Familievernkontoret i dag....

[morsan]

Ja, skjønner det.

Men hva skal han gjøre med det? Hun har jo tvunget dette frem - og fortalt til alle hvor fordelig han er som ikke vil. Han sa ikke noe til noen før han måtte fortelle det til familien fordi hun truet med å publisere det i avisen (fødselsannonse med hans navn).

Det er HUN som har fortalt dette til alle, det er hun som skal nekte ham å se barnet fordi han kommer til å drepe det (fordi han ba henne ta abort), det er hun som sier han har behandlet henne dårlig osv.

Han har holdt kjeft, og håpet det skulle går over (akkurat som om det gjør det!) - og må nå ta "straffen" fra samfunnet som klandrer ham for at barnet ikke har en far (uten at det er avklart ennå).

Ja, jeg skjønner at det er en vanskelig situasjon. Det jeg sa var ikke ment som et innlegg i debatten om hva han bør gjøre, men mer som en kommentar til at den biologiske faren kan ha stor betydning for barnets ve og vel.

[Persille1365381127]

Ja, jeg skjønner at det er en vanskelig situasjon. Det jeg sa var ikke ment som et innlegg i debatten om hva han bør gjøre, men mer som en kommentar til at den biologiske faren kan ha stor betydning for barnets ve og vel.

Ja, og det vet han jo - det er jo derfor han i det hele tatt gjør et forsøk på dialog. Hadde det ikke vært for det hadde han jo bare holdt seg helt unna.

Det han ikke er komfortabel med er at det evnt. skal gå bekostning av alt annet. Penger, forhold, helse osv - fordi han må kjempe mot alt for å få det til iom at hun ikke vil.

[frosken]

Spørsmålet blir jo da om han skal ha dårlig samvittighet for at han ikke fyller en rolle han aldri har hatt interesse av eller lyst til å fylle?

Eller om man må kunne si at voksne kvinner må ta et visst ansvar for egne handlinger. Dette er jo tross alt et valg hun har tatt, vel vitende om hva som lå til grunn - og da må vel hun ta de konsekvensene?

Poenget mitt var egentlig til familikontorets utsagn om at barnet ikke ville merke farens fravær, og ikke til den konkrete situasjonen.

Forøvrig så er det vel ikke moren som må ta konsekvensene, men derimot barnet. Jeg tror imidlertid det er tilnærmet umulig å få til å fylle en farsrolle på en fornuftig måte dersom moren ikke har tenkt å legge til rette for samvær.

[Persille1365381127]

Poenget mitt var egentlig til familikontorets utsagn om at barnet ikke ville merke farens fravær, og ikke til den konkrete situasjonen.

Forøvrig så er det vel ikke moren som må ta konsekvensene, men derimot barnet. Jeg tror imidlertid det er tilnærmet umulig å få til å fylle en farsrolle på en fornuftig måte dersom moren ikke har tenkt å legge til rette for samvær.

Barnet vil jo etter all sannsynlighet få ny familie når mor finner ny kjæreste - og da vil vedkommende tre inn i farsrollen. Tviler på at barnet reflekterer noe særlig over det den første tiden.

[Gjest Blikkboks]

Hun løy om at hun brukte prevansjon den ene gangen de hadde sex, i fylla. Så det er nesten så jeg likestiller det med stjeling - hun har bevisst lurt ham.

Og dette er ikke et barn han MÅ bli glad i, det er i så fall et barn han må lære seg å bli glad i - han har ingen tilknytning til det barnet i dag.

Du skriver som om det er en selvfølge at man er glad i et barn noen leverer på døren og sier er ditt, det fungerer ikke sånn.

Normale foreldre har gledet seg til å få barnet, levd med magen - forberedt seg osv, sånn er det jo ikke her. Han vil ikke dette, har aldri villet det - har et annet liv, og har ingen kontakt med mor. De har heller aldri hatt et forhold. Det er ikke uten videre greit å etablere et forhold til et barn da - det krever en innsats.

