem med på en konstruktiv løsning også om den innebærer og gi avkall på rettigheter.

mvh

[PieLill]

he,he,det har du helt rett i!!Egentlig dumy å bruke energi på sånt...Men... ;0)

Når jeg kommer på at jeg i realiteten straffer meg selv for noe noen andre har gjort, hender det at selv jeg tar til fornuft.

Men ikke alltid!

;-)

mvh

[Gjest mors2]

Jo, det er fryktelig trist. Og det kjennes ofte så meningsløst og unødig.

Man barn er så smarte at de skjønner ting skurrer som bare pokker, selv om de ikke helt klarer å definere alle aspektenene ved det. Derfor tror jeg det er langt bedre å gi ungene rene ord for pengene og bekrefte deres opplevelser framfor å være lite troverdige skuespillere.

Jeg har ved noen anledninger ikke bare støttet barna i deres opplevelser av urett, men også føyd til nye momenter i analysen av situasjonen og grunner for hvorfor noe ble helt feil. Voksne er ikke hellige kuer som barn ikke kan bli skuffet over og kritisere.

Min erfaring er at når barna opplever denne støtten og oppryddningen i hva som er rett og galt, blir det langt lettere å få dem med på en konstruktiv løsning også om den innebærer og gi avkall på rettigheter.

mvh

Kloke ord!!!

av og tiler de nesten for smarte for meg!!hehe,under vurderer de nok en smule når det kommer til dette problemet..

Fint å bli påminnet avogtil!! :0)

[Gjest mors2]

Når jeg kommer på at jeg i realiteten straffer meg selv for noe noen andre har gjort, hender det at selv jeg tar til fornuft.

Men ikke alltid!

;-)

mvh

Ikke sant!!Holdt på med dette i maaanga år nå..Begynner å toppe seg nå kan man si...Sukk..Visst man bare hadde vært flinkere til å drite i ting.. ;0)