Familievernkontoret i dag....

[frosken]

Fordi han ikke er formelt far ennå, så har han heller ingen rettigheter. Han kan ikke kreve samtale med henne der eller noe annet sted før farskapet er avgjort.

Men; han ble likevel anbefalt å booke time til dem begge, og at han kaller henne inn. De kunne ikke gjøre det for ham når han ikke har krav på det - så det gjør han nå. Ser ut til at de får time i midten av desember.

Og så ringer han trygdekontoret - og ber om å få prøvene tatt asap, og sier han ikke vil vente på henne. Iom at hun har ført ham opp som far vil det antagelig være i deres interesse også.

Han presenterte hele historien på FVK, og la frem det som var av dokumentasjon på "dialog" dem i mellom.

De synes så langt at hun har opptrådt ganske urimelig - og forstår hvorfor han føler som han gjør. De mente også at han måtte ta mest hensyn vil hva HAN ville i denne saken, fordi situasjonen er som den er. Barnet vil klare seg fint likevel, selv om han ikke er i bildet - iom at barnet aldri har visst om noe annet. Hun har selv valgt dette - og kan dermed ikke regne med støtte fra ham, historien tatt i betraktning.

Hans tre alternativer er

1) ingen kontakt

2) moderat kontakt (altså innimellom, men ikke annenhverhelg opplegget)

3) la det ligge noen år, og ta kontakt senere

FVK mente det var tre likegode alternativer.

Så da er status at han fortsetter å tenke på hva han vil, kaller henne inn - og ser hva som skjer.

Og vi fortsetter å vente.... Men NOE er hvertfall gjort!! Og det føles litt bedre

Litt på siden av det du egentlig skriver om i dag, men flere ganger de siste ukene har jeg sett utsagn av typen "når barnet aldri har hatt en far, så vil ikke barnet komme til å savne en far heller, for barnet har jo aldri erfart noe annet".

Jeg har liten tro på at barn uten kontakt med sin far aldri savner en far. I en del tilfeller kan selvfølgelig andre voksenpersoner være en tilstrekkelig god tilknytningsperson, slik at det ikke er noe problem at den biologiske faren er fraværende, men jeg synes at en del slike utsagn mest minner om vårt samfunns villighet til å tilpasse hva man sier er ok for barn, til hva som er den reelle situasjonen for en del barn.

Minner meg forøvrig om da jeg var vitne til at familiekontoret ikke hadde noen betenkeligheter med å anbefale delt bosted for et barn på 2 år selv om foreldrene overhodet ikke samarbeidet. De anså det for å være en rettferdig - og derfor god - løsning.

[Gjest Blikkboks]

Fordi han ikke er formelt far ennå, så har han heller ingen rettigheter. Han kan ikke kreve samtale med henne der eller noe annet sted før farskapet er avgjort.

Men; han ble likevel anbefalt å booke time til dem begge, og at han kaller henne inn. De kunne ikke gjøre det for ham når han ikke har krav på det - så det gjør han nå. Ser ut til at de får time i midten av desember.

Og så ringer han trygdekontoret - og ber om å få prøvene tatt asap, og sier han ikke vil vente på henne. Iom at hun har ført ham opp som far vil det antagelig være i deres interesse også.

Han presenterte hele historien på FVK, og la frem det som var av dokumentasjon på "dialog" dem i mellom.

De synes så langt at hun har opptrådt ganske urimelig - og forstår hvorfor han føler som han gjør. De mente også at han måtte ta mest hensyn vil hva HAN ville i denne saken, fordi situasjonen er som den er. Barnet vil klare seg fint likevel, selv om han ikke er i bildet - iom at barnet aldri har visst om noe annet. Hun har selv valgt dette - og kan dermed ikke regne med støtte fra ham, historien tatt i betraktning.

Hans tre alternativer er

1) ingen kontakt

2) moderat kontakt (altså innimellom, men ikke annenhverhelg opplegget)

3) la det ligge noen år, og ta kontakt senere

FVK mente det var tre likegode alternativer.

Så da er status at han fortsetter å tenke på hva han vil, kaller henne inn - og ser hva som skjer.

Og vi fortsetter å vente.... Men NOE er hvertfall gjort!! Og det føles litt bedre

Hei!

Som sagt, jeg kjenner ikke til hele historien, men jeg ytrer meg med ett nytt innlegg allikevel.

