Tilfeldigvis funnet i et kott

[Gjest klaymen]

Og jeg mener at hvis begge foreldrene er narkomane eller alkoholmisbrukere bør man automatisk miste barna. (det var da det ble varslet første gang)

Noe annet er et sjangsespill og man bedriver ikke sjangsespill med små barn.

De første leveårene er uhyre viktige for den senere utviklingen, tror jeg.

Jeg må si meg helt enig. Bare det at barna får vokse opp med å se sine foreldre fulle og/eller neddopede _til stadighet_ (en ting er selvf når det skjer en eller en sjelden gang, ille nok, men ikke en sak for barnevernet vil vel de fleste være enig i) vil medføre traumer hos barna, uansett hvor snille de er når de er edru. Bare spør Paal-André Grinderud.

Noen ganger synes det som at rettsvernet og hensynet til foreldrene veier tyngst å sånne saker, det er jo forferdelig å miste barna sine, men kanskje det noen ganger er bedre at bare foreldrene får det ille enn at både foreldrene og barna blir ødelagt.

[Gjest klaymen]

Barnevernet må få en bekymringsmelding fra noen, før de kan sette i verk undersøkelse. Det holder ikke med slarv og rykter.

Men hvor mye galt kan det gjøre hvis barnevernet av og til lager sin egen bekymringsmelding på grunnlag av _tydelig_ slarv og rykter i miljøet? Jeg mener, trenger man nødvendigvis hele tiden å ha et papir i hånda for å ta en liten kikk? For å være medmenneske? Har ikke de som jobber i barnevernet et ekstra krev på seg til å reagere på slarv og rykter når det gjelder små barn?

Jeg har ikke selv erfaring fra barnevernet heldigvis. men uten sammenligning forøvrig har jeg hatt litt med dyrevern å gjøre, og en gang stakk jeg innom en fyr med masse trekkhunder fordi noen hadde helt uformelt kommet og slarvet om at ting kanskje ikke var helt bra. Jeg stakk innom, og alt var flott og i sin skjønneste orden, de som slarvet var misunnelige hunderedde naboer antagelig, men da var saken ute av verden, og fyren var helt fornøyd han, for at ryktene kunne avkreftes. Så det kan jo slå den veien også, barnevernet kan gjøre folk en tjeneste ved å stikke innom også, og bekrefte at det _ikke_ er noe galt.

Eller få indikasjoner på at noe _er_ galt, slik at en skikkelig bekymringsmelding kan skrives og boka følges.

Jeg er bare redd for at det skal _mye_ til for at "vanlige folk" skal gå til det skrittet å sende bekymringsmelding til barnevernet. Man håpr og tror kanskje for det første at det nok ikke er så ille, og for det andre at "noen andre" skal ta ansvar så man slipper selv.

[laban]

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/11/14/518226.html

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/11/14/518206.html

[Gjest Lotus78]

Men hvor mye galt kan det gjøre hvis barnevernet av og til lager sin egen bekymringsmelding på grunnlag av _tydelig_ slarv og rykter i miljøet? Jeg mener, trenger man nødvendigvis hele tiden å ha et papir i hånda for å ta en liten kikk? For å være medmenneske? Har ikke de som jobber i barnevernet et ekstra krev på seg til å reagere på slarv og rykter når det gjelder små barn?

Jeg har ikke selv erfaring fra barnevernet heldigvis. men uten sammenligning forøvrig har jeg hatt litt med dyrevern å gjøre, og en gang stakk jeg innom en fyr med masse trekkhunder fordi noen hadde helt uformelt kommet og slarvet om at ting kanskje ikke var helt bra. Jeg stakk innom, og alt var flott og i sin skjønneste orden, de som slarvet var misunnelige hunderedde naboer antagelig, men da var saken ute av verden, og fyren var helt fornøyd han, for at ryktene kunne avkreftes. Så det kan jo slå den veien også, barnevernet kan gjøre folk en tjeneste ved å stikke innom også, og bekrefte at det _ikke_ er noe galt.

Eller få indikasjoner på at noe _er_ galt, slik at en skikkelig bekymringsmelding kan skrives og boka følges.

Jeg er bare redd for at det skal _mye_ til for at "vanlige folk" skal gå til det skrittet å sende bekymringsmelding til barnevernet. Man håpr og tror kanskje for det første at det nok ikke er så ille, og for det andre at "noen andre" skal ta ansvar så man slipper selv.

Nei, man trenger ikke å ha noe skriftlig å sende barneverntjenesten. Man kan også ringe både anonymt og ikke. Barnevernet skal ta anonyme meldinger like alvorlig som de der man kjenner identiteten til melder, dette fordi anonyme meldinger ofte er mer bekymringsfulle. Det er ofte fra folk som er livredde for reprimande fra foreldre og andre rundt det barnet man er bekymret for.

Det er nok riktig at mange gruer seg for å melde til barnevernet og håper noen andre skal gjøre det. Folk kan være redd for å ta feil, mange er ikke klar over hvor mye arbeid og undersøkelse som gjøres i en sak før konklusjon om tiltak.

Barnevernet har en jobb å gjøre for å belyse for allmenheten hvordan man jobber i barnevernet, hva som skjer når man melder, hva skjer med barnet og familien under og etter en undersøkelse. Foreldre får hjelp og sjanse på sjanse til å rette opp mangler ved barnets oppvekst, uten at noe skjer.