Og når mor er så imot det som det hun er - så er ikke jeg overbevist om at det har noen hensikt å legge så mye arbeid i det.

''Hun løy om at hun brukte prevansjon den ene gangen de hadde sex, i fylla. Så det er nesten så jeg likestiller det med stjeling - hun har bevisst lurt ham.''

Ok, da skjønner jeg at vi tenker utrolig ulikt

''Og dette er ikke et barn han MÅ bli glad i, det er i så fall et barn han må lære seg å bli glad i - han har ingen tilknytning til det barnet i dag.''

Stakkars, det kommer sikkert til å bli utrolig slitsomt og tidskrevende for din kjære å bli kjent med og glad i sitt eget barn. Jeg skjønner....

''Du skriver som om det er en selvfølge at man er glad i et barn noen leverer på døren og sier er ditt, det fungerer ikke sånn.''

Hadde mannen min fått barn med en annen, hadde jeg håpet han hadde vært mann nok til å ta ansvaret også.

''Normale foreldre har gledet seg til å få barnet, levd med magen - forberedt seg osv, sånn er det jo ikke her. Han vil ikke dette, har aldri villet det - har et annet liv, og har ingen kontakt med mor. De har heller aldri hatt et forhold. Det er ikke uten videre greit å etablere et forhold til et barn da - det krever en innsats.''

Jeg vet ikke om du og jeg oppfatter det samme som normalt. Skjønner at det er kjipt, men siden "alle" andre rundt han har begynt å si noe om dette, (Det har du i alle fall skrevet tidligere, at det er andre som syns han burde ta ansvar), så er det nok alle andre som tar feil.

''Og når mor er så imot det som det hun er - så er ikke jeg overbevist om at det har noen hensikt å legge så mye arbeid i det.''

ja, for det er klart det er henne, dere skal legge inn arbeide for.

Det må være fantastisk med unnskyldninger

[frosken]

Mor er overhodet ikke interessert i noe samarbeid eller samvær - og spørsmålet er da hvor mye energi han skal legge i å kjempe for noe han egentlig ikke vil ha.

Det er det jeg mener med at hun har tatt et valg - jeg synes ikke det er riktig å gi ham dårlig samvittighet for det.

For meg handler ikke dette om å gi ham dårlig samvittighet. Men jeg tror at hadde jeg vært i hans situasjon, så ville jeg følt en form for sårhet i forhold til vissheten om at det er et barn der ute som mangler en far og som han kanskje ikke engang vil vite om har det rimelig ok.

[frosken]

Barnet vil jo etter all sannsynlighet få ny familie når mor finner ny kjæreste - og da vil vedkommende tre inn i farsrollen. Tviler på at barnet reflekterer noe særlig over det den første tiden.

Nå forutsetter du noe som du ikke vet om kommer til å skje.

[Persille1365381127]

For meg handler ikke dette om å gi ham dårlig samvittighet. Men jeg tror at hadde jeg vært i hans situasjon, så ville jeg følt en form for sårhet i forhold til vissheten om at det er et barn der ute som mangler en far og som han kanskje ikke engang vil vite om har det rimelig ok.

Det har vi snakket om flere ganger - og det mener han ikke vil bli noe problem.

Kanskje vi ser annerledes på det fordi vi er kvinner? Det blir umulig å vite hva en mann tenker om det - vi kan ikke sette oss inn i det.

[Persille1365381127]

Nå forutsetter du noe som du ikke vet om kommer til å skje.

Ja, det gjør jeg. Men jeg ser ingen grunn til at det ikke skulle skje heller.

[Persille1365381127]

''Hun løy om at hun brukte prevansjon den ene gangen de hadde sex, i fylla. Så det er nesten så jeg likestiller det med stjeling - hun har bevisst lurt ham.''

Ok, da skjønner jeg at vi tenker utrolig ulikt

''Og dette er ikke et barn han MÅ bli glad i, det er i så fall et barn han må lære seg å bli glad i - han har ingen tilknytning til det barnet i dag.''

