Dagen i går..

[Gjest cizzi]

.. var en merkelig dag. For de aller fleste var det sikkert en helt vanlig dag som bare fløy avgårde som alle andre dager. For oss stoppet alt opp. Et nytt lite etterlengtet familiemedlem døde under fødselen, han var helt ferdig og en uke over termin, men klarte ikke å stå den siste distansen ut. Alt så helt bra ut, men plutselig var det bare ikke liv mer.

Det er så ufattelig, foreldrene sitter der med sin lille gutt men han gråter ikke, han griper ikke rundt pappas finger, han suger ikke fornøyd på mammas melkesprengte pupp, han ligger bare der og er stille og kald selv om han er fint kledd i nystrikkede klær.

Selv om dette skjedde i går, så står likevel solen opp i dag og livet går ubarmhjrtig videre. Den første dagen i livet uten ham, han som var så etterlengtet!

Jeg er så satt ut. Jeg klarer nesten ikke tenke......

[Gjest prust]

Å nei....så uendelig trist! Sitter her med gråten i halsen over denne lille gutten som ikke fikk leve.

Sorgen over et barn må være ufattelig stor!

Store klemmer til deg og til foreldrene!

[laban]

Sånt er ufattelig trist. Det skjer heldigvis ikke så ofte, men det hjelper ingen verdens ting for dem som må gå gjennom det.

Heldigvis er verden kommet litt lenger enn for ikke så mange år siden, da man omtrent ikke fikk se barnet sitt, men fikk beskjed om å dra hjem, glemme det hele og forsøke igjen.

Her er en link med noen tips hvis du er interessert (jeg tolker det som at du står foreldrene nær - mener ikke å påstå at du takler dette på feil måte):

http://www.viktoria-dahl.net/after.asp?cat=24

[Gjest cizzi]

Sånt er ufattelig trist. Det skjer heldigvis ikke så ofte, men det hjelper ingen verdens ting for dem som må gå gjennom det.

Heldigvis er verden kommet litt lenger enn for ikke så mange år siden, da man omtrent ikke fikk se barnet sitt, men fikk beskjed om å dra hjem, glemme det hele og forsøke igjen.

Her er en link med noen tips hvis du er interessert (jeg tolker det som at du står foreldrene nær - mener ikke å påstå at du takler dette på feil måte):

http://www.viktoria-dahl.net/after.asp?cat=24

Tusen takk for svar og for linken, det var gripende og informativ lesning. Dette er bare så ufattelig....

[Gjest cizzi]

Å nei....så uendelig trist! Sitter her med gråten i halsen over denne lille gutten som ikke fikk leve.

Sorgen over et barn må være ufattelig stor!

Store klemmer til deg og til foreldrene!

Tusen takk for svar. Ja dette tror jeg må være den aller største sorgen av alle, å miste et barn!! Jeg tror jeg føler så ekstra sterkt nå også fordi jeg har en baby selv, fikk vite det da jeg lå på fødeavdelingen for åtte måneder siden at de endelig hadde lyktes etter en langvarig kamp for å bli gravide, og vi hadde gledet oss sånn til å få jevngamle barn....

Små føtter setter dype spor, det er så sant som det er sagt, i vår familie kommer det alltid til å mangle en liten gutt.

[Gjest prust]

Tusen takk for svar. Ja dette tror jeg må være den aller største sorgen av alle, å miste et barn!! Jeg tror jeg føler så ekstra sterkt nå også fordi jeg har en baby selv, fikk vite det da jeg lå på fødeavdelingen for åtte måneder siden at de endelig hadde lyktes etter en langvarig kamp for å bli gravide, og vi hadde gledet oss sånn til å få jevngamle barn....

Små føtter setter dype spor, det er så sant som det er sagt, i vår familie kommer det alltid til å mangle en liten gutt.

Er inne på dette forumet i kveld, og fant innlegget ditt fra i høst. Jeg fikk en forferdelig trist beskjed nå i kveld, og det var omtrent det samme som du opplevde i november.

Et vennepar av oss ventet barn nå i januar, og på termindagen, oppdaget de at han ikke sparket. Dro på sykehuset, og fant at gutten var død. Han ble født nå i helga.

Det er så usigelig trist. Har ikke ord, bare en stor klump i halsen. Tårene rant da jeg la mine barn i kveld, og tenkte på de som aldri får lagt sin lille gutt....

[Hønemoren]

Tusen takk for svar. Ja dette tror jeg må være den aller største sorgen av alle, å miste et barn!! Jeg tror jeg føler så ekstra sterkt nå også fordi jeg har en baby selv, fikk vite det da jeg lå på fødeavdelingen for åtte måneder siden at de endelig hadde lyktes etter en langvarig kamp for å bli gravide, og vi hadde gledet oss sånn til å få jevngamle barn....

Små føtter setter dype spor, det er så sant som det er sagt, i vår familie kommer det alltid til å mangle en liten gutt.

Ja, dere kommer alltid til å mangle en liten gutt, det gjør jeg også. Mistet min for 33 år siden og sorgen følger meg hele tiden, han ble 3 år. Lever på minnene nå og gjør det beste ut av livet, men lett....?, nei det er det ikke. Man blir ikke helt seg selv igjen synes jeg, men det blekner noe. Håper foreldrene får god hjelp til sorgarbeid, det var ikke hjelp å få for det før i tida, håper det er bedre nå. Klem