Hvordan bli glad når min datter på 15 er flyttet

[Gjest trenger en liten oppmuntring nå]

Datteren min på 15 år har nå bestemt seg for å flytte til faren sin. Vi har hatt en del diskusjoner og uenighet over tid om mange ting. Hun har vansker med å følge de regler som gjelder, og jeg blir sint. Vi har kommet inn i en vond sirkel. Dette går på at hun ikke holder rommet ryddig, det ser helt for jævlig ut. Tar ikke ut sitt eget søppel engang. Hjelper ikke til hjemme. Holder ikke avtaler, tar ikke telefonen når jeg ringer. Røyker, drikker, lyver, er sammen med voksne gutter, bilkjøring ovs. Dette er hele tiden tilbakevendende tema i vårs hverdag.

Jeg og hennes far har ingen kontakt, og er ikke flink til å samarbeide. Hun har nå bodd hos far i 14 dager, og hun sier at hun har det bra og får lov til mye mer enn hos meg. Far har sagt at hun skal få hele bidraget rett inn på konto, slik at hun kan lære seg selvstendighet. Han sendte henne til bidragskontoret for å få papirer til dette.

Jeg har nå i løpet av disse 14 dager kjent på godt og vondt av å ikke ha datteren min her lengre. Det jeg ønsker nå er selvfølgelig at hun skal komme hjem, men har sagt at hun selvfølgelig kan få bestemme selv hvor hun vil bo siden hun er 15 år gammel. Jeg vil jo hennes eget beste. Når jeg nå kjenner at det er alvor kjenner jeg sorgen og fortvilelsen over å ikke strekke til mer, og må finne en løsning på hvordan dette skal bli fremover. Hvordan se det positive i denne situasjonen? Vil bare gråte nå…….

[Gjest katola]

Hei.Har vært i nøyaktig samme situasjon. karangel og spetakkel hjemme.hun flyttet til sin far.der var hun en engel.ryddet huset og hevet ikke stemmen til han.bare fryd og gammen trodde jeg.følte meg som en elendig mor. jeg var så streng at det var håpløst å bo med meg sa hun.pga visse omstendigheter måtte jeg rett og slett betstemme at hun skulle flytte tilbake til meg. etter det har alt gått helt greit. HUn er igjen et menneske det går an å bo i hus med.i ettertid har jeg skjønt hvorfor det var så mye bedre hos pappa. Han satte ikke grenser, hun var mye alene hjemme.PS han var på fest.meget ugunstig spør du meg.det er klart hun ikke hevet stemmen der når ingen satte grenser, men det gjorde jeg.hvis det kan være til trøst så kommer hun nok tilbake til deg en dag og da vil jeg tro at hun har endret syn på deg.det er tross alt trygt å ha en mor som setter grenser når man er 15 år.at noen rett og slett bryr seg om at man har det bra og at det skal gå bra i livet.og ofte er det slik at dem man er trygg på kjefter man og smeller på når man er tenåring.håper dette kan være en trøst. hører gjerne fra deg og hvordan det har gått.

[hidi, the scorpion]

Hei.Har vært i nøyaktig samme situasjon. karangel og spetakkel hjemme.hun flyttet til sin far.der var hun en engel.ryddet huset og hevet ikke stemmen til han.bare fryd og gammen trodde jeg.følte meg som en elendig mor. jeg var så streng at det var håpløst å bo med meg sa hun.pga visse omstendigheter måtte jeg rett og slett betstemme at hun skulle flytte tilbake til meg. etter det har alt gått helt greit. HUn er igjen et menneske det går an å bo i hus med.i ettertid har jeg skjønt hvorfor det var så mye bedre hos pappa. Han satte ikke grenser, hun var mye alene hjemme.PS han var på fest.meget ugunstig spør du meg.det er klart hun ikke hevet stemmen der når ingen satte grenser, men det gjorde jeg.hvis det kan være til trøst så kommer hun nok tilbake til deg en dag og da vil jeg tro at hun har endret syn på deg.det er tross alt trygt å ha en mor som setter grenser når man er 15 år.at noen rett og slett bryr seg om at man har det bra og at det skal gå bra i livet.og ofte er det slik at dem man er trygg på kjefter man og smeller på når man er tenåring.håper dette kan være en trøst. hører gjerne fra deg og hvordan det har gått.

Kunne ikke vært mer enig

[Gjest Geir]

''Hvordan se det positive i denne situasjonen?''

Eg las også det forrige innlegget ditt.

Du må anstrenge deg for å glede deg over at deres datter er fornøyd og har det bra, skjønner at det kan være forferdelig vanskelig for deg, og at du sitter igjen både med savnet etter datteren din og med tvil i forhold til om du har tatt riktige valg på vegne av henne.

Utifra det eg har lest så mener eg du kan konkludere med at du har tatt ansvar for henne ved å sette grenser for ka som er akseptabelt og ikkje, i den alderen så vil ungdommen som regel prøve å sette "dagsorden" og derved veksle side fra far til mor alt etter hva de ser på som mest fordelaktig fra sak til sak.

Etterhvert så oppdager hun nok også hverdagen hos far, når han begynner å stramme inne etter at gleden over at ho har flytta til han roer seg litt, og at han ser behov for grenser.

''Vil bare gråte nå…….''

Det har du lov til, noe anna ville vært unaturlig...

Ps! Det ordner seg helt sikkert når dere alle får litt "avstand" og ting roer seg litt.

*klem*

fra

[Gjest trenger en liten oppmuntring nå]

''Hvordan se det positive i denne situasjonen?''

Eg las også det forrige innlegget ditt.

Du må anstrenge deg for å glede deg over at deres datter er fornøyd og har det bra, skjønner at det kan være forferdelig vanskelig for deg, og at du sitter igjen både med savnet etter datteren din og med tvil i forhold til om du har tatt riktige valg på vegne av henne.

Utifra det eg har lest så mener eg du kan konkludere med at du har tatt ansvar for henne ved å sette grenser for ka som er akseptabelt og ikkje, i den alderen så vil ungdommen som regel prøve å sette "dagsorden" og derved veksle side fra far til mor alt etter hva de ser på som mest fordelaktig fra sak til sak.

Etterhvert så oppdager hun nok også hverdagen hos far, når han begynner å stramme inne etter at gleden over at ho har flytta til han roer seg litt, og at han ser behov for grenser.

''Vil bare gråte nå…….''

Det har du lov til, noe anna ville vært unaturlig...

Ps! Det ordner seg helt sikkert når dere alle får litt "avstand" og ting roer seg litt.

*klem*

fra

Tusen takk for gode ord....

[laban]

Jeg vet om en gutt på omtrent samme alder som gjorde noe liknende.

Det tok ikke mange ukene før han var tilbake hos moren sin.

[sammfunnskritiker]

Hei.

Å være mamma og foreldre, er kanskje den vanskeligste oppgaven vi blir satt til i livet. Det er utfordrende, og alle får smake på sin utilstrekkelighet. Din datter har nå valgt å flytte, og slik er det nå. Nå har du en gylden anledning til å "bare" være mamma, når dere er sammen. Kanskje er det nå, du skal høste fruktene, og glede deg til kvalitetstid sammen med barnet ditt? Lykke til, med din nye tilværelse og all lykke til deg og barnet ditt.