Stakkars, det kommer sikkert til å bli utrolig slitsomt og tidskrevende for din kjære å bli kjent med og glad i sitt eget barn. Jeg skjønner....

''Du skriver som om det er en selvfølge at man er glad i et barn noen leverer på døren og sier er ditt, det fungerer ikke sånn.''

Hadde mannen min fått barn med en annen, hadde jeg håpet han hadde vært mann nok til å ta ansvaret også.

''Normale foreldre har gledet seg til å få barnet, levd med magen - forberedt seg osv, sånn er det jo ikke her. Han vil ikke dette, har aldri villet det - har et annet liv, og har ingen kontakt med mor. De har heller aldri hatt et forhold. Det er ikke uten videre greit å etablere et forhold til et barn da - det krever en innsats.''

Jeg vet ikke om du og jeg oppfatter det samme som normalt. Skjønner at det er kjipt, men siden "alle" andre rundt han har begynt å si noe om dette, (Det har du i alle fall skrevet tidligere, at det er andre som syns han burde ta ansvar), så er det nok alle andre som tar feil.

''Og når mor er så imot det som det hun er - så er ikke jeg overbevist om at det har noen hensikt å legge så mye arbeid i det.''

ja, for det er klart det er henne, dere skal legge inn arbeide for.

Det må være fantastisk med unnskyldninger

Jeg sier ikke at andre rundt ham mener noe om dette, jeg sier at "alle andre mener at" - det er ikke det samme.

Samtlige av hans kamerater er helt enige med ham. Familien hans støtter hans foreløpige valg om å ikke ville ha noe med henne eller barnet å gjøre. Jeg støtter ham i det valget også.

Hennes venner er delt, noen støtter henne - noen sier til henne at hun er urimelig.

Og du kan ikke sammenligne dette med et barn man har unnfanget med en man er glad i og har et forhold til. Det er ikke sånn at man blir glad i et barn man er steforelder til uten innsats f.eks, at det er automatikk i det. Og det blir litt det samme her. Han har ikke vært med fra begynnelsen.

Jeg skjønner at du ikke klarer å se alle aspektene av det - men forsøk å la være å dømme noen basert på at du ikke klarer å sette deg inn i alle problemstillingene.

Han trenger ikke være et dårlig menneske fordi han ikke vil ha barn med henne, og fordi han ikke automatisk tar ansvar for hennes handlinger.

[Gjest saken har flere sider]

Hun løy om at hun brukte prevansjon den ene gangen de hadde sex, i fylla. Så det er nesten så jeg likestiller det med stjeling - hun har bevisst lurt ham.

Og dette er ikke et barn han MÅ bli glad i, det er i så fall et barn han må lære seg å bli glad i - han har ingen tilknytning til det barnet i dag.

Du skriver som om det er en selvfølge at man er glad i et barn noen leverer på døren og sier er ditt, det fungerer ikke sånn.

Normale foreldre har gledet seg til å få barnet, levd med magen - forberedt seg osv, sånn er det jo ikke her. Han vil ikke dette, har aldri villet det - har et annet liv, og har ingen kontakt med mor. De har heller aldri hatt et forhold. Det er ikke uten videre greit å etablere et forhold til et barn da - det krever en innsats.

Og når mor er så imot det som det hun er - så er ikke jeg overbevist om at det har noen hensikt å legge så mye arbeid i det.

Du nesten sidestiller det med stjeling, sier du.

Han må være litt av en avlshingst han da? Enten dritfin, eller tjukk av penger. Et ONS, og der satt'n. Hun hadde vel ikke noen garanti for å bli gravid, hun heller?! Han har gjort sitt livs brøler, fordi han dreit i å beskytte seg selv mot både kjønnssykdommer og evt farskap. Det koster å være dum.

For barnets del, så håper jeg at han ikke er faren.

[Persille1365381127]

Du nesten sidestiller det med stjeling, sier du.