FLott at FVK var så forståelsesfulle, og flott at han boker ett nytt møte, og prøver å få med henne også.

Jeg ser du skriver at han har tre alternativ, og det har han jo også forsåvidt. Du skriver også at barnemoren har valgt, og da kan hun heller ikke regne med hans støtte. Men det er jo barnet som ikke er i stand til å velge da, og det kan jo virke som din kjære kanskje kan være en resurs i barnets liv.

Jeg håper å tror, dere lander på alternativ nr. 2.

Lykke, lykke til videre.

(og til alle dere som sier at barnet aldri vil savne en h*n ikke kjenner, så tar dere feil. Det finnes utrolig mange adopterte som søker røtter, så hvorfor skulle dette være så utrolig anderledes. Særlig når biologiskfar bor i nærheten.)

[Gjest Blikkboks]

Hei!

Som sagt, jeg kjenner ikke til hele historien, men jeg ytrer meg med ett nytt innlegg allikevel.

FLott at FVK var så forståelsesfulle, og flott at han boker ett nytt møte, og prøver å få med henne også.

Jeg ser du skriver at han har tre alternativ, og det har han jo også forsåvidt. Du skriver også at barnemoren har valgt, og da kan hun heller ikke regne med hans støtte. Men det er jo barnet som ikke er i stand til å velge da, og det kan jo virke som din kjære kanskje kan være en resurs i barnets liv.

Jeg håper å tror, dere lander på alternativ nr. 2.

Lykke, lykke til videre.

(og til alle dere som sier at barnet aldri vil savne en h*n ikke kjenner, så tar dere feil. Det finnes utrolig mange adopterte som søker røtter, så hvorfor skulle dette være så utrolig anderledes. Særlig når biologiskfar bor i nærheten.)

mente selvsagt alternativ 2, nå når barnet er så lite, og med normal opptrapping og en vanlig løsning etterhver.

MVH

[Mrs. Wallace]

Hei!

Som sagt, jeg kjenner ikke til hele historien, men jeg ytrer meg med ett nytt innlegg allikevel.

FLott at FVK var så forståelsesfulle, og flott at han boker ett nytt møte, og prøver å få med henne også.

Jeg ser du skriver at han har tre alternativ, og det har han jo også forsåvidt. Du skriver også at barnemoren har valgt, og da kan hun heller ikke regne med hans støtte. Men det er jo barnet som ikke er i stand til å velge da, og det kan jo virke som din kjære kanskje kan være en resurs i barnets liv.

Jeg håper å tror, dere lander på alternativ nr. 2.

Lykke, lykke til videre.

(og til alle dere som sier at barnet aldri vil savne en h*n ikke kjenner, så tar dere feil. Det finnes utrolig mange adopterte som søker røtter, så hvorfor skulle dette være så utrolig anderledes. Særlig når biologiskfar bor i nærheten.)

Jeg synes faktisk at det blir litt på siden å sammenlikne dette med adopterte barns eventuelle savn (- som for øvrig er mye sjeldnere tilfelle enn mange tror).

Det er veldig, veldig stor forskjell på å vokse opp med en tilstedeværende pappa, som tilfeldigvis ikke er biologisk far, og på å vokse opp helt uten en farsfigur i det hele tatt.

[Gjest Blikkboks]

Litt på siden av det du egentlig skriver om i dag, men flere ganger de siste ukene har jeg sett utsagn av typen "når barnet aldri har hatt en far, så vil ikke barnet komme til å savne en far heller, for barnet har jo aldri erfart noe annet".

Jeg har liten tro på at barn uten kontakt med sin far aldri savner en far. I en del tilfeller kan selvfølgelig andre voksenpersoner være en tilstrekkelig god tilknytningsperson, slik at det ikke er noe problem at den biologiske faren er fraværende, men jeg synes at en del slike utsagn mest minner om vårt samfunns villighet til å tilpasse hva man sier er ok for barn, til hva som er den reelle situasjonen for en del barn.

Minner meg forøvrig om da jeg var vitne til at familiekontoret ikke hadde noen betenkeligheter med å anbefale delt bosted for et barn på 2 år selv om foreldrene overhodet ikke samarbeidet. De anså det for å være en rettferdig - og derfor god - løsning.

Ja, der skrev du igrunn det jeg mente...