Han må være litt av en avlshingst han da? Enten dritfin, eller tjukk av penger. Et ONS, og der satt'n. Hun hadde vel ikke noen garanti for å bli gravid, hun heller?! Han har gjort sitt livs brøler, fordi han dreit i å beskytte seg selv mot både kjønnssykdommer og evt farskap. Det koster å være dum.

For barnets del, så håper jeg at han ikke er faren.

''Han må være litt av en avlshingst han da? Enten dritfin, eller tjukk av penger. ''

Begge deler faktisk... Eller, han har ikke så forferdelig mye penger, men familien hans har det.

''Et ONS, og der satt'n. Hun hadde vel ikke noen garanti for å bli gravid, hun heller?!''

Nei, det hadde hun ikke - men hun sørget jo for å treffe riktig da. Hvorfor lyver man om at man bruker prevansjon? Og om man ikke vil bli gravid - hvorfor tar man ikke en angrepille etterpå??

''Han har gjort sitt livs brøler, fordi han dreit i å beskytte seg selv mot både kjønnssykdommer og evt farskap. Det koster å være dum.''

Den leksen har han nok repetert i hodet noen ganger....

''For barnets del, så håper jeg at han ikke er faren.''

Det håper vi alle! For alles del!

[Persille1365381127]

Du nesten sidestiller det med stjeling, sier du.

Han må være litt av en avlshingst han da? Enten dritfin, eller tjukk av penger. Et ONS, og der satt'n. Hun hadde vel ikke noen garanti for å bli gravid, hun heller?! Han har gjort sitt livs brøler, fordi han dreit i å beskytte seg selv mot både kjønnssykdommer og evt farskap. Det koster å være dum.

For barnets del, så håper jeg at han ikke er faren.

Og nei, det er ikke så mange flere sider. Om du mener du vet om noen og kjenner til saken - så kom GJERNE med dem!

[Mrs. Wallace]

Og det er nettopp der det ligger - det vil jo antagelig dette barnet få muligheten til også, jeg antar at mor ikke vil være singel for alltid.

Og hvor viktig er egentlig biologisk far da? Når man (alle) vet at han egentlig ikke vil dette?

Hvis dette barnet ikke har noen annen farsfigur, vil jeg si at det er kjempeviktig. Virkelig. Og dersom denne moren er litt...tja, spesiell?, så vil jeg si det er enda viktigere. Det er som sagt stor forskjell på å være adoptert og derfor ikke kjenne noen biofar, og å vokse opp uten en permanent farsfigur.

Om mannen min skulle ha rotet seg borti noe farskap på si, ville jeg nok ha gjort det jeg kunne for at han skulle ta ansvaret sitt i forhold til barnet. Det hadde vært tøft, men barnet er jo virkelig en dønn uskyldig part i dette.

[Gjest mandolina]

Det har vi snakket om flere ganger - og det mener han ikke vil bli noe problem.

Kanskje vi ser annerledes på det fordi vi er kvinner? Det blir umulig å vite hva en mann tenker om det - vi kan ikke sette oss inn i det.

Jeg kjenner en voksen mann, som er veldig sår på at faren hans ikke vil ha kontakt med ham.

Mannen er 40 år, og det går veldig inn på ham at faren vet at han lever, men aldri har villet ha kontakt, og at han heller ikke på nåværende tidspunkt, vil ha noen form for kontakt.

Mannen har et ansvar for å følge opp de barna, de tross alt har vært med på å lage. Ikke for morens skyld, men for barnas skyld, barna trenger det.

Hilsen

[Persille1365381127]

Hvis dette barnet ikke har noen annen farsfigur, vil jeg si at det er kjempeviktig. Virkelig. Og dersom denne moren er litt...tja, spesiell?, så vil jeg si det er enda viktigere. Det er som sagt stor forskjell på å være adoptert og derfor ikke kjenne noen biofar, og å vokse opp uten en permanent farsfigur.

Om mannen min skulle ha rotet seg borti noe farskap på si, ville jeg nok ha gjort det jeg kunne for at han skulle ta ansvaret sitt i forhold til barnet. Det hadde vært tøft, men barnet er jo virkelig en dønn uskyldig part i dette.

''Det hadde vært tøft, men barnet er jo virkelig en dønn uskyldig part i dette.''

Og det er jeg HELT enig i. Men dette er veldig lett å si når man ikke står mitt oppi det. Tro meg.

Jeg mener også dette - grunnleggende. Men samtidig mener jeg at det er grenser for hvor langt man skal strekke seg - og hvor mye man skal forsake, eller la gå på beskostning av dette.

Har man selv valgt å få barn, har man vært i et forhold - og satt et barn til verden, så er det ikke bare å backe ut når man ikke gidder/orker mer. Og alle vi som har barn har vært der noen ganger - at man gjerne skulle "solgt dem til høystbydende"

Men; dette er noe han har blitt påtvunget. En jente løy om at hun brukte prevansjon. Hun løy - og endret hele livet hans for alltid.

Om hun hadde løyet, og han ble smittet med en dødelig sykdom - ville vi alle syntes synd på ham, og nær sagt forakte henne, samtidig som vi VET at han kunne ha valgt å tenke med riktig i hode i sekundene det gjaldt. Men fordi hun løy og konsekvensen ble et barn - så er plutselig hun fratatt all skyld og konsekvens, han er den forferdelige og onde som ikke ønsker barnet.

Før jeg sto midt oppi dette selv tenkte jeg som deg, men nå har det endret seg litt. Det er mange ting det er lett å mene noe om når man ikke har opplevd det selv. Abort, aktiv dødshjelp, skilsmisse, barneoppdragelse - i det hele tatt.

[Persille1365381127]

Jeg kjenner en voksen mann, som er veldig sår på at faren hans ikke vil ha kontakt med ham.

Mannen er 40 år, og det går veldig inn på ham at faren vet at han lever, men aldri har villet ha kontakt, og at han heller ikke på nåværende tidspunkt, vil ha noen form for kontakt.

Mannen har et ansvar for å følge opp de barna, de tross alt har vært med på å lage. Ikke for morens skyld, men for barnas skyld, barna trenger det.

Hilsen

Vet han hvorfor faren ikke vil?

[Gjest mandolina]

Vet han hvorfor faren ikke vil?

Nei, og det er vondt å være vitne til at han blir avvist av sin egen far.

Det er ikke noe poeng at moren planla å få et barn uten farens vilje, men poenget er at barnet trenger en far, som jo vitterlig har vært med på å lage en uskyldig unge. Og så å vise ansvarsbevissthet ved å være tilstede for barnet i oppveksten.

Vil mannen være 100% sikker på ikke å bli ufrivillig far, så må han enten være avholdende eller å ta sine forholdsregler ved å bruke kondom.

Hilsen

[Persille1365381127]

Nei, og det er vondt å være vitne til at han blir avvist av sin egen far.

Det er ikke noe poeng at moren planla å få et barn uten farens vilje, men poenget er at barnet trenger en far, som jo vitterlig har vært med på å lage en uskyldig unge. Og så å vise ansvarsbevissthet ved å være tilstede for barnet i oppveksten.

Vil mannen være 100% sikker på ikke å bli ufrivillig far, så må han enten være avholdende eller å ta sine forholdsregler ved å bruke kondom.

Hilsen

Men om han hadde fått vite at faren hadde prøvd, han gikk til samtaler, rådgivning, osv - men at mor nektet, så må jo det være annerledes?

Hvor lenge og hardt skal man kjempe når mor ikke vil?

[Gjest mandolina]

Men om han hadde fått vite at faren hadde prøvd, han gikk til samtaler, rådgivning, osv - men at mor nektet, så må jo det være annerledes?

Hvor lenge og hardt skal man kjempe når mor ikke vil?

Ikke lett å svare på hva barnet vil føle om 10 - 20 - 30 eller 40 år.

Faren har uansett ansvar for å være tilstede i barnets liv.

Hilsen