[Gjest Blikkboks]

Jeg synes faktisk at det blir litt på siden å sammenlikne dette med adopterte barns eventuelle savn (- som for øvrig er mye sjeldnere tilfelle enn mange tror).

Det er veldig, veldig stor forskjell på å vokse opp med en tilstedeværende pappa, som tilfeldigvis ikke er biologisk far, og på å vokse opp helt uten en farsfigur i det hele tatt.

Så du syns det beste er å ikke vokse opp med en farsfigur i det hele tatt??

Nå skjønner jeg ikke helt hvor du vil...

[Mrs. Wallace]

Så du syns det beste er å ikke vokse opp med en farsfigur i det hele tatt??

Nå skjønner jeg ikke helt hvor du vil...

Nei, overhodet ikke! Jeg mener selvsagt at det beste for barnet er å vokse opp med en god farstilknytning. Noe annet ville være absurd.

Men jeg mener at det å vokse opp uten en far, og savne det, overhodet ikke kan sidestilles med å vokse opp som adoptert. En adoptert _har_ som regel en trygg farsfigur.

[Gjest Blikkboks]

Nei, overhodet ikke! Jeg mener selvsagt at det beste for barnet er å vokse opp med en god farstilknytning. Noe annet ville være absurd.

Men jeg mener at det å vokse opp uten en far, og savne det, overhodet ikke kan sidestilles med å vokse opp som adoptert. En adoptert _har_ som regel en trygg farsfigur.

Jepp, det enes jeg selvsagt i.....

Og jeg vet det ikke er SÅÅÅÅ utrolig vanlig, men det finnes jo, så jeg mente det bare som ett argument på at ute av øye ute sinn, som jeg har lest om tidligere tråder her.

Jeg tror vi er nokså enig egentlig.

[Mrs. Wallace]

Jepp, det enes jeg selvsagt i.....

Og jeg vet det ikke er SÅÅÅÅ utrolig vanlig, men det finnes jo, så jeg mente det bare som ett argument på at ute av øye ute sinn, som jeg har lest om tidligere tråder her.

Jeg tror vi er nokså enig egentlig.

Vi er absolutt helt enige i hovedproblemstillingen her, ja!

Jeg måtte bare passe på å flisespikke litt. Selv er jeg vokst opp med en pappa jeg ikke har noen biologisk relasjon til, og jeg har aldri savnet akkurat den biologibiten. Jeg har jo en pappa.

[Persille1365381127]

Litt på siden av det du egentlig skriver om i dag, men flere ganger de siste ukene har jeg sett utsagn av typen "når barnet aldri har hatt en far, så vil ikke barnet komme til å savne en far heller, for barnet har jo aldri erfart noe annet".

Jeg har liten tro på at barn uten kontakt med sin far aldri savner en far. I en del tilfeller kan selvfølgelig andre voksenpersoner være en tilstrekkelig god tilknytningsperson, slik at det ikke er noe problem at den biologiske faren er fraværende, men jeg synes at en del slike utsagn mest minner om vårt samfunns villighet til å tilpasse hva man sier er ok for barn, til hva som er den reelle situasjonen for en del barn.

Minner meg forøvrig om da jeg var vitne til at familiekontoret ikke hadde noen betenkeligheter med å anbefale delt bosted for et barn på 2 år selv om foreldrene overhodet ikke samarbeidet. De anså det for å være en rettferdig - og derfor god - løsning.

Spørsmålet blir jo da om han skal ha dårlig samvittighet for at han ikke fyller en rolle han aldri har hatt interesse av eller lyst til å fylle?

Eller om man må kunne si at voksne kvinner må ta et visst ansvar for egne handlinger. Dette er jo tross alt et valg hun har tatt, vel vitende om hva som lå til grunn - og da må vel hun ta de konsekvensene?

[Persille1365381127]

Vi er absolutt helt enige i hovedproblemstillingen her, ja!

Jeg måtte bare passe på å flisespikke litt. Selv er jeg vokst opp med en pappa jeg ikke har noen biologisk relasjon til, og jeg har aldri savnet akkurat den biologibiten. Jeg har jo en pappa.

Og det er nettopp der det ligger - det vil jo antagelig dette barnet få muligheten til også, jeg antar at mor ikke vil være singel for alltid.

Og hvor viktig er egentlig biologisk far da? Når man (alle) vet at han egentlig ikke vil dette?

[Gjest Blikkboks]

Spørsmålet blir jo da om han skal ha dårlig samvittighet for at han ikke fyller en rolle han aldri har hatt interesse av eller lyst til å fylle?

Eller om man må kunne si at voksne kvinner må ta et visst ansvar for egne handlinger. Dette er jo tross alt et valg hun har tatt, vel vitende om hva som lå til grunn - og da må vel hun ta de konsekvensene?

Det blir dessverre ikke henne det går utover da, men ett helt uskyldig barn.

Han har jo ett ansvar, hun har jo ikke stjålet seden hans på ett labratorium vil jeg tro.l

Ja, jeg syns han burde ha dårlig samvittighet om han velger å ikke bli kjent med sitt eget barn.

Nå fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg skrev det, men jeg syns i alle fall ikke det er barnet sin feil. Og han blir jo glad i barnet sitt. Du skriver jo som om han kommer til å forakte sitt eget barn han ikke kjenner resten av livet.

Unnskyld. Måtte få ut litt damp

[Persille1365381127]

Hei!

Som sagt, jeg kjenner ikke til hele historien, men jeg ytrer meg med ett nytt innlegg allikevel.

FLott at FVK var så forståelsesfulle, og flott at han boker ett nytt møte, og prøver å få med henne også.

Jeg ser du skriver at han har tre alternativ, og det har han jo også forsåvidt. Du skriver også at barnemoren har valgt, og da kan hun heller ikke regne med hans støtte. Men det er jo barnet som ikke er i stand til å velge da, og det kan jo virke som din kjære kanskje kan være en resurs i barnets liv.

Jeg håper å tror, dere lander på alternativ nr. 2.

Lykke, lykke til videre.

(og til alle dere som sier at barnet aldri vil savne en h*n ikke kjenner, så tar dere feil. Det finnes utrolig mange adopterte som søker røtter, så hvorfor skulle dette være så utrolig anderledes. Særlig når biologiskfar bor i nærheten.)

Mor er overhodet ikke interessert i noe samarbeid eller samvær - og spørsmålet er da hvor mye energi han skal legge i å kjempe for noe han egentlig ikke vil ha.

Det er det jeg mener med at hun har tatt et valg - jeg synes ikke det er riktig å gi ham dårlig samvittighet for det.

[Atene]

Spørsmålet blir jo da om han skal ha dårlig samvittighet for at han ikke fyller en rolle han aldri har hatt interesse av eller lyst til å fylle?

Eller om man må kunne si at voksne kvinner må ta et visst ansvar for egne handlinger. Dette er jo tross alt et valg hun har tatt, vel vitende om hva som lå til grunn - og da må vel hun ta de konsekvensene?

Hun må selvfølgelig ta konsekvensene for seg selv. At hun er alenemor kan hun ikke klandre ham for. Ikke for at hun ikke får avlastning heller, når hun gjør sitt beste for å skyve ham vekk.

Men det er vel ikke for hennes skyld han vurderer å stille opp uansett? Det er vel for barnets?

[Persille1365381127]

Det blir dessverre ikke henne det går utover da, men ett helt uskyldig barn.

Han har jo ett ansvar, hun har jo ikke stjålet seden hans på ett labratorium vil jeg tro.l

Ja, jeg syns han burde ha dårlig samvittighet om han velger å ikke bli kjent med sitt eget barn.

Nå fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg skrev det, men jeg syns i alle fall ikke det er barnet sin feil. Og han blir jo glad i barnet sitt. Du skriver jo som om han kommer til å forakte sitt eget barn han ikke kjenner resten av livet.

Unnskyld. Måtte få ut litt damp

Hun løy om at hun brukte prevansjon den ene gangen de hadde sex, i fylla. Så det er nesten så jeg likestiller det med stjeling - hun har bevisst lurt ham.

Og dette er ikke et barn han MÅ bli glad i, det er i så fall et barn han må lære seg å bli glad i - han har ingen tilknytning til det barnet i dag.

Du skriver som om det er en selvfølge at man er glad i et barn noen leverer på døren og sier er ditt, det fungerer ikke sånn.

Normale foreldre har gledet seg til å få barnet, levd med magen - forberedt seg osv, sånn er det jo ikke her. Han vil ikke dette, har aldri villet det - har et annet liv, og har ingen kontakt med mor. De har heller aldri hatt et forhold. Det er ikke uten videre greit å etablere et forhold til et barn da - det krever en innsats.

Og når mor er så imot det som det hun er - så er ikke jeg overbevist om at det har noen hensikt å legge så mye arbeid i det.

[Persille1365381127]

Hun må selvfølgelig ta konsekvensene for seg selv. At hun er alenemor kan hun ikke klandre ham for. Ikke for at hun ikke får avlastning heller, når hun gjør sitt beste for å skyve ham vekk.

Men det er vel ikke for hennes skyld han vurderer å stille opp uansett? Det er vel for barnets?

Ja, det er for barnets - uten tvil!

Men avveiningen går på hvor mye han skal kjempe for å få det til - når hun ikke vil?

[morsan]

Og det er nettopp der det ligger - det vil jo antagelig dette barnet få muligheten til også, jeg antar at mor ikke vil være singel for alltid.

Og hvor viktig er egentlig biologisk far da? Når man (alle) vet at han egentlig ikke vil dette?

''Og hvor viktig er egentlig biologisk far da? Når man (alle) vet at han egentlig ikke vil dette?''

Men det kan jo i seg selv føles sårt for et barn - "hvorfor vil ikke far ha meg".

[Atene]

Ja, det er for barnets - uten tvil!

Men avveiningen går på hvor mye han skal kjempe for å få det til - når hun ikke vil?

Det skjønner jeg. Og jeg skjønner det om han gir opp, midlertidig ihvertfall.

Men det er en ting jeg har tenkt på. Du sier at hvis han får samvær med dette barnet, kan ikke dere få barn sammen, fordi du vil ikke ha "mine-dine-våre" barn. Hva om følgende skjer: Hun blånekter samvær, og viser til at hennes eventuelle nye kjæreste kan være "far". Han godtar dette, og har ingen kontakt ut over bidraget. Dere flytter sammen, og får et barn eller to. Det går noen år.

Så ringer hun. Forholdet hennes er slutt, og mannen vil nå ikke lenger være far for et barn som ikke er hans. Selv har hun blitt eldre og klokere, og innser at hun har gjort en stor feil. Barnet spør etter sin egentlige far, og hun vil at de skal bli kjent. Hun ber om unnskyldning, og lover samarbeid heretter.

Hva gjør han da? Og hva gjør du?

[Persille1365381127]

''Og hvor viktig er egentlig biologisk far da? Når man (alle) vet at han egentlig ikke vil dette?''

Men det kan jo i seg selv føles sårt for et barn - "hvorfor vil ikke far ha meg".

Ja, skjønner det.

Men hva skal han gjøre med det? Hun har jo tvunget dette frem - og fortalt til alle hvor fordelig han er som ikke vil. Han sa ikke noe til noen før han måtte fortelle det til familien fordi hun truet med å publisere det i avisen (fødselsannonse med hans navn).

Det er HUN som har fortalt dette til alle, det er hun som skal nekte ham å se barnet fordi han kommer til å drepe det (fordi han ba henne ta abort), det er hun som sier han har behandlet henne dårlig osv.

Han har holdt kjeft, og håpet det skulle går over (akkurat som om det gjør det!) - og må nå ta "straffen" fra samfunnet som klandrer ham for at barnet ikke har en far (uten at det er avklart ennå).

[Persille1365381127]

Det skjønner jeg. Og jeg skjønner det om han gir opp, midlertidig ihvertfall.

Men det er en ting jeg har tenkt på. Du sier at hvis han får samvær med dette barnet, kan ikke dere få barn sammen, fordi du vil ikke ha "mine-dine-våre" barn. Hva om følgende skjer: Hun blånekter samvær, og viser til at hennes eventuelle nye kjæreste kan være "far". Han godtar dette, og har ingen kontakt ut over bidraget. Dere flytter sammen, og får et barn eller to. Det går noen år.

Så ringer hun. Forholdet hennes er slutt, og mannen vil nå ikke lenger være far for et barn som ikke er hans. Selv har hun blitt eldre og klokere, og innser at hun har gjort en stor feil. Barnet spør etter sin egentlige far, og hun vil at de skal bli kjent. Hun ber om unnskyldning, og lover samarbeid heretter.

Hva gjør han da? Og hva gjør du?

Det vet jeg ikke. Men jeg har også tenkt på det.

Jeg har ikke noe svar